621674 10151211743030861 1434574627 o

I dag har jeg lest om Odin i VG. Han ble bare 13 år. Tidligere i år tok han sitt eget liv etter en skolegang fylt med mobbing. Det er umulig å lese den artikkelen uten å grine. Men det er viktig at du leser den artikkelen likevel. Gjør det for Odin. Gjør det for hans familie. Gjør det for oss alle.

Da jeg leste Odins historie kjente jeg meg igjen. I hvert fall litt. Jeg hadde det aldri så ille som Odin må ha hatt det. Jeg ville aldri ta mitt eget liv. Langt i fra. Tanken slo meg aldri. Men det var mange dager jeg ikke ville gå på skolen. Det var mange, mange dager jeg ikke ville møte andre mennesker.

277620 10151211738325861 5166972 oDet er rart med det. Vi som er blitt mobbet er ofte de flinkeste til å fornekte at vi er blitt mobbet. Jeg har aldri tenkt så mye på at jeg ble mobbet før en venn av meg fortalte at søstra hans, ei jente som gikk i klassen min gjennom hele grunnskolen, hadde sagt til ham at jeg ble mobbet. Jøss, tenkte jeg da jeg hørte det. Opplevde hun det som at jeg ble mobbet?

Og når jeg er helt ærlig med meg selv, så ble jeg nok det. Litt av og på. Det var gode og dårlige perioder på skolen. Men jeg ble mobbet.

Det startet i barneskolen. Et av de klareste minner jeg har fra skolegården var en periode en klassekamerat insisterte på å ri meg som en hest. Ja, du kan le, men dette gjorde han. Gang på gang. Tvang meg til å stille meg på alle fire så han kunne sitte på ryggen min mens jeg gikk bortover skolegården. Gjerne på ruglete is dekket med grus. Jeg husker hvor vondt det var. Grus og is skar inn i knær og håndflater. Men jeg smilte, tror jeg. Latet som ingenting.

Det var vondt i knær og hender, men det var likevel milevis vondere inni meg. Ydmykelsen var det verste. Det å krype på alle fire mens jentene i klassen så på. Blir harselert med på den måten. Bli tråkket på. Fornedret.

194518 10151211741015861 1346859694 oMen jeg lo med. Jeg var selvsagt kul nok til å være med på spøken. Viste ingen at jeg holdt på å dø inni meg. Han skulle ikke få meg til å vise sann nedverdigelse. Så jeg smilte.

Vi hadde det gøy i skolegården. Skikkelig gøy. Jeg hatet hvert minutt.

Oppover i klassene fikk jeg alltid høre at jeg var tjukk. Men det var jeg jo. Så jeg levde med det. Teite briller hadde jeg også. Tenkte ikke på det som mobbing. Men i ettertid vet jeg at det ødela meg litt innvendig. Jeg fikk høre dag etter dag at jeg var stygg. Feit. At jeg aldri hadde sjans på jenter.

Det tok meg over 20 år å finne ut at det gikk an for en jente å synes at jeg var fin. Så lang tid tok det å gjenopprette skaden. Delvis. Jeg kommer nok aldri til å ikke føle meg stygg. Men i perioder klarer jeg å tro på at jeg kan være attraktiv, jeg også. Det er da noe.

51868 10151211739630861 266272209 oPå tross av erting om utseende og sånt, var ungdomsskolen egentlig ganske fin. Jeg var populær. Var med på alle festene. Ikke bare var jeg med på festene, men jeg var som regel med i den gjengen på 4-5 stykker som valgte ut hvem som skulle være med på festene. Plutselig var jeg en mobber, uten å vite det selv. Vi holdt folk utenfor. Vi mobbet ved å passe på at de «upopulære» ikke fikk delta.

Det har alltid plaget meg i voksen alder. Jeg skjønte det jo ikke selv dengang, men tenk så vondt det må ha vært for de som visste at vi «kule» skulle ha fest, mens de ikke fikk delta?

311183 10151305880160861 124760450 nJeg vet også at ungdomsskolen var ille for noen av mine klassekamerater. Det forstod jeg heller ikke før mye senere, men herregud så grusomme vi var. Slengbemerkninger til noen utvalgte, i timer og i friminutter. Uskyldig erting. Trodde vi. Det føltes uskyldig. Men hvert ord må ha truffet dem som knyttenever i ansiktet i en så sårbar alder. Ydmyket for resten av klassen.

Jeg var også en mobber. Tror jeg. Ikke fordi jeg ville noen noe vondt. Men fordi jeg var en del av flokken. Jeg skjønte at noen i klassen var annerledes. Av en eller annen grunn var de annerledes. Man skulle liksom ikke like dem. Derfor likte heller ikke jeg dem. Det bare var sånn. Ingen vonde hensikter, jeg fulgte bare spillereglene.

Det var feigt av meg. Men samtidig ikke, fordi jeg skjønte ikke at det burde være annerledes.

264207 10151211748915861 991641551 nDerfor klandrer jeg heller ikke de som mobbet meg. Jeg tror ikke de mente det vondt. Jeg tror sjelden at mobbere egentlig vil andre vondt. De følger bare spillereglene. Hakke-hierarkiet. Det er bare sånn det er. Barn og unge klarer ikke så lett å se sånt. Livet er bare sånn det er. Gruppedynamikken er sånn den er. Man mangler perspektivene til å fortså hva som egentlig foregår. Jeg gjorde hvertfall det.

Det er da de voksne trengs. Lærerne. Foreldre. De som forstår hva som foregår. De som kan sette ned foten og rydde opp. Fortelle oss hva som er galt. Be oss endre oppførsel. Forklare at det kan føles vondt for andre. Verne de som utsettes for mobbingen. Snu urett til rett.

Men jeg kan aldri huske at det skjedde. Jeg husker aldri at lærere virkelig grep inn. Joda, hvis noen åpenbart og synlig ble ertet, så sa de nok fra. Men de skjønte aldri helt hva som ulmet under overflaten. Smerten fra de små konstante stikk. De så nok bare en gutt som red på ryggen til en annen gutt mens alle lo. La barna leke! De kunne ikke se at jeg ville bare grine og gjemme meg bort.

De burde kanskje ha sett det.

Det var nok ekstra vanskelig å se i mitt tilfelle, fordi jeg var skoleflink. Alt gikk jo bra rent faglig. Jeg var en av de flinkeste i klassen, kunne lese og skrive da vi startet i første klasse, gjorde alltid ferdig oppgavene fort, og behersket de fleste fag bra. Det var ingenting som tydet på at jeg mistrivdes. Og, i all rettferdighet, jeg tror egentlig jeg hadde det bra mesteparten av tiden. Det var bare disse jevnlige angrepene fra en eller to gutter i klassen som plaget meg. Men jeg overlevde fordi jeg var smart, skoleflink, hadde gode foreldre, gode venner, og dermed et godt fundament å vokse på. På tross av forsøkene på å bryte meg ned.

Men det ble verre.

209268 10151211735865861 1123264645 oEtter niendeklasse startet jeg, og mange fra klassen min, på Sirdal videregående skole. Et idrettsgymnas som opprettet en allmennfaglig linje det året jeg begynte. 1990. Vi var pionérer.

Det første året gikk greit, så vidt jeg husker. Da var det stort sett meg og klassekamerater fra niende, og vi hadde det ganske fint sammen. Men andre skoleår forsvant en del av mine venner, og noen eldre sirdøler dukket opp i vår klasse. Da startet et virkelig helvete.

Det jeg husker fra andre år på videregående var at jeg ikke ville gå på skolen. Jeg gruet meg til hver dag. Hatet å møte opp. Jeg visste at hver dag ville bli en ny ydmykelse. Og jeg var mer sårbar enn noensinne. Hormoner og kviser. Forelskelser og kjærlighetssorg. Usikkerhet og annerledeshet.

De eldre guttene mobbet meg. Virkelig. Jeg likte ikke kroppsøving i utgangspunktet, fordi jeg aldri har likt sport noe særlig. Jeg var ikke av de mest håpløse. Jeg kunne sparke en fotball, og håndterte mange aktiviteter helt middelmådig og greit. Men jeg hatet hvert sekund av gymtimene. Det hjalp ikke akkurat at vi fikk gymlærere som trente OL-utøvere og ikke helt skjønte at vi litt dvaske allmennfagselever ikke var på verdenselitenivå rent fysisk. Jeg følte meg ofte ganske håpløs.

Da hjalp det heller ikke at jeg gjerne endte opp naken og alene i garderoben etterpå fordi de andre hadde stukket av med klærne mine mens jeg dusjet. Det var ekstra «moro» når de atpåtil åpnet garderobedøra og ropte på jentene i klassen.

Det finnes nesten ikke noe verre for en usikker, småfeit tenåring med kviser. Det er ikke rart jeg heller ville gjemme meg bort på rommet mitt enn å gå på skolen. Men jeg tror aldri jeg sa det til noen. Ingen visste.

Det var den harde mobbingen. Men det fantes også en mer subtil mobbing. Den type mobbing jeg selv var med på. Jeg husker et par elever i parallellklassen, de som gikk idrettslinje, som pleide å rope ut navnet mitt og noen tyske gloser i tysktimene vi hadde sammen. Jeg smilte og lo med, men følte meg så dum. Fordi jeg følte meg utenfor. Jeg skjønte ikke hvorfor de gjorde det. Hva mente de med å rope navnet mitt på en sånn pseudo-tysk måte? Hva var det jeg ikke skjønte? Hva hadde jeg gjort for å fortjene det? Hva hadde de imot meg?

Det var uskyldig, men drepende. Fascinerende nok ble den ene av disse guttene senere min beste venn da han begynte i vår klasse tredje året. Vi snakket senere om det, og han hadde aldri skjønt at det føltes vondt for meg når de ropte ut navnet mitt. Det var jo bare en uskyldig spøk.

Selvsagt var det det.

Det var også en uskyldig spøk da jeg selv var en av dem som gjerne ropte ut navnet til en jente i min klasse på en rar måte i tide og utide. Intern humor, kalles det. Det hadde egentlig ingenting med henne å gjøre. Det var bare en greie vi lo av, oss imellom. Men det kunne ikke hun vite. For henne rammet nok ordene som kuler. Slik de rammet meg i tysktimene. Så uskyldig. Så meningsløst. Så vondt. Så potensielt dødelig.

337077 10151211749215861 996857678 oEn dag klikket det for meg. Jeg hadde fått nok. En gutt i klassen dyttet meg over grensen. Jeg var lei av å le og late som om jeg også syntes det var morsomt. Slik jeg til og med gjorde da jeg stod naken og alene i garderoben. Jeg lo. Haha! Kjempebra spøk, gutter! Jeg er med på leken!

Men det var jeg selvsagt ikke. Jeg ville grave meg ned. Jeg ville rømme. Jeg ville forsvinne fra jordens overflate.

Jeg ville hvertfall hjem. Begrave oppmerksomheten og tankene i datamaskinen. Lære meg et nytt programmeringsspråk. Basic. Visual Basic. Pascal. C++. Jobbe videre med tegneprogrammet jeg programmerte fra bunnen av. Komponere musikk i Ballade og Cakewalk med min Roland D-50 og Turtle Beach lydkort. Skrive dikt. Mange dikt. Om kjærlighet og sorg. Lese. Pløye gjennom bøker. Forsvinne i historiene. Tegne. Sitte i timesvis og pusse på portrettegninger av jenter jeg var forelsket i.

Jeg var på én eneste fest i løpet av hele videregående. Det var en fest etter russedåpen. Praktisk talt obligatorisk. Bortsett fra det satt jeg alene mesteparten av tiden. Jeg var han nerden som da vi lærte om Newtons lover i fysikken, gikk hjem og programmerte en simulator som viste et legemes bevegelse hvis man kastet det med forskjellige utgangshastigheter, vinkler og med valgfri gravitasjon. De andre gikk på fest. Jeg programmerte, leste, komponerte, skrev dikt og dyrket ensomheten.

