Skjermbilde 2015 11 29 16 20 10

Kjetil Rolness fikk nylig mange delinger og likes for sin kronikk i Dagbladet: «Godhet for de få». Her gjentar han det samme mantra som vi har hørt i månedsvis fra blant annet Frp om å «hjelpe dem der de er». Dessverre er denne strategien minst like korttenkt som strategien til de han kritiserer.

Et sentralt poeng i kronikken er at UNCHR bruker rundt 293 millioner svenske kroner på sine 2,5 millioner flyktninger i Pakistan. Dette tilsvarer kostnadene ved 300 asylbarn (enslig mindreårig asylsøker) i Sverige, hevder Rolness.

Det er ikke så langt unna sannheten, selv om de nøyaktige kostnadene varierer litt avhengig av kilde. Sveriges justisdepartement sier at det koster 800 000 i året for ett asylbarn. Da vil 300 asylbarn koste 240 millioner.

Tar man utgangspunkt i Rolness sitt poeng om at private aktører får inntil 2000 kroner per asylbarn de huser, vil det gi en årlig pris på 219 millioner for 300 barn.

Uansett er kjernen i hans poeng korrekt i rent økonomisk perspektiv. Det koster omtrent like mye å ta vare på 300 asylbarn i Sverige som det UNCHR mottar til 2,5 millioner flyktninger i Pakistan.

Argumentet til Rolness er derfor at kronene vi bruker på asylbarn i Norge og Sverige ville hatt vesentlig større effekt brukt «for å hjelpe dem der de er», for å bruke Frp-retorikk.

Skjermbilde 2015 11 29 16 23 02

Sykler og luksusbiler

For å understreke sitt poeng, siterer Rolness APs Sylo Taraku som har sagt:

Det er bedre å kjøpe sykler til mange, enn Rolls-Royce til få.

De som her kalles for en Rolls Royce, er å gi disse barna de samme grunnleggende goder som alle barn skal ha rett til: Trygghet. Tak over hodet. Mat. Skole. Det er kort sagt de rettigheter som er nedfelt i FNs Barnekonvensjon.

Og her er det egentlige problemet som ser ut til å glemmes hos de som argumenterer slik Rolness og Frp gjør: Det å sette kostnadene ved å ta imot flyktninger opp mot å hjelpe dem der de er, er at man ender opp med å sammenligne helt ulike størrelser.

Den skotske filosofen og tilhenger av effektiv altruisme, William MacAskill, skriver i The Guardian om farene ved kun å fokusere på å «hjelpe dem der de er».

Han skriver:

Unlike, for example, donations to global health, which help the extremely poor on the road to prosperity, donating to refugee camps is an example of unsustainable charity. With no end to the conflict in sight, Syrian refugee camps would need to be supported perhaps for decades. We do not want to end up with a situation like the South Sudanese in Kenya or Uganda, where children may spend their whole lives in camps.

Men det er dette Rolness og hans meningsfeller ønsker. Primært hjelpe dem der de er. Det er for dyrt å ta vare på noen titusener barn og unge til et verdig liv i Norden, så la oss heller sørge for at de kan overleve på eksistensminimum i en teltleir i Pakistan.

Det vi i så fall snakker er om er at barn vokser opp i slike leirer. Det er ikke et kortvarig opphold. Ofte må de tilbringe hele sin oppvekst der, fra fødsel til voksen alder. Gjennomsnittlig botid i flyktningleirene er 17 år. Vi burde føle oss forpliktet til å hjelpe så mange som mulig barn til å slippe et liv hvor de aldri ser utsiden av en mangelfull og lutfattig flyktningleir.

FN har tidligere sagt at det til sammen trengs minst 36 milliarder kroner for å møte behovene til de rundt fire millioner flyktninger i Syrias naboland i år. Rolness vil da sikkert argumentere med at det er bortimot dette Sverige betaler for noen titusener av asylbarn i ett år. Burde vi ikke heller bruke pengene i nærområdene og hjelpe fire millioner lokale flyktninger da?

Problemet er at han da går i Per Sandberg-fella, som jeg tidligere blogget om. Dette tallet er FNs behov for å gi disse flyktningene mindre enn minimumshjelpen de egentlig trenger. Ergo er det to helt usammenlignbare tall. Og det kan aldri være enten eller. Rolness har rett i at vi burde gi mer til Syrias nærområder for å sikre så mange vi kan minimumshjelp, men det er ingen grunn til å redusere hjelp til de som kommer helt hit til oss i nord for å søke beskyttelse.

