Bloggleser Aud sendte meg sin historie som du kan lese her, men den inneholdt en del påstander som jeg følte krevde et tilsvar. Denne bloggposten er et forsøk på å svare Aud.
Hun skriver:
Jeg har forundret meg på hvorfor skeptikere har behov for å sette seg selv i båsen skeptisisme. En bås med uskrevne regler om hva som er tillatt. En bås det faktisk følger fangenskap i. Noe dere forfekter at dere nedkjemper. For meg var det et stort tap av min kreative, lekende natur å ikke kunne ha lov til å være litt fabulerende og undrende til den fantastiske verden vi lever i. For den fantastisk, kompleks og vanvittig. Den har alt fra det flotte og ubegripelig vakre til det komplett idiotiske og rivruskende urettferdige.
Alle skeptikere jeg kjenner er usedvanlig mye mer fabulerende og undrende til vår fantastiske verden enn hva de fleste religiøse eller alternative er. Jeg tror en grunn til at man blir skeptiker nettopp er denne fascinasjonen over vår utrolige planet, vår uendelig kompliserte og spennende hjerne, vårt uendelig store og merkelige univers, og alt det vi mennesker har gjort og kan gjøre, alene og sammen.
Mitt inntrykk er at religiøse og alternative ofte er veldig lite opptatt av alt det spennende vi vet, og ikke minst ikke vet, fordi de allerede mener å ha svarene. Det vil si "svarene". De har veldig vanskelig for å si "jeg vet ikke", og forklarer alt med gud, konspirasjoner, aliens, mystiske krefter eller andre som regel utestbare og udokumenterte påstander som forklarer alt og ingenting. Det å dikte opp en gud eller andre utestbare forklaringer som svar på det vi ikke vet er en effektiv stopper for videre undring og tenkning.
Noen av de mest fantastiske forfattere har vært skeptikere: Douglas Adams, Carl Sagan, Isaac Asimov, Arthur C Clarke, og en hel rekke forfattere med en nesten ubegrenset fantasi og unik evne til å formidle hvor fantastisk vår verden er. Selv en hardcore skeptiker og ateist som Richard Dawkins har fylt bøker med den nydeligste undring og ekstatiske glede over hvor fantastisk vår verden er, skrevet i et poetisk og vakkert språk. Hans bok "Unweaving the rainbow" handler nettopp om det du her beskriver, nemlig påstanden om at kunnskap og vitenskap tar bort den poetiske mystikk - og han viser hvor utrolig feil den påstanden er.
Jeg opplever ikke skeptisisme som fangenskap. Som skeptiker finnes ingen dogmer. Vi er selvstendige individer med veldig ulike tanker og meninger, men det vi enes om er metoden vi skal bruke for å finne frem til svar på ulike spørsmål om den naturlige verden. Vi er enige om at vitenskapelig metode er den beste og kanskje eneste måten å finne disse svarene på. Gjennom kritisk tenking og vitenskapelig metode kommer man ofte frem til de samme svar, det er naturlig så lenge vi alle forholder oss til den samme fysiske verden, og disse svar lar seg verifisere empirisk. De kan testes, og dataene viser at de stemmer. I blant har vi derimot ikke alle data, og teoriene er mangelfulle, men det fine med vitenskapelig metode er at den er dynamisk og gjennom bedre data, bedre modeller, og bedre forskning kan vi stadig nærme oss en mer nøyaktig beskrivelse av den fysiske virkelighet.
Jeg anser meg som et særdeles lekende menneske, og jeg tror de som kjenner meg godt vil si det samme. Jeg elsker å fabulere og fantasere. Jeg elsker å skrive. Jeg elsker å fjase. Jeg er en idealist med drømmer om en verden jeg nok aldri vil få oppleve, men i blant kan drømmene være viktige i seg selv. Jeg vil leve og jeg vil oppleve. Jeg kan sitte i timesvis og prate og undre meg over fascinerende aspekter ved universet, hjernen, mikrokosmos, menneskekroppen og så mye annet. Den fysiske verden er en uuttømmelig kilde til spennende temaer å grave i og undre seg over. Hvis man må begynne å konstruere en mystisk verden i tillegg betyr det bare at man ikke har forstått hvor mye vi ikke vet om den fysiske verden, og hvor uendelig fantastisk den er.
De fleste skeptikere jeg kjenner er myke mennesker som feller tårer over en vakker YouTube-video eller en sterk historie, som brenner for rettferdighet og godhet, som elsker å fantasere og leke, og som aldri blir lei av å fabulere omkring alt vi ikke vet, og alt som kanskje kan være. Men denne undring og fantasi må ha rammer, ellers mister vi kontakt med virkeligheten, og da mister vi samtidig all mulighet til å finne ut hva som er sant. Denne rammen settes av vitenskapelig metode og en vilje til kritisk tenking, en kritikk som først og fremst alltid er rettet mot oss selv og våre egne ideer.
Vi har alle vår søken etter å forstå den. Jeg nekter å tro at alt om verden er pr. dags dato er ferdig utforsket og at vi har alle svar.
Det er det ikke en eneste skeptiker som heller tror. Hadde noen trodd det hadde det ikke vært pågått forskning innen astronomi, geologi, medisin, biologi, kvantemekanikk, psykologi, og alle de andre områdene innen naturvitenskapen. Skeptikere er som regel uendelig klar over nettopp hvor lite vi vet. Hvor lang vei vi har å gå. Mitt inntrykk er at de som må ty til mystiske forklaringer som regel gjør det fordi de vet alt for lite om hvor mye vi faktisk vet og ikke vet. De har en svært begrenset forståelse av vårt fantastiske univers, og denne begrensede forståelse gjør at de må konstruere mystiske forklaringer og henfalle til subjektive opplevelser som sannheter for å fylle et kunnskapshull som bare eksisterer i deres eget hode. Det er også påfallende at de som henfaller til mystisisme og gudstro som regel tror at hullene i den vitenskapelige kunnskap er på helt andre steder enn hva de faktisk er.
Skeptisisme og forskning handler primært om undring koblet sammen med en metode som gjør oss best mulig rustet til å finne de korrekte svarene på alle disse spørsmålene - uten å lure oss selv.
Uten de fabulerende, vanvittige tullebukkene som mente at jorden ikke kunne være flat, hadde vi ikke hatt den kunnskapen vi har i dag.
Nå er det basert på en myte. De færreste trodde jorden var flat, og det krevde intet geni å forstå at den var rundt. Bodde man ved havet og så skipsmastene stige opp over horisonten når skip nærmet seg så var det bekreftelse nok. Det krevde derimot vitenskap, geometri og matematikk for å finne ut hvor stor denne kulen vi lever på er.
Det er riktig at kreativitet er en god kilde til å danne hypoteser, og gode forskere er ofte spesielt kreative med en evne til å tenke litt annerledes. Men av alle tusen ville ideer som noen kommer på, er det bare én som viser seg å faktisk stemme med virkeligheten når den testes gjennom nettopp vitenskapelig metode. Våre fremskritt er ikke drevet primært av de "vanvittige tullebukkene". Den er drevet frem av de hardtarbeidende, pinlig nøyaktige forskerne som har vært villig til å utsette sine ideer for kritikk og testing.
Jeg ser på meg selv som en mini-tullebukk som mener at det finnes mer enn bare materialistiske fakta. Om et par tusen år er det kanskje bevist eller motbevist. Hvem vet?
Det kan også finnes rosa enhjørninger og engler. Men per i dag er det ingenting av det vi observerer som forutsetter hypotesene rosa enhjørninger og engler, eller Gud, for å gi mening. Hvis det skulle finnes noe mer enn "materialistiske fakta", så forutsetter det at det finnes noen huller som disse trengs for å kunne forklare. Jeg kjenner ikke til noen slike. Vi har for det meste gode naturlige forklaringer, og av alt det vi ennå ikke vet er det lite som tyder på at vi vil trenge å trekke inn mystisisme for å løse disse gåtene. Historien har vist at vi alltid har funnet helt naturlige, materialistiske forklaringer. Det er ingen grunn til å tro at det vil endre seg.
Vi vil derimot helt sikkert oppdage ting som vil endre hele vårt syn på verden. Men disse vil ikke motstride det vi allerede vet. De vil bare vise at det vi allerede vet er et begrenset subset av en større sannhet. Selv om det skulle vise seg at vårt univers bare er en datasimulasjon utført av noen andre vesener, så vil ikke de fysiske lover og medisinske forklaringer være feil. De vil bare være sanne innenfor en noe annen kontekst enn det vi tidligere trodde.
Vitenskapen tror kun på det som er bevist. Vitenskapen har ennå bare bevis på det materialistiske. Min svoger som i aller høyeste grad er en skeptisk ateist er en av få som får høre min historie av den grunn at han godtar min søken og er fullstendig klar over at vitenskapen ikke har funnet et håndfast bevis på at det ikke eksisterer noe mer. Det er et felt det vanskelig lar seg gjøre å forske på. Men så lenge det klikker i min hjerne når jeg oppdager noe nytt jeg ikke visste, vil jeg følge min egen samvittighet og de fakta som blir lagt på mitt bord.
Jeg opplever at du lukker øynene for elefanten i rommet, nemlig at alt du opplever er et produkt av din egen hjerne. For å få svar på det du opplever som "ikke-materialistisk" og mystisk handler det først og fremst om å forstå hvordan vår egen hjerne fungerer, og hvordan den produserer vår virkelighet 24 timer i døgnet. Du synes å anta at det du opplever representerer en virkelighet utenfor deg, men det er en grov feilvurdering. Og det er nettopp her jeg blir litt oppgitt, for mens du snakker om at vitenskapen tror de vet alt, så foregår det en enorm forskning rundt nettopp dette med bevissthet som kan forklare alt det du opplever. Du fokuserer altså din undring på feil område. Du går i den fellen jeg nevner tidligere, nemlig at du ser kunnskapshull på helt feil sted. Det mystiske er ikke det "ikke-materielle", men derimot din egen fysiske og høyst materialistiske hjerne som nettopp produserer disse ideene hos deg. Kunnskapshullet er ikke i mangel på dokumentasjon av det ikke-materialistiske, men derimot manglende helhetlig forståelse av hvordan vår hjerne skaper en illusjon av et jeg som har en opplevelse av noe ikke-materialistisk. Samtidig så vet vi mye mer enn det mange tror, så ved å sette seg inn i hvordan hjernen vår fungerer og hvordan den så åpenbart konstruerer vår virkelighet vil man kunne innta en mye mer ydmyk holdning til de subjektive opplevelser som føles så virkelige og sanne.
Kall meg gjerne en idiot. Det gjør meg ikke noe. Men i så fall må du tillate at jeg gjør det samme mot de som prøver å rive fra meg det jeg har ervervet meg. Å finne bevis sa du? Ja, gjerne det! Jeg sulter og tørster etter det som er sant. Men mobb meg ikke for at jeg ikke alltid godtar alle sannheter som blir fortalt meg, enten de kommer fra deg eller andre. Opplys meg men ikke mobb. En mobb vil møte motstand. En like stor motstand som jeg ville møtt hos deg om jeg ville prøve å frelse deg. Noe kanskje du ville opplevd som mobbing dersom vi var mange og du bare en. Nå er det slik at jeg føler meg som bare en. En stemme blandt så mange. En liten mus i et stort hav. En lykkelig mus som har funnet meg selv. Muligens idiotisk, men jeg liker meg selv.
Skeptisisme handler mye om å måtte akseptere det som ikke alltid er den mest behagelige sannhet. Jeg har sannsynligvis ingen fri vilje. Det er ikke noe liv etter døden. Den virkelighet jeg tror viser meg verden rundt meg slik den er, er en forvrengt konstruksjon. Kjærlighet er hjernekjemi. Min personlighet er ikke mer en samspillet mellom ulike spesialiserte moduler i hjernen, delvis som et resultat av gener, delvis erfaringer, og delvis tilfeldighetens kjemi og biologi.
Man er ikke idiot for å tro på "noe mer". Men det er nesten alltid et resultat av at man ikke er klar over at vi allerede vet og forstår mye mer enn det den jevne troende som regel er klar over. Les noen bøker om hjernen, og alle illusjoner om at mystiske opplevelser og åpenbaringer er noe mer enn hjernens egne konstruksjoner vil rase sammen. Hvertfall om man tør være ærlig med seg selv og la kunnskap regjere over lyst.
Jeg vil anbefale blant annet bøkene Incognito: The Secret Lives of the Brain, The Tell-Tale Brain: A Neuroscientist's Quest for What Makes Us Human, The Science of Superstition: How the Developing Brain Creates Supernatural Beliefs, SuperSense og Consciousness: A Very Short Introduction. Det er vanskelig å lese disse bøkene og likevel sitte igjen med en tro på at subjective opplevelser, uansett hvor sjelsettende og gripende de måtte oppleves, på noen som helst vis representerer en ikke-materialistisk virkelighet.
Ha en fantastisk reise i din søken etter kunnskap. Like fantastisk som min er i dag. Du har komt et steg lenger enn meg siden du snakker åpent om det til alle. En dag er jeg nok blitt modig og sterk nok jeg også, og har lært meg å sortere hva som skal gå innpå meg. Jeg har valgt å skrive dette til deg fordi jeg tror du er en med gode intensjoner. Men til tider er jeg usikker på om du klarer å trekke linjen mellom kritikk og mobb. Mobbere har sløst vekk 10 år av mitt liv og søken etter kunnskap! Det er idiotisk det! Og strengt urettferdig.
Det er trist å høre at du har blitt mobbet, og jeg håper ikke det jeg skriver oppleves som det. Jeg kan være hard og direkte i min kritikk, men jeg prøver alltid å være konkret og spesifikk og ta for meg påstander og argumenter, ikke personer. Men i det øyeblikket man mener at godt underbygget kritikk av ens ideer og meninger er mobbing, så mener jeg man har martyrisert seg selv i et forsøk på å verne sine ideer fra kritikk. Det er ikke bra, og jeg ser det hele tiden innen alternativmiljøet. Kommer man med godt dokumentert kritikk av for eksempel homeopati, så opplever homeopatitilhengere det som mobbing av deres ideer. En slik vrangvilje mot å tåle kritikk er usunn og direkte farlig.
Du har opplevd å bli mobbet, og min frykt er at det har gitt deg en overdreven trang til å skjerme dine egne ideer og opplevelser fra saklig kritikk, fordi du ikke lenger vil la deg hundse med. Det er viktig å stå for det man mener, og det er viktig å være sterk i sin overbevisning, men det er minst like viktig å være villig til å forkaste sine ideer når det er nødvendig - uansett om det oppleves som et personlig nederlag. Jeg er redd du tviholder på noe som føles godt for deg fordi du i denne omgang ikke skal være den tapende part og la andre fortelle deg hva du skal mene og tro. Det kan være et effektiv skjold mot det du opplever som mobbing, men det hindrer deg også fra å komme videre i din søken etter sannheten, fordi du ikke lenger vil forholde deg til annet enn dine egne opplevelser og dine egne sannheter. Det er i så fall trist.
