I 2012 skal jeg bli flinkere til å blogge småsaker, ikke bare de store bloggpostene med mye research bak som tar timesvis å skrive. Hvis jeg ikke holder det løftet kan dere sparke meg litt bak for å få meg til å skjerpe meg.
For å starte den trenden tenkte jeg å skrive et par ord om en klassisk påstand fra alternative som er overdrevent kritiske til legemiddelindustrien. Det handler ofte om kreft, og påstanden er omtrent som følger:
Kuren for kreft er funnet for lenge siden. Naturlige stoffer både forebygger og bekjemper kreft med 100% effektivitet, men ettersom naturlige stoffer ikke kan patenteres er det ingen som vil bruke penger på å forske på det. Legemiddelindustrien undertrykker derfor også informasjon om disse naturlige stoffene for å unngå konkurranse.
Det finnes flere ankepunkter mot en slik påstand. En av de er at man selger vann på flaske. Tenk litt på det. Rent vann, som de aller fleste i den vestlige verden kan få i rike monn ved å skru på en kran i sitt eget hjem, kan selges i flasker i butikk til en vanvittig pris. Noe som er 100% naturlig, som er tilgjengelig for alle, som koster i praksis kroner null, kan altså likevel selges til relativt høy pris. Joda, jeg er ganske sikker på at legemiddelindustrien fint ville klare å selge også et naturlig, lett tilgjengelig stoff og tjene mye penger på det.
Se bare på kosttilskudd som ofte bare inneholder vitaminer og mineraler vi kan få i oss i rike monn ved å spise vanlig mat. Eller hva med kjente legemidler som det naturlige salisylsyre som kan utvinnes fra barken til blant annet piletreet og selges som acetylsalisylsyre under mekevarenavn som Dispril, Globoid og Aspirin? Eller cellegiften paclitaxel som utvinnes fra barken til tresorten barlind og selges under merkenavnet Taxol? Eller digitalis som finnes naturlig i revebjelle som vokser vilt i store deler av dette landet og brukes som hjertemedisin? Eller malariamedisinen kinin fremstilt av kinabark?
Naturlige medisiner kan definitivt patenteres. Rundt 70% av alle legemidler har sitt utspring i naturen, og selv om man ikke kan ta patent på det rene, naturlige stoffet i seg selv, så kan man patentere måten stoffet utvinnes på fra sin naturlige kilde, man kan patentere ulike kjemiske bindinger av stoffet for å gjøre det tryggere eller mer effektivt, og man kan patentere varianter av de samme molekylene som det naturlige stoffet har. Når det gjelder for eksempel aspirin så kan man ikke patentere barken på piletreet, men man kan patentere måten man utvinner salisylsyre og produserer piller med acetylsalisylsyre i.
Men det er ikke bare å utvinne et naturlig stoff, pakke det i pilleform, og sende ut til apotekene. Legemidler må godkjennes før salg, og det krever at man kan vise til omfattende dokumentasjon på effekt og trygghet. Det er dyrt å gjennomføre de kliniske studier og den nødvendige forskning som kreves før man får de nødvendige godkjenninger for å kunne selge et legemiddel. Dette kan være i størrelsesorden 3 milliarder kroner og opp mot 10 år med forskning, så inntektene fra et legemiddel skal være høye for at det lønner seg. Derfor er patentbeskyttelse av et legemiddel så viktig. Det sikrer produsenten en periode med ekslusive inntekter før andre kan begynne å selge kloner av det produktet.
I USA får man patent på et legemiddel i 20 år, men denne klokken begynner å tikke allerede før de kliniske studiene trer i kraft, så i praksis får man gjerne bare 7-12 års effektiv salgsperiode før patentet går ut og alle andre kan begynne å selge kloner av det samme legemiddelet under egne merkenavn. Dette får prisene til å synke drastisk, og den opprinnelige patenthaver vil selvsagt tjene mindre på legemiddelet når dette skjer. Det koster mindre enn 1/3 så mye å produsere et generisk legemiddel som et patentbeskyttet legemiddel.
