Skjermbilde 2012 09 27 kl 21 29 32

Det blir mye skriverier med utgangspunkt i Folkeopplysningen og kronikker på NRK Ytring, men det er umulig å ikke trekke sverdet når den rene idioti stikker hodet opp overalt, klar til å bli halshugget.

I dag er det leder for akupunkturforeningen, Cecilie Brewer, som strekker hals i en kronikk med tittelen «Folkeopplysning med galt utgangspunkt».

Det som omhandler forskning på akupunktur har jeg skrevet mye om før, så jeg skal ikke gjenta meg selv. Du kan lese mer om det her. Jeg vil derimot kommentere en del påstander og avsnitt i teksten henne. Først dette:

Derfor mener vi utgangspunktet blir galt i programmet «Folkeopplysningen» på NRK. Programmet gir ikke rom for det viktigste – valgfrihet og evnen til å finne ut hva som fungerer best selv.

Dette ser vi gang på gang fra de alternative. Straks noen undersøker deres metoder kritisk blir det sett på som knebling av ytringsfrihet og valgfrihet. Men hvordan i all verden mener disse alternativistene at folk skal ha reell valgfrihet om de ikke lever i et samfunn hvor de har enkel tilgang på informasjon fra begge sider av en sak? Hvis det ikke er lov å kritisere og skrutinere alternativsidens påstander, hvordan skal da folk kunne ta informerte valg?

Folkeopplysningen har aldri tatt til orde for at folk ikke skal få lov å velge akkurat den behandling de vil. Men de ønsker at folk skal vite hva de går til. Hvis de velger å bruke homeopati, så skal de vite hva homeopatiske piller faktisk er. Eller ikke er. Det er ikke urtemedisin. Det er ikke «fortynnet medisin». Det er laktosepiller, destillert vann, eller alkohol som ikke inneholder noe som helst annet enn akkurat det. Å si at det er fortynnet er like korrekt som å si at fargen på hvit maling egentlig er blå, bare at alt det blå er blandet eller fortynnet bort. Hvit maling er hvit maling. At den på et eller annet tidspunkt inneholdt noe blått, men deretter er fortynnet i så mye hvit maling at det ikke finnes et eneste blått malingmolekyl igjen, betyr ikke at man kan kalle det «fortynnet blåmaling». Nei, da er det hvit maling. Ingenting annet.

Skal forbrukere kunne ta gode valg om sin egen helse, må de ha informasjon. De må få informasjon fra de alternative selv, og de må få informasjon fra kritikerne. Så får de velge selv. Mange vil likevel velge alternativ behandling fordi subjektive opplevelser, anekdoter, kultur, tradisjoner og anbefalinger fra venner og familie veier tyngre enn all verdens forskning. Eller de velger å basere seg på mindre god forskning fordi de ikke har lært hvordan man skal tolke forskningsresultater. Dem om det. Ingen kan tvinge dem til å ta det valget andre ønsker for dem, men de må i det minste få sjansen til å høre de kritiske argumenter som finnes slik at de kan gjøre et mest mulig informert valg.

Det er uforståelig for meg at alternativistene ser på dette som et problem. Har de virkelig en så svak og dårlig sak at de ikke tåler at deres kundemasse skal få høre innvendingene mot den? Har de en så gjennomført liten tiltro til de tjenester de tilbyr at de er redde folk skal slutte å kjøpe tjenester hos dem hvis de får se på TV at det finnes argumenter mot det de driver med? Det kan synes slik. Derfor er det reellt sett alternativistene som gang på gang forsøker å ta bort folkets valgfrihet ved at de vil kneble kritikk, for eksempel ved å klage programmet inn til PFU eller dra offerkortet hver bidige gang de åpner kjeften for å ytre seg om saken.

Det er patetisk, det er pinlig og det er ikke alternativbransjen verdig.

En annen årsak til den økende utbredelsen er at mange pasienter ønsker å minimalisere bruken av medikamenter. Akupunktur gir også mindre bivirkninger enn medikamenter, da ingenting tilføres kroppen, men kroppens eget immunforsvar stimuleres.

