AntioxidantNordmenn handler for over 2 milliarder i kosttilskudd hvert år, i følge Bransjerådet for naturmidler. La meg gjenta det i tall: 2 000 000 000 kroner. Av dette brukes 717 millioner kroner på vitaminer og mineraler. På verdensbasis er det estimert at folk handler kosttilskudd for rundt 450 milliarder kroner. Vi propper oss fulle av piller fulle av vitamin C, vitamin E, vitamin B6, vitamin D, vitamin B12, gjerne krydret med noen mineraler for samvittighetens skyld.

Produkter som VitaePro peprer oss med reklame om de fortreffelige antioksidantene som finnes i kapslene, og ethvert produkt som inneholder antioksidanter gir automatisk et inntrykk av å være sunt. For antioksidanter trenger vi mest mulig av, ikke sant? Det har vi hørt i alle år.

Frukt inneholder mye antioksidanter. Mange bær holder på å sprenge av antioksidanter som boltrer seg under det tynne skallet. Fisk med rødt kjøtt kan inneholde rikelige mengder av de sunneste antioksidanter fra havet, astaxanthin. Sunt, sunt, sunt, og er det for dyrt eller vanskelig å få i seg frukt, bær og fisk daglig, så kan man plukke opp en pakke multivitaminer fra dagligvarehandelen eller abonnere på VitaePro så man får dem rett i postkassen.

Smart. Det er en billig investering i egen helse, for vi trenger mest mulig antioksidanter, gjør vi ikke?

Tja. Vi er alle opplært til å tro det. Vi har hørt det så mange ganger at det omtrent kan settes et likhetstegn mellom antioksidant og sunn. Omtrent sånn:

antioksidant = sunn

…hvis du må ha det inn med teskje. Men det er feil. Når du har lest denne bloggposten vil du forstå at formelen like gjerne kan være sånn:

antioksidant ≠ sunn

eller i programmeringsnotasjon for dere nerder der ute (jeg elsker dere):

antioksidant != sunn

Igjen for de som trenger teskje: antioksidant er ikke lik sunn.

Nå som jeg allerede har avslørt hele poenget mitt med bloggposten har du to valg:

1) Du kan gå tilbake til Facebook og skrive ferdig statusmeldingen om hvor langt du jogget før jobb i dag eller hvor fin kjæreste du har (i håp om at han skal ta oppvasken senere).

2) Du kan lese resten av teksten og forstå hvorfor jeg kommer med en slik hårreisende påstand som strider mot alt du noensinne har lært og trodd (og ha muligheten til å vinne en million kroner om du leser teksten helt til slutt).

Du valgte alternativ 2, ja. Bra. (Grådigheten vinner alltid.)

Så hvorfor har vi lært at antioksidanter så sunne? Vel, inni kroppen har vi sånne skumle frie radikaler. Det er ikke kriminelle medlemmer av partiet Rødt som har rømt fra fengsel, men derimot

atomer eller molekyler som har uparede elektroner i en ellers åpen skallkonfigurasjon. Dette gjør dem svært reaktive og fører til at radikaler har lett for å inngå i kjemiske reaksjoner.

I følge Wikipedia er frie radikaler ganske ugreit å ha for mye av i kroppen:

Frie oksygenradikaler blir dannet som biprodukter når mitokondriene i cellene våre bruker oksygen for å forbrenne næringsstoffer som fett og karbohydrat. Selv om dokumentasjonen kan være noe mangelfull i enkelte av tilfellene, kan en rekke fysiske stressfaktorer føre til at det utvikles ekstra mange frie radikaler. Eksempler er: infeksjoner, stråling, eksos, tungmetaller, betennelser, psykisk stress, sigarettrøyk og alkohol. Raffinert sukker og trening er andre rapporterte kilder til frie radikaler.

Ved forbrenning dannes store mengder av langlivete radikaler, som kan være ansvarlige for oksidativt stress som i sin tur fører til hjerte- og lungesykdommer og muligens kreft, risikofaktorer som har vært tilskrevet luftbårne partikler.

