Screenshot 2015 01 12 14 29 07

Caroline Berg Eriksen, a.k.a. «Fotballfrue», er Norges mest leste blogger. Det er en tittel man ikke får gratis. Er man mye synlig på nett, får man ekstremt mye dritt.

Jeg har selv smakt på noe av det, men hver gang det stormer rundt Eriksen tenker jeg at det må være forjævlig å være henne akkurat da.

Samtidig har hun gjort seg fortjent til mye av kritikken. Bildemanipuleringen syntes jeg var særdeles trist. Hennes, og ektemannen Lars-Kristians, tidligere reaksjoner på kritikk, har vært tidvis patetisk. Og dette kommentarfusket er totalt uakseptabelt.

Jeg ble selv tipset om kommentarfuskingen fra flere hold for noen dager siden, men fordi jeg var opptatt med min datters bursdagsfeiring i helgen, rakk jeg ikke å se på det. Da hverdagen kom, hadde driten allerede truffet viften, og saken var ute i media. Jeg ønsket ikke selv å blogge om det før jeg hadde fått sjekket om påstandene var korrekte, og gitt Lars-Kristian Eriksen muligheten til å komme med sin forklaring. Det rakk jeg altså aldri.

Men nå som saken er ute, og Eriksene har innrømmet kommentarjukset, gjør jeg meg noen tanker om det å være mye lest blogger og ansvaret det medfører. Det er nemlig en stor ulempe med å få mange lesere, og det er at man ikke lenger klarer å følge opp kommentarfeltet.

Slik jeg forstår Lars-Kristian, så har han lest det meste, eller alt, av kommentarer i konas blogg, og han har hyppig gått inn i debattene. Det synes jeg er prisverdig. Det beundrer jeg ham for. Selv har jeg i stor grad kapitulert.

En av tingene jeg fikk mye skryt for tidligere var nemlig at jeg var så aktiv i kommentarfeltet mitt selv. At jeg tok meg tid til å debattere med folk der. Det må jeg bare innrømme at jeg er blitt dårligere til. Enkelte bloggposter kan gi flere hundre kommentarer på en dag, og da har jeg ikke mulighet til å hverken lese eller svare på dem. Jeg er nødt til å fokusere på å ha overskudd til å blogge i det hele tatt, og skal jeg sitte døgnet rundt og følge med i kommentarfeltene eller hva folk mener om meg rundt omkring på nettet, ville jeg aldri hatt energi eller psyke til å blogge mer.

I løpet av 2014 fikk jeg totalt ca 100.000 Facebook-delinger/likes med rundt 20.000 Facebook-kommentarer. I bloggen fikk jeg om lag 14.000 kommentarer, og i tillegg kommer debatter på Twitter og under kronikker bloggposter og artikler jeg er nevnt i på andre nettsider. Det sier seg selv at det er umulig å rekke over alt. Ikke er det ønskelig eller sunt heller.

Det hender jeg får med meg en og annen interessant kommentar som jeg velger å svare på, men for det meste rekker jeg ikke engang å lese kommentarene som strømmer inn, langt mindre å svare på dem. Heldigvis har jeg mange fantastiske, engasjerte og kunnskapsrike lesere som tar debattene og ofte skriver det jeg selv ville skrevet. Det er til enorm hjelp. Da kan de «ta debatten for meg», selv om ingen er enige med meg om alt jeg skriver.

Jeg synes Lars-Kristian er en fantastisk dyktig fyr som har vært utrolig god i debatter rundt helse, kosthold og vaksiner. Han er opptatt av vitenskap og skeptisisme, er kunnskapsrik, og har så vidt jeg har sett alltid svart godt og saklig. Derfor er det trist at han falt for fristelsen til å skrive kommentarer under falske navn for å kunne få de nødvendige utblåsninger eller falsk støtte i noen få tilfeller.

På den ene siden forstår jeg ham, fordi det presset ekteparet Eriksen opplever gjennom hennes blogg må til tider oppleves umenneskelig belastende. På den annen side kan de velge litt selv hvor mye de ønsker å bry seg. Jeg får sinnsykt mye kritikk og dritt i mine kommentarfelt hver eneste dag, men det er lov å koble ut. Det er lov å ikke lese og svare på alt. Kommentarfeltene kan også få lov til å leve sine eget liv, uten at jeg må være til stede hele tiden. Det er bedre å skjerme seg selv, enn å ty til uredeligheter i desperasjon og frustrasjon.

Det overrasker meg kanskje derfor litt at ekteparet Eriksen bryr seg så hardt om hva folk måtte mene om dem. Og selv om Caroline har gått ut i dag og skrevet om hvor vanskelig det hele er for henne, så kan man nok også hevde at hun gråter hele veien til banken. Det er ikke lite penger hun drar inn på bloggen sin, og da blir også sympatien min for problemene det medfører kraftig redusert.

Uansett hvordan man ser på dette, så er det ikke greit å jukse i kommentarfeltet. Det vet Lars-Kristian, det vet Caroline, og det vil neppe skje igjen. Får vi håpe.