621674 10151211743030861 1434574627 o

I dag har jeg lest om Odin i VG. Han ble bare 13 år. Tidligere i år tok han sitt eget liv etter en skolegang fylt med mobbing. Det er umulig å lese den artikkelen uten å grine. Men det er viktig at du leser den artikkelen likevel. Gjør det for Odin. Gjør det for hans familie. Gjør det for oss alle.

Da jeg leste Odins historie kjente jeg meg igjen. I hvert fall litt. Jeg hadde det aldri så ille som Odin må ha hatt det. Jeg ville aldri ta mitt eget liv. Langt i fra. Tanken slo meg aldri. Men det var mange dager jeg ikke ville gå på skolen. Det var mange, mange dager jeg ikke ville møte andre mennesker.

277620 10151211738325861 5166972 oDet er rart med det. Vi som er blitt mobbet er ofte de flinkeste til å fornekte at vi er blitt mobbet. Jeg har aldri tenkt så mye på at jeg ble mobbet før en venn av meg fortalte at søstra hans, ei jente som gikk i klassen min gjennom hele grunnskolen, hadde sagt til ham at jeg ble mobbet. Jøss, tenkte jeg da jeg hørte det. Opplevde hun det som at jeg ble mobbet?

Og når jeg er helt ærlig med meg selv, så ble jeg nok det. Litt av og på. Det var gode og dårlige perioder på skolen. Men jeg ble mobbet.

Det startet i barneskolen. Et av de klareste minner jeg har fra skolegården var en periode en klassekamerat insisterte på å ri meg som en hest. Ja, du kan le, men dette gjorde han. Gang på gang. Tvang meg til å stille meg på alle fire så han kunne sitte på ryggen min mens jeg gikk bortover skolegården. Gjerne på ruglete is dekket med grus. Jeg husker hvor vondt det var. Grus og is skar inn i knær og håndflater. Men jeg smilte, tror jeg. Latet som ingenting.

Det var vondt i knær og hender, men det var likevel milevis vondere inni meg. Ydmykelsen var det verste. Det å krype på alle fire mens jentene i klassen så på. Blir harselert med på den måten. Bli tråkket på. Fornedret.

194518 10151211741015861 1346859694 oMen jeg lo med. Jeg var selvsagt kul nok til å være med på spøken. Viste ingen at jeg holdt på å dø inni meg. Han skulle ikke få meg til å vise sann nedverdigelse. Så jeg smilte.

Vi hadde det gøy i skolegården. Skikkelig gøy. Jeg hatet hvert minutt.

Oppover i klassene fikk jeg alltid høre at jeg var tjukk. Men det var jeg jo. Så jeg levde med det. Teite briller hadde jeg også. Tenkte ikke på det som mobbing. Men i ettertid vet jeg at det ødela meg litt innvendig. Jeg fikk høre dag etter dag at jeg var stygg. Feit. At jeg aldri hadde sjans på jenter.

Det tok meg over 20 år å finne ut at det gikk an for en jente å synes at jeg var fin. Så lang tid tok det å gjenopprette skaden. Delvis. Jeg kommer nok aldri til å ikke føle meg stygg. Men i perioder klarer jeg å tro på at jeg kan være attraktiv, jeg også. Det er da noe.

51868 10151211739630861 266272209 oPå tross av erting om utseende og sånt, var ungdomsskolen egentlig ganske fin. Jeg var populær. Var med på alle festene. Ikke bare var jeg med på festene, men jeg var som regel med i den gjengen på 4-5 stykker som valgte ut hvem som skulle være med på festene. Plutselig var jeg en mobber, uten å vite det selv. Vi holdt folk utenfor. Vi mobbet ved å passe på at de «upopulære» ikke fikk delta.

Det har alltid plaget meg i voksen alder. Jeg skjønte det jo ikke selv dengang, men tenk så vondt det må ha vært for de som visste at vi «kule» skulle ha fest, mens de ikke fikk delta?

311183 10151305880160861 124760450 nJeg vet også at ungdomsskolen var ille for noen av mine klassekamerater. Det forstod jeg heller ikke før mye senere, men herregud så grusomme vi var. Slengbemerkninger til noen utvalgte, i timer og i friminutter. Uskyldig erting. Trodde vi. Det føltes uskyldig. Men hvert ord må ha truffet dem som knyttenever i ansiktet i en så sårbar alder. Ydmyket for resten av klassen.

