Tøyen, søndag 8. september.
Det er kveld, og jeg har vært på Wasabi Sushi på Tøyen Senter og handlet mat til meg selv og en venninne. En mann med indisk utseende kommer ut fra grønnsaksmarkedet like foran meg. Han bærer på en grønn plastpose.
I motsatt retning kommer en krokrygget mann i fillete klær. Han ser veldig sliten ut, og går sakte over den åpne plassen. Ansiktet hans er grått og trist. Jeg tenker ikke så mye over det. Slike mennesker ser man hver dag i Oslo. Og jeg var sulten. Jeg hadde hastverk.
Men heldigvis finnes det bedre mennesker enn meg.
I det jeg passerer dem, ser jeg at den mørkhudede mannen stopper opp. Han setter handleposen ned på en benk, åpner den og tar ut en stor, gul pakistansk mango som han holder ut til den hjemløse. Den krokryggede mannen stanser, ser opp og tar imot den gylne frukten med begge hender.
Smilet som brer seg utover ansiktet hans: Ubetalelig.