Patentet på for eksempel aspirin i USA gikk ut for nesten 100 år siden, men selv om aspirin ikke lenger er patentbeskyttet så forsker man på bruken av aspirin mot kreft. Dette er stikk i strid med alt hva Burzynski-tilhengere og andre anti-skolemedisinfolk vil ha deg til å tro. Hvorfor vil noen forske på aspirin når det ikke lenger kan patenteres? Vel, en årsak kan være at selv de som jobber innen legemiddelfirmaer er vanlige mennesker og vil oppleve at kanskje 1 av 3 av familiemedlemmer og venner før eller siden vil få kreft og derfor har en egeninteresse i å bekjempe denne forferdelige gruppen av sykdommer.
Det samme gjelder gruppen av kolesterolsenkende legemidler kalt statiner som heller ikke er patentbeskyttet lengre, men som man nå forsker på om kan styrke effekten av cellegift mot blant annet småcellet lungekreft. Eller hva med betablokker som normalt brukes mot høyt blodtrykk, som ikke lenger er patentbeskyttet, men som man nå forsker på om kan hjelpe mot brystkreft? Joda, det forskes i aller høyeste grad på ikke-patenterte stoffer i kampen mot kreft.
I tillegg er det slik at hvis man finner at et stoff som ikke lenger er patentbeskyttet kan brukes til å behandle en helt annen type sykdom, for eksempel hvis aspirin skulle kunne forebygge kreft, så kan dette (hvertfall i noen land) likevel patenteres som et sekundært bruksområde for legemiddelet. Dermed finnes det økonomiske insentiver til å forske på bruk av legemidler som ikke lenger er patentbeskyttet.
Selv om det er dyrt å forske frem et helt nytt legemiddel og få det godkjent for salg, så koster det bare en brøkdel å gjennomføre de innledende studier for å se om stoffet har noe potensiale som legemiddel i det hele tatt. Mange av de naturlige stoffene som alternativfolket hevder kan kurere kreft vil man kunne teste i innledende studier for en ganske rimelig penge. Dette får man også støtte fra myndighetene til å gjøre, så den økonomiske risikoen er ikke spesielt høy. Det finnes altså ikke noe økonomisk argument mot å finne ut om ulike naturlige stoffer virker mot kreft, og de fleste av stoffene som alternativfolket hevder er effektive mot kreft er testet i kliniske studier fase I og fase II, men har vist seg ineffektive eller med for store bivirkninger til å kunne brukes som effektivt legemiddel. Dermed stopper forskningen der.
Amerikanske myndigheter har til og med vært en pådriver for å finne naturlige stoffer i kampen mot kreft. Allerede i 1955 iverksatte National Cancer Institute (NCI) i USA noe de kalte Cancer Chemotherapy National Service Center (CCNSC) for å samle inn og teste krefthemmende effekter i naturlige og syntetiske stoffer som ulike legemiddelfirmaer og institusjoner kunne sende inn for testing. Det var gjennom dette tiltaket at taxol ble oppdaget, og NCI støttet videre arbeid med å samle inn mer av stoffet, utføre nødvendig forskning, og gjøre det tilgjengelig som endelig legemiddel.
Konklusjonen er altså at hvis det skulle vise seg at antineoplastoner, C-vitaminer, haibrusk eller B17 skulle være effektivt mot kreft, så ville legemiddelindustrien ha kastet seg over disse for å gjennomføre nødvendige kliniske studier og fått produktene i salg snarest mulig. At legemiddelindustrien ikke gjør det har ikke noe med at de ikke kan tjene penger på slike naturlige stoffer, men derimot at den foreløpige forskning som er gjort tyder på at det ikke finnes noen nyttig effekt og at det derfor ikke er økonomisk eller etisk forsvarlig å forske videre på.
