150420 democracy

Det finnes endel lesere som mener jeg er for ukritisk til islam, og for positiv til muslimsk innvandring. Vel, la meg si noen ord om det.

Jeg hater radikal islam. La det aldri være noen tvil om det. Vi står overfor en uunngåelig økning av antall muslimer i dette landet, hvorav noen vil ha ideer som ikke er forenlige med demokrati, ytringsfrihet og menneskerettigheter.

Og det bekymrer meg. Ikke fordi jeg frykter muslimer. Ikke fordi jeg er redd for å åpne grensene for annerledestenkende. Men fordi jeg er redd for de Gode Nordmenn som paradoksalt nok vil snu vårt samfunn på hodet for å bevare vårt samfunn slik det er.

Når jeg hører islamister forsvare det å kappe av folks hender som straff for tyveri, eller å steine kvinner til døde for utroskap, blir jeg rasende. Når radikale islamister protesterer mot ytringsfrihet og demokrati, blir jeg oppgitt. Når jeg ser muslimske ledere ønske seg menneskefiendtlige sharialover i vår del av verden, blir jeg skremt.

Men det er ikke som om horrible ideer i strid med menneskerettighetene er noe nytt i dette landet.

Vi har lange, rotnorske tradisjoner for akkurat det, med konservative kristne som gjerne ser at både homofile og kvinner får begrensede rettigheter. Som vil nekte kvinner råderett over egen kropp, eller som synes at å tukte barn er et gode. Som preker et anti-vitenskapelig verdenssyn fullstappet av konspirasjonsteorier og kunnskapsforakt, hvor Noa reddet livet på jorden og Darwin er Satan selv. Som lar rasismen og forakten mot enhver som er for annerledes sive gjennom sprekkene i sin gudfryktige maske.

Det er nok av nordmenn som vil gjeninnføre tortur og dødsstraff i fredstid og som vil gjøre ytringsfriheten et par hakk trangere. Eller som mener at kvinner som kler seg dristig og flørter litt mye en sen lørdagskveld selv må ta skylden for voldtekten de blir offer for natt til søndag.

Jeg blir kvalm av både muslimer, kristne og andre som vil begrense kvinners frihet. Jeg blir oppgitt over enhver ideologi som ikke tillater folk å leve ut sin seksuelle identitet. Jeg blir forbannet av imamer og prester og politiske ledere som taler et budskap hvor individers frihet begrenses på grunn av personlige egenskaper som ikke er til bry for annet enn enkeltes subjektive moralfølelse.

Fundamentalistisk islam gjør meg trist og provosert, slik konservativ kristendom gjør meg trist og provosert. Men jeg aksepterer at muslimer med forskrudde ideer får komme hit, på samme måte som jeg aksepterer at mitt gamle nabolag er forsuret med gammelkristne fiender av individets frihet. Jeg vil ikke forby islamsk fundamentalisme som ideologi, fordi da ville jeg ikke være stort bedre enn en islamist selv. Jeg vil ikke nekte folk å tro på kreasjonisme, fordi da ville jeg selv bidra til å skape et samfunn hvor kunnskap om evolusjon en dag kunne bli forbudt.

Jeg ønsker å leve i et demokrati med frihet og likhet. Da må jeg tåle at det finnes skrullinger blant oss. Da må jeg våge å stole nok på de demokratiske prinsipper til at demokratiet selv overlever. Da må jeg ønske velkommen selv de største toskene blant oss, selv om jeg spyr i munnen av å høre dem spre sin idioti.

For man beskytter ikke demokratiet ved å innføre et diktatur. Man verner ikke om ytringsfriheten ved å kneble andres ytringer. Man ivaretar ikke menneskerettighetene ved å begrense andres muligheter.

Hvis jeg skyver andres frihet til side for å beskytte min egen, har jeg selv blitt den jeg frykter.

Så jeg hater radikal islam, men Norge ødelegges ikke av at vi åpner grensene for mennesker som kan ha farlige ideologier i bagasjen. Norge ødelegges av at vi stenger grensene og lar de Gode Nordmenn redde oss ved å ville fjerne religionsfrihet, gradere folk basert på rase og kultur, dømme og straffe uten rettsprosesser, bekjempe meninger med never og kuler, og bygge murer for å skille oss fra dem.

Hvis disse Gode Nordmenn en dag skulle lykkes i sitt prosjekt, vil de bare ha oppnådd én ting: Ikke å ha reddet Norge, men å ha skapt et nordisk Saudi-Arabia. Et ufritt regime, hvor ikke bare klimaet er kjøligere enn i Midt-Østen, men hvor også hjertene er iskalde.