Vi lever i en tid preget av terrorfrykt. Gjennom stort sett meningsløse og ineffektive virkemidler blir vår frihet stadig mer begrenset på grunn av myndighetenes såkalte "kamp mot terror", en kamp som i tillegg til å innfri terroristenes hensikt ved å ødelegge vår frihet, også fører til både rasisme og økt statlig kontroll over individet.
Mine personlige synspunkter ble ytterligere styrket etter å ha lest A False Sense of Insecurity?, en avhandling skrevet av John Mueller fra Ohio State University. Her argumenterer Mueller for at terrorisme er en minimal trussel for menneskeheten og at skrekkvisjoner om eksempelvis biologisk eller kjemisk terror har liten rot i virkeligheten.
Jeg synes Muellers avhandling er så viktig at jeg har valgt å skrive et oversatt sammendrag for å fremheve det jeg mener er de viktigste punktene, men for all del, les originalen da den utdyper og underbygger argumentene. Husk også at teksten i alle hovedsak er basert på amerikanske forhold, men jeg mener likevel at de fleste poeng er svært relevante også i Europa og Norge.
Mueller starter med å oppsummere to ofte oversette aspekter ved terrorisme:
- Terrorisme gjør i det store og hele svært liten skade.
- Kostnadene ved terrorisme er veldig ofte resultatet av forhastede, lite gjennomtenkte og overdrevne reaksjoner.
Skadevirkninger av terrorisme
På tross av all oppmerksomheten terroristhandlinger får, så medfører de som regel liten skade, og sannsynligheten for at et tilfeldig individ skal bli rammet er mikroskopisk. På verdensbasis er det bare noen få hundre som dør hvert år som et resultat av terrorisme - et uhyre lite tall sammenlignet med antall mennesker som dør i eksempelvis borgerkriger eller bilulykker. Til sammenligning dør det nesten like mange amerikanere av drukning i badekar som det antallet mennesker i hele verden som dør som er resultat av terrorisme.
Frem til 2001 ble flere amerikanere drept av lynnedslag enn av terrorisme, og så godt som ingen av dødsfallene skjedde innenfor USA sine egne landegrenser. Selv om man tar med 11. september 2001, så har omtrent like mange amerikanere blitt drept av lynet, av uhell påført av hjortedyr eller allergiske reaksjoner fra peanøtter, som av terroristhandlinger.
Angrepet på World Trade Center i 2001 står som et ekstremt tilfelle. I tiden før og etter er det største antallet mennesker drept i et terroristangrep kun 329 mennesker (Air India flyeksplosjon i 1985). I 1988 ble 270 mennesker drept da en bombe plassert i sjekket baggasje på et Pan Am-fly fikk det til å styrte i Lockerbie, Skotland. Siden den gang har hundrevis av milliarder av baggasje-enheter blitt transportert med amerikanske fly uten at noen har eksplodert og fått fly til å styrte. Sjansen for at en hendelse av typen Lockerbie skal gjentas er altså særdeles liten. Like liten som Timothy McVeighs bombe i Oklahoma City i 1995 eller gruppen Aum Shinrikyos gassangrep mot T-banen i Tokyo samme året. Terroristhandlinger av denne type viser seg å ha liten fare for gjentakelse.
En viktig observasjon om terrorisme er at "Terrorister vil at mange mennesker skal se på, ikke at mange mennesker skal dø". Terrorisme har alltid eksistert og vil alltid eksistere, men vil neppe noengang bli "dagligdags". 11. september er fortsatt en unik og overlegen hendelse med tanke på antall døde. Og selv om det har vært mange terroristhandlinger siden den gang, har de alle benyttet seg av konvensjonelle metoder. Virkemidler som bruk av biologiske eller kjemiske angrep har ennå ikke vært brukt, selv om enkelte "eksperter" hevder at slike metoder både er enkle og attraktive for terrorister å ta i bruk. Selv i Israel, hvor man har fire ganger større sjans for å dø i en bilulykke enn av terrorisme, har ikke slike metoder vært brukt ennå. WTC-angrepet brukte tross alt primitive metoder - både fly og skyskrapere har eksistert i hundre år allerede.
Reaksjon mot terrorisme
Frantz Fanon hevdet at "terrorismens mål er å terrorisere". Hvis dette stemmer kan terrorister bekjempes ved at vi ikke lar oss skremme. Alt som bygger opp under frykt er altså en innfrielse av deres hensikter.
Hendelsene 11/9-2001 var et sjokk og en tragedie som krevde en dedikert og fokusert handlingsplan for å konfrontere internasjonal terrorisme og forhindre en gjentakelse, men en del av reaksjonen burde vært at politikere og myndigheter prøvde å informere folk på en realistisk måte om de faktiske forhold omkring terrorisme, istedenfor å hjelpe terroristene ved å skape frykt i befolkningen. Måten amerikanske myndigheter har taklet situasjonen etter 11/9 har skapt en "falsk uttrygghet".
Det ville være tragisk om terrorister skulle skyte ned et eller to passasjerfly. Men en mer alvorlig konsekvens er at hele flyindustrien kanskje ville bli lagt i grus. I et slikt tilfelle burde myndighetene gå ut og forklare befolkningen at for at det skulle bli like risikofylt å fly som å kjøre bil så måtte det skje en katastrofe på linje med 9/11-01 hver eneste måned! Selv når man inkluderer alle dødsfall i forbindelse med 11/9 så er sjansen for å dø i en flyulykke en til 13 millioner. Det tilsvarer samme "risiko" som å kjøre ca 5 km på en øde landevei uten svinger og med fri sikt i alle retninger!