Jeg var også en mobber. Tror jeg. Ikke fordi jeg ville noen noe vondt. Men fordi jeg var en del av flokken. Jeg skjønte at noen i klassen var annerledes. Av en eller annen grunn var de annerledes. Man skulle liksom ikke like dem. Derfor likte heller ikke jeg dem. Det bare var sånn. Ingen vonde hensikter, jeg fulgte bare spillereglene.

Det var feigt av meg. Men samtidig ikke, fordi jeg skjønte ikke at det burde være annerledes.

264207 10151211748915861 991641551 nDerfor klandrer jeg heller ikke de som mobbet meg. Jeg tror ikke de mente det vondt. Jeg tror sjelden at mobbere egentlig vil andre vondt. De følger bare spillereglene. Hakke-hierarkiet. Det er bare sånn det er. Barn og unge klarer ikke så lett å se sånt. Livet er bare sånn det er. Gruppedynamikken er sånn den er. Man mangler perspektivene til å fortså hva som egentlig foregår. Jeg gjorde hvertfall det.

Det er da de voksne trengs. Lærerne. Foreldre. De som forstår hva som foregår. De som kan sette ned foten og rydde opp. Fortelle oss hva som er galt. Be oss endre oppførsel. Forklare at det kan føles vondt for andre. Verne de som utsettes for mobbingen. Snu urett til rett.

Men jeg kan aldri huske at det skjedde. Jeg husker aldri at lærere virkelig grep inn. Joda, hvis noen åpenbart og synlig ble ertet, så sa de nok fra. Men de skjønte aldri helt hva som ulmet under overflaten. Smerten fra de små konstante stikk. De så nok bare en gutt som red på ryggen til en annen gutt mens alle lo. La barna leke! De kunne ikke se at jeg ville bare grine og gjemme meg bort.

De burde kanskje ha sett det.

Det var nok ekstra vanskelig å se i mitt tilfelle, fordi jeg var skoleflink. Alt gikk jo bra rent faglig. Jeg var en av de flinkeste i klassen, kunne lese og skrive da vi startet i første klasse, gjorde alltid ferdig oppgavene fort, og behersket de fleste fag bra. Det var ingenting som tydet på at jeg mistrivdes. Og, i all rettferdighet, jeg tror egentlig jeg hadde det bra mesteparten av tiden. Det var bare disse jevnlige angrepene fra en eller to gutter i klassen som plaget meg. Men jeg overlevde fordi jeg var smart, skoleflink, hadde gode foreldre, gode venner, og dermed et godt fundament å vokse på. På tross av forsøkene på å bryte meg ned.

Men det ble verre.

209268 10151211735865861 1123264645 oEtter niendeklasse startet jeg, og mange fra klassen min, på Sirdal videregående skole. Et idrettsgymnas som opprettet en allmennfaglig linje det året jeg begynte. 1990. Vi var pionérer.

Det første året gikk greit, så vidt jeg husker. Da var det stort sett meg og klassekamerater fra niende, og vi hadde det ganske fint sammen. Men andre skoleår forsvant en del av mine venner, og noen eldre sirdøler dukket opp i vår klasse. Da startet et virkelig helvete.

Det jeg husker fra andre år på videregående var at jeg ikke ville gå på skolen. Jeg gruet meg til hver dag. Hatet å møte opp. Jeg visste at hver dag ville bli en ny ydmykelse. Og jeg var mer sårbar enn noensinne. Hormoner og kviser. Forelskelser og kjærlighetssorg. Usikkerhet og annerledeshet.

De eldre guttene mobbet meg. Virkelig. Jeg likte ikke kroppsøving i utgangspunktet, fordi jeg aldri har likt sport noe særlig. Jeg var ikke av de mest håpløse. Jeg kunne sparke en fotball, og håndterte mange aktiviteter helt middelmådig og greit. Men jeg hatet hvert sekund av gymtimene. Det hjalp ikke akkurat at vi fikk gymlærere som trente OL-utøvere og ikke helt skjønte at vi litt dvaske allmennfagselever ikke var på verdenselitenivå rent fysisk. Jeg følte meg ofte ganske håpløs.

Da hjalp det heller ikke at jeg gjerne endte opp naken og alene i garderoben etterpå fordi de andre hadde stukket av med klærne mine mens jeg dusjet. Det var ekstra «moro» når de atpåtil åpnet garderobedøra og ropte på jentene i klassen.

Det finnes nesten ikke noe verre for en usikker, småfeit tenåring med kviser. Det er ikke rart jeg heller ville gjemme meg bort på rommet mitt enn å gå på skolen. Men jeg tror aldri jeg sa det til noen. Ingen visste.