Det var egentlig ikke så verst. I voksen alder har jeg høstet fruktene av det. «Du er heldig som kan så mye», sier jevnaldrende. Vel, jeg kan mye fordi jeg satt dag ut og dag inn og lærte meg selv nye ting og jobbet intenst med det for å bli bedre.

Det er ensomhetens pris. Det er også ensomhetens gevinst.

328786 10151211750235861 2023799519 o

Ensomhet er ikke så verst hvis man bare bruker tiden til noe fornuftig. Det var den beste skole jeg kunne få. Ensomhetens universitet.

Men altså, tilbake til dengang jeg klikket. Jeg var blitt dyttet over grensen. Så jeg klikket og jaget etter gutten. Han snublet og falt. Og jeg gikk løs på ham. Sparket ham i ræva, gang på gang. Stakkaren hadde det vondt. Det var ikke så rart, fordi dengang gikk jeg alltid på tresko. Året rundt. Sommer eller vinter. Tresko. Ja, det er kanskje ikke rart at jeg ikke fikk kysse en jente før jeg ble 20 år gammel. Men han fikk tuppen av denne treskoen i ræva om og om igjen. Jeg var rasende. Frustrert. Jeg visste ingen utvei.

Senere lo vi av det. Husker dere den gangen Gunnar gikk amok på X? Utrolig morsomt. Men de andre visste ikke at jeg nok hadde det minst like vondt som han jeg sparket. Jeg klikket ikke som del av en morsom lek. Jeg klikket fordi jeg var en rotte, fanget i et hjørne, uten noen måte å komme meg unna på, alles oppmerksomhet på meg, pirket i og tullet med, dag etter dag, til jeg til slutt eksploderte. Mistet kontrollen.

Det var også den eneste gangen jeg gjorde det. Mistet kontrollen. Resten av mitt liv har jeg vært en ekspert på å le. Være med på leken. Gi inntrykk av at jeg har kontroll. Late som om det ikke plager meg. Det tror jeg kanskje reddet meg. Eller kanskje det gjorde alt verre.

Jeg vet ikke.

Det eneste jeg vet er at jeg overlevde. Jeg kom ut på vinnersiden. Kanskje fordi jeg aldri tillot andre å bryte meg ned. Jeg lot dem aldri få det mentale overtaket. Uansett hva som skjedde, hadde jeg datamaskinen, tegneblyanten, diktblokken og musikkinstrumenter å vende meg til. Der skapte jeg mitt eget univers. Der var jeg Kongen. Der kunne ingen ta meg.

Odin hadde det nok mye verre enn meg. Mye verre. Mobbing kommer i alle former og i alle grader av alvorlighet. Men det er alltid vondt. Mye vondere enn det folk rundt som regel tror. De forstår det først når de leser en artikkel i VG eller en bloggpost fra et mobbeoffer.

330378 10151211743905861 352895993 o

For mange år siden så jeg filmen Hotel Rwanda. Da filmen var ferdig var jeg helt matt. Hvordan kunne verdenssamfunnet ha tillatt at dette skjedde? Hvis jeg hadde vært eldre dengang, hadde jeg gjort noe! Trodde jeg. Men det samme skjer i dag. I Syria. I Gaza. I Irak. Og jeg gjør ikke egentlig noe. Det er så mye lettere å føle noe når man har fått det på avstand. Når det pågår, er man ofte blind for at det skjer.

Hvert mobbeoffer lever i sitt eget, lille, private Rwanda. Det er så ille det som skjer, men ingen griper inn. Ikke før de får lese om det noen år etterpå. Da har alle medfølelse. Men da er det litt for sent.

Alt for sent.

IMG 7110Jeg har selv en datter i skolealder nå. Jeg elsker henne over alt på jord. Hun er skoleflink og tøff. Mye mer selvsikker enn hva jeg var i den alderen. Men hun er også fryktelig sensitiv og sårbar. Jeg er livredd for at hun skal bli et mobbeoffer, og både hennes mor og jeg er flinke til å følge med og prate med henne. Høre hvordan hun har det. Lese henne og følge med.

Men minst like viktig er det å passe på at hun ikke selv blir en mobber. Fordi mens vi alle er flinke til å passe på at ikke våre barn blir mobbet, er vi kanskje ikke alltid like flinke til å passe på at våre barn mobber. De kan nemlig være mobbere uten å vite det selv. I perioder var jeg det. Jeg hadde ingen til å fortelle meg at det du gjør kan føles vondt for den som rammes, uansett hvor uskyldig det virker for deg.

Så jeg vil jevnlig ta den praten med min datter. Forklare henne at det å holdes utenfor gjengen, det å bli ertet, det å få slengbemerkninger sendt mot seg, er vondt. Fryktelig vondt.

Ikke minst håper jeg at min datter kan være den som stiller opp hvis hun ser noen bli ertet. At hun kan ta det ansvaret de voksne ikke alltid tar, fordi de ikke ser hva som skjer. Barn ser det mye lettere, fordi de er til stede, hele tiden. Da kan kanskje hun være den som støtter noen andre. Ingenting hadde gjort meg mer stolt enn det.

Så jeg ble mobbet. I perioder alvorlig, men hele tiden litt sånn subtilt. Men jeg var også en mobber. Jeg tror få slapp helt unna. Alle har nok opplevd litt av det. Men på det verste var jeg et hovedmål, og hadde jeg ikke hatt mitt indre tankeunivers å støtte meg til, hadde jeg kanskje ikke fullført videregående.

Men jeg overlevde.

Ikke bare det, men jeg vant. Sårene gror aldri. Jeg unngår speil som pesten. Jeg føler meg fortsatt spedalsk. Jeg har det fortsatt best alene. Men jeg overlevde.

Og jeg vant.

  • Har du noen tanker rundt hvorfor du det ene året var den ukule som ble mobbet, mens du det andre var en av de kule, som selv mobbet?

  • Rick White

    Jeg ble selv mobbet av flere som gikk i klassene over meg.
    Spesielt én av dem var ubehagelig.
    Men så ble jeg kjent med broren hans som var kraftig handicappet, og vi spilte mange spill sammen. Og jeg ble dermed også kjent med moren deres.
    Da denne «banditten» forsøkte seg neste gang, sa jeg klart fra at jeg kom til å fortelle moren hans om den bedritne oppførselen sin, han ble plutselig nervøs.
    Det benyttet jeg meg av, hev en neve veistøv i øynene på ham og ga ham inn. (Han så jo ingenting.)
    Han plaget meg aldri flere ganger, og flere av de andre sluttet da de skjønte at jeg hadde gitt denne store brannen juling.

    Det er utrolig feigt av andre som ser på bommingen uten å ta til motmæle.

  • Guest

    Bi fekk eg tårer i augene. Fint innlegg. Det traff.

  • Gunda Djupvik

    Der fekk eg tårer i augene. Fint innlegg. Det traff.

  • Marius Waldeland

    På barneskolen var jeg en av de mest populære i klassen. Det fikk jeg vite av min lærer under en foreldresamtale. Han sa da følgende:
    «Når man er populær så har man et visst ansvar også. Du har makten til å påvirke andres følelser og oppførsel. Ikke misbruk den, men prøv å inkluder alle.»
    De setningene brant seg inn i hodet mitt og jeg har levd etter det helt til den dag idag, omtrent 13 år senere. Norge trenger flere av slike lærere.

  • HverSinSmak

    Jeg ble rasende av å lese Odin saken – måtte alle parter bli bevist på at dem faktisk var en brikke i spillet som to livet av ham – helt forferdelig!

    Har nok selv blitt mobbet uten å ville innse det, kanskje mest pga. av min holdning om at det er mest synd på dem enn på meg. Vi er alle unike, og jeg visste at noen av mine evner var langt over gjennomsnittet , som jeg i dag lever av og som har gitt meg et rikt liv på alle måter.

    Uten drømmer blir man gal – finn nye drømmer!

    Det eneste bud man behøver å leve etter er å være mot andre slik man vil andre skal være mot en selv.

  • geir

    offermentalitet

  • Det handler vel om en gruppedynamikk som man ikke alltid kan forklare. Noe av mobbingen pågikk alltid. Det med utseende og sånt. Den mobbingen jeg kanskje ikke selv helt skjønte var mobbing. Den mer alvorlige mobbingen oppstod når nye personer kom inn i bildet,mens andre forsvant ut. Gruppedynamikken ble forskjøvet.

  • Torbjørn Klungland

    – Gripende. Og overraskende, samtidig som jeg sitter med en følelse av at det er forståelig.
    – Etter at jeg flytta fra min bestevenn Gunnar våren 1980, tenkte jeg av og til «hvordan går det med ham?» uten at noen forsøk på kontakt ble gjort. Jeg ble da plutselig «ny» på en litt større boplass, Jeg fant en ny «nerd» som ble min bestevenn. Det ble «oss to mot de andre» i boområdet, hvor vi egentlig ikke passet inn i noen gjeng.
    – Skolestart var en lettelse; treffe mange andre. Min «nye bestevenn» falmet fort i mitt verdensbilde da. Men, man var lærersønn med en pappa som jobbet på nettopp samme skole, og fremdeles regnet som «ny». Min forsvarsmekanisme var å tøffe meg. Sønn av en kristen lærer? Javisst, men ingen pappagutt eller streber! Det gikk nok dessverre ut over andre, og i etterpåklokskapens lys HAR jeg nok drevet med mobbing.
    – Etter endt skoledag kjenner jeg meg veldig igjen i denne bloggens beskrivelse av «Ensomhetens universitet». Las mye. Tenkte mye. Bygget mye Lego. Forsket mye i C64 Basic. Alene, men tankefull og vitebegjærlig.
    – Skikkelig individuell frihet og nettverksbygging kom ikke i gang før man hadde en Tempo Panter mellom bena og kom seg vekk fra boområdet og dro så ofte som mulig til «byen» for å frekventere gatekjøkken, kino og torgallmenninger. Selvbildet som tøff var der ennå, og imagebygging var viktig. Sigaretten dinglet fra munnviken (det gjør den ennå). Jeg ble ERTET for at jeg ikke gikk med moteriktige klær, men blåste det bort med å latterliggjøre de motebevisste som usikre femiklatter. Men det var allikevel i denne perioden at jeg innså at smil, godt humør og omtanke sprer seg raskere og gjør verden bedre, en materalistiske pøbelstreker og mobbing.
    – Hva med i dag? Er jeg en mobber? Blir jeg mobbet? Vi har alle godt av å stille oss disse spørsmålene. Hvis mobbing kan bredtolkes dithen at baksnakking, «unngå folk» og narsissistisk opptreden på sosiale medier gjelder, er jeg nok skyldig. Jeg har godt av å bli minnet på det, slik at jeg kan bli bevisst, og gjøre noe med det. Det har ALLE!

  • Det er ikke vanskelig å kjenne igjen mye av det du skriver. Fantasisk når en voksen mann som deg tør å dele erfaringene sine så åpent. Jeg så en britisk dokumentar om mobbing, hvor flere mobbere som ble konfrontert med oppførselen ikke hadde forstått hvordan det de gjorde opplevdes av mottaker. Jeg leste også artikkelen din «Bekjennelser fra en stygg andunge». Jeg tror det at du skriver så åpent og reflektert om slikt hjelper mange å forstå både seg selv og menneskene rundt seg.

  • Ole Roar Husby

    Ja, mentaliteten til mobberne følger de vel langt inn i voksenverdenen. Regner med at mange av bøllene som finnes i kommentarfeltene i nettavisene var mobbere når de var yngre også.

  • Caprichos

    Offermentalitet?? Finnes ikke snev av offermentalitet i denne artikkelen. Enkelte slutter tydeligvis aldri å mobbe, men de blir «dealt with» før eller senere.