I tillegg vil det nesten være umulig for en 11. september-hendelse å skje igjen fordi man ikke lenger har noe overraskelsesmoment å spille på. Hverken passasjerer eller piloter ville tillate noe slikt igjen, noe man så på det fjerde flyet som styrtet før det nådde sitt mål fordi passasjerene hadde fått nyss om WTC- og Pentagon-hendelsene. Likevel brukes enorme pengesummer på å forhindre en slik ekstrem usannsynlighet.
I forbindelse med bruk av radioaktive bomber (såkalte "dirty bombs"), kjemiske eller biologiske våpen vil problemer i større grad være skapt av frykt og panikk enn av våpnenene i seg selv. Våpen av biologisk eller kjemisk art har heller ikke vist seg å være særlig effektive. Selv om metodene har vært kjent i over hundre år har de vist seg å være vanskelige å produsere, kontrollere og fokusere, noe som i enda større grad gjør seg gjeldende for kjernefysiske våpen.
Biologiske våpen har frem til dag omtrent ikke drept en eneste person. Det er også tvilsomt at mange mennesker vil bli rammet om man skulle bli utsatt for angrep med kjemiske våpen. Selv om slike stoffer kan være uhyre dødelige når de brukes i gasskamre, så har de vist seg å ha liten verdi når de brukes som våpen. I første verdenskrig var mindre enn 1% av alle dødsfall relatert til kjemiske våpen, og i gjennomsnitt måtte det produseres ett tonn med gass for å drepe en person.
En analyse utført i 1993 av Office of Technology Assessment viste at en terrorist ville måtte frigjøre et helt tonn med Sarin-nervegass under helt perfekte forhold over et tett befolket område for å klare å oppnå 3000 til 8000 dødsfall. Dette ville kreve en samtidig detonasjon av hundrevis av våpen. Skulle det være svak vind eller solskinn, ville antall dødsfall bli redusert til en tiendedel.
Terrorisme er altså både ekstremt sjelden og relativt sett et lite ødeleggende fenomen. Likevel tas det enorme pengesummer fra andre viktigere og nyttigere formål for å bekjempe og beskytte oss mot terrorisme. Noen viktige spørsmål å stille seg er:
- Hvor mye skal vi være villige til å betale for en liten reduksjon i risikoen for noe som allerede er svært usannsynlig?
- Hvor mye skal vi være villige til å betale for virkemidler som i hovedsak skal virke betryggende uten å gi noen reell redusert risiko?
- Hvordan kan tiltak som å styrke offentlige helsetjenester, noe som vil gi betydelig større fordeler enn kamp mot terrorisme, få den oppmerksomhet det fortjener?
Hysteri
I USA er det flere politikere som fyrer opp under frykt og hysteri, bl.a. ved å hevde at USA sin eksistens står på spill og at kampen mot terror dreier seg om amerikaneres overlevelse. Få eller ingen i media har noensinne gått ut og minnet folk på at hvert eneste år, med unntak av 2001, så har bare noen få hundre mennesker på verdensbasis blitt drept av internasjonal terrorisme. Samtidig har flere titalls millioner mennesker blitt drept i bilulykker.
Noen personlige kommentarer
Mennesker er grunnleggende dårlige til å utføre risikoanalyser og vurdere ulike faremomenter opp mot hverandre, noe vi ser i det klassiske eksemplet med fly vs bil. Av denne grunn aksepterer vi nå nesten ukritisk at enkelthendelser som i den store sammenheng er svært lite ødeleggende får danne grunnlag for at samfunnet må gjennomgå massive endringer. Absurde sikkerhetskontroller, forbud, overvåking, brudd på menneskerettigheter, redusert ytringsfrihet osv. Reaksjonen mot terrorisme bærer også en kvalmende eim av vestlig arroganse og innbilt overlegenhet. Vi holder sørgedager og for noen titalls mennesker som ble drept av bomber på engelsk T-bane, men glemmer at det hver dag dør 30.000 mennesker på grunn av fattigdom i den tredje verden. Vi aksepterer i større og større grad at mennesker med annerledes utseende enn oss "innfødte nordmenn" må gjennomgå daglige krenkelser i enda større grad enn oss andre, både av myndigheter og befolkningen for øvrig, for at vi "uskyldige hvite" skal kunne føle oss trygge.
Den siste store terrorsaken, de påståtte planlagte bombeattentatene mot flere fly mellom England og USA, medførte helt absurde sikkerhetskontroller og forbud med tilhørende forsinkelser og svære økonomiske tap. De mest ekstreme kontrollene varte noen dager, og om noen uker er alt nesten tilbake til normalt. Men aldri helt. For hver terrorsak som blåses opp i media vil vi miste litt mer av vår frihet. Som om ikke terrorister like godt kan gjennomføre en tilsvarende aksjon om 3 måneder. Som om ikke en helt annen utenkelig og uforutsett terroraksjon kan finne sted om to timer.
Vi kan aldri være trygge, så la oss ikke kveles av frykten for det usannsynlige. Gi oss tilbake vår frihet, og fokuser på de virkelige truslene i verden: Miljøødeleggelser, fattigdom, AIDS, mangel på rent vann. Bruk heller penger og ressurser der hvor de kan gjøre nytte. Å hindre noen få rike europeere fra å bli terroristmat er en bagatell i forhold til å kjempe mot de virkelige problemene i verden. Vi må ikke ofre vår frihet i politikernes velgerjakt. Terror selger. Hard kamp mot terror gir stemmer. Men vi vet bedre. Vi vet at dette ikke egentlig er noen stor trussel for deg og meg. Og skulle vi dø på vår årlige flytur til Mallorca, så er det strengt tatt en bagatell i forhold til de lidelser resten av verden må gjennomgå daglig.