Norge gir, i likhet med Sverige, én prosent av bruttonasjonalinntekt (BNI) i bistand. For Norge tilsvarer det rett over 33 milliarder kroner. Rundt 1,5 milliarder er øremerket flyktninger i Syria og nærområdene i Statsbudsjettet for 2016. Generalsekretær Jan Egeland i Flyktninghjelpen har ønsket dette økt til minst 3 milliarder.

Men har vi råd til å både ta kostnadene ved å hjelpe mange her, og samtidig øke hjelpen til nærområdene? Vel, det forutsetter primært at inntak av mange flyktninger til Norge ikke koster oss mye.

La oss derfor se litt på hva historiske data og nye analyser kan fortelle oss om det.

Skjermbilde 2015 11 29 16 19 38

Innvandring er lønnsomt

Blir det ikke alt for dyrt å ta inn så mange flyktninger? Det har vært mye skriverier og beregninger om hva det vil koste oss å ta inn for eksempel 100 000 flyktninger.

Allerede i 2013 ble Brochmannutvalgets rapport fra 2011, det såkalte «innvandrerregnskapet», som viste store tap, møtt med en analyse utført av NyAnalyse A/S som konkluderte med at Norge ville tjene flere milliarder på innvandrerne.

Et av de viktige funnene i denne rapporten var at innvandrere bruker en forholdsmessig lavere andel statlige overføringer i form av velferd enn det befolkningen uten innvandrerbakgrunn gjør. En daværende innvandrerbefolkning på 13 prosent (2012) mottok kun 3,8 prosent av trygdeoverføringene.

EzB6

Denne rapporten skilte derimot ikke på arbeidsinnvandrere og flyktninger, og fant riktignok at enkelte etniske grupper kom dårligere ut i resultatet enn andre.

I årets debatt har flere nye tall blitt lagt frem. Anders Magnus i NRK har beregnet livsløpskostnadene (over 86 år) til 767 milliarder kroner, basert på tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) og faktorer som familiegjenforening og lav sysselsettingsgrad.

Finansavisen kom frem til et noe lavere beløp på 430 milliarder kroner. Her synes ikke familiegjenforeninger å være hensyntatt.

Regnestykket til Magnus har dog møtt kritikk. Et problem er at man i disse regnestykkene ikke har tatt utgangspunkt i hva en etnisk norsk til sammenligning koster samfunnet. Avisa Utrop skriver:

Utgangspunktet for NRKs tall er beregninger fra Statistisk sentralbyrå (SSB) som viser at en ikke-vestlig innvandrer i løpet av sin levetid i gjennomsnitt får 4,3 millioner kroner mer i støtte fra staten, enn personen bidrar med i skatt. Her later NRK som om en som er født og oppvokst i Norge ikke koster staten noe. Det er feil. For alle borgere i Norge er en kostand for staten. Men om SSB hadde sammenlignet kostnadene for en person som er født og oppvokst i Norge med en førstegenerasjonsinnvandrer, ville de fått overraskende resultat. For verken NRK eller SSB har regnet på hva staten har spart på at voksne innvandrere kommer til Norge ferdigutdannet og/eller i arbeidsklar alder.

En innvandrer eller flyktning får mindre enn enn etnisk norsk i trygdeoverføringer, og man slipper kostnader til barnehage, skole, sykehus og andre offentlige tjenester når de kommer hit i voksen alder. Ergo er en voksen flyktning totalt sett «billigere i drift» over et livsløp, ettersom vi sparer penger i begge ender av livsløpet, enn hva en etnisk norsk er.

Andre deler dette synet. På Radikal Portal skriver lektor Torgeir Salih Holgersen at måten Magnus har regnet på samtidig medfører at ikke bare de ikke-vestlige arbeidere er ulønnsomme, men at store deler av norsk arbeiderklasse også er det:

Ut fra den utregningsmetoden som Anders Magnus har brukt, er det ikke bare de ikke-vestlige arbeiderne som er ulønnsomme. Alle arbeidere i fiskefiletindustrien, stuepiker i turistindustrien og assistenter i barnehager og skoler ender da med å tilhøre den ulønnsomme delen av befolkninga, uavhengig av etnisk bakgrunn. I disse yrkesgruppene finner vi generelt de laveste lønningene, og dermed også de laveste skatteinnbetalingene.

Blant de yrkesgruppene som gjennom livet kan regne med å måtte betale inn mer i skatt enn de får tilbake i form av gratis offentlig utdanning, helsestell, eldreomsorg og offentlige pensjoner, er direktører og andre toppledere i privat og offentlig forvaltning, aksjemeglere og skatteadvokater. Men ville det norske samfunnet blitt rikere om en større andel av befolkninga arbeidet innen disse yrkesgruppene?

