Aftenposten har den senere tid skrevet om mikronoveller på kun seks ord. Kan seks ord fortelle en hel historie, spør de, og har invitert leserne sine til å komme med sine mikronoveller.
Mikronovellene er vel den ekstreme varianten av less is more og kunsten om å drepe sine darlings, altså kutte, kutte, kutte i tekst helt til man sitter igjen med bare det som er vesentlig for historien.
Min gode veninne (og tidligere kjæreste/samboer) Pernille Sandemose var en av de få som ble plukket ut av A-magasinet. Hennes mikronovelle lyder som følger:
Fra lillesøster til enebarn som søttenåring.
Hvis du vil vite mer om bakgrunnen for denne korte livshistorien kan du lese hennes utdypende forklaring i A-magasinet her. (Kryss av oppe til høyre for å vise kun A-magasinets utvalgte, så slipper du å bla gjennom hundrevis av noveller.
Som oldebarn av Aksel Sandemose, niese til Iben Sandemose, slektning av Hans Gude og barnebarn av Bjarne Sandemose, har hun jo en del kreative gener å høste fruktene av ;-)
Rundt 1993 skrev jeg selv en mikronovelle, kanskje uten helt å vite hva det var. Jeg fikk bare en kort historie i hodet i en skoletime, og skrev den fort ned. Seks ord som jeg følte sa utrolig mye. På toppen av det hele er det bare fire ulike ord i teksten, men et av dem må tolkes ulikt de to gangene det opptrer i teksten for å gi historien mening.
Mikronovellen, eller diktet, som det egentlig ble skrevet som, heter Alenemødre:
Han stakk. Hun fødte. Han stakk.
Det ligger også ute på dikt.no.
Dette diktet vant for øvrig en pris under humorfestivalen i Stavanger midt på nittitallen en gang. Da var det en kompis av meg som inntok scenen og proklamerte dette kortet diktet med stor innlevelse, og vant en sydentur, så vidt jeg husker. Jeg fikk ikke noe credit eller premie :-( Oh well...
