En morgen i slutten av oktober våknet jeg til noen mailer som fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Det var tre mailer fra et selskap som kalte seg Copyright Agent A/S som alle startet slik:
Mailene beskrev videre at de hadde funnet bilder i bloggen min som NTB eide opphavsretten til og som jeg ikke har lisens til å bruke. Kort sagt måtte jeg betale rundt kr 4000,- per bilde som straff for dette.
Saksynt is a reader-supported publication. To receive new posts and support my work, consider becoming a free or paid subscriber.
Jeg har blogget i rundt 18 år og har publisert nesten 1900 bloggposter i denne bloggen. Copyright Agent hadde oppdaget tre “ulovlige” bilder, som ville koste meg ca kr 12.000,- å kompensere for. Det var en kjedelig sum å betale, men det som skremte meg var at det kanskje kunne tikke inn flere slike mailer de neste dagene.
Jeg har brukt hundrevis, kanskje tusenvis, av bilder i bloggen over disse nesten 20 årene med blogging, så hva om det plutselig kom hundre mailer til med tilsvarende krav? Kunne jeg plutselig risikere å måtte ut med flere hundre tusen i “bøter” for å ha brukt disse bildene ulovlig? Jeg kjente at jeg ble kvalm av redsel.
Men la oss ta et skritt tilbake. Hvem er Copyright Agent?
Copyright Agent
Copyright Agent A/S er et dansk selskap som gjør det samme som mange andre selskaper gjør. De har utviklet en “crawler”, altså et dataprogram, som tråler gjennom nettsider og sjekker om bildene der er eid av en av deres oppdragsgivere, i dette tilfellet NTB.
Copyright Agent sitter, slik jeg forstår det, men “hasher” av alle NTB sine bilder. Det vil si et slags unikt fingeravtrykk av hvert bilde som NTB eier, og så sammenligner de bilder de finner på nettet med denne databasen over bilde-hasher for å se om noen av bildene matcher. Hvis de finner et bilde som er eid av NTB har de sannsynligvis også en automatisk kontroll av om det aktuelle domenet har en gyldig lisensavtale for bruk av bildet.
Hvis det ikke foreligger en slik lisensavtale, sendes det ut en mail til domenets/nettsidens eier med krav om betaling og fjerning av bildet. Dette er nok i all hovedsak en helautomatisert prosess, men det er mulig at det finnes mennesker som også manuelt kontrollerer dette før mailer sendes ut.
Det første jeg gjorde var å se om Copyright Agent var et seriøst selskap, fordi jeg vet at det er “big business” å fremme slike krav mot folk i håp om at de fleste bare betaler i ren frykt. Jeg har hørt mange tilsvarende saker der folk har fått urimelige krav om betaling for bruk av bilder, men hvor den økonomiske risikoen ved å risikere å gå rettens vei gjør at det er billigere og enklere å bare betale for å få saken ut av verden.
Etter å ha googlet litt fant jeg ut at dette selskapet virket “legit”, og at jeg måtte ta mailene på alvor.
Ettersom jeg raskt skjønte at dette kunne være et stort problem, stengte jeg ned hele bloggen min slik at ikke Copyright Agent kunne crawle gjennom den og potensielt finne flere ulovlige bilder.
Jeg husker ikke hva slags bilder jeg har brukt i bloggposter som er 10-15 år gamle, og selv om jeg mente jeg ikke hadde brukt ulovlige bilder de siste årene, hadde jeg aldri tatt med den store og kjedelige jobben med å gå gjennom hundrevis av gamle bloggposter for å “renske ut” potensielt problematiske bilder - hvis de fantes.
Kravene
Uansett, jeg hadde fått tre slike krav, og det opplevdes svært ubehagelig. Samtidig så er jeg selv både forfatter og fotograf, og har derfor full forståelse for og respekt for loven om åndsverk. Jeg var inneforstått med at om jeg hadde brukt bilder ulovlig, så skulle jeg betale.
Men når jeg så nærmere på hvilke bilder de hadde reagert på, så ble jeg veldig usikker på om de egentlig hadde en sak.
Bilde 1:
Ett av bildene var et fotografi jeg hadde brukt for å illustrere en bloggpost om ungdom og alkohol.