Svaret er selvsagt nei. I den grad det er noen sammenheng mellom reelt bidrag til verdiskapinga og arbeidsinntekt, er den direkte negativ.

Holgersen påpeker også andre forhold som at lav yrkesdeltakelse, en av årsakene til at Magnus mener flyktningene koster samfunnet så mye, ikke skyldes etnisitet, men klassetilhørighet:

Arbeideryrkene som personer med ikke-vestlig bakgrunn oftere enn andre har, er ikke bare lavtlønte. De er også fysisk slitsomme yrker, som derfor også har den høyeste yrkesskadebelastninga, og dermed den høyeste andelen uføretrygdede. Det gjelder etnisk norske like mye som personer med ikke-vestlig bakgrunn. Forskjellen ligger bare i at det er en lavere andel etnisk norske som arbeider i denne typen yrker i dag.

Lektor Holgersen skriver videre at flyktningene vil ha en gunstig effekt på arbeidsløsheten, på reduserte utgifter til ledighetstrygd, og vil gi økte skatteinntekter til kommuner og stat. Økt omsetning av varer og tjenester vil også gi staten inntekter, og pengene som brukes for å gi flyktningene introduksjonstilbud, lommepenger og bolig, vil komme tilbake til statskassa på en eller annen måte gjennom skatter og forbruk.

Han oppsummerer slik:

Rent økonomisk fins det ingen grunn til å være bekymret for velferdsstatens framtid som følge av flyktningstrømmen. På kort sikt vil flyktningstrømmen medføre høyere offentlige utgifter, men disse utgiftene vil også kunne skape flere arbeidsplasser nettopp i de delene av landet hvor arbeidsløsheten stiger mest. Investerer vi tilstrekkelig i utdanning for flyktningene, vil de fleste kunne bli et aktivt tilskudd til den arbeidsføre befolkninga som må finansiere velferden når eldrebølgen slår inn for fullt om få år.

Til syvende og sist er det ikke flyktninger som er en trussel mot velferdsstaten, men det at høyresiden i norsk politikk ønsker å sette kostnadene ved en human flyktningpolitikk opp mot opprettholdelse av velferdsstaten – heller enn å innrømme at dette vil gjøre det vanskeligere å gi skattekutt til de rikeste blant oss. Det er fundamentalt usolidarisk:

Kombinasjonen av en falsk kriseforståelse om at flyktningkrisa vil koste oss dyrt, og den egosentrismen som ligger i kravet om en «streng» flyktningpolitikk, er altså den mest alvorlige trusselen mot velferdsstaten. Tar vi derimot imot flyktningene med åpne armer når de trenger det i dag, gir dem husrom, nødvendig opplæring og medmenneskelig varme, vil det bidra til å styrke både det økonomiske, men viktigere, det ideologisk-politiske, grunnlaget for å bevare og forbedre velferdsstaten også i tiårene framover.

Å ta inn et stort antall flyktninger på kort tid, vil likevel ha betydelige kostnader knyttet til seg i starten. Spørsmålet er hvordan dette slår ut i det lange løp. Ser vi på hva internasjonale eksperter mener om saken, basert på en rekke studier og erfaringer fra andre land, ser vi at Holgersen har dokumentasjonen på sin side.

Godhetstyranniet fra venstresiden?

En stor mengde data tyder på at flyktningstrømmen i verste fall er en marginal kostnad for samfunnet på lang sikt, og i beste fall en gevinst.

For å gå tilbake til Frp og Rolness sin argumentasjon, så peker mye i retning av at vi har råd til å både gi mer til Syria og nærområdene – uten at det skal gå på bekostning av annen bistand – og samtidig håndtere flyktningstrømmen her hjemme.

Filosofen William MacAskill skriver i sin artikkel i The Guardian:

The question of how many refugees to accept is purely a political one, not an economic one. Government officials have claimed that it’s a better use of public funds to help abroad. But that’s completely wrong. If we let refugees in and allow them to work (as they would be keen to do), the evidence shows that the standard of living and unemployment rates for UK natives would remain about the same; the main effect is to radically increase the quality of life for the refugee. Compare the situation now to the Hungarian revolution of 1956: Austria, still broken from the second world war, took in 2% of its population in refugees, and emerged even stronger as a result. The UK could welcome hundreds of thousands of refugees to work here without damaging our economy.

Ser vi til Sverige, som mange innvandringskritikere liker å gjøre, finner vi det samme. To sentrale svenske rapporter har vist at konsekvensene av å ta inn i snitt 20 000 flyktninger hvert år frem til 2050 vil være i størrelsesorden +/- 1 prosent av BNP:

Negativ påverkