The Economist hadde nylig en interessant artikkel om resirkulering. For de som har sett episoden om resirkulering i Penn&Tellers Bullsh!t, så sitter man igjen med inntrykket av at resirkulering har lite for seg. Jeg har også vært skeptisk til effekten av resirkulering, bl.a. etter å ha lest SSB sin rapport om emnet. SSB-rapporten sier bl.a.:
Dessuten viser studien at materialgjenvinning som behandlingsform ikke alltid er det beste alternativet. Tallene viser at for papir og plast overstiger både de miljømessige og økonomiske kostnadene i de fleste tilfeller kostnadene ved forbrenning og deponering (også selv om man ikke har tatt hensyn til miljøkostnadene fra viderebehandling av gjenvinningsavfall). Dette skyldes vesentlig høyere innsamlingskostnader ved materialgjenvinning sammenlignet med tradisjonell avfallsinnsamling.
For bedriftspapir framstår gjenvinning som det beste alternativet grunnet relativt lave hentekostnader og høy papirkvalitet, og dermed gode priser. I vårt datamateriale er forbrenning det beste alternativet for husholdningspapir, se tabell 5.7. Materialgjenvinning og moderne fyllplasser med oppsamling av miljøskadelige utslipp kommer omtrent likt ut, mens gamle fyllplasser gir høyest kostnader på grunn av utslipp av metangass. For plast er gjenvinning det dyreste alternativet på grunn av høye transportkostnader. Forbrenning og deponering kommer omtrent likt ut.
Mer om dette kan også leses i et notat fra SSB (PDF-fil).
Artikkelen i The Economist gir likevel et annet bilde:
Studies that look at the entire life cycle of a particular material can shed light on this question in a particular case, but WRAP decided to take a broader look. It asked the Technical University of Denmark and the Danish Topic Centre on Waste to conduct a review of 55 life-cycle analyses, all of which were selected because of their rigorous methodology. The researchers then looked at more than 200 scenarios, comparing the impact of recycling with that of burying or burning particular types of waste material. They found that in 83% of all scenarios that included recycling, it was indeed better for the environment.
(WRAP = Waste & Resources Action Programme, a non-profit British company that encourages recycling and develops markets for recycled materials.)
Jeg vet ikke hva som er den riktige konklusjonen, men jeg irriterer meg noe fryktelig over den søppelhåndteringsordning vi har i min kommune i dag. Her må vi sortere i 5 ulike kategorier:
- Kompost
- Restavfall
- Plastavfall
- Drikkekartonger
- Aviser og ukeblad
Mens kompost hentes hver 2. uke, så hentes de andre kun hver 4. uke. Dette medfører i praksis at mye søppel havner usortert i en søppelsekk etterhvert som sekken for restavfall fylles opp. Selv om jeg og min kone har egne søppelbøtter under kjøkkenbenken for de ulike typer søppel, så tar man gjerne en større opprydding i ny og ne, og da blir det fort til at all søppel havner i en stor søøpelsekk. I ekstraordinære perioder, f.eks. etter større fester, hvis man har hatt besøk over lengre tid, etter lengre tids sykdom osv, blir også sorteringen vanskeligere å gjennomføre konsekvent.
SSB sine rapporter konkluderer med at den fininndelte manuelle forbrukerbaserte sorteringen slik vi har i Sirdal, er den dårligste metoden da den både blir for omfattende for den vanlige forbruker slik at den ikke gjennomføres skikkelig.
Denne metoden med manuell sortering av den enkelte forbruker er gammeldags og svært vanskelig å få til å gjennomføre skikkelig. Jeg forstår symboleffekten ved å pålegge forbrukeren å sortere søppel. Oss forbrukere blir bevisste på problemstillingen søppel utgjør, og det er positivt. Likevel er det vel på tide å heller se på den totale miljøeffekten heller enn å drive offentlig opplæring av forbrukerne?
Så hvordan kan dette gjøres bedre? Jo, ved å gå over til automatisk, maskinell sortering på søppelmottakene. I USA får man nå mer og mer over fra “multi-stream collection” til “single-stream collection”. Man går altså bort fra den forbrukerbaserte manuelle sorteringen i flere søppelkasser, og går over til en ordning hvor forbrukeren heller kaster all søppel i samme søppelkasse, og så sorteres dette maskinelt på søppelmottaket:
The process begins when a truck arrives and dumps its load of recyclables at one end of the building. The materials are then piled on to large conveyer belts that transport them to a manual sorting station. There, workers sift through everything, taking out plastic bags, large pieces of cardboard and other items that could damage or obstruct the sorting machines. Plastic bags are especially troublesome as they tend to get caught in the spinning-disk screens that send weightier materials, such as bottles and cans, down in one direction and the paper up in another.
Corrugated cardboard is separated from mixed paper, both of which are then baled and sold. Plastic bottles and cartons are plucked out by hand. The most common types, PET (type 1) and HDPE (type 2), are collected separately; the rest go into a mixed-plastics bin.
Next, a magnet pulls out any ferrous metals, typically tin-plated or steel cans, while the non-ferrous metals, mostly aluminium cans, are ejected by eddy current. Eddy-current separators, in use since the early 1990s, consist of a rapidly revolving magnetic rotor inside a long, cylindrical drum that rotates at a slower speed. As the aluminium cans are carried over this drum by a conveyer belt, the magnetic field from the rotor induces circulating electric currents, called eddy currents, within them. This creates a secondary magnetic field around the cans that is repelled by the magnetic field of the rotor, literally ejecting the aluminium cans from the other waste materials.
Finally, the glass is separated by hand into clear, brown, amber and green glass. For each load, the entire sorting process from start to finish takes about an hour, says Bob Besso, Norcal's recycling-programme manager for San Francisco.
Denne maskinelle sorteringsmetoden har opptil 98% nøyaktighet! Dette må være svært mye bedre enn den sorteringsprosent oss vanlige forbrukere har mulighet til å klare.
Det virker for meg også som en alt for lettvint løsning å be forbrukerne sortere sitt avfall. Jeg mener dette erå angripe problemet i feil ende. En bedre løsning må være at staten legge tunge avgifter på emballasje slik at dette reduseres til et minimum. I tillegg må det legges avgifter på bruk av materialer som ikke er egnet for resirkulering, for som Kate Krebs, direktør i America's National Recycling Coalition, sier: “Waste is really a design flaw”.
Jeg forstår at slike avanserte søppelsorteringsanlegg kanskje blir dyre i lille Norge med sitt lave innbyggertall, men dette har vi råd til! Her bør staten finansiere skikkelige søppelsorteringsanlegg slik at vi slipper denne mangelfulle og frustrerende søppelsorteringen som i det lange løp ikke er den beste løsningen for miljøet.