Det var rett og slett et illustrasjonsbilde av en tenåring som drakk øl, i en rundt ti år gammel bloggpost. Et bilde jeg mest sannsynlig hadde funnet bare ved å google etter et passende illustrasjonsbilde, og brukt det i bloggen.
Her må jeg påpeke at da jeg begynte å blogge var jeg ikke veldig oppmerksom på loven om bruk av andres åndsverk. Jeg var nok naiv og skjødesløs, og det hendte at jeg bare fant et bilde på nett som jeg lastet ned og brukte i bloggen min. Det er selvsagt ikke greit, og da jeg noen år senere ble oppmerksom på de juridiske problemene rundt dette, begynte jeg å søke etter bilder som var lovlige å bruke.
Dette gjorde jeg som regel ved å bruke Google bildesøk, men bruke filterfunksjonene til å bare vise bilder som var publisert under en Creative Commons lisens som tillot bruk av bildet.
Selv om det gir en viss trygghet, er det ingen sikker metode, fordi Google vet ikke sikkert om bildet faktisk kan brukes fritt, og de opplyser tydelig om at det er mitt ansvar å sjekke lisensbetingelsene for det enkelte bildet.
Bildet jeg hadde brukt var i dette tilfellet klart ulovlig. Jeg hadde bare tatt et bilde fra nettet som NTB tydeligvis eide rettighetene til, og brukt det i bloggen min som et rent illustrasjonsbilde. Det er ikke lov, og saken var klar.
Saken var derimot ikke så klar når det gjaldt de to andre bildene som Copyright Agent hadde reagert på. Dette var i begge tilfeller skjermskudd (“screenshots”) av noe som var relevant for en bloggpost, og hvor det aktuelle bildet bare var et tilfeldig element i skjermskuddet.
Bilde 2:
Det ene skjermskuddet var fra en Facebook-post.
En fyr jeg blogget om hadde postet en artikkel fra Aftenposten på Facebook, og skrevet en lang kommentar som jeg ville drøfte i bloggen min. For å dokumentere hva vedkommende hadde skrevet, tok jeg et skjermskudd av Facebook-posten, og da kom forhåndsvisningsbildet fra Aftenposten-artikkelen han hadde delt en lenke til med.
Det var umulig å ta et slikt skjermskudd uten å få med bildet, fordi jeg trengte å dokumentere teksten både over og under bildet, samt Aftenposten-artikkelen som var delt for å gi korrekt kontekst til min kritikk i bloggposten.
Bilde 3:
Det andre skjermskuddet var fra en artikkel i Dagens Næringsliv sin nettavis.
Her hadde jeg tatt et skjermskudd av toppen av artikkelen for å dokumentere hva DN hadde brukt som tittel i en sak. En tittel jeg mente var grovt villedende, og som jeg ville skrive en bloggpost om. Her kom derfor også NTB-bildet med i skjermskuddet.
Research og Twitter-hjelp
Jeg kontaktet noen folk på Twitter/X som jeg visste var flinke på lov om åndsverk, og ba om innspill fra andre som hadde opplevd å motta tilsvarende krav. Svarene jeg fikk sprikte fra at “her har du en god sak, dette ville jeg ikke betalt” til “tja, åndsverkloven er streng og klar, så her må du nok betale”.
En tidligere avisredaktør tipset meg om å kontakte sjef for digitale medier (eller noe sånt) i NTB, så ville nok saken løse seg. Jeg sendte derfor av gårde en mail til denne NTB-ansatte og forklarte situasjonen. I retur fikk jeg umiddelbart et automatisk svar som sa at hun var i permisjon, så jeg sendte samme mail til en annen i NTB. Men etter å ha ventet i mange dager, og sendt en purring, kom det aldri noe svar fra dem.
De ville åpenbart ikke forholde seg til saken, noe jeg syntes var skuffende, men kanskje var deres måte å unngå at de sier noe som kan svekke deres sak rent juridisk ettersom de har outsourcet denne jobben til Copyright Agent A/S.
Det var nå gått nesten to uker, og jeg hadde fått tenkt og drøftet med ulike smarte folk, så jeg satte meg til slutt ned og skrev en lang mail til Copyright Agent. I mailen redegjorde jeg for hvert bilde. Jeg gjorde det klart fra starten av at illusytrasjonsbildet i bloggposten om alkohol var utilgivelig, så det kravet hadde jeg ingen innsigelser mot. Men jeg redegjorde grundig for hvorfor jeg mente at de to skjermskuddene var brukt innenfor det jeg mente er “sitatretten”.
Sitatretten
Sitatretten er ikke noen egentlig lov, men bare et slags “unntak” som er veldig kort beskrevet i én setning i Lov om opphavsrett til åndsverk mv. (åndsverkloven) § 29:
Det er tillatt å sitere fra et offentliggjort verk i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger.
Det er alt. Men denne ene setninger har lagt grunnlaget for mang en rettssak hvor noen mener at de har brukt andres tekst, bilder eller musikk på lovlig vis.
Lovparagrafen er veldig løst definert og gir ingen klare rammer for hva som er lov og ikke lov. Formuleringer som “god skikk” og “i den utstrekning formålet betinger” er begge åpne for tolkninger. Hvert tilfelle må vurderes individuelt.
Sitatretten er videre utdypet som følger:
“Bestemmelsens sentrale formål er å ivareta den alminnelige samfunnsdebatt og meningsutveksling, herunder allmennhetens interesse i å være orientert om og kunne drøfte det som offentlig bringes frem. Men det kan også siteres for å illustrere, utdype eller berike fremstillingen i et nytt verk. Siden retten til å sitere gir rett til å gjengi et verk uten å be om samtykke og uten å betale vederlag, må det ved fastsettelsen av sitatrettens nærmere utstrekning tas hensyn til opphaverens legitime interesser, slik at en rimelig balanse mellom hensynet til opphaverne og brukerne ivaretas. Det tilsier at sitatadgangen for visse typer verk, som kunstverk og fotografier, generelt er snever.”, Prop.104 L (2016-2017) s. 325.
Mitt kjerneargument for bruk av skjermskuddene er at disse er helt nødvendige for å kunne dokumentere noe jeg drøfter eller kritiserer i bloggen min. Å bare lenke til en Facebook-post eller avisartikkel er ikke godt nok, fordi disse kan forsvinne og endres i ettertid.
Dette er et stort problem i mange av mine gamle bloggposter hvor ting jeg drøfter ikke lenger er tilgjengelig på nett fordi nettavisen har endret publiseringsløsning og fått nye URLer til alle artikler, eller titler og tekster er endret eller fjernet. Og på Facebook er det jo verdens enkleste sak å fjerne, skjule eller endre en post i ettertid hvis man har mottatt kritikk.
Kun ved å ta et skjermskudd har jeg dokumentasjon på at det jeg hevder ble skrevet, og som jeg kritiserer, faktisk ble skrevet på det tidspunktet jeg omtalte det.
Dette er også en prinsipielt viktig sak, fordi en ting er at jeg kan ha brukt illustrasjonsbilder ulovlig i bloggen som enkelt kan fjernes da de ikke er kritiske for innholdet i en tekst. Men om jeg ikke lenger skulle kunne ta skjermskudd av noe jeg blogger om, ville det vesentlig svekke min rett til pressekritikk, samfunnsdebatt og fri ytring.
Da måtte jeg ikke bare ha fjernet uendelig mange skjermskudd fra tidligere bloggposter, noe som ville gjort dem tilnærmet verdiløse, men også vært forhindret fra å ta skjermskudd til fremtidige bloggposter.
Da kunne jeg like gjerne slutte å blogge.
Mitt tilsvar
Jeg skrev blant annet følgende til Copyright Agent:
Hvis dere står fast på at slik bruk av faksimiler i bloggen min er brudd på Åndsverkloven, vil det gjøre det vanskelig å kunne fortsette å ha bloggen åpen, fordi jeg da aldri kan føle meg trygg på at et skjermskudd/faksmile ikke kan føre til et fremtidig copyright-krav. Med nesten 2000 bloggposter sier det seg selv at det vil kunne føre til en uoverkommelig økonomisk utgift for en hobbyblogg. Jeg må da gå gjennom alle bloggposter over en periode på nesten 18 år og fjerne samtlige slike faksimiler for sikkerhets skyld.
Ikke bare er det en enormt stor jobb (noe som selvsagt ikke er et forsvar i seg selv), men det vil også kunne gjøre mange av tekstene mye svakere og i noen tilfeller meningsløse når konteksten av faksimilen mangler. Spesielt på eldre bloggposter vil ofte kildeartikkelen der skjermskuddet er hentet kunne har blitt borte eller endret, og da fremstår det gjerne som at jeg argumenterer mot stråmenn hvis jeg ikke har et skjermskudd som kontekst.
Å innføre et slikt hinder mot frie ytringer og drøfting/kritikk av bl.a. avisartikler som jeg da ikke kan dokumentere innholdet i eller utformingen av uten en faksimile, anser jeg som et alvorlig og uheldig hinder mot ytringsfrihet og pressekritikk.
Det ironiske var at i mailene jeg hadde fått fra Copyright Agent hadde de dokumentert min påstått ulovlige bildebruk ved å ta skjermskudd av bloggen min. Jeg skrev derfor også:
Jeg antar dere forstår dette behovet om skjermskudd, ettersom dere selv har sendt meg skjermskudd av de aktuelle bloggpostene for å dokumentere at bildene var i bruk på gitt tidspunkt. Uten skjermskuddene kunne jeg bare tatt bort bildene fra bloggen og nektet for å noensinne ha brukt dem. På samme måte må jeg ta skjermskudd av artikler eller innhold jeg drøfter i min blogg for å kunne dokumentere hvordan disse så ut i det øyeblikk jeg skrev bloggposten.
Skulle jeg vært virkelig vrang kunne jeg påpekt at i deres skjermskudd fra bloggen min hadde de indirekte også fått med andre bilder som jeg eier rettighetene til, blant annet et portrettbilde av meg selv.
Åndsverkloven har ingen såkalt “offentlighetskrav”:
Merk likevel at i motsetning til eksempelvis straffeloven § 183, som hjemler straffverdigheten av å “offentlig” oppfordre til straffbare handlinger, oppstiller ikke åndsverkloven noe offentlighetskrav. Åndsverkloven forholder seg kun til hvorvidt et åndsverk “gjøres tilgjengelig” for allmennhetens konsum eller andre former for interaksjon, se eksempelvis åndsverkloven § 3 andre ledd. Derfor kreves det alltid avtale med den riktige rettighetshaver forut for anvendelse av materialet, og det er som utgangspunkt ikke av relevans hvor mange man nådde ut til ved å gjøre et åndsverk “tilgjengelig”.
Det er altså irrelevant hvor mange som ser det materialet man har brukt ulovlig. Om det bare deles med en person, eller ligger bak en betalingsmur, eller bare er tilgjengelig en veldig kort periode, er helt irrelevant. Så når de tok skjermskudd fra min blogg og publiserte dette i saksdokumentene internt hos seg, så hadde de teknisk sett brutt Åndsverkloven selv, og jeg kunne sendt dem et motkrav.
Men jeg valgte å ikke være for konfronterende og “vanskelig”, så jeg unnlot å bruke dette som noe motargument til dem.
Venting - og et svar
Etter å ha sendt min mail skjedde det lite, annet enn at det kom purringer på de opprinnelige kravene. Men rundt ti dager senere fikk jeg til slutt en respons fra dem.
Det gledet meg å se at det var et seriøst svar fra dem, hvor de drøftet hver sak med en stor mengde tekst og utdrag fra ulike dommer og tekster som var relevante for saken. Det var svært nyttig, fordi det kunne jeg bruke i mitt forsvar, ville det vise seg...
I svaret gikk de delvis med på mine innsigelser, og gikk med på å redusere noe av de økonomiske kravene, men kravene ble ikke frafalt. Mye av diskusjonen gikk på om jeg hadde kreditert rettighetshaver korrekt ved å være tydelig på hvor bildet i skjermskuddet var hentet fra, og lenket tydelig nok til originalkilden, noe de mente jeg ikke hadde gjort i tilstrekkelig grad.
Jeg skrev et langt svar tilbake hvor jeg stod på mitt. I forbindelse med det ene skjermskuddet fra Facebook skrev jeg blant annet:
Hvis jeg siterer en tredjepart som tilfeldigvis har lenket til en artikkel hvor rettighetshaver selv har tillatt at bildet kan vises på eksterne nettsteder som Facebook gjennom en og:image-metatag, og dette bildet kommer med i mitt skjermskudd, så kan jeg ikke se at jeg skal måtte betale for bruk av bildet.
Det er ikke bildet i seg selv som er brukt, det er skjermskudd av en Facebook-post, hvor bildet er med fordi det ligger mellom postens tekst, og artikkelens tittel, samt postens metadata som visninger/likes/kommentarer osv.
Det er en nødvendighet å ha med skjermskudd av hele posten for at min tekst skal gi mening. Å ikke ta med embeddingen av Aftenposten-artikkelen ville kunne fremstå som sitatfusk av personen jeg kritiserer, da artikkelen er utgangspunktet for hans egen tekst. Dermed er det vanskelig å forstå at jeg skal måtte lenke til en artikkel som er gjengitt av en tredjepart, og som ikke jeg selv direkte bruker eller publiserer noe innhold fra.
Bildet er heller ikke brukt kun for å berike min bloggpost, men fordi den er en helt nødvendig ingrediens i min mulighet for å ytre meg kritisk om noe en annen part har publisert offentlig.
Angående det andre skjermskuddet fra Dagens Næringsliv skrev jeg:
I motsetning til forrige sak har jeg her brukt screenshot fra en artikkel direkte, og dermed er det jeg, og ikke en tredjepart, som lenker til artikkelen som bildet er fremstilt i. Derfor er jeg enig i at lenking bør være mitt ansvar som del av god sitatskikk, i motsetning til forrige sak.
Men selve bildet er lenket til originalartikkelen - i tillegg til at artikkelen er lenket direkte til i teksten min. Jeg kan derfor ikke se at din vurdering er helt presis, og jeg mener lenkingen er utført korrekt. Det fremkommer tydelig at dette er fra Dagens Næringsliv, screenshot er direkte lenket til dem, og når de ikke har oppgitt informasjon om rettighetshaver i sin artikkel, kan det ikke pålegges meg noe ansvar å finne ut av dette for å merke skjermskuddet.
Bildet er heller ikke brukt kun for å berike min bloggpost, men fordi den er en helt nødvendig ingrediens i min mulighet for å ytre meg kritisk om noe en annen part har publisert offentlig.
Dommer og presedens
Så gikk jeg over til å se på dommene og lovtekstene de hadde sendt meg, fordi der fant jeg mye som jeg mente talte for min sak, ikke deres. Jeg skrev derfor mer generelt om de to skjermskuddene de ville ha kompensasjon for:
I drøfting av sitatretten skriver dere: «Informasjons- og ytringsfriheten veier tyngre når publiseringen av åndsverket “bidrar til en debatt av offentlig interesse”, se dom (67).»
Min blogg har vært en av de mest leste i Norge, og flere ganger satt dagsorden i media. Mine tekster om både vaksiner, økologisk mat og alkohol har vært brukt av universiteter, nordiske helsemyndigheter, Verdens helseorganisasjon (WHO) m.fl., og ført til at jeg har vært gjest i mange TV-programmer, Debatten, Dagsnytt 18, og brukt som kilde i mange nyhetssaker om nettopp disse temaene. Disse tekstene mine har en selvstendig journalistisk verdi hvor skjermskuddene har vært sentral kontekst og dokumentasjon når jeg har ytret meg kritisk om bl.a. pressen.
Når jeg da eksempelvis poster et skjermskudd av en antivaksinesak midt under en pandemi hvor vaksinedebatten raser, og det er viktig å korrigere feilinformasjon, må min bildebruk kunne falle inn under sitatretten slik det er brukt hos meg.Dere skriver videre: «Selve publiseringen må også være kvalitativ. Informasjons- og ytringsfriheten veier aldri tyngst der publiseringen ”bærer preg av utnyttelse av andres innsats i kommersielt øyemed", se dom (68).»
Bildebruken min er i en bloggpost hvor det kvalitative er det sentrale, i en ikke-kommersiell blogg, hvor bruken av bildet ikke har til hensikt å tjene penger eller berike det visuelle inntrykket, men derimot være en dokumentasjon som er helt kritisk for innholdet i bloggposten min. I lovens tolkning skriver dere selv at kravene er lavere hvis bildene ikke er publisert i «ervervsvirksomhet».Videre skriver dere: «Videre vil undersøkende journalistikk og kritiske artikler, hvor bruk av det ønskede bildematerialet har en saklig tilknytning til artikkelen, ofte kunne utveie opphavsmann og rette eier sitt lovforankrede vern. Her kan innhenting av samtykke være vanskelig, som igjen kan forhindre offentlig debatt rundt artikkelens emne. I det minste kan slike artikler oppleve forsinket publisering.»
Å ikke kunne dokumentere en post/artikkel jeg skriver om, vil definitivt hindre min ytringsfrihet og redusere offentlig debatt rundt artikkelens emne. Og etter 18 år med blogging vet jeg at en sak ofte må skrives om der og da, ikke to måneder eller år senere, for å nå ut til flest mulig og skape engasjement. I artikkelen om økologisk mat er DN-artikkelen riktignok publisert en måned før bloggposten, men jeg forklarer i bloggposten hvorfor bloggposten ble utsatt, men plutselig ble høyaktuell igjen.
Dette er altså «dagsaktuelle» saker av kvalitativ art som del av «undersøkende journalistikk og kritiske artikler» hvor bildene har en «saklig tilknytning til artikkelen». Deretter: «Hvorvidt bruken av bildet går lengre enn nødvendig beror på “om fotografiene har en selvstendig journalistisk betydning og konkret tilknytning til saken, eller om de mer tjener som en generell illustrasjon av teksten i artiklene”, se dom (77). Bildet må belyse det artikkelen tar for seg, som bla. medfører en saklig sammenheng mellom det valgte bildet og artikkelen.»
Jeg har brukt bildene som del av skjermskudd hvor de har en «selvstendig journalistisk betydning» (som forklart flere ganger tidligere), og de er der ikke for å tjene som «en generell illustrasjon av teksten i artiklene». Bildene er heller ikke brukt alene, men som en del av et helhetsbilde fra en Facebookpost eller avisartikkel som min tekst direkte drøfter.Bildene er også publisert «i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger». Hverken mer eller mindre. I saken fra DN hvor jeg har brukt bildet fra en artikkel direkte, er dette lenket til originalartikkelen, og kilden er oppgitt i teksten, altså i tråd med god skikk. I vaksinesaken med skjermskudd fra Facebook har jeg ikke brukt artikkelen bildet er indirekte vist fra direkte i min bloggpost, og jeg ser ikke at det er mitt ansvar å dermed oppgi eller lenke til eier av åndsverket.
Ut fra det dere skriver om sitatretten, mener jeg at min bildebruk i aller høyeste grad faller inn under dette. Det er aktuelle saker som er skrevet for å løfte frem en debatt og utøve viktig mediekritikk og samfunnsdebatt. Jeg har lenket til originalartikkel der hvor det er nødvendig, og det fremgår av tekst og bilder hvor bildene er hentet fra (hhv Aftenposten.no og Dagens Næringsliv).
Hvis dere står fast på at jeg må betale for et slikt skjermskudd, så er det en kvelning av den offentlige debatt. Skal jeg fjerne alle skjermskudd fra min blogg, så vil det svekke min stemme i debattene betydelig, fordi jeg da kan bli beskyldt for sitatfusk e.l. når jeg ikke lenger har dokumentasjon på den saken jeg drøfter/kritiserer.
Det er som tidligere nevnt ekstremt viktig for meg å kunne dokumentere hvordan en avisartikkel fremstod da jeg skrev bloggposten, slik at om tittel osv endres senere, så har jeg dokumentasjon på hva som opprinnelig stod der. […]
Det foreligger eksempelvis ingen rimelig måte jeg kunne ha dokumentert Facebookposten på slik den fremstod i øyeblikket jeg skrev bloggposten på uten at dette bildet ble brukt indirekte. Å nekte meg å publisere et slikt skjermskudd i en slik bloggpost, vil være et vesentlig hinder for min ytringsfrihet og for pressekritikk og samfunnsdebatt generelt. Og disse bloggpostene har vært løftet frem i media flere ganger, uten at noen av avisene jeg har kritisert noensinne i løpet av 18 år har reagert på min bruk av skjermskudd fra deres nettsider, selv om de har vært kjent med dem.