  • Varm_kaffe

    En kan bare heve seg over så mye, og de følelsene som kommer, de kommer, ikke så ulikt ved fysisk vold. Om jeg slo deg i armen, ville du kjent smerte uansett hvor mye du hadde en «deal with it»-mentalitet, noe som er en av grunnene til at vi forteller barna våre at de ikke skal slå. Psykiske «angrep» fungerer på samme måte: du opplever en psykisk smerete uansett hvor «tøff» du prøver å være. Faktisk kan det å ha en «deal with it»-holdning og ikke kjenne på følelser være skadelig i lengden.

  • Frida Birgitte Espenes

    Dette var et veldig gripende innlegg!! Utrolig modig av deg å dele!! 1000 Takk!!

  • osiris

    Sikkert samme feelingen arbeidsledige/uføretrygdede får hver gang budsjettet skal salderes. Ikkenok med at de blir mobbet ut av arbeidlivet de blir mobbet ford de er ute også. Detter er ikke nok så stortinget slenger seg på og fortsetter. Når er nok nok?

  • Jan Johansen

    Nåja, er det ikke nok at dere får andres penger?

  • osiris

    Dra deg tilbake til det brune hølet du kom fra.

  • Norskogusikkerpåomjeghellervil

    Jævla ubrukelige kødd

  • Katherine Vik

    Tusen, tusen takk! Det beste og mest lærerike mobbeinnlegg jeg har lest på lenge (evt. noen gang).

    For meg som er lærer i småskolen, fløy tankene til alle de gangene jeg
    har grepet inn i ulike herjesituasjoner mellom elever, og hvor alle de
    involverte elevene smiler & ler, og er dønn tydelige på at alt «bare
    er lek». Som oftest er dét sikkert helt riktig, men hva med de gangene
    det ikke er det..? Etter å ha lest innlegget ditt har jeg fått «et nytt filter» for denne typen
    situasjoner og jeg er dypt takknemlig.

  • osiris

    Ka er det onkel Heni? får du ikke andres penger du da? Tipper du lider av forstoppelse pga av for mye penger. Driten flommer jo ut av kjeften din.

  • Mads Andreas Elvheim

    Fantastisk bra skrevet. Jeg var en sånn som deg som berget meg ved å dyrke ensomheten. Leste bøker, spilte spill, lærte meg programmeringspråk og lagde brett til Quake og Half-Life i ungdomskoledagene. Jeg ble mobbet så langt at jeg hadde selvmordstanker, og at det ikke ble satt ut i livet er et mirakel.

    Jeg var en veldig lydig og stille person i oppveksten, og jeg tok aldri igjen fordi lærerne sa at jeg ikke fikk ta igjen. «Man skal ikke ta igjen. Man skal ikke slå!», sa de. Men mobberne spilte ikke etter de samme spillereglene. Det som reddet meg var alenetiden med PCen på gutterommet, og chatting på IRC og diverse forum. Folk på internett evaluerte meg basert på det jeg skrev og prestasjonene mine, ikke etter et idiotisk sosialhierarki. Og selvtilliten av å kunne mye mer enn mobberne mine kompanserte for den totalt manglende selvfølelsen som mobberne hadde klart å ødelegge. De ekstremt få gangene jeg tok igjen, så var det på intellektuelt nivå. Jeg tenkte at om mobberen(e) er for dum til å skjønne comeback’en, så vinner jeg en liten seier.

    Det er fortsatt med meg i dag. Selvtillitten min (kunnskap, prestasjoner, personlig integritet) føles ganske høy. Men selvfølelsen (at jeg er verd noe som menneske eller pen) tør jeg ikke å kjenne så mye på. Jeg er redd for at den nesten er helt borte. Det er hva alvorlig mobbing kan føre til, om ikke enda verre slik hva som skjedde med Odin.

    Mobbing er ikke bare skolenes ansvar. Det er mobbernes foreldre sitt ansvar også. Jeg er veldig sikker på at mange foreldre lukker øynene for at datteren eller sønnen deres er en mobber. Da hjelper det ikke med foreldremøter i skolens regi, hvis de med en stor del av ansvaret har skylappene på. Alle foreldre med barn i skole burde snakke med barna sine ikke bare om mobbing, men også om empati med andre, samt sosiale nettverk og utfrysing. De burde også fortelle barna om å stille opp for de som blir mobbet, til tross for at de kanskje taper ansikt hos «gjengen» eller vennene sine. At det å gjøre det riktige ikke alltid er det som er lettest.

    P.S: Og så er du en utrolig pen mann, Gunnar! Jeg håper selvbildet ditt kommer tilbake og at du en dag kan synes det selv også :-)

  • Tarald Stein

    «Ensomhetens universitet» – glimrende formulering! Også mye annet gjenkjennelig i det du skriver. Her er min bloggpost i samme gata: http://framandkar.wordpress.com/2014/09/01/mobberne-som-ikke-finnes-om-utestenging/

  • Jan Johansen

    Det var da fælt til utakknemlighet da. Si heller takk du.

  • ebe

    Jeg er en gammel mann. Jeg var en enstøing, og kunne dominere hvis anledningen bød seg. Heldigvis for meg kom jeg ut av en dominerende rolle etter noen få år med en kamerat. Jeg var så ung at jeg ikke forsto at dominering og mobbing kan være noe av det samme. Men – fordi jeg var enstøing var det snart min tur til å bli vel – litt mobbet, litt uglesett, litt beundret. Men jeg hadde en viss profil som gav meg en viss status i de første skoleårene. Derfor ble jeg først skikkelig mobbet noe senere. Men jeg ville ikke – jeg sluttet ut av ungdomsskolen uten å ta videregående. Jobbet i posten og gjemte meg bort i anonymt arbeid. Det var da jeg ikke bare ble mobbet, men forsøkt drept. Og da tror jeg vi like godt kan frikjenne alle mini-mobberne i dette ganske land, de som spytter viskelær i nakken, kaster bøker ut av ransler og den slags. De store mobberne der ute i verden er de der ute som uten skrupler er der for å ta de andre gjemmom markedsmakt og våpen og tvang gjennom lover de selv har skrevet, alle de andre gjennom sine kontakter og posisjoner i samfunnet. De eier verden. De er listet som verdens rikeste. De anser seg selv som militære helter.

  • Jan Johansen

    Forventer du heiarop for at du ikke gidder å jobbe?

  • geir

    De har de pengene fordi de har jobbene.

  • Jan Johansen

    Også under et innlegg om mobbing da gitt.

  • osiris

    Kem i helvete er det du inbiller deg at du er? Takk for at du beviser at det går an a å leve med rasshølet på skuldrene, hvordan får du ideg mat? sonde. Hvordan ser du tastaturet med hovve godt plantet oppi rasshølet. Til slutt eg flytter meg gjerne for et rasshøl, det må eg du kan jo ikke se hvor du går.

  • Jan Johansen

    Hæ? Kanskje best at du ikke jobber ja, ser den.

  • osiris

    Eg forventer meg ihvertfall ikke arbeith mach frei slik at herrefolket her representert ved undermåleren Jan konkludere på sviktende grunnlag.

  • Kristine Ryeng

    På skolen min. Ble jeg mobbet og hvis noen hjalp meg ble de også mobbet. Lærerne gjorde ikke mye. Hvis jeg tok igjen på de som mobbet meg fikk jeg kjeft av lærerne. Mens de som mobbet meg kom unna med masse.

  • osiris

    Takke skal eg når du har slått deg sammen med sjefen din Røhm.

  • Jan Johansen

    Ja, vi er slemme vi som betaler for at du kan slappe av hjemme. Det har jo mye med umenneskelighet å gjøre. Å være stygg med hånden som gir en mat, er både uhøflig og uklokt.

  • Jan Johansen

    Ja, fysj for de som står opp om morgenen. Bedre om alle bare kan være hjemme og tenke stygge tanker om de som deler av sine hardt opptjente penger. De er virkelig fæle.

  • osiris

    Forstår du ikke hvem Røhm var, du ville falt i smak der. med rette meningene, blond i vanlig og oveført forstand. Røhm ble spadd ned i 1944! etter de lange kniver natt og litt hanky panky på hotellet.

  • osiris

    Med slik argumentasjon kan ikke du bidra med noe særlig i stats kassa.

  • Jan Johansen

    Jaja, du får være sint da. Når man kan bli uføretrygdet på humbugdiagnoser som el-allergi og fibromyalgi, i tillegg til at alle kjenner minst en på uføretrygd som ikke er ufør, videre også at graden av uførhet øker der hvor arbeidsplassene blir borte, så skjønner alle at det er mange latsabber som ikke gidder å ta vare på seg selv. Da rettferdiggjør man ranet av hardtarbeidende mennesker med at de er uten medmenneskelighet, uten tanke om at disse menneskene kanskje heller trenger pengene selv.

    Men for all del, jeg begynner jo å skjønne hvorfor du ikke finner deg en jobb. Jeg ville i alle fall aldri ansatt deg.

  • Tom Dahle

    Og der startet mobbingen..

  • Jan Johansen

    Betaler nok for deg og en til av latsabbene. Så da kan du prøve å regne litt, hvis det ikke blir for slitsomt.

  • Jan Johansen

    Nåja, synes bare ikke uførhetshylekoret med politisk vinkling hørte hjemme her. Derfor kommentaren. Som du kan se under, så utarter det litt. Han er litt sint.

  • osiris

    Har ikke tenkt å søke jobb som reisende i sex. Det eneste du har bevist er du er et rasshøl sikkert mange som er godt fornøyd med det.

  • osiris

    Du burde være glad for at en «bare» er sint, det er ikke sikket at du liker Rømh behandling.

  • Jan Johansen

    Høykompetent arbeidskraft tipper jeg du er. Det virker i alle fall sånn. Du har jo t.o.m. lest en bok om 2. vk.

  • Jan Johansen

    La meg tippe. Sint mann fra nord-Norge, som tror at alle pengene tilhører staten. Ugift selvfølgelig. Skjønner akkurat nok til at du ikke stemmer FrP når du er trygda, men skjønner ikke at Ap står for akkurat det samme. Elsker å slenge drit på nett, og er derfor sperret på Aftenposten. Tipper du holder deg til E24 og db.no, for der er det julekvelden for de med ekstra sterke meninger, selv om man ikke har noe å si.

    Røhm døde i 1934 forresten, ikke 44 som du skrev litt under. Men hva vet vel jeg, som bare har (snart) 2 mastergrader?

  • osiris

    Og de masterene er i verdens eldste yrke? bruk hove om du har nokke inni. Hint, hove nokke det er vel ikke ord en bruker i nord- Norge ditt klesse tryne.

  • Jan Johansen

    Ok. Feil landsdel. Men nå får du ha meg unnskyldt for i kveld. Jeg trenger litt tid til å reflektere over hvor glad jeg er i velferdsstaten, hvor jeg blir tvunget til å hjelpe deg fremfor mine egne barn, med mine egne penger.

  • osiris

    har du fått inn operert livmor, hva heter faren?

  • Unn-Anita Nergard

    Og vi trenger flere som deg, som hadde såpass «antenner» at du forstod hva din lærer oppfordret deg til! Det som ofte skjer, er at lærere snakker med elevene og ber dem om å behandle hverandre pent, men det preller av. Ingen forandring skjer. De skjønner ikke hva læreren snakker om…

  • Varm_kaffe

    Ville ikke kalle det der mobbing, mer noen som sitter og har det veldig gøy med å få sterke reaksjoner ut av folk på nettet. Vet det finnes folk som faktisk har slike holdninger òg, men seriøst, les under, dette er et rimelig åpenbart troll;).

  • Øyvind Ironoxide Rust

    Jeg blir litt usikker …. er det deg sjøl eller Osiris du beskriver her?

  • lyderperson

    Godt sagt. Hadde egentlig ingen lærere som sto opp mot mobbing. Jeg er veldig glad i dag at jeg allerede fra 10 års alder hadde en fysikk ingen kunne måle seg med. Det reddet meg i barne og ungdomsskole tiden. Hjalp også andre som ble mobbet. På videregående gikk alt greit.

  • lyderperson

    Er det ikke riktig som Jan Johansen sier? Hvordan kan du kalle det mobbing?

  • Guest

    Gunnar Tjomlid, takk for dette innlegget. Du er sterk for det du har vært gjennom har knekket mange andre. Inkludert meg. Jeg tør sjelden fortelle hvordan jeg egentlig har hatt det gjennom oppveksten og hvordan dette har ført til at jeg av og til roper høyt om hjelp inni meg. Av og til må jeg snakke med en profesjonell om dette men jeg vet heldigvis hva det kommer av og hvordan jeg skal reise meg igjen når jeg forteller meg selv det som var de andres historie om meg. Men jeg var et hode lavere enn de andre så jeg var så vidt jeg selv forstår aldri den som sendte det videre, slik du kunne. Likevel har det blitt sendt videre.

    I Dag og Tid nr. 23 2013 forteller jeg historien om hvordan dette innhentet meg fra fortiden da jeg så at min sønn skulle merkes med de samme erfaringene som jeg hadde hatt. Av hensyn til ham sto jeg ikke fram med fullt navn den gangen. Siden har det falt dommer i rettsapparatet hvor mildere saker enn våre har blitt tilkjent store summer. Én ting er å få barndommen ødelagt, men reise seg i voksen alder. Verre er det når ens egne barn går gjennom det samme og en blir stående som tilskuer til en skole som ikke erkjenner ansvar og politiet som henlegger fordi skolen benekter.

    I 2012 falt en dom i Høyesterett hvor det ble tilkjent 900.000,- i erstatning etter mobbing. Siden har flere dommer falt og et hemmelig forlik fra Stavanger har blitt avslørt i mediene. Heldigvis har vi kommet dit. Tidligere var det slik:
    https://teora.hit.no/bitstream/handle/2282/857/Mobbing_og_skadeerstatning.pdf?sequence=1

  • Mads Andreas Elvheim

    Ja, alle uføretrygdede og arbeidsledige snylter på staten og er *egentlig* ikke noe galt med. De burde totalt finne seg i slik generalisering og drittslenging fra deg fordi skatten din er med på å betale for velferdstaten. Du har totalt rett til å slenge med leppa og ri den høye hest fordi du betaler skatt, er i arbeid og ikke har trengt sikkerhetsnettet enda. Kanskje vi burde sette opp et regelverk for antall slengbemerkninger rettet mot sosialeklienter per skattekrone for de som har det rimelig greit og har jobb?

    Men helt seriøst, jeg håper at du etterhvert skaffer deg både mer empati ovenfor de utenfor arbeidslivet og mer perspektiv. Noen få vil alltid misbruke systemet, men de fleste på stønad har sannsynligvis større ønske om å kunne jobbe enn det du har. Jobb gir livet mening og noe å strebe etter. «Fritid» uten jobb er alt annet enn meningsfullt; folk ender opp med å stirre i veggen og det er et helvete. Men det går ikke alltid an å jobbe, pga angst, depresjoner, revmatisme, lamhet og alskens andre fysiske og psykiske handicap. I tillegg til at bedrifter ikke er overentusiastiske til å ansette folk med handicap eller som plutselig kan trenge en lengere sykemelding. Eller ansatte som trenger tilpassing i forhold til arbeidstid, sosiale forhold eller rullestol. Mange bedrifter utnytter også arbeidsledige og uføre som gratis arbeidskraft under rehabilitering/praksis.

    Selv går jeg på arbeidsklareringspenger etter en lang kamp med depresjoner og PTSD. Sist episode kom etter 5 år i jobb. Jeg er nå i jobbpraksis hos en fantastisk arbeidsgiver som legger forholdene til rette for at jeg kan jobbe med full effektivitet, med full stilling så snart budsjettet/driftsmidlene tillater det. Du våger ikke å kalle meg en snylter som liksom skal finne seg i ederen og gallen du spytter ut, bare fordi at du for øyeblikket betaler skatt og hever lønn, og jeg ikke er like heldig.
    Alt jeg vil er å komme i jobb med egen lønn. Å gjøre noe meningsfylt som hjelper andre, og som lar meg vokse og delta i et sosialt miljø. Det er *ingen* som har det bra alene hjemme, sperret inne i sin egen leilighet 365 dager i året, tro meg. Det du tror er luksus; å motta «gratis» penger fra staten (fra andres oppsparte skattekroner) det å være jobbløs og ufør, er ikke så bra som du sannsynligvis forestiller deg.
    Kommentarene dine går på selvfølesen løs både hos de som er helt uføre, samt de som er midlertidig på trygd og gjør det beste de kan med det de har. Men det er du som burde skamme deg, ikke dem.

    P.S Jeg tar totalt avstand fra kommentarene til osiris. De er stort ikke bedre enn de du kom med.

  • JanneEriksen

    Mange fornuftige tanker. Det er ikke alltid de som mobber vet hvor vondt det gjør. Mange ganger handler det om å ikke ville vite. Eller om å bortforklare og rettferdiggjøre egne handlinger.
    Men andre ganger er hensikten å føle makt ved å se andre lide. Som når en gjeng på 15-20 stykker stekker hendene i været og jubler som om de har skåret et fotballmål fordi den de i fellesskap har ødelagt tingene til, sparket, slått, spyttet på og kalt de mest ondskapsfulle ting begynner å gråte.

  • Isabelle Hansen

    Veldig interessant innlegg, men det verste er at det må ofte en tragisk hendelse til for at det man ofte forteller sin historie. Og i Odin sitt tilfelle, som med så ufattelig mange andre tragiske hendelser, så «hjelper det ikke» å melde fra ofte. Man må ta saken i egne hender (som i denne saken feks flytte) og få fatt i en på Stortinget o.l.

    For noen uker siden var jeg på hyttetur med noen andre jenter, og med litt drinker innabords nevner et par av jentene under en relatert samtale (kvinner, de er i 30-åra) at de til tider tenker på ofrene de var med på å mobbe på skolen. Jeg spurte hvorfor de var med på mobbingen, og de sa de «bare var med på det». Jeg spurte om de hadde tatt kontakt i voksen alder for å si unnskyld. Nei, det hadde de ikke. En av de hadde forsøkt å finne igjen hun ene på Facebook, men hadde ikke funnet henne for å sende en unnskyld-melding.

    Så mange av mobberne sliter nok med dårlig samvittighet i voksen alder.

    Til slutt vil jeg dele en historie med en fantastisk lærer som tok tak på 80-tallet:
    Veldig interessant innlegg, men det verste er at det må ofte en tragisk hendelse til for at det man ofte forteller sin historie. Og i Odin sitt tilfelle, som med så ufattelig mange andre tragiske hendelser, så «hjelper det ikke» å melde fra ofte. Man må ta saken i egne hender (som i denne saken feks flytte) og få fatt i en på Stortinget o.l.

    For noen uker siden var jeg på hyttetur med noen andre jenter, og med litt drinker innabords nevner et par av jentene under en relatert samtale (kvinner, de er i 30-åra) at de til tider tenker på ofrene de var med på å mobbe på skolen. Jeg spurte hvorfor de var med på mobbingen, og de sa de «bare var med på det». Jeg spurte om de hadde tatt kontakt i voksen alder for å si unnskyld. Nei, det hadde de ikke. En av de hadde forsøkt å finne igjen hun ene på Facebook, men hadde ikke funnet henne for å sende en unnskyld-melding.

    Så mange av mobberne sliter nok med dårlig samvittighet i voksen alder.

    Til slutt vil jeg dele en historie om en fantastisk lærer som tok tak på 80-tallet:
    Veldig interessant innlegg, men det verste er at det må ofte en tragisk hendelse til for at det man ofte forteller sin historie. Og i Odin sitt tilfelle, som med så ufattelig mange andre tragiske hendelser, så «hjelper det ikke» å melde fra ofte. Man må ta saken i egne hender (som i denne saken feks flytte) og få fatt i en på Stortinget o.l.

    For noen uker siden var jeg på hyttetur med noen andre jenter, og med litt drinker innabords nevner et par av jentene under en relatert samtale (kvinner, de er i 30-åra) at de til tider tenker på ofrene de var med på å mobbe på skolen. Jeg spurte hvorfor de var med på mobbingen, og de sa de «bare var med på det». Jeg spurte om de hadde tatt kontakt i voksen alder for å si unnskyld. Nei, det hadde de ikke. En av de hadde forsøkt å finne igjen hun ene på Facebook, men hadde ikke funnet henne for å sende en unnskyld-melding.

    Så mange av mobberne sliter nok med dårlig samvittighet i voksen alder.

    Til slutt vil jeg dele en historie med en fantastisk lærer som tok tak på riktig måte;

    Det banker på klasseromsdøren til klasse 9B. De er omtrent halvveis i en norsktime. Utenfor står klasseforstanderen. Når klassen ser ham, retter de seg i ryggen. Han har den effekten på dem, og de skjønner at det må være alvor når han oppsøker dem midt i timen til en annen lærer.

    – Jeg vil snakke med Arne, Per, Lise, Ingrid, Gunnar og Tone. Dere blir med meg inn på et grupperom nå.

    De navngitte elevene kikker på hverandre, spørrende, reiser seg og går ut av klassen.

    – Sett dere ned, sier klasseforstanderen kontant når han har lukket døren bak dem på grupperommet. Og hør nøye etter:

    – Else var ikke på skolen i går. Hun er her ikke i dag heller. Hun er hjemme. Hun har så vondt i magen at hun ikke greier å komme seg på skolen. Jeg har nettopp snakket med moren hennes, som fortalte meg at Else har hatt det slik i hele høst.

    Elevene ser usikkert på læreren, på hverandre, men kjenner igjen historien hans.

    – Else kommer ikke på skolen fordi hun hater å være her. Det har blant andre dere ansvar for.

    – Vi? Men ingen av oss har da noen gang … prøver Lise seg.

    Det var en gang en lærer. Han visste hvem han skulle snakke med da en av elevene hans ble mobbet på skolen.

    – Nei, ingen av dere har plaget Else. Det er ikke dere som raljerer med henne når hun må lese høyt i timen, som dytter, eller som kommenterer hvordan hun ser ut. Det er det Rune og Egil som gjør. Nei, deres ansvar ligger i at dere ikke gjør noe for å stoppe det. Dere har til felles at dere er blant klassens mest respekterte; best i gym, best på skolen, god i fotball, eller bare populær blant alle. Ingen har større makt enn dere i den klassen. Men dere bruker makten til å sole dere, ikke til å hindre at Else blir plaget av dem som trenger noen som er enda svakere enn seg å hakke på. Ikke til å sørge for at hun får delta, være med. Det er patetisk, og jeg er enormt skuffet over dere, sier læreren.

    ELEVENE STIRRER PÅ ham, så ned i bordet. Rødmer. Har kjent på følelsen. Har tenkt at de skulle si noe, men har ikke gjort det. Klarer ikke si noe nå. Læreren fortsetter.

    – Jeg forventer at dere, særlig dere, tar ansvar, sier han, og smeller en hånd i bordet. Jeg forventer at dere ordner opp, at dere gjør det dere kan for å stoppe dette. Og dere skal gjøre det uten å fortelle om denne samtalen. Den er mellom oss, og nåde dere om jeg får høre om den utenfor dette rommet!

    NOEN DAGER SENERE sitter klassen i en ny norsktime. En svak lærer har nok en gang latt seg overtale av Egil til at Else skal lese høyt fra boken. Hun er hektisk rød i kinnene, stammer, klarer ikke komme i gang. Rune ler høyt, rister på hodet. Da reiser Arne, klassens desiderte ener i gym, seg. Peker på Rune: «Og du! Du holder godt kjeft, din idiot!»