Og hva er løsningen? Jo, du har selvsagt tippet det allerede: antioksidanter!

De frie radikalmolekylene har et uparet elektron som har en sterk tendens til å danne kovalent binding til andre molekyler. Dette innebærer oftest en oksidering. Dette kan i sin tur skape en kjedeprosess. Antioksidanter er stoffer som selv lar seg oksidere og dermed kan beskytte andre molekyler ved å stoppe slike kjedereaksjoner.

Dersom det blir for mange frie radikaler til at antioksidantene kan ta seg av dem, vil de ukontrollert angripe arvestoffet i cellen slik at cellen dør eller må repareres. Biologen Bruce Ames har anslått at hver celle i kroppen vår angripes av frie radikaler opptil 10 000 ganger pr døgn. Dersom frie radikaler skader DNA’et kan det føre til ukontrollert celledeling og kreft. Forskere tror også at frie radikaler kan føre til oksidasjon av fettstoffer i blodårene og dermed åreforkalking, som igjen kan lede til hjerte- og karsykdommer.

Omtrent sånn som dette:

1489489 f520

Se hvordan antioksidantene smiler mens de glefser i seg de frie radikalene! Way to go, you antioxidants, you! Og boooooo free radicals! Fucking scumbags, motherfuckers!

Skumle greier, disse frie radikalene. Og ye-hey for antioksidantene som bekjemper dem! Dermed kan det ikke være noen tvil om at det er nyttig å dytte i seg kapsler med antioksidanter? Vi har jo sett at dette funker og er bra! (Antioksidantene smiler til og med.)

Dessverre og heldigvis er kroppen og naturen litt mer kompleks enn det. Og ettersom jeg fortsatt har din oppmerksomhet vil jeg ta en liten avstikker før vi vi ser nærmere på antioksidanter. Vi trenger å prate litt om forholdet mellom mikro og makro. Nei, jeg skal ikke snakk om penisstørrelsen min (nå kan du lure, mikro eller makro?), men derimot noe som er helt sentralt når det kommer til enhver diskusjon om helseeffekter av både næringsstoffer, miljøgifter og andre stoffer vi får i oss.

Her er greia: Ting som ser ut til å ha en effekt på mikronivå, altså hvis man studerer effekten på molekylnivå eller på celler i en petriskål i et laboratorium, oppfører seg ikke alltid helt likt når man ser på totaleffekten i kroppen, altså på makronivå.

Et eksempel er kaffe. I brente kaffebønner er det over 1000 ulike kjemiske forbindelser, og 19 av dem har dokumentert kreftfremkallende effekt i dyrestudier:

There are more rodent carcinogens in a single cup of coffee than potentially carcinogenic pesticide residues in the average American diet in a year, and there are still a thousand chemicals left to test in roasted coffee.

Så selv om kaffe inneholder en hel rekke stoffer som teoretisk sett, altså på mikronivå, burde kunne gi oss kreft, så ser vi ikke dette i praksis, fordi kroppen vår har mekanismer for å håndtere disse stoffene slik at vi ikke tar skade fra dem. Ja, en del studier tyder på at kaffe tvert i mot kan beskytte oss mot enkelte krefttyper. Vi er komplekse organismer, og kaffe er en komplisert kjemisk suppe av ulike forbindelser med ulike effekter i kroppen vår.

Hva har så dette med antioksidanter å gjøre? Jo, på mikronivå har vi sett at teorien forteller oss at antioksidanter «nøytraliserer» frie radikaler og dermed beskytter cellene fra å bli brutt ned og skadet av disse svært reaktive molekylene. Det burde være en bra ting og åpenbart nyttig. Men så er ting som nevnt litt mer komplisert enn det, fordi denne cellenedbrytingen som de frie radikalene gjør er ikke bare en uting. Å bryte ned celler kan i blant være svært så nyttig. Ikke alle celler er nemlig like ønsket i kroppen. Kreftceller, for eksempel. De vil vi helst ha færrest mulig av.

Blåbær og kreft

Nylig gikk den kjente forskeren og med-oppdageren av DNA-molekylet, James Watson, ut og ga antioksidanthysteriet skylden for en del av krefttilfellene vi ser i verden. Når det gjelder den moderne galskapen etter fargerike bær som er rike på antioksidanter, sier han:

The time has come to seriously ask whether antioxidant use much more likely causes than prevents cancer.

Dette gjelder spesielt for kreftpasienter som allerede er under behandling med cellegift:

That is why Watson advocates a different approach: targeting features that all cancer cells, especially those in metastatic cancers, have in common.

One such commonality is oxygen radicals. Those forms of oxygen rip apart other components of cells, such as DNA. That is why antioxidants, which have become near-ubiquitous additives in grocery foods from snack bars to soda, are thought to be healthful: they mop up damaging oxygen radicals.

That simple picture becomes more complicated, however, once cancer is present. Radiation therapy and many chemotherapies kill cancer cells by generating oxygen radicals, which trigger cell suicide. If a cancer patient is binging on berries and other antioxidants, it can actually keep therapies from working, Watson proposed.

«Everyone thought antioxidants were great,» he said. «But I’m saying they can prevent us from killing cancer cells.»

Kanskje kan anti-antioksidanter være mer nyttige for kreftpasienter, hevder Watson, og han får støtte fra andre kreftforskere:

Anything that keeps cancer cells full of oxygen radicals «is likely an important component of any effective treatment,» said cancer biologist Robert Benezra of Sloan-Kettering.

Ved å proppe oss fulle av antioksidanter kan vi altså svekke kroppens egen forsvarsmekanisme mot begynnende kreftsvulster som frie radikaler ellers ville bidratt til å bryte ned.

Antioksidanter beskytter oss ikke

Store studier hvor man har sammenlignet grupper som tar tilskudd av antioksidanter med grupper som ikke gjør det har heller ikke funnet noen positiv helseeffekt hos antioksidantslukerne. En svær metaanalyse som ble publisert for bare et par uker siden tok for seg 50 randomiserte, kontrollerte studier som involverte nesten 300 000 personer, hvorav halvparten fikk kosttilskudd og halvparten fikk placebopiller. De undersøkte om tilskudd av vitaminer og antioksidanter i ulike doser hadde noen gunstig forebyggende effekt på hjerte-/kar-sykdommer, men fant ingen slik effekt. Tilskudd av vitaminer og antioksidanter ser altså ikke ut til å beskytte oss mot hjerte-/karsykdommer.

Æsj.

En systematisk gjennomgang av forskningen publisert i 2008 fant heller ingen reduksjon i dødelighet hos de som tok antioksidanttilskudd (betakaroten, vitamin A, vitamin C, vitamin E og selen) sammenlignet med de som enten ikke tok noe tilskudd eller som fikk placebopiller. Tvert imot fant man at de som tok antioksidanter som kosttilskudd hadde en noe høyere dødelighet enn de som fikk placebopiller.

Det er kanskje ikke så overraskende hvis man har fulgt litt med og lest andre studier som bekrefter dette. Flere studier har nemlig vist at å ta tilskudd av vitamin E kan øke risikoen for prostatakreft. En Cochrane-analyse publisert i 2012 så også på effekten av å innta antioksidanter som kosttilskudd, og konklusjonen var nedslående:

We found no evidence to support antioxidant supplements for primary or secondary prevention. Beta-carotene and vitamin E seem to increase mortality, and so may higher doses of vitamin A. Antioxidant supplements need to be considered as medicinal products and should undergo sufficient evaluation before marketing.

Antioksidanter er altså ikke harmløse, og det må stilles spørsmål ved om det kan forsvares at det selges fritt i dagligvarebutikker som kosttilskudd når de har en medisinsk effekt i kroppen, på godt og vondt. Kosttilskudd med antioksidanter er i praksis legemidler, og burde reguleres som dette. Men det er en annen debatt, og jeg skal ikke bli helt politisk av meg her nå som du bare vil komme til slutten av artikkelen så du kan vinne en million.

Mer forskning

Du er ennå med meg? Godt. For nå skal jeg hamre inn noen av påstandene mine på nytt ved hjelp av en skeptisk bloggkollega. Går vi tilbake til poenget mitt om mikro vs makro, så har en av de ledende autoriteter innen forskningen på frie radikaler, biokjemikeren Barry Halliwell, også uttalt seg om dette, og Erik Arnesen skriver følgende i sin blogg:

I den nye artikkelen viser han innledningsvis til at antioksidantforskingen de siste årene har gått bort fra dyrestudier til studier “in vitro“, dvs. på cellekulturer. Dette mener han er beklagelig, siden det jo er effekten av antioksidanter “in vivo” (i levende organismer) vi ønsker å vite noe om. Mange stoffer har vist seg å ha stor “antioksidantaktivitet” i cellekulturer, og dette har blitt oppfattet av mange som at mat med mange antioksidanter nødvendigvis er bra. Som Halliwell og kollegaene hans har vist, har imidlertid både menneskeurin og -avføring antioksidantaktivitet i cellekulturer, men det betyr ikke at vi derfor bør spise det! Soyasaus har vist seg å ha antioksidantaktivitet både in vitro og in vivo, men for de fleste matvarer og stoffer er det ikke tilfelle.

Å studere antioksidanter i en cellekultur er knyttet til flere problemer. Ett av problemene er at cellekulturen i seg selv påfører cellene oksidativt stress, noe cellene etterhvert tilpasser seg ved å øke sitt eget antioksidantforsvar. Mange antioksidanter er dessuten ustabile i cellenes vekstmedium.

Han advarer imidlertid også mot å stole for mye på dyrestudier, siden forsøksdyr ser ut til å reagere mer på antioksidanter i maten enn mennesker.

Han fortsetter med å påpeke at frie radikaler har en nyttig funksjon i kroppen, blant annet som en del av immunforsvaret, og at de antioksidanter kroppen selv lager er viktigst for helsen vår, mye viktigere enn de vi inntar som kosttilskudd eller via maten.

Å innta antioksidanter som ensidige kosttilskudd er altså ikke det samme som å innta dem som en del av en rik kjemisk blanding slik de naturlig opptrer som i planter. Kroppen kan nyttegjøre seg stoffer inntatt i slike komplekse blandinger, hvor stoffer påvirker hverandre og hjelper kroppen til å absorbere og nyttegjøre seg av dem, på en helt annen måte enn om vi inntar vitaminene og antioksidantene som isolerte molekyler.

På den annen side er det likevel vanskelig å finne god dokumentasjon på at mat som er rikt på antioksidanter har noen reell effekt på oksidativt stress, altså nøytralisering av frie radikaler. Erik Arnesen viser til flere slike studier i sin bloggpost:

En dansk studie fra 2003 er særlig verdt å nevne. I denne ble 43 friske, normalvektige, ikke-røykende menn og kvinner delt inn i tre grupper. Den ene gruppen (placebogruppen) ble satt på en diett som var helt fri for antioksidanter, den andre fikk samme diett + 600 gram frukt og grønnsaker, mens den tredje fikk samme diett + kosttilskudd med de samme antioksidantene og vitaminene som i fruktene og grønnsakene. Ingen markører på oksidativ DNA-skade ble påvirket av intervensjonene (studien varte i 24 dager).

En amerikansk studie som ble publisert i fjor, testet hypotesen om at et høyere inntak av ferske grønnsaker ville gi redusert oksidativt stress og inflammasjon blant 50 overvektige kvinner som spiste 2, 5 eller 10 grønnsaksporsjoner daglig i tre uker (10 porsjoner tilsvarte ca 600 gram). Innholdet av karotenoider (deriblant betakaroten og lykopen) i blodet økte i løpet av studien, men graden av oksidativ DNA-skade ble ikke påvirket. Det samme ble funnet i en annen, nesten helt lik studie med mannlige deltakere.

Og kanskje mest overraskende:

En metaanalyse av 19 intervensjonsstudier fant at kakaoprodukter – som er antioksidantrike – ikke påvirker antioksidantaktivitet i blodet eller markører for oksidativt stress hos mennesker.

ORAC

Et annet eksempel på at antioksidantinnhold i mat ikke forteller oss noe om hvor sunn maten er finner vi i at United States Department of Agriculture (USDA) i fjor fjernet sin online-database over ORAC-verdien til ulike matvarer. ORAC (Oxygen Radical Absorbance Capacity) har siden midten av nittitallet blitt brukt som en målestokk på antioksidantaktiviteten til matvarer, men nyere forskning har vist at ORAC ikke har noen relevans til potensielle helsemessige effekter av maten.

USDA skrev dengang:

There is no evidence that the beneficial effects of polyphenol-rich foods can be attributed to the antioxidant properties of these foods. The data for antioxidant capacity of foods generated by in vitro (test-tube) methods cannot be extrapolated to in vivo (human) effects and the clinical trials to test benefits of dietary antioxidants have produced mixed results. We know now that antioxidant molecules in food have a wide range of functions, many of which are unrelated to the ability to absorb free radicals.

For these reasons the ORAC table, previously available on this web site has been withdrawn.

EUs organ for mattrygghet, EFSA, har også konkludert med at antioksidantaktivitet eller antioksidantinnhold ikke skal kunne brukes i påstander om helseeffekt i mat og drikke.

Den britiske kreftforeningen, Cancer Research UK, har også advart mot inntak av antioksidanter og vitamintilskudd lenge:

Large studies have repeatedly shown that, with the possible exception of vitamin D, antioxidant supplements have negligible positive effect on healthy people, at least in terms of important things such as preventing people getting cancer or dying prematurely. And some supplements – notably vitamins A, E and beta-carotene – even seem to slightly raise the risk of disease and early death.

Konklusjon

Så der har vi det, hvis du ennå henger med (og det gjør du vel din griske luring): Å knaske i seg antioksidanter og vitaminer som kostilskudd har neppe noen positiv helseeffekt, og kan i verste fall være helsefarlig. Å knaske i seg mat rikt på antioksidanter trenger heller ikke være helsemessig gunstig bare fordi det inneholder mye antioksidanter, men det er hvertfall ikke farlig å spise frukt og grønnsaker. Tvert i mot er det nok sunt, selv om vi selv i 2013 ikke forstår så godt hvorfor det synes å være det, og størrelsen på effekten av dette synes å være usikker. Det viktigste med å spise frukt og grønt er nok at det har mye fiber og viktige næringsstoffer, og samtidig lite fett og kalorier, altså et fravær av usunne ting heller enn at det i seg selv er så helsemessig gunstig.

Problemet er til syvende og sist at vi mennesker elsker enkle løsninger, enten det er alternativmedisinens «en kur for alt», eller kosttilskudd for å forebygge alt fra kreft til hjertesykdommer. Det er så mye enklere å ta en pille enn å spise variert og sunt, mosjonere, stumpe røyken og minimere alkoholinntaket. Vi liker tanken på at en kapsel VitaePro om dagen kan gi oss det lille ekstra fortrinnet i livets Lottospill om hvem som skal dø av kreft og hvem som får leve friske og sunne til de er 94 år.

Dessverre er den eneste effekten av å abonnere på VitaePro eller kjøpe multivitaminer på RIMI at man blir litt fattigere, kanskje unngår å foreta de tiltak som faktisk har en effekt på helsen, og kanskje til og med øker risikoen for enkelte krefttyper og en tidlig død bittelitt. Med mindre legen har sagt du skal ta tilskudd fordi du har en mangelsykdom eller helt spesifikt trenger tilskudd av vitaminer bør du altså kaste dine multivitaminer i søpla og aldri mer bruke penger på det. Og ser du mat og drikke merket med «rik på antioksidanter», vel, da vet du nå at det ikke er noen grunn i seg selv til å velge det produkter fremfor noe annet.

Antioksidanters gunstige helseeffekt er en moderne myte. En salgsgimmick. Og med den kunnskap vi i dag besitter kan vi trygt si at antioksidanter ikke er noe mål på sunnhet eller noe du bør strebe etter å få i deg mest mulig av.

Og ja, det med å vinne en million kroner var selvsagt bare kødd.