Med andre ord: Jeg bestrider kravene for sakene NTB-2023-010-0150 og NTB-2023-010-0139, fordi ved å godta disse vil det være et vesentlig hinder for pressekritikk, ytringsfrihet og offentlig debatt. Sak NTB-2023-010-0155 vil bli betalt og bildet fjernes fra bloggen.
Deretter betalte jeg for det ene bildet jeg aksepterte var brukt utenfor sitatrettens rammer og uten gyldig lisens.
Avklaringen
Så var det bare å vente på svar. Og en snau uke senere kom de to mailer:
Hei Gunnar R Tjomlid!
Tusen takk for den oversendte dokumentasjonen og for tålmodigheten.
Vi har nå fått sett over saken din mer helhetlig med all den oversendte dokumentasjonen, og har kommet frem til at sak NTB-2023-010-0150 skal avsluttes. Vi Copyright Agent mener at dere i Gunnar R Tjomlid har oversendt tilstrekkelig dokuemtasjon på publiseringens rettmessighet.
Følgelig lukkes sak NTB-2023-010-0150 hos oss i Copyright Agent. Dere trenger ikke å foreta dere noe.
Vi ønsker å takke for sammarbeidet i rettsoppklaringen.
Jeg fikk en tilsvarende mail for sak NTB-2023-010-0155.
HURRA! Jeg vant!
Dette var en utrolig stor lettelse. Ikke bare fordi jeg slapp å betale rundt 8000 sure kroner, men aller mest fordi jeg da slapp å måtte renske bloggen min for uttallige andre skjermskudd som jeg ikke ville kunne våge å ha liggende i frykt for tilsvarende krav i fremtiden, og fordi jeg da kan fortsette å ta skjermskudd i fremtidige bloggposter.
Konklusjon
Jeg skriver denne bloggposten fordi jeg håper det kan være nyttig for andre. Dette er i mine øyne en viktig prinsipiell sak, fordi det handler om retten til pressekritikk, offentlig debatt og frie ytringer.
Underveis i denne prosessen snakket jeg om saken i min podcast, Tomprat, og en av lytterne der er en advokat som sendte meg mail og tilbød meg å ta saken pro bono hvis den endte opp i retten. Selv om jeg følte meg utrolig spak og redd da jeg først mottok kravene fra Copyright Agent i slutten av oktober, ble jeg i løpet av de neste ukene veldig sikker på at jeg ikke kom til å gi meg. Jeg var villig til å gå rettens vei for å klargjøre slik bruk av skjermskudd innenfor sitatretten, og da var det en enorm lettelse å vite at jeg kunne få juridisk hjelp uten å risikere å gå personlig konkurs.
Ulempen med at denne saken ikke havnet i retten, er at konklusjonen bare gjelder min spesifikke sak. Den skaper ingen presedens for andre. Og derfor vil jeg dokumentere saken her i bloggen slik at andre i de minste kan lese og lære, og kanskje ha nytte av min erfaring om de skulle havne i tilsvarende knipe.
Det er også nyttig for meg å ha denne bloggposten å vise til om jeg skulle møte tilsvarende økonomiske krav i fremtiden.
Jeg synes fortsatt at alt dette er skummelt, fordi sitatretten er et minefelt. I bloggen min er jeg avhengig av å sitere både tekst og bruke skjermskudd, og jeg forsøker å gjøre det innenfor det jeg mener er “god skikk” og “i den utstrekning formålet betinger”. Men om et stort selskap med økonomiske muskler plutselig velger å reagere, så finnes det ikke noe åpenbart fasitsvar på hvem som har rett. Man risikerer å måtte ta det til retten, med den store økonomiske risiko det er.
Det gikk heldigvis bra denne gangen, og i prosessen med å flytte bloggen min over fra min personlige Wordpress-installasjon til Substack, har jeg dobbeltsjekket alle bloggposter for å fjerne bilder jeg er usikker på om er brukt på lovlig vis. Så er det bare å håpe at jeg aldri mottar flere slike krav i fremtiden.
Saksynt is a reader-supported publication. To receive new posts and support my work, consider becoming a free or paid subscriber.