Dette er klassisk alternativsvada. Gud bedre hvor lei jeg er av å høre dette. Nei, man stimulerer ikke immunsystemet ved å stikke nåler inn i kroppen. Man stimulerer det heller ikke ved å ta innholdsløse piller, spise superfood, motta healing eller legge krystaller på magen. Hvis Brewer virkelig mener hun kan stå inne for at akupunktur faktisk styrker immunsystemet, hva nå enn det betyr, så må gjerne legge frem forskning som viser at så er tilfelle.

Alternativistene elsker ordet «immunforsvar», og alt handler om å stimulere det og styrke det. Men de har åpenbart ikke filla peiling på hva immunforsvaret er, for om immunsystemet ble «styrket» på denne måten så kan du i teorien ende opp med autoimmune sykdommer, allergier, astma, lupus, leddgikt og eksem. Er det ønskelig? Neppe. Immunsystemet er avhengig av å være i balanse. Ikke for «svakt» og ikke for «sterkt». Og immunsystemet består også av svært mange ulike komponenter som har ulike funksjoner. Man kan ikke bare styrke eller svekke immunforsvaret under ett, da gjør man vondt verre.

Å komme trekkende med «immunforsvar»-svadaet er ikke annet enn et forsøk på å forsøke å knytte en ineffektiv behandling til noe som høres vitenskapelig og «riktig» ut, uten at det finnes det fnugg av forskning, eller en gang fysiologisk logikk, som understøtter påstanden.

«Folkeopplysningen» hevder at forskningsgrunnlaget og dokumentasjonen på at akupunktur fungerer, er både svak, mangelfull og misvisende og at «ingen av de få studiene som er gjort kan benyttes». Det anføres blant annet at ingen studier er negative fordi de er gjort av «kinesere som ikke vil så tvil om sin nasjonale stolthet» og at man som akupunktør henviser til WHO når man blir utfordret til å verifisere at noe virkelig har en effekt – og «selv i WHO er setene i ekspertpanelet fylt opp med kinesere».

At Brewer ikke forstår problemet her viser at hun heller ikke forstår forskning. En systematisk gjennomgang av all publisert kinesisk forskning viste at 100%, jeg gjentar: ett hundre prosent, av alle publiserte studier om akupunktur fra Kina var positive. I land som Japan, Russland og Taiwan var tallene tett opp under 100% der også. Dette får alarmbjellene til å ringe høyt hos alle som vet noe om hvordan forskning foregår.

Ben Goldacre har nettopp gitt ut en ny bok som heter «Bad Pharma». Her peker han på hvordan blant annet legemiddelindustrien har vært manipulerende og publisert forskning som viser effekt av deres medikamenter, mens de negative studiene blir gjemt bort i en skrivebordskuff. Det kalles publikasjonskjevhet. Gjennomfører man en rekke studier på et medikament eller en behandlingsmetode så vet man at man vil få både positive og negative resultater. Det skyldes svakheter i hvordan studiene er gjennomført og rene statistiske tilfeldigheter, og derfor er det viktig at studier replikeres og at resultatene fra mange studier analyseres i sum for å se hva slags resultat man ser totalt sett. Alternativistene elsker å peke ut dette problemet hos legemiddelindustrien, og bruker ofte det som sitt hovedargument for alternativ behandling og mot «skolemedisin». Man kan jo ikke stole på en legemiddelprodusent som jukser med forskningsresultatene, kan man vel?

Nei, ikke ukritisk, og det er et reellt problem, slik Goldacre dokumenterer i sin bok. Likevel er det da merkelig at de samtidig forsvarer det faktum at 100% av studier på akupunktur fra asiatiske land er positive. Når vi vet at en del studier vil få negativt utfall selv om behandlingen virker, så forstår vi at 100% positive studier betyr at noe er fryktelig, fryktelig galt. Mens det innen skolemedisinen er en høyere tendens til positive resultater i industrifinansierte studier, og alternativistene hyler opp om dette som det fremste argument for å unngå skolemedisin, så er de altså fullstendig komfortable med at ikke en eneste negativ studie på akupunktur noensinne får se dagens lys fra Kina. (Det har heldigvis blitt noe bedre i senere tid visstnok, men det var først noen år etter at den omtalte WHO-rapporten ble publisert.)

Det kan virke som om jo mer gjennomført jukset er, jo mer akseptabelt er det for akupunkturtilhengerne. Og juks som skjer i det fjerne østen er mer spiselig enn det som skjer i USA og Europa. Et merkelig tankesett.

Hun fortsetter:

Slik henger det naturligvis ikke sammen. De mer enn 2000 seriøse studier på akupunktur har derimot konkludert med at akupunktur har en effekt på muskel – og leddplager, generelle smerter i kroppen, at det virker kvalmelindrende, spesielt under graviditet og på pasienter som gjennomgår cellegiftbehandling. I tillegg har andre mindre studier og erfaring fra yrket gitt oss et godt bilde av andre typer lidelser der akupunktur har gitt et godt resultat.

Dette er tull. Ja, det finnes uttallige studier på akupunktur som viser at de har en effekt. Problemet er at disse aldri er skikkelig blindet, og vi derfor ikke kan eliminere placeboeffekten. Når vi derimot ser kun på de studiene hvor de har hatt en gruppe som får falsk akupunktur, enten dobbeltblindet eller hvertfall enkeltblindet, så ser vi at effekten av akupunkturen forskvinner så godt som fullstendig. Den bittelille resteffekt som skiller ekte akupunktur fra falsk akupunktur er for det første klinisk irrelevant, og mest sannsynlig en konsekvens av at blindingen ikke er god nok.

Men Brewer er frekk og freidig nok til å ta den et hakk lenger. Hør hva hun våger å lire av seg:

Studier innen akupunktur viser at dersom man tar bort placeboeffekten, så er virkningen av akupunktur fortsatt helt klar. En nylig publisert meta-analyse med 17 922 deltakere, viser at akupunktur hjelper på smerter i rygg og nakke, slitasjegikt, kronisk hodepine og skuldersmerter.

Da jeg leste dette første gangen imploderte hjernen min og blindtarmen sprakk spontant, for makan til bevisst triksing med fakta er det lenge siden jeg har lest. Cecilie Brewer burde skamme seg herfra og til Kina for å lire av seg noe slikt. For hva er de faktiske forhold? Jo, hun henviser til den metaanalysen jeg blogget om i denne bloggposten. Den viste nøyaktig det motsatte av hva Brewer hevder. Metaanalysen fant en helt marginal forskjell på smertelindrende effekt mellom de som fikk ekte akupunktur og de som fikk falsk akupunktur. Forskerne selv uttalte at forskjellen var svært liten, kun 5%, og at deler av dette skyldtes manglende blinding. Den lille forskjellen som ble avdekket er så liten at den ikke merkes av vanlige mennesker. En 5% endring i kronisk smerte er en altså etter alle praktiske hensyn en meningsløs påstand.

Den falske akupunkturen opplevdes altså så godt som identisk med den ekte akupunkturen av pasientene med kroniske smerter. Metaanalysen viste at selve nålestikkingen ikke har noen som helst terapeutisk effekt. Det er selve møtet med akupunktøren, og troen på at man får en gammel, effektiv, kinesisk behandling med stor smertelindrende effekt som altså frembringer effekten. Enten man faktisk blir stukket med nåler eller ei.

Med andre ord: Metaanalysen Brewer viser til forteller oss at akupunktur er 100% placeboeffekt. Eller om vi skal legge godviljen til, hvertfall et sted mellom 95% og 100% placeboeffekt. Ergo så virker det ikke. Ikke en gang på smerter.

Da Cecilie Brewer uttalte seg i slutten av Folkeopplysningens program om akupunktur henviste hun til denne studien som hun mente viste at akupunktur ikke kan være placeboeffekt fordi den virker også på barn i narkose. Her er et utdrag fra studien:

Objective To investigate the effectiveness of acupuncture and acupressure as supplements to standard treatment for postoperative vomiting in children undergoing tonsillectomy and/or adenoidectomy.

Methods A pragmatic, open, block-randomised controlled trial. The results were analysed according to the intention-to-treat principle. The study was conducted without extra resources in a normal setting at the day-surgery department of Lovisenberg Diakonale Hospital in Oslo. 154 children with an American Society of Anesthesiologists grade 1–2, weighing at least 10 kg, were included. […] The intervention group received acupuncture at pericardium 6 bilaterally, at a depth of approximately 0.7 cm with a median of 21 min during anaesthesia, followed by acupressure wristbands for 24 h and standard treatment. The control group received standard treatment. The primary end point was the occurrence of vomiting or retching during 24 h postoperatively.

Stemmer det som Brewer sier at barna var under narkose da de fikk akupunkturbehandlingen? Nei, ikke helt. De fikk selve nålestikkene i det såkalte P6 på innsiden av håndleddet mens de lå i narkose, men så skulle de også ha på seg et akupressur-armbånd i 24 timer etterpå. Altså, i de 24 timer hvor kvalme/oppkast ble målt, så hadde akupunkturgruppen på seg et armbånd som presser på et punkt på håndleddet!

Det er to problemer med dette. For det første er det enkelte studier som peker i retning av at trykk på P6 kan dempe kvalme. Det er dog også mange studier som ikke finner noen slik effekt, så resultatet er ikke entydig. Men om det likevel stemmer så dokumenterer ikke dette at klassisk akupunktur virker på noe vis. Det viser i beste fall at det kan være en nerve eller et punkt i det området på håndleddet som kan påvirke opplevelse av kvalme om man trykker på det. Det er noe helt annet enn å stikke nåler inn i kroppen på helt andre steder mot helt andre plager basert på helt andre teorier.

Det andre problemet er selvsagt at det å ha på seg et slikt armbånd har en hel rekke psykologiske effekter. Tenk bare på de såkalte Power Balance-armbåndene som nå er forbudt solgt i enkelte land, og som er avslørt som ren humbug – noe produsenten selv har innrømmet – men som likevel fikk, og fortsatt får, folk til å føle at de får bedre balanse og styrke når de har dem på. En rent psykologisk effekt i beste fall. For barn kan det nok sammenlignes med den smertestillende effekten av å sette på dem et plaster når de har au-au. Får de et armbånd som foreldrene forteller dem skal hjelpe mot kvalme, så er det ikke urimelig at det også hjelper litt mot kvalme. Og er barna for små til at de kan forstå et slikt konsept, så vil likevel foreldrene vite at barnet har armbåndet på, noe som påvirker deres oppførsel rundt barnet, og som påvirker forskernes registrering av symptomer hos disse barna. Så kanskje opplever de at kvalmen dempes at at P6 stimuleres, eller hvertfall av at de har armbånd på. Ikke fullstendig, men litt. Nok til at uredelige akupunktører kan hevde at det å stimulere P6 beviser at akupunktur virker, noe det selvsagt ikke gjør på noen som helst måte, spesielt ikke i en ublindet studie som dette.

Som jeg har sagt gjentatte ganger før så har ikke placeboeffekten noen klinisk relevans, altså den kurerer ikke sykdom, men den kan påvirke subjektive symptomer som nettopp kvalme og smerte. Det er derfor vi kun ser effekt på akkurat disse tingene i akupunkturstudier som ikke er blindet. Forklaringen er så åpenbar at det nesten er pinlig å påpeke.

Men Brewer slutter ikke å trikse med tall der. Hun forsøker deretter å vise hvor populært akupunktur er og sier:

Det siste året har 28 % av landets befolkning benyttet seg av akupunktur

Dette tallet har hun fra en spørreundersøkelse publisert i august 2012. Her spørres et utvalg på 1204 personer om de har oppsøkt akupunktør noensinne i sitt liv. 29% sier at de har det. Deretter spørres disse 29%, altså 342 personer, om de har oppsøkt akupunktør i løpet av det siste året, og da svarer 28% bekreftende på det. Men det er ikke 28% av alle de spurte, kun 28% av de som allerede sier at de har benyttet seg av akupunktur. En bagatellmessig forskjell, men det er litt viktig at man faktisk referer korrekte tall fra ulike deler av undersøkelsen, synes nå jeg.

Av hele befolkningen har altså 29% forsøkt akupunktur en eller annen gang i følge denne undersøkelsen, men 7% av disse har bare forsøkt det én gang. Det betyr kanskje at ca 1/4 av de som forsøker akupunktur ikke synes å ha hatt noen glede av det, for dette tallet endrer seg ikke med alder. Selv hos de over 50 år er det kun 7% som har forsøkt bare én gang. Andelen som har forsøkt mer enn én gang øker naturlig nok med alderen, fordi de har hatt lenger tid på å benytte seg av akupunktur flere ganger, men de som stoppet etter første gang er stabilt.

Vi står da igjen med at 22% har forsøkt akupunktur og kanskje vært fornøyd med det ettersom de har valgt å gå mer enn én gang. På den annen side sett så får man jo høre at man må gå flere ganger før man opplever effekt, så jeg vil tro at også en vesentlig del av de 10% som har forsøkt 2-5 ganger også kan være misforsnøyde brukere. Det har bare gitt det flere sjanser før de ga opp. De som har prøvd mer enn 6 ganger utgjør 12% av befolkningen, og kanskje det reelle tallet på fornøyde brukere ligger rundt der et sted. Det utgjør da ca 40% av de som har prøvd akupunktur.

Dette bekreftes også at undersøkelsens videre tall som avdekker at bare 20% kunne tenke seg å gå til akupunktur neste gang de blir syke, men det er igjen av hele befolkningen, ikke bare de som har forsøkt akupunktur. Tallet på de som kunne tenke seg å forsøke akupunktur igjen er altså rundt 2/3 av de som har forsøkt akupunktur noensinne. Kanskje det reelle tallet på fornøyde brukere av akupunktur da ligger et sted mellom 40% og 70%. Det virker ikke helt urimelig om man går til neste spørsmål i undersøkelsen hvor 53% hevder at de ble bedre eller helt friske som følge av behandlingen for den siste lidelsen.

Med andre ord så opplever rundt halvparten av brukerne at akupunktur virker for dem. Det er kanskje ikke det mest imponerende tallet å slå i bordet med, og dette er basert på akupunkturforeningen egne tall, men Brewer snakker ikke så høyt om akkurat dette…

Ser vi på andre kilder så rapporterte SSB i 2008 at kun 5% hadde oppsøkt akupunktør siste året, og NIFAB fant i 2007 at 10,8% sa det samme. Det er omtrent i samme størrelsesorden som akupunkturforeningens undersøkelse.

Brewer skriver videre:

En lege vil gi pasienten den beste mulige behandlingen, og jeg vil påstå at en lege ikke gir en behandling som ikke er vitenskapelig dokumentert. Legene har med andre ord adoptert akupunkturen og innlemmet den i sin egen medisin.

Dette er et problem, og personlig synes jeg legene burde skjerpe seg og oppdatere seg på den nyeste forskningen. Akupunktur virker ikke. Leger burde derfor holde seg for gode til å ta dette inn i sin legepraksis. Jordmødre burde slutte å tilby dette i fødestuene. Det er et hån mot de idealer helsevesenet burde strebe etter. En så ukritisk holdning til en slik ineffektiv behandling bidrar til å legitimere den, og det er ingen tjent med. Det gir alternativistene skyts i debatten, og det skader troverdigheten til helsevesenet når de ikke klarer å skille ut dårlig medisin fra god medisin når det foreligger så mye forskning som viser at akupunktur i høyeste grad er dårlig medisin.

Jeg ønsker ikke å forby alternativ behandling. Det kan ha sin plass i samfunnet om det er regulert og praktisert på en ansvarlig måte, og jeg ønsker at folk i stor grad skal kunne velge selv. Men personlig mener jeg vi burde forby autorisert helsepersonell som leger og sykepleier i å praktisere denne type alternativ medisin fordi det bidrar til en svært uheldig legitimering av disse behandlingsmetodene. Leger og helsepersonell burde strebe etter å holde seg til behandling med dokumentert effekt, ikke voodoo og magi, selv om pasientene er aldri så fornøyde med sistnevnte.

Hun avslutter:

Vi skal absolutt tåle at noen retter et kritisk lys mot oss, men da må det gjøres på en edruelig, saklig måte, ikke i et program som NRK selv har gitt merkelappen «underholdning». Til det er lindring av lidelser altfor viktig.

Folkeopplysningen er edruelig og saklig. De forholder seg til den beste forskning, til vitenskapelig konsensus, og de forklarer de enkle prinsipper som ligger til grunn for at vi kan føle at behandling som egentlig ikke virker, virker likevel. Skal vi diskutere helse og lindring av lidelser så er disse aspektene i aller høyeste grad relevante og viktige.

Det som derimot er trist er at folk som Brewer må gå ut og villede leserne ved å forvrenge forskningsresultater, lyve om studier, og slenge rundt seg med meningsløse fraser om «immunsystemet» og «lange tradisjoner» når det hverken er relevant eller korrekt. Sannheten synes ikke å være så viktig for akupunkturforeningen. Det er visst viktigere å pynte litt på den for å beholde kundemassen.