Det var den harde mobbingen. Men det fantes også en mer subtil mobbing. Den type mobbing jeg selv var med på. Jeg husker et par elever i parallellklassen, de som gikk idrettslinje, som pleide å rope ut navnet mitt og noen tyske gloser i tysktimene vi hadde sammen. Jeg smilte og lo med, men følte meg så dum. Fordi jeg følte meg utenfor. Jeg skjønte ikke hvorfor de gjorde det. Hva mente de med å rope navnet mitt på en sånn pseudo-tysk måte? Hva var det jeg ikke skjønte? Hva hadde jeg gjort for å fortjene det? Hva hadde de imot meg?

Det var uskyldig, men drepende. Fascinerende nok ble den ene av disse guttene senere min beste venn da han begynte i vår klasse tredje året. Vi snakket senere om det, og han hadde aldri skjønt at det føltes vondt for meg når de ropte ut navnet mitt. Det var jo bare en uskyldig spøk.

Selvsagt var det det.

Det var også en uskyldig spøk da jeg selv var en av dem som gjerne ropte ut navnet til en jente i min klasse på en rar måte i tide og utide. Intern humor, kalles det. Det hadde egentlig ingenting med henne å gjøre. Det var bare en greie vi lo av, oss imellom. Men det kunne ikke hun vite. For henne rammet nok ordene som kuler. Slik de rammet meg i tysktimene. Så uskyldig. Så meningsløst. Så vondt. Så potensielt dødelig.

337077 10151211749215861 996857678 oEn dag klikket det for meg. Jeg hadde fått nok. En gutt i klassen dyttet meg over grensen. Jeg var lei av å le og late som om jeg også syntes det var morsomt. Slik jeg til og med gjorde da jeg stod naken og alene i garderoben. Jeg lo. Haha! Kjempebra spøk, gutter! Jeg er med på leken!

Men det var jeg selvsagt ikke. Jeg ville grave meg ned. Jeg ville rømme. Jeg ville forsvinne fra jordens overflate.

Jeg ville hvertfall hjem. Begrave oppmerksomheten og tankene i datamaskinen. Lære meg et nytt programmeringsspråk. Basic. Visual Basic. Pascal. C++. Jobbe videre med tegneprogrammet jeg programmerte fra bunnen av. Komponere musikk i Ballade og Cakewalk med min Roland D-50 og Turtle Beach lydkort. Skrive dikt. Mange dikt. Om kjærlighet og sorg. Lese. Pløye gjennom bøker. Forsvinne i historiene. Tegne. Sitte i timesvis og pusse på portrettegninger av jenter jeg var forelsket i.

Jeg var på én eneste fest i løpet av hele videregående. Det var en fest etter russedåpen. Praktisk talt obligatorisk. Bortsett fra det satt jeg alene mesteparten av tiden. Jeg var han nerden som da vi lærte om Newtons lover i fysikken, gikk hjem og programmerte en simulator som viste et legemes bevegelse hvis man kastet det med forskjellige utgangshastigheter, vinkler og med valgfri gravitasjon. De andre gikk på fest. Jeg programmerte, leste, komponerte, skrev dikt og dyrket ensomheten.

Det var egentlig ikke så verst. I voksen alder har jeg høstet fruktene av det. «Du er heldig som kan så mye», sier jevnaldrende. Vel, jeg kan mye fordi jeg satt dag ut og dag inn og lærte meg selv nye ting og jobbet intenst med det for å bli bedre.

Det er ensomhetens pris. Det er også ensomhetens gevinst.

328786 10151211750235861 2023799519 o

Ensomhet er ikke så verst hvis man bare bruker tiden til noe fornuftig. Det var den beste skole jeg kunne få. Ensomhetens universitet.

Men altså, tilbake til dengang jeg klikket. Jeg var blitt dyttet over grensen. Så jeg klikket og jaget etter gutten. Han snublet og falt. Og jeg gikk løs på ham. Sparket ham i ræva, gang på gang. Stakkaren hadde det vondt. Det var ikke så rart, fordi dengang gikk jeg alltid på tresko. Året rundt. Sommer eller vinter. Tresko. Ja, det er kanskje ikke rart at jeg ikke fikk kysse en jente før jeg ble 20 år gammel. Men han fikk tuppen av denne treskoen i ræva om og om igjen. Jeg var rasende. Frustrert. Jeg visste ingen utvei.

Senere lo vi av det. Husker dere den gangen Gunnar gikk amok på X? Utrolig morsomt. Men de andre visste ikke at jeg nok hadde det minst like vondt som han jeg sparket. Jeg klikket ikke som del av en morsom lek. Jeg klikket fordi jeg var en rotte, fanget i et hjørne, uten noen måte å komme meg unna på, alles oppmerksomhet på meg, pirket i og tullet med, dag etter dag, til jeg til slutt eksploderte. Mistet kontrollen.

Det var også den eneste gangen jeg gjorde det. Mistet kontrollen. Resten av mitt liv har jeg vært en ekspert på å le. Være med på leken. Gi inntrykk av at jeg har kontroll. Late som om det ikke plager meg. Det tror jeg kanskje reddet meg. Eller kanskje det gjorde alt verre.

Jeg vet ikke.

Det eneste jeg vet er at jeg overlevde. Jeg kom ut på vinnersiden. Kanskje fordi jeg aldri tillot andre å bryte meg ned. Jeg lot dem aldri få det mentale overtaket. Uansett hva som skjedde, hadde jeg datamaskinen, tegneblyanten, diktblokken og musikkinstrumenter å vende meg til. Der skapte jeg mitt eget univers. Der var jeg Kongen. Der kunne ingen ta meg.

Odin hadde det nok mye verre enn meg. Mye verre. Mobbing kommer i alle former og i alle grader av alvorlighet. Men det er alltid vondt. Mye vondere enn det folk rundt som regel tror. De forstår det først når de leser en artikkel i VG eller en bloggpost fra et mobbeoffer.

330378 10151211743905861 352895993 o

For mange år siden så jeg filmen Hotel Rwanda. Da filmen var ferdig var jeg helt matt. Hvordan kunne verdenssamfunnet ha tillatt at dette skjedde? Hvis jeg hadde vært eldre dengang, hadde jeg gjort noe! Trodde jeg. Men det samme skjer i dag. I Syria. I Gaza. I Irak. Og jeg gjør ikke egentlig noe. Det er så mye lettere å føle noe når man har fått det på avstand. Når det pågår, er man ofte blind for at det skjer.

Hvert mobbeoffer lever i sitt eget, lille, private Rwanda. Det er så ille det som skjer, men ingen griper inn. Ikke før de får lese om det noen år etterpå. Da har alle medfølelse. Men da er det litt for sent.

Alt for sent.

IMG 7110Jeg har selv en datter i skolealder nå. Jeg elsker henne over alt på jord. Hun er skoleflink og tøff. Mye mer selvsikker enn hva jeg var i den alderen. Men hun er også fryktelig sensitiv og sårbar. Jeg er livredd for at hun skal bli et mobbeoffer, og både hennes mor og jeg er flinke til å følge med og prate med henne. Høre hvordan hun har det. Lese henne og følge med.

Men minst like viktig er det å passe på at hun ikke selv blir en mobber. Fordi mens vi alle er flinke til å passe på at ikke våre barn blir mobbet, er vi kanskje ikke alltid like flinke til å passe på at våre barn mobber. De kan nemlig være mobbere uten å vite det selv. I perioder var jeg det. Jeg hadde ingen til å fortelle meg at det du gjør kan føles vondt for den som rammes, uansett hvor uskyldig det virker for deg.

Så jeg vil jevnlig ta den praten med min datter. Forklare henne at det å holdes utenfor gjengen, det å bli ertet, det å få slengbemerkninger sendt mot seg, er vondt. Fryktelig vondt.

Ikke minst håper jeg at min datter kan være den som stiller opp hvis hun ser noen bli ertet. At hun kan ta det ansvaret de voksne ikke alltid tar, fordi de ikke ser hva som skjer. Barn ser det mye lettere, fordi de er til stede, hele tiden. Da kan kanskje hun være den som støtter noen andre. Ingenting hadde gjort meg mer stolt enn det.

Så jeg ble mobbet. I perioder alvorlig, men hele tiden litt sånn subtilt. Men jeg var også en mobber. Jeg tror få slapp helt unna. Alle har nok opplevd litt av det. Men på det verste var jeg et hovedmål, og hadde jeg ikke hatt mitt indre tankeunivers å støtte meg til, hadde jeg kanskje ikke fullført videregående.

Men jeg overlevde.

Ikke bare det, men jeg vant. Sårene gror aldri. Jeg unngår speil som pesten. Jeg føler meg fortsatt spedalsk. Jeg har det fortsatt best alene. Men jeg overlevde.

Og jeg vant.