Skjermbilde 2012 03 09 kl 13 51 51
Dagens Snåsavås fra mange aviser må selvsagt kommenteres. Utgangspunktet for saken er at politiinspektør Hanne Kristin Rohde mener at Snåsamannen kurerte hennes sønn for magesmerter, at han er synsk, og generelt sett har paranormale evner.

Dagbladet har heldigvis hatt vett til å snakke med noen fornuftige røster, og både Asbjørn Dyrendal og Even Gran har fått uttale seg.

Det jeg ville si litt om er påstandene i artikkelen om at Snåsamannen har vist seg å ha imponerende evner før. Dagbladet nevner flere eksempler, fra Bjarne Håkon Hansen til Petter Northug. Men la oss se litt på dette. Fakta er nemlig at i hver eneste offentlige sak Snåsamannen har vært involvert i, så har det vært svært gode forklaringer på hva som har skjedd, forklaringer som ikke krever noe «overnaturlig» i det hele tatt.

Bjarne Håkon Hansen

Først nevner Dagbladet den kjente historien hvor Bjarne Håkon Hansen hevdet at Snåsamannen helbredet hans sønn for kolikksmerter. Denne saken snakker jeg om i dette foredraget jeg holdt for Human Etisk Forbund sitt ideologiseminar i Haugesund i høst. Her peker jeg på at dette er et klassisk eksempel på post hoc ergo propter hoc, altså at fordi A skjer før B, så antar man at A må ha forårsaket B. Dette er nesten alltid feil. Når Hansen sier at han ringte til Snåsamannen, og 15 minutter senere begynte den lille sønnen å slippe ut gass og dermed roet seg etter en halvtime, så antar han at telefonsamtalen til Snåsamannen forårsaket bedringen hos gutten. I følge Hansen så ble gutten dårligere igjen noen dager senere, men han gjentok samme prosedyre, og gutten ble igjen bedre, og etter det var han frisk.

Vel, det er utrolig mange problemer med denne historien:

1) Det at gutten ble bedre etter at Hansen snakket med Snåsamannen kan ha vært en tilfeldighet.

2) Historien Hansen refererte skjedde nesten 15 år etter hendelsen. Det er all grunn til å anta at tidsperspektivene har endret seg i hukommelsen til Hansen i løpet av alle hans gjenfortellinger av denne historien de siste 15 årene. Hver gang man henter frem et minne fra hukommelsen blir det aktivt rekonstruert, og dermed også endret litt. Mennesker har usedvanlig dårlig evne til å huske presist, og historier pleier å bli bedre og bedre i favør av det budskapet man ønsker å fremme.

3) Så godt som alle barn blir friske fra kolikk innen de er 3 måneder gamle. Dette ville gått over av seg selv enten Hansen hadde ringt til Snåsamannen eller Frøken Ur.

4) Når ringte Hansen til Snåsamannen? Jo, etter at sønnens kolikksmerter hadde vart lenge og til slutt var så ille at pappa Hansen måtte gjøre noe. Dette er et klassisk eksempel på regresjon mot gjennomsnittet. Man gjør en måling/vurdering når noe har sitt største utslag, f.eks. at kolikksmerter er på sitt verste, og så gjør man en ny måling/vurdering litt etter. Måling nr to vil da alltid være nærmere gjennomsnittet, altså mer «normal», enn den første målingen.

Med andre ord, når man kontakter Snåsamannen når ting er på sitt verste, så kan det bare bli bedre, fordi så godt som alle sykdommer og plager har sine naturlig svingninger! Gutten ville blitt bedre innen en viss tid uansett hva faren hadde gjort når kolikkplagene var på sitt verste. Jeg vil anta at gutten hadde det slik hele tiden, med plager som gikk i bølger og vekslet mellom smerter og skriking, og så litt ro. Når Hansen ringer til Snåsamannen på den verste skrikingen, så vil gutten innen en viss tid roe seg uansett, og da er det lett å tro at Snåsamannen forårsaket dette. Hansen måtte for øvrig også ringe to ganger til Snåsamannen, noe som forsterker bildet av at det bare var et spørsmål om tid før gutten ville blitt bedre uansett.

5) Men viktigst av alt: Historien er sannynligvis ikke korrekt! Da jeg holdt foredraget for HEF så satt det en kvinne i salen som kjente kona til Bjarne Håkon Hansen. Kona hadde sagt at Hansens beskrivelse av Snåsamann-hendelsen slettes ikke var presis. Gutten ble ikke frisk etter telefonsamtalene med Joralf Gjerstad. Men etter at mannen hennes hadde gått så høyt ut i avisene, og på dette tidspunkt tross alt var helseminister, så kunne ikke hun godt gå ut og dementere hans uttalelser.

Dette lærer vi av Dr Gregory House hver uke: Folk lyver! Eller de har i det minste en svært fordreid hukommelse av virkeligheten. Det gjelder oss alle, og når vi hører fantastiske historier så må vi alltid anta at vedkommende gjengir historien feil, enten bevisst eller ubevisst. Det er alltid en mer sannsynlig forklaring enn at naturlovene er brutt.

Alt dette snakker jeg mye om i HEF-foredraget, med eksempler og henvisning til forskning. Sett gjerne av tid til å se det i sin helhet.

Petter Northug

Dagbladet går videre til historien om Petter Northug som slet med tette bihuler under Tour de Ski og hevder han fikk hjelp av å ringe Snåsamannen tre ganger.

Men dette stemmer overhodet ikke. Jeg gjennomgikk denne saken da den var i media, og hvis man så på andre historier rundt sykdomsforløpet til Northug, så oppdaget man at dette var en konstruert sak hvor Northug hverken ble frisk etter å ha snakket med Snåsamannen, eller en gang ga Snåsamannen den egentlige æren for at han følte seg bedre etterhvert.

NRK-dokumentar: Kjenner du varmen?

Et annet eksempel på hans «synske evner» og «healing» var i en NRK-dokumentar som ble vist i 2006. Alt det «overnaturlige» som skjedde i det programmet hadde enkle forklaringer som slettes ikke dokumenterte noe som helst imponerende eller mystisk. Det har jeg gjennomgått i denne bloggposten.

Her får vi også historien om «den blinde jenta som fikk synet tilbake», en historie som er en dokumentert løgn, og som også er omtalt i den ferske og kritiske boken skrevet av Ronnie Johanson med tittelen «Profeten fra Snåsa», en bok som har hentet mye kildemateriale og inspirasjon fra nettopp bloggpostene mine.

Raset i Jamtfjellet

Den historien som overbeviser flest personer om Snåsamannens evner, til og med en del skeptikere, er da han visstnok fortalte letemannskapet hvor den rastatte kvinnen Therese Mari Åkerøy befant seg. Men også denne historien har sine helt naturlige forklaringer, og krever overhodet ingen «synskhet». Det handler som vanlig om cold reading, internett, og litt enkel psykologi. Dette forteller jeg også mye om i HEF-foredraget, og du kan lese mer om det i denne bloggposten.

I samme bloggpost tar jeg også for meg en døv gutt han hevder fikk hørselen tilbake etter at han «healet» gutten, en historie som er direkte latterlig og som har en mye mer sannsynlig og naturlig forklaring.

Andre fantastiske historier

I forbindelse med sin nyeste selvbiografi, den fjerde i rekken, og hans sjette bok så langt, serverte han i fjor høst journalistene en del historier som skulle imponere. Men også disse er fullstendig udokumenterte og med naturlige forklaringer som er mye mer sannsynlige enn at han har overnaturlige evner. Han hevder at han blant annet har avverget branner og «sett» folks PIN-koder til kredittkort, påstander som lett kan forklares helt uten å dra inn det overnaturlige. Dette har jeg sett kritisk på i denne bloggposten.

Generelt sett er det svært kritikkverdig at man aksepterer biografier og selvbiografier om personer hvor man fullstendig dropper kravet til dokumentasjon, bøker hvor hva som helst av utrolige påstander fremsettes helt uten krav til bevis, og som mannen tjener millioner på å selge. Det er helt uforståelig, og svært usmakelig, noe jeg har drøftet i denne bloggposten.

NRK har også tidligere skrevet om hvordan Snåsamannen så at et designmønster på jakken til en kvinne var «identisk» med en mystisk figur funnet på planeten Mars, en historie kokt sammen i samarbeid med en kjent konspirasjonsteoretiker, og åpenbart oppspinn. Dette gikk jeg grundig gjennom i denne bloggposten.

Spådommer

Til slutt har vi hans offentlige spådommer. Alle hans dokumenterte spådommer med lav sannsynlighet for å «spå» riktig gjennom ren tipping, bommer han på. De to han har truffet helt eller delvis på, har vært spådommer med 50% eller større sjanse for å ha rett. Alle disse spådommene har jeg gjennomgått i denne bloggposten.

Nei, Snåsamannen er en sjarlatan og en løgner, en mann som hevder å kunne kurere både kreft og andre sykdommer, noe som burde slås hardt ned på av myndighetene. Det er ikke lov å komme med påstander om helseeffekt av alternativ behandling, og når han promoterer sin egen behandling gjennom bøker og medieopptredener, og sier han kan helbrede kreft, så burde noen reagere. Men det skjer dessverre ikke. Mannen er immun for kritikk.

Han tåler heller ikke kritikk. I god alternativ-ånd ser han på saklige analyser av hans uttalelser og påstander som personangrep, og han blir svært lei seg over at noen kan betvile de fantasiske, udokumenterte historiene han har tjent seg til millionær på å fremsette. Til Adressa.no viser han at han er sint på kritikerne, og nå spesielt forfatter Ronnie Johanson:

– Det forfatteren skriver er ren og skjær løgn, han lyver. Dette er en rotløs og ulykkelig mann som leter etter noe han aldri vil finne. Jeg er veldig såret over denne boken.

Han tilbakeviser at han skal ha gitt ulike versjoner av episoden der han skal ha forutsett Kennedys død. I tillegg reagerer han sterkt på påstandene om at han skal ha bløffet om helbredelser.

– Jeg har sett mye fint. Forfatteren er bare opptatt av det mørke. Han får tro det han vil.

Merk hvordan han uten å mukke går til personangrep på de som tør stille spørsmål og tvile på hans evner. Det er ganske forkastelig, og klassisk forsvarstaktikk fra alternativister. Men påstandene til Johanson, og de jeg selv har skrevet om i bloggen, er godt dokumenterte. Snåsamannen farer med løgn. Han overdriver, endrer historier over tid, og koker sammen forklaringer som utelukkende har til hensikt å fremstille seg selv i best mulig lys, helt uten evne til selvrefleksjon eller selvkritikk.

Han sier han ikke tar betalt for det han gjør, noe som nok er sant. Men han har også uttalt at hvis han tok i mot penger så ville evnene hans bli borte, fordi Gud ikke ville tillate det. Dette blir svært rart når det finnes uttallige historier av folk som sier at det var vanlig å ha med en «hundrelapp» når man gikk til Snåsamannen i gamle dager. Ja, dette er anekdoter, altså bare personlige beretninger uten dokumentasjon, men som Christopher Hitchens så fint sier det:

That which can be asserted without evidence, can be dismissed without evidence.

Hvorfor skal vi automatisk tro på anekdotene om helbredelser, men ikke på anekdotene om de som hevder at Snåsamannen fikk betaling? Og hvorfor vektlegges ikke historiene til alle de som har besøkt Snåsamannen uten å ha blitt helbredet? Snåsamannen har for øvrig også innrømmet å ha mottatt gaver, f.eks. fra en takknemlig fyr som betalte for et hjemmekontor hos Gjerstad, så han er litt vaklende i uttalelsene sine.

Alt i alt er faktum dette: Enhver historie som har vært fremme i media, har svært naturlige forklaringer, eller er beviselig feilaktig gjengitt. Hans dokumenterte spådommer har nesten uten unntak vært feil, eller hatt svært høy sannsynlighet for å være riktige gjennom ren gjetting. Det finnes ikke en eneste dokumentert og offentlig historie eller påstand om Snåsamannen som krever overnaturlige forklaringer!

Det er altså et klart mønster i at hver gang vi har mulighet til å analysere det som skjer, når han har et kamera som filmer ham, eller hans utsagn blir skrevet ned av en journalist og sett i sammenheng med andre utsagn, så viser det seg at det ikke ligger noe mystisk bak i det hele tatt. Derimot finnes det mange fantastiske historier om Snåsamannen som ikke er festet til journalistens notatblokk eller kameramannens videotape, og disse skaper dette havet av fantastiske historier som får folk til å tro at han må ha paranormale evner. Men hvis alle de dokumenterte og offentlige historier og spådommer viser seg å være vås, kan man ikke da trygt anta at alle de udokumenterte og private historiene også er det?

Ethvert rasjonelt menneske vil se dette mønsteret tre tydelig frem og konkludere med at Snåsamannen slettes ikke har noe spesielt ved seg annet enn et trygt og behagelig vesen, og et placeboforsterkende renommé, som gjør at man vil føle seg bedre etter å ha besøkt ham og blitt tatt på av ham. Dette skjer gjennom velkjente psylogiske effekter og kanskje stressreduksjon. En del av effekten kan nok også tilskrives det at folk sier de føler seg bedre for å tilfredsstille behovet for å støtte opp om mannen, en mekanisme jeg beskrev i min egen erfaring med å bli healet.

Jeg håper alle disse historiene jeg har analysert kritisk bidrar til å nyansere det ukritiske bildet media skaper av Snåsamannen. Del gjerne denne bloggposten med folk du ser hyller Joralf Gjerstad ukritisk, fordi systematisk analyse av hans offentlige person viser at dette er det ingen grunn til.