    Rune holder godt kjeft. Han får beskjed på et språk han forstår, av en autoritet han begriper seg på.

    DEN LILLE GRUPPEN elever fra grupperommet snakker aldri om det spesielle møtet de hadde med læreren de så gjerne lytter til. De prøver bare å påvirke der de kan. Trykket mot Else blir umerkelig mindre og mindre, men elevene fra grupperommet føler liten stolthet. De kommer til å skamme seg resten av livet for at de ikke grep inn før.

    DET VET JEG, for jeg satt på det grupperommet den gangen, midt på 1980-tallet. Jeg satt der og hørte den legendariske læreren Øyvind Bjørndal, en mann hele klassen vår respekterte dypt og inderlig, filleriste meg og flere av vennene mine etter en høst der vi hadde forsømt oss.

    JEG HAR TENKT på episoden mange ganger i årene etterpå. På metoden til Bjørndal, så effektiv, så grunnleggende enkel. Det er umulig å glemme en slik vekker, og det gjør noe med synet på ansvar resten av livet.

    Else kan takke Øyvind Bjørndal for at livet ble litt lettere etter hvert. Men vi som satt på grupperommet har kanskje enda større grunn til å takke ham.

  • Isabelle Hansen

    Veldig interessant innlegg, men det verste er at det må ofte en tragisk hendelse til for at det man ofte forteller sin historie. Og i Odin sitt tilfelle, som med så ufattelig mange andre tragiske hendelser, så «hjelper det ikke» å melde fra ofte. Man må ta saken i egne hender (som i denne saken feks flytte) og få fatt i en på Stortinget o.l.

    For noen uker siden var jeg på hyttetur med noen andre jenter, og med litt drinker innabords nevner et par av jentene under en relatert samtale (kvinner, de er i 30-åra) at de til tider tenker på ofrene de var med på å mobbe på skolen. Jeg spurte hvorfor de var med på mobbingen, og de sa de «bare var med på det». Jeg spurte om de hadde tatt kontakt i voksen alder for å si unnskyld. Nei, det hadde de ikke. En av de hadde forsøkt å finne igjen hun ene på Facebook, men hadde ikke funnet henne for å sende en unnskyld-melding.

    Så mange av mobberne sliter nok med dårlig samvittighet i voksen alder.

    Til slutt vil jeg dele en historie med en fantastisk lærer som tok tak på 80-tallet:

    Det banker på klasseromsdøren til klasse 9B. De er omtrent halvveis i en norsktime. Utenfor står klasseforstanderen. Når klassen ser ham, retter de seg i ryggen. Han har den effekten på dem, og de skjønner at det må være alvor når han oppsøker dem midt i timen til en annen lærer.

    – Jeg vil snakke med Arne, Per, Lise, Ingrid, Gunnar og Tone. Dere blir med meg inn på et grupperom nå.

    De navngitte elevene kikker på hverandre, spørrende, reiser seg og går ut av klassen.

    – Sett dere ned, sier klasseforstanderen kontant når han har lukket døren bak dem på grupperommet. Og hør nøye etter:

    – Else var ikke på skolen i går. Hun er her ikke i dag heller. Hun er hjemme. Hun har så vondt i magen at hun ikke greier å komme seg på skolen. Jeg har nettopp snakket med moren hennes, som fortalte meg at Else har hatt det slik i hele høst.

    Elevene ser usikkert på læreren, på hverandre, men kjenner igjen historien hans.

    – Else kommer ikke på skolen fordi hun hater å være her. Det har blant andre dere ansvar for.

    – Vi? Men ingen av oss har da noen gang … prøver Lise seg.

    Det var en gang en lærer. Han visste hvem han skulle snakke med da en av elevene hans ble mobbet på skolen.

    – Nei, ingen av dere har plaget Else. Det er ikke dere som raljerer med henne når hun må lese høyt i timen, som dytter, eller som kommenterer hvordan hun ser ut. Det er det Rune og Egil som gjør. Nei, deres ansvar ligger i at dere ikke gjør noe for å stoppe det. Dere har til felles at dere er blant klassens mest respekterte; best i gym, best på skolen, god i fotball, eller bare populær blant alle. Ingen har større makt enn dere i den klassen. Men dere bruker makten til å sole dere, ikke til å hindre at Else blir plaget av dem som trenger noen som er enda svakere enn seg å hakke på. Ikke til å sørge for at hun får delta, være med. Det er patetisk, og jeg er enormt skuffet over dere, sier læreren.

    ELEVENE STIRRER PÅ ham, så ned i bordet. Rødmer. Har kjent på følelsen. Har tenkt at de skulle si noe, men har ikke gjort det. Klarer ikke si noe nå. Læreren fortsetter.

    – Jeg forventer at dere, særlig dere, tar ansvar, sier han, og smeller en hånd i bordet. Jeg forventer at dere ordner opp, at dere gjør det dere kan for å stoppe dette. Og dere skal gjøre det uten å fortelle om denne samtalen. Den er mellom oss, og nåde dere om jeg får høre om den utenfor dette rommet!

    NOEN DAGER SENERE sitter klassen i en ny norsktime. En svak lærer har nok en gang latt seg overtale av Egil til at Else skal lese høyt fra boken. Hun er hektisk rød i kinnene, stammer, klarer ikke komme i gang. Rune ler høyt, rister på hodet. Da reiser Arne, klassens desiderte ener i gym, seg. Peker på Rune: «Og du! Du holder godt kjeft, din idiot!»

    Rune holder godt kjeft. Han får beskjed på et språk han forstår, av en autoritet han begriper seg på.

    DEN LILLE GRUPPEN elever fra grupperommet snakker aldri om det spesielle møtet de hadde med læreren de så gjerne lytter til. De prøver bare å påvirke der de kan. Trykket mot Else blir umerkelig mindre og mindre, men elevene fra grupperommet føler liten stolthet. De kommer til å skamme seg resten av livet for at de ikke grep inn før.

    DET VET JEG, for jeg satt på det grupperommet den gangen, midt på 1980-tallet. Jeg satt der og hørte den legendariske læreren Øyvind Bjørndal, en mann hele klassen vår respekterte dypt og inderlig, filleriste meg og flere av vennene mine etter en høst der vi hadde forsømt oss.

    JEG HAR TENKT på episoden mange ganger i årene etterpå. På metoden til Bjørndal, så effektiv, så grunnleggende enkel. Det er umulig å glemme en slik vekker, og det gjør noe med synet på ansvar resten av livet.

    Else kan takke Øyvind Bjørndal for at livet ble litt lettere etter hvert. Men vi som satt på grupperommet har kanskje enda større grunn til å takke ham.

  • rolv bjarne

    Har selv blitt mobbet det bgynte på førskolen og blir fremdeles mobbet og i dag er 41 år blir snart 42 år i desember

  • Onkel Skrue

    Ble mobbet selv i ung alder Kan ikke huske hvor mange ganger jeg fikk høre stygg og brilleslange(ikke særlig gøy i ung alder).
    Resultatet av mobbingen har jeg egentlig fått erfare i mine senere år. Jeg har veldig dårlig selvtillit, så jeg er u-kyssa, jomfru og har aldri hatt en kjæreste i mine 24 år., men jeg er veldig lik deg Gunnar. Jeg var kjempe glad når skoledagene var ferdig, da kunne jeg endelig glemme «alt» og tenke på min egen lille verden hvor ingen plaget meg. For min del var dette gjerne N64 spilling på den tiden.

  • Kranglefant

    La meg tippe du er en kvalm enga supporter

  • Jan Johansen

    For å være litt seriøs her, så er det klart at de aller fleste ønsker et system som tar vare på folk i nød. Det er ikke det som er problemet. Problemet er at uføretrygd omfatter altfor mange, også en stor andel folk som ikke skulle hatt det. Det regner jeg med at alle skjønner, men gjør man ikke det er det noen tips å se på diagnoser man kan få uføretrygd på, og hvor i landet det er høyest andel uføre og sammenhengen med antall arbeidsplasser.

    Det aller verste er at folk begynner å tro at de har krav på det. At de kan sitte å være frekke i trynet overfor de som betaler mer og mer av sin inntekt inn til staten, for å opprettholde en stat som vi vet ikke har råd til eldre-, uføre-, og innvandringsbølgen. Så hvem skal betale? De som allerede betaler 70-80% av inntekten sin, dvs de som jobber? Eller er det slik at de som mottar andres penger må innse at det ikke er en pengebinge som aldri går tom? Det siste er hva Stortinget endelig har innsett, mange år på overtid, og derfor kommet frem til et bredt forlik for å forsøke å få den andelen som kan jobbe, ut i jobb. Det er ikke et angrep på de reelt uføre, det er et forsøk på å redde ordningen slik at de fortsatt skal kunne ha uføretrygd. Altså et forsøk på å redde noe som holder på å grave sin egen grav.

    Det som fremstår som helt hårreisende er reaksjonene fra slike som osiris, at de som ikke har mer å bidra med, etter å ha betalt 70-80% av lønna si til staten, at de faktisk ønsker å prioritere sine egne barn fremfor frekke, utakknemlige og anklagende netthatere. At man liksom er et umenneske fordi man ønsker å beholde 20-30% av sine egne penger, penger man selv har tjent gjennom ofte å gjøre ting man ikke anser som det mest spennende her i verden. Når i tillegg enkelte opplever at slike som osiris tjener mer, så er ytelsene dødsdømt. Da har man ikke lenger støtte fra de som betaler for moroa, og man må bare innse at pengene fra de som betaler også vil minske.

  • osiris

    Kem fødde deg når du prøver på de angivelige snart 2 masterene? var det en nå utslitt skattebetaler med uføretrygd. Denne skattebetaleren måtte stå opp kl 5 om morran så du kan sove rusen ut når du angivelig studerte. Eg forstår jo at studietiden din har tæret på dine kognetive evner. Kansje du skulle søke uføretrygd pga mygla hjerne.

  • osiris

    Er det et forsøk på å redde ordningen, når du forlanger takk for at du klarer å lette ræven fra dass? Du vil ha bukking og skraping, å trakke på deg for deretter å å skrape dritten av støvelen, fornøyd nå. Og til prosentsatser 70% er det trekket uføretrgdede får 1-1-2015 +avgifter, moms etc

  • osiris

    Dine eneste aktiva sitter du på sikkert etterspurt i visse miljø.

  • osiris

    Nei det er jo selfølgelig deg og kjeresten din hva heter han?

  • osiris

    Ka vet du om det? eg tilhører en yrkesgruppe som hele Norge er avhengig av til og med Jan. Denne yrkesgruppen tar hånd om deg fra før du er født til etter at du er spadd ned.

  • Maurith J. Fagerland

    Kunne neppe sagt det bedre!! Jeg er i arbeid men i øyeblikket permisjon med 3 fosterbarn. Jeg tror de aller, aller fleste ønsker å være en aktiv del av samfunnet. Men uansett hva man tror eller ikke, er det lenge siden jeg har sett en så tydelig, skammelig og nedrig illustrasjon av det poenget Gunnar Tjomlid har beskrevet ufattelig godt i sitt innlegg. Både Osiris og Jan Johansen er like ufattelig ondskapsfulle, mastergrad ser ikke ut til å hjelpe stort…. og så tenker jeg; det er virkelig ikke pålagt ved lov å henge ut skittentøyet sitt så flest mulig ser det. For noen. Og i tillegg «styrke» saken sin ved å få frem antall mastergrader samt sparke til FrP (som hr.Johansen ofte gjør) styrker ikke argumentasjonen. Tvert om. Og når man ikke forstår det, er det i alle fall noen masterretninger som har ekskludert seg selv……..

  • Jan Johansen

    Heh, du er jo et fjols.

  • Jan Johansen

    Hæ?

  • Veldig bra innlegg Gunnar. Jeg tror (legger vekt på tror…) ikke jeg har vært på mobber-siden selv gjennom oppveksten, men har i flere perioder blitt mobbet. Fant igjen årboken fra siste året på videregående her for et års tid siden, og satt meg til å lese. Og teksten om meg, skrevet av de to som jeg så på som venner den gangen (men som stadig var med på å henge meg ut og latterliggjøre meg) var såpass ille at jeg ble utrolig lei meg, og kastet hele boka i søpla. Har alltid vært skoleflink, såpass at jeg gjennom hele skolen stort sett har kjedet meg gjennom det faglige, men det er jo en ypperlig grunn for de mindre flinke til å bruke det til å hakke på. Det jeg lurer på er om det er en gruppeautomatikk i det, og at de virkelig ikke forstår… Interessant tanke du legger frem her, men jeg er ikke sikker på om det alltid er riktig. Jeg har vært borti mobbere som helt klart visste at det de gjorde var fryktelig feil. Om de ante rekkevidden av det? Sikkert ikke, men de visste utmerket godt at det de gjorde var feil, og fortsatte fordi det satte dem selv i en maktposisjon.

  • Slakhonde

    Må berømme deg for din åpenhet her. Kjenner meg igjen i (dessverre) altfor mye, selv om min oppvekst skjedde i et annet tiår, før «mobbing» var oppfunnet, og vi har endt opp på vidt forskjellig ståsted. Forskjellen i dag er at flokkmentaliteten er mye mer markant; både på godt og vondt. Har ei datter som ikke ble mobba; nei det var mobberne altfor «siviliserte» til å gjøre, men utfrysing og usynliggjøring av annerledeshet er også teknikker som virker, uten at mobberne får traumer i etterkant. Baksnakking bak vedkommendes rygg er også effektivt; det er nok med et råttent eple i flokken for at snøballen skal begynne å rulle, for å si det sånn.
    Ønsker lykke til med dattra di; det er ikke enkelt for en mann å identifisere seg med mentaliteten i en ung jentes hode, men det viktigste er at du er tilgjengelig og signaliserer at du er åpen for samtaler og er forståelsesfull. Og hennes problemer er aldri de samme som dine; bare litt..

  • Jan Johansen

    Les svaret jeg skrev til Mr. Elvheim. Til info stemte jeg blått og er fornøyd med det fortsatt.

  • osiris

    Ke e det? hjelper det ikke med snart 2 mastere. Yrkessjåfør din helvets undermåler. Hvem kjøre buss, ambulanse, lastebil, og likbi? Hove ditt er malplasset på en Homo sapien sapien, men på et esel kansje?

  • Dietrichzen

    Her sier du noe om voksenmobbing, som er verdt å høre på. At dette foregår ikke bare på folkesnakk- og facebook-nivå, men helt opp til statens økonomiske prioriteringer, er en tanke jeg mener er udiskutabel. Lenger ned ser jeg imidlertid at du gjør deg nøyaktig like usaklig og smålig som din motdebattant, Jan Johansen. Opphetet diskusjon, greit nok, men gjensidig drittkasting er bare destruktivt. Man blir sittende fast i en Fog of War, hvor ingen lenger evner å se den opprinnelige saken, men i stedet henger seg opp i personangrep. Ekstremt teit, unnskyld meg.

  • osiris

    Du har i det minste evnen å se sakene fra begge sider. Du har helt rett. Men det gjør ikke saken bedre heller det motsatte. Feks hva er logikken at elbiler blir sponset men fremtiden dvs ungen blir taperen? Logikken er selfølgelig at middel klassen ikke vil gi opp sine fordeler men forsette med rentefrarag, gjeldsfradrag elbil ran etc. Jan bli desverre her reprsentanten eller trynet til mobberen. En skal være forsiktig med mobbing den har en lei tendens å slå tilbake på mobberen. ref H, Frp oppslutning eller Ap som tapte valget.

  • Dietrichzen

    Her begynner du å rase utfor. Nederst i denne kommentartråden ser jeg at du ligger begravd i din egen verbale dritt. Synd i grunn, for jeg tror alle kan gjøre en bedre kognitiv innsats, særlig under et så ærlig og redelig innlegg om mobbing. Ironien er massiv.

  • osiris

    Han kom til sine egne men de kjente han ikke, nei hvordan kunne de det? et misfoster med rassen på skuldrene.

  • Gunnar Tjomlid. Litt pussig å se at en av HEF`s viktigste støttespillere i deres organiserte mobbing av politiske motstandere, er tidligere mobbeoffer. Jeg er selv utsatt for den gjengens virksomhet fordi jeg driver Hekseskolen. Det må da være Hekseskolens pensum du og dine trosfeller har noe imot. Det er som følger:
    Mental trening (egen produksjon)
    Don Richard Riso og Russ Hudson: Enneagrammets Visdom (dansk
    utgave)
    John Bradshaw: Som å komme hjem.
    Peter A. Levine: Helbredelse af traumer. (dansk utgave)

    Du skriver i bloggen at du klarte deg gjennom mobbingen ved å lese og studere. Det forteller meg at du er femmer etter Enneagrammet og fulgte femmerens basale ønske om å være dyktig og kompetent og femmerens over-jeg-budskap ”Du er god eller i orden hvis du behersker noe”. Et effektivt forsvar mot alle som forsøkte å bryte deg ned. Så var du vel i den heldige posisjon at det ikke var noe i din fortid som motarbeidet den indre drivkraft. Enneagrammet er kanskje nyttig å ha kjennskap til?

    Så skriver du at du fremdeles plages av indre affirmasjoner dannet av mobbingen. Et års arbeid med kombinasjonen Bradshaw/Levine skulle være nok for å bli kvitt det indre tullpratet.
    Det er jo en liten mulighet for at du og dine trosfeller ikke har lest hva pensum er. Det tviler jeg på. Det er et faktum at traumatisert ungdom er politiske og religiøse sekters ønskeofre. De omdannes lett til lydige undersåtter. Det er ikke meg deres svertekampanje rammer, men mennesker på kanten av stupet etter en traumatisk fortid. I stedet for å svare på mail fra elever kan jeg i stedet grave meg ned i teknisk aksjeanalyse. Atskillig mer lukrativt, men mindre samfunnsnyttig.

    Det vel bare å ønske dere lykke til videre med å manifestere Aleister Crowley`s, Adam Weishaupt`s og Karl Marx`s visjoner om det globale fascist-diktatur. Så skal jeg gjøre mitt for å manifestere Edgar Cayce`s visjon om the Age of the Lily.

  • Jan Johansen

    Ok, takk for oppsummering. Personlig synes jeg vel yrkessjåføren var hakket mer barnslig, men han har jo offerkortet å trekke, så da har han sikkert mye mer rett.

  • Maurith J. Fagerland

    Du kommer sikkert til å få gleden ved siste ord, for ned på ditt nivå håper jeg alt jeg aldri kommer… men altså, jeg tror kanskje du burde snakket litt med legen din…..

  • osiris

    Offerkortet? var det ikke du som betalte for snyltere og unnasluntrere, fibrbromyglagi etc Du betaler jo skatt så da må alle på uføretrygd takke deg.Derfor skal alle synes synd i deg for at du ikke klare å slå ut med armene når du er på dass?. Det kan vel forklare hvordan dusynker stadig dypere.

  • Dietrichzen

    Hvem som var mest barnslig i språkbruken er vel ikke så relevant. Dere møttes på halvveien med alle piggene ut, begge to. Offerkortet, ja… Nå synes jeg det ser ut som du prøver å trekke det selv.
    Du sier du ikke synes «uførhetshylekoret med politisk vinkling hørte hjemme her». Vel, å generalisere og anklage alle som mottar uføretrygd for juks og latskap fortoner seg ikke spesielt reflektert eller empatisk, og bidrar ikke akkurat til et mer inkluderende og mobbefritt samfunn, så jeg synes personlig at det er høyst relevant. Innlegget til Tjomlid handler om mobbing blant barn og ungdom, men man er ikke fritatt selv om man er ferdigvokst og har tilegnet seg noen mastergrader man kan smykke seg med (SÆRLIG hvis man smykker seg med dem for å heve seg over en motdiskutant).

  • Maurith J. Fagerland

    Jeg følger deg langt på vei, når du blir saklig. Når ufinheten slår inn, tenker jeg du mister alle poeng….. men ja, det FINNES de som har uførepensjon (og etter hvert uføretrygd når den gjelder fra 01.01.15) som garantert ikke skulle hatt det. De vet vi alle finnes, om vi vil være ærlige på det. Jeg er av de som mener og tror at den nye ordningen ikke vil bli så gal som media hevder, mye av dette hylekoret oppstår i kjølvannet av venstrevridde journalisters overskrifter. Og de styrer hele showet, eller mye av det….. jeg tror mange blir positivt overasket over utfallet. SÅ har i de som får merke reduksjonen av barnetillegget. Jeg SER at det vil kunne ramme noen ufortjent hardt. Men jeg aner ikke om det finnes andre måter å gjøre dette på…. uten å møte masive beskyldninger om forskjellsbehandling. Og pr i dag har vi ett regelverk som ikke differensierer, i alle fall om det går i «nyinnflytteres» disfavør… men jeg VET gjennom egen erfaring at det er MANGE som høster barnetillegg for 7-10 barn. Det er IKKE bare 4, som media i en overskrift hev ut… uten at jeg leste meg opp på HELE innholdet der. Det vet vil alle sammen, som møter en del av disse familiene i ulike sammenhenger. Noen som kommer hit og har asylstatus i en eller annen form har ikke krav på den, om de har vært pr definisjon syk før innreise. Men mange har det. En annen side av dette problemet er ofte at statlige normer for sosialhjelp LIKEVEL og til tross for store barnetillegg tilsier at disse familiene har ett bistandsbehov gjennom denne. Samlet støttebehov kan ende opp i ganske store tall. Jeg er derfor også spent på hva bortfall av barnetillegg vil kunne få å si for kommuneøkonomien/belastningen på sosialhjelpen.

  • Dietrichzen

    Jeg påtar meg ikke ansvaret for å kommentere eller utrede politikk utover det jeg har sagt. Jeg ser heller ikke sammenhengen mellom å kunne påpeke dårlig kommunikasjon og å gjøre «saken», som du kaller det, vesentlig verre. Jeg får ikke helt tak i hva du mener er saken her, i relasjon til hva jeg snakker om, men det er heller ikke så viktig for meg. Jeg ser at du tar de svakes parti, og det synes jeg er prisverdig.

  • Øyvind Ironoxide Rust

    Scarlett Johansson : o)

  • osiris

    Nettopp det er saken,de «sterke»velykkede veltipassede etc mobber de andre: snylterene, giddalause naver med henvisning til budsjett balanse og skatte belastning. Eg inbilte meg at kommunikasjon

    var en disenplin på universitetet. En annen ting hvordan vil en selge/ komunisere at en forverring av vilkår er til det gode for pasienten?

  • Jan Johansen

    Nå får det vel holde?

  • Jan Johansen

    Skal være enig i det. Ble litt revet med fordi han ble så utrolig sinna. Fint om tråden slettes for min del.

  • Jan Johansen

    Nja, jeg gjør ikke det egentlig, som jeg utdyper i ett av få saklige innlegg. Jeg bare synes at å diskutere uføretrygd og sykemeldinger i Norge har omtrent samme preg som innvandringsdebatten i Sverige. Så fikk jeg litt lyst til å terge sinnamannen som blandet inn politikk.

    Når det er sagt, jeg trenger ikke vinne noen debatt om dette. Endringene kommer uansett, enten det er blå eller rød regjering.

  • Att du inte skäms.

    Jag tycker det är ganska tydligt här att Jan Johansen aldrig haft ett riktigt jobb, du har aldrig slitit för dina pengar och låtsas inte som att du har det. Det finns ingen riktig arbetare som inte förstår vikten av välfärd, det är dessa människor som verkligen arbetar, gör det tunga jobbet, sliter ut kroppen. Medan du sitter på arslet på ditt låtsas jobb och tycker att du är viktig. att du inte skäms din jävla pajas. Mvh en riktig arbetare från Sverige.

  • Jan Johansen

    Så hvorfor sitter dere stille og lar så mange utnytte systemet? Det kan jo ikke overleve da.

  • Varm_kaffe

    Plagsomt at oppstyret du satte i gang ikke stopper når du vil det selv :3 ?

  • Arne Andersen

    Lite gjennomtenkt utbasunering?

  • Maurith J. Fagerland

    Du, jeg har lest absolutt hele tråden. Og hvem som startet dette kan nok diskuteres. Men også hvem som ble verst.

  • Varm_kaffe

    «det FINNES de som har uførepensjon (og etter hvert uføretrygd når den gjelder fra 01.01.15) som garantert ikke skulle hatt det.»

    Det handler ikke om hvorvidt de finnes, selvfølgelig gjør de det. Det handler om hvor mange de egentlig er, hvor mye de koster samfunnet. Det blir for lettvint bare å si at «jammen det fins trygdesnyltere». Det blir som å si «det finnes de som har fått narkolepsi av svineinfluensavaksinene».

  • Varm_kaffe

    Kommentarsystemet sorterer innlegg sånn at de som blir stemt ned havner lenger nede, så vil bare advare om at det blir verre jo lenger ned du leser…

  • osiris

    Ja er ikke mobbing plagsomt? fint da øker vel forståelsen da?

  • Jan Johansen

    ta det som det er. En fredspipe

  • Jan Johansen

    Jeg tror jeg aldri vil være enig med osiris i omtrent noe som helst, men ett sted skal vel grensen gå.

  • Arne Andersen

    Trist og lese resten av innleggene, syntes moderatene bør rydde litt.

  • Arne Andersen

    Er det noe rart att det blir krig.

  • Olsen Tommy

    Sykt og bruke Odin for å fremheve din egen historie. Patetisk egentlig.

  • mille43

    Gratulerer og flott historie. Jeg har også flere ganger som mor reagert da jeg så unger på skolen som «lekte». Og når jeg nevnte dette for SFO-personnel så engasjerte de seg ikke. Men når jeg kommenterte at det kanskje ikke er så gøy for han som alltid er underst så kikket de mest på meg. En annen gang så var det tydelig lang vei at en grudde seg for å gå til sykkelen sin ved sykkelstativet for der sto det 2-3 stykker og venta. At ikke de som jobbet der merket slikt, synes jeg er for dårlig.
    Jeg snakker mye om det sosiale med mine barn. Jeg sier at jeg kan forstå om de ikke skulle våge å forsøke å stoppe at andre blir ertet, men da skal de enten stille seg ved siden av den som står alene, eller gå bort. For den ene kan ikke vite at noen står og er medfølende for det som skjer. Også har jeg sagt at om de blir plaget så skal de rope ut: SLUTT!!! for da får plagerne seg en støkk. Å ta igjen (fysisk) hjelper ikke, men det gjør det jammen ikke å snu andre kinnet til heller. Barna er så herlig fordomsfrie når de plager hverandre. De eier ikke moral eller begrensninger. Medmindre foreldrene snakker om hvordan man skal være mot hverandre.

  • Henning

    God bedring.

  • Olsen Tommy

    Likeså

  • Foe Dee

    Jeg liker hvordan historien om en 13 år gammel gutt som tar livet av seg, får resten av Norge til å prate om seg selv. For eksempel denne artikklen, det begynner med to setninger om Odin, også er det 4000 ord om meg, meg meg. Og under denne artikkelen; flere mennesker som snakker om seg selv og sin `historie`. Det eneste jeg ser er folk som bruker denne historien som et påskudd til å snakke om seg selv. Det understreker hvor selvopptatte og håpløse mennesker er. Mer bevis.

  • Det er nettopp det som er så bra, og det som er poenget med at f.eks. VG og foreldrene til Odin går ut med en slik sak. Det handler om å skape bevissthet og debatt. Jo flere som forteller sin historie, jo lettere blir det å ta tak i problemet. Og vi trenger mange ulike innfallsvinkler for å løse dette best mulig. Min historie belyser dette fra en litt annen vinkel enn Odins historie. Andres historier gjør det samme. Uten hele spekteret vil vi ikke kunne forstå problemet skikkelig, og hvis vi ikke forstår problemet, klarer vi heller ikke løse det.

    Jeg har for eksempel fått tilbakemelding fra flere lærere som vil bruke min historie i sin undervisning og i videre arbeid mot mobbing. Da har det en effekt. Da hjelper det.

    Men dette er bare en liten dråpe i kampen mot mobbing. Det må starte med at folk tør være ærlige om at de selv kan være en del av problemet. Deretter må foreldre bevisstgjøres og ansvarliggjøres. Så må skolene ha et system for å ta tak i problemet og å forebygge det. Det må skje på mange ulike plan, men ett sted må det starte, og det er alltid med enkelthistoriene.

  • Jeg skrev litt om responsen og tanken bak bloggposten her:

    https://www.facebook.com/CiViX/posts/10152761890585861

  • Derullandei

    Jepp. Mobberne, som er rutinerte i å plage andre, klarer fint å gjøre det rett foran nesa på læreren. Men når det en sjelden gang renner over for mobbeofferet, og han/hun tar igjen, så er det mobbeofferet som ender på rektors kontor.

    Velkommen til den norske grunnskole.

  • Derullandei

    Jeg vet hvor sosialt mislykka man føler seg som mann og «gammeljomfru». Jeg mista heller ikke jomfrudommen før jeg var 24.

    Kan trøste deg med at sex heller ikke er noe å hoppe i taket over. :P Det beste med hele greia er at jeg kan tenke «been there, done that», så nå kan jeg i ro og fred vente på å bli gammel og dø.

  • Derullandei

    For å snakke om Odin, det ville hjelpe Odin en masse nå, ikke sant?

  • Derullandei

    Herregud så navlebeskuende det går an å være.

  • Varm_kaffe

    Ja, det er faktisk veldig bra, det at én kan inspirere flere, ved å gjøre det «tryggere» å stå frem med sin historie. Og vi ser ikke bare dette når det gjelder mennesker som har opplevd mobbing, vi ser det også med andre «tabuemner» som seksuelle overgrep. Kommer én «ut av skapet», blir det lettere for alle andre, spesielt om denne ene mottar bred støtte. Troll sprekker i sola!

  • Mennesker er som kattene mine. Den sterkeste mobber en av den svakere som den ofte har kontakt med. Den svakere kommer noen ganger i kontakt med en som er svakere enn han, og da tar han igjen ovenfor den som er svakere enn han selv, og ikke imot den som er sterkere…..

    Veldig feigt, men sånn er det. Den sterkeste mobber en under ham selv, den som blir mobbet tar ikke igjen, men mobber en som er svakere enn han selv……

  • Astraios

    Kan huske at lærer og lærerinne til dels bifalt mobbing og trakassering. De hadde fordommer spesielt mot elever som ikke presterte. Og jentemobbing var utrolig utspekulert i motsetning til guttene som ordnet opp ved å slåss. Det er mobberne som må fjernes – ikke mobbeofferet.

  • Thomas Klæbo

    Utrolig flott innlegg. Respekt.

  • Dag Inge Hansen

    Sterke historier! :-( Utrolig sørgelig med Odin! Mobbingen finnes overalt der hvor unge sjeler har et sosialt samspill med stor grad av frihet. En persons tilfeldige påfunn ønsker bekreftelse fra noen andre som er på samme bølgelengde. Dersom påfunnet blir bekreftet av en, blir det kanskje til slutt en hel gjeng, og det går sport i å komme med enda flere kreative påfunn som går i samme retning, dermed har gruppen dannet et sosialt fellesskap i å plage en annen. En frihet som denne gruppa griper og verdsetter som noe samlende, mens offeret blir mer og mer isolert i miljøet. Utvilsomt har skolen et stort ansvar her i å stanse slik oppførsel!

  • Dag

    Jeg skulle gjerne hatt en fysikk som gjorde at ingen turte å mobbe meg da jeg gikk på skolen. Ble mobbet og fryst ut gjennom hele barne og ungdomsskolen. Var en liten plass jeg vokste opp på og ble aldri invitert på verken fest eller tilstelninger med jevnaldrende. Eneste når jeg fikk førerkort så var jeg bra nok å ha til å kjøre. Nærmeste jeg kom venner var de, men hørte aldri noe hvis jeg hadde lyst til å feste da ble jeg avvist av de også.

    Lærerene ga vel blaffen i alt som heter mobbing, fikk følelsen av at det var mobberne det var synd på og ikke meg.

  • geir

    lol. Loser!

    Problemet ditt er at du innrømmer det. Gå i deg selv.

  • geir

    Gunnar Tjomlid er vel egentlig en person som er både overvektig OG pedofil? Han forsvarer voldtekt også, bare så det er 100% klart.

    Der ser man hva mobbing kan føre til…

  • geir

    Jepp, se frem mot nye 30 år med mobbing.

  • Marius Vasaasen

    Hadde temaet vært mindre alvorlig kunne jeg ledd høyt av den ganske dype ironien bak dette innlegget.

  • Marius Vasaasen

    Viktig og god post, Gunnar. Et teknisk spørsmål som indirekte kanskje har relevans for dette temaet:
    Jeg registrerer ofte når jeg trykker på kommentar-lenkene til dine bloggposter at det først- i omtrent et halvt sekund- står oppført et visst antall kommentarer, før det korrigeres til et lavere tall som er det samme som rett etterpå vises som totalt antall kommentarer til posten.
    Hva kommer denne forskjellen av? Handler dette om antall slettede kommentarer, kommentarer som venter på godkjennelse eller noe annet ?

  • Onkel Skrue

    Jeg antar du er en mobber utifra den kommentaren der.

  • Ståle Giverhaug

    Bra skrevet Gunnar.
    Hvis det kan være til trøst, så er vi ikke en gjeng glansbilder alle vi andre heller…;)

  • Derullandei

    Hei, geir? Jeg tror du bør vurdere å snakke med en profesjonell. Ta det opp med fastlegen din, så kan han/hun nok sende deg videre. Lykke til!

  • Det har jeg ikke noe godt svar på. Det er sjelden jeg sletter kommentarer, men i dette kommentarfeltet har jeg slettet mange, fordi det gikk over stokk og stein med usakligheter. WordPress og DiSQUS speiler hverandres kommentarer, men det tar litt tid før de er i synk, så kan hende man først ser WP sitt lokale tall (som ikke inkluderer alle slettede kommentarer etc), og så hentes det faktiske tallet fra DiSQUS.com etterpå. Eller noe sånt.

  • Ulf Persson

    Eg vart mobba fra dag 1 på barneskola tell siste halvåre ut ungdomskola, siste halve året i 10ende (etter reformen var egentlig 9 klasse) gikk flere av jenten i klassen til lærere å sa at det måtte stoppe, så det siste halve året fikk jeg være i fred.

    Det var flere episoder der 2 eller flere opp mot 7 8 stykker banket meg samtidig å lærere gikk forbi uten å stoppe dette.

    Men «heldigvis» har det aldri plaget meg så masse siden min stefar og misshandlet meg på det groveste hjemme å skolen bleknet i forhold. Som tjomlid sier, jeg beærer heller ikke nag til de
    Som mobbet meg, kort og godt de var unge å dumme, har hat kontakt med flere i år siden 2 har vel bedt om unskyldning, men jeg har aldri bedt om noen eller tenker på det.

    Ble og mobbet av en lærere, som siden fikk sparken å er vel rådgiver på videregående.

    Ingen hjalp meg noengang borsett fra jentene den siste tiden,.

  • Ståle Giverhaug

    Kan ikke se noe offermentalitet i denne bloggen.
    Og jeg mener å se mye av det ellers, så det går ikke på det…

  • Frode P. Bergsager

    Jeg har lest mange kommentarer i denne tråden som ikke passer når temaet er mobbing, det er bra du tar deg tid til å fjerne usakligheter.

  • Marius Vasaasen

    Ok. Forskjellen mellom de to tallene var i alle fall enormt stor for denne posten…..ganske betegnende.

  • Julie Solvin Jacobsen

    Dette du refererer til nå, denne Øyvind, er en lærer som virkelig har skjønt det. Det hjelper ikke å ta mobbeofferet, og mobberne med på et møte med en lærer. For:
    Nummer 1: Mobbeofferet vil virke som en sladrehank.
    Nummer 2: Det finnes ingen direkte bevis på noen av mobberne, så de kan fint juge seg unna skyld alle sammen, grunnet dette er gruppeaktivitet.
    Nummer 3: Som viser til nummer 1. Mobbeofferet vil bare få det verre om mobberne skjønner at offeret har sagt i fra.

    Derfor, er dette som Øyvind Bjørndal har gjort, helt genialt. Etter innlegget jeg leste over, tenkte jeg på meg selv som en passiv mobber, og den stakk hardt. Det var spilleregler, og jeg fulgte det, fordi jeg måtte om jeg skulle være en del av flertallet.

    MEN, jeg var en av de som var best i gym, oftest den aller beste jenta. Jeg var en av de som var veloppdragen og var alltid først ferdig med skolearbeid. Jeg hadde flere venner, og hørte på lærerene. Jeg vet også at jeg hadde samvittighet. Jeg måtte kanskje bare få litt hjelp til å bruke den.

    For bare om læreren ga denne samtalen til meg. På den tiden. Sagt skuffelsen han/hun hadde over meg, over at jeg ikke grep inn eller gjorde en forskjell, når det var åpenlys mobbing mot den ene i klassen som var annerledes. Jeg husker navnet til personen også. Han som hadde dyseleksi. Som brukte briller. Som var overvektig. Han som ingen ville ha på laget når vi spilte fotball i friminuttet.
    eg husker jeg var en av hans få venner, og at han likte meg. Når det bare var oss to. Men når det kom mange, vant gruppepresset og spillereglene. At jeg ikke støttet han mer. At ikke jeg, og flere i klassen fikk denne talen inne på et lukket rom.

    Dette svir litt i hjertet.

  • Julie Solvin Jacobsen

    Er ikke det fantastisk da? At når mobbing blir satt i fokus, og flere deler sine historier, blir det lettere å komme fram og si man er mobbet? Kanskje er også lettere for mobbere å se hvordan deres oppførsel kan påvirket andre uten at de er klar over det?

    At alle «snakker om seg selv og deler sine historier» behøver ikke være negativt. Det viser dette emnet igjennom flere øyne og fra flere vinkler, og det viser til forskjellig type mobbing. Da kan også flere unge kjenne seg igjen og relatere seg til historien, eller kanskje et voksent menneske leser, og kjenner seg berørt av hendelsen fordi han/han har noe liknende gående hjemme? Kanskje mennesker trenger hjelp, og slike historier som dette kan gi en slags synsvinkel? Jeg vil gjerne sitere hun ene lærerinnen som kommenterte under dette innlegget:

    «For meg som er lærer i småskolen, fløy tankene til alle de gangene jeg
    har grepet inn i ulike herjesituasjoner mellom elever, og hvor alle de
    involverte elevene smiler & ler, og er dønn tydelige på at alt «bare
    er lek». Som oftest er dét sikkert helt riktig, men hva med de gangene
    det ikke er det..? Etter å ha lest innlegget ditt har jeg fått «et nytt filter» for denne typen
    situasjoner og jeg er dypt takknemlig.»

    -> Det å lese andres situasjoner, gir bedre innsikt i sin egen situasjon. Denne læreren i småskolen har fått en øyenåpner på hvordan hun kan håndtere ulike situasjoner, grunnet Gunnar sin tekst. Om dette er med på å stoppe en mobbesituasjon, hvem vet.

    Det jeg faktisk vet, er at om man skulle holde alle historiene sine inne, og ikke delt noe, ville temaet blitt enda mer tabu. Det hadde blitt vanskeligere å komme fra som mobbeoffer. Kanskje flere barn ville ha tatt livet sitt?

    Å dele Odin sin historie, slik som VG har gjort, kan gjøre en større forskjell enn du tror Foe Dee. Til tross for du tror alle er «egoistiske» og bare tenker på seg selv når de skriver sine historier. Det du ikke vet, er at disse historiene er til uvirkelig stor hjelp for de som kjenner seg igjen i historiene og trenger råd.

  • Julie Solvin Jacobsen

    Ingen har sagt det vil hjelpe Odin. Men Odin sin historie kan muligens hjelpe andre.

  • Julie Solvin Jacobsen

    Er det ikke fantastisk? Grunnet at VG skriver om Odin, tør andre tidligere mobbeofre/mobbere å komme ut. Ved at flere deler sin historie, hjelper dette mennesker i liknende situasjoner som trenger hjelp. Sjekk tidligere kommentarer.

    Jeg har ikke behov for å dele min historie, men jeg er veldig glad Gunnar gjorde det. Det kan meg et annet perspektiv på mobbing, og det satte ord på hvordan jeg selv har følt det. Nå som jeg har en annen innsikt, kanskje jeg til og med kan stoppe mobbing når jeg blir en forelder i fremtiden?

    Og på grunn av at «gunnar valgte å fremheven sin egen historie ved å bruke Odin»(skriver det slik siden du det er slik du ordlegger deg), så kan dette faktisk avverge framtidig mobbing. Prøv å få litt innsikt, så vil du skjønne :-)

  • Derullandei

    Og på hvilken måte?

  • Varm_kaffe

    Det er jo det vi har svart deg på flere ganger nå: andre kjenner de ikke er alene, de blir motivert til å stå frem, de opplever at det føles godt at andre rundt dem bryr seg.

  • LivCecilie Hauge

    Takk for nok en velskrevet og tankevekkende post.
    Jeg har også grunnskolebarn, som jeg selvsagt ikke vil at verken skal mobbes eller mobbe. Jeg leste innlegget ditt for ham, først til lette protester: «Er det langt? Jeg holder på med noe,». Så satte han seg ned og lyttet, helt stille uten å fikle med noe eller lage utålmodige lyder. Jeg tror det gikk rett hjem, at han forsto. Jeg håper det.
    Takk.

  • Derullandei

    Så hvordan har det seg at denne effekten uteblir når Tjomlid skriver om sine egne opplevelser?

  • Varm_kaffe

    Nå begynner jeg å lure på om du bare argumenterer for diskusjonen sin skyld. Du gir ingen mening lenger, og jeg kan ikke svare på det du sa nå uten at diskusjonen begynner å gå i ring…

  • Varm_kaffe

    Mobbing (verb): å være uenig med en alternativ påstand, gruppe eller organisasjon.

  • Derullandei

    Jeg begynner å lure på om du forveksler meg med noen andre. Vel vel, ha en fin dag uansett.

  • Linn Kristiane Lavik

    Og det ubevisste psykologiske mønsteret er at du som voksen har makt gjennom bloggen din til å ta igjen på enkeltpersoner og grupper?
    -Tenker på slike som meg feks. som bruker alternativ medisin med godt resultat mot dødelig, genetisk sykdom.
    Den harde og konfronterende linjen du kjører ut mot andre får nå plutselig en mening.. Takk for at du deler.

  • Varm_kaffe

    Nei, det å saklige forklare hvordan forskjellige konvensjonelle eller alternative behandlingsmetoder ikke fungerer er fortsatt ikke mobbing (skjønt jeg er enig i at Tjomlid kunne vært litt «roligere» og spart seg enkelte formuleringer innimellom, feks når han kalte vaksinemotstandere for idioter).

    La meg spørre deg om en ting: er du også imot den harde linjen som ble ført når for eksempel svineinfluensavaksinen viste seg å ha narkolepsi som bivirkning? Eller når det viste seg at antidepressiva ikke var så effektiv som først antatt, og kunne utløse selvmordstanker? Hva om du eller en venninne av deg hadde kjøpt et barnesete og det viste seg at det ikke var trygt for barnet i tilfelle kollisjon? Hva om det viste seg at produsenten, og forhandleren, visste at barnesetene de lagde og solgte ikke var trygge, eller aldri hadde testet dem i første omgang? Hadde ikke du ønsket å få vite dette, slik at setene ble trukket tilbake fra markedet før liv gikk tapt?

    Jeg forstår at du kan føle deg «truffet» om du selv opplever at noe fungerer, men jeg tror at hvis du tar det berømte skrittet tilbake, så ser du at den «harde linjen» mange legger seg på mot ineffektiv alternativ medisin ikke er noe hardere enn den du finner mot ymse produkter hos for eksempel TV2 Hjelper deg eller FBI på NRK, eller kritikken mot politikere, eller mot «skolemedisinen»; og det er nesten nødt til å være sånn, fordi vi som pasienter og forbrukere faktisk ikke har ressurser til å teste og forske på ting selv. Vi er nødt til at barneseter, redningsvester, bremser, vaksiner og behandling med store doser vitaminer testes og reguleres.

    Forskjellen ser ut til å være at de som benytter seg av alternative tilbud (ja, vet jeg generaliserer nå) gjør dette til en så stor del av identiteten sin at det nærmest blir et slags livssyn, slik at dere tar kritikk mye mer personlig.

    Så sagt på en annen måte: når man oppdaget at antidepressiva ikke fungerte så godt som først trodd og til og med kunne være farlig — burde man bare holdt det for seg selv, fordi de ellers kanskje kunne såret pasienter som gikk på antidepressiva? Burde Folkeopplysningen latt være å lage episoden om konvensjonell medisin, av frykt for å tråkke pasienter på tærne?

  • Ann Iren Torgersen

    Jeg gråt mine modige tårer når jeg leste om Odin. Jeg kjente meg så igjen, samtidig som jeg skjønte at han må ha hatt det mye verre enn meg selv. Jeg ble også mobbet på barne- og ungdomskolen, jeg har faktisk nesten ingen minner jeg husker fra den tiden. De er alle fortrengt, fordi det var så mye negativt. Jeg opplevde lærere som ikke tok ting på alvor og trusler om bank og det som verre var hvis jeg sa i fra. Vi er mange som har hatt det sånn. Jeg har ikke egne barn enda, men en ting er sikkert. Jeg skal personlig sørge for at mitt barn ikke blir mobbet, og hvertfall ikke blir en mobber. Jeg ønsker så sterkt at lærerne kan bli bedre på å se ungdommen andre steder enn i klasserommet, og gjøre hverdagen så god som mulig for alle parter. Jeg unner ingen å bli mobbet.

  • Carl G Rodsten

    Hei! For en utrolig sterk historie! Og for ett fantastisk menneske Øivind Bjørndal må ha vært!

    Jeg jobber for tiden med ett manus til en kortfilm om mobbing. Og når jeg leste historien din ble jeg veldig inspirert!
    Det jeg lurte på er om det er ok for deg om jeg bruker din opplevde historie?
    Du kan ta kontakt med meg via Facebook om du leser denne beskjeden her.

    Carl Georg Rødsten

  • Varm_kaffe

    Den har ikke uteblitt. Leser du kommentarfeltet her, er det flust av folk som forteller sine historier. Dette er grunnen til at jeg lurer på om du bare er ironisk nå.

  • Thomas Jacobsson

    Akkurat…

  • Peter Udbjørg

    Takk! Det var meget bra skrevet! Meget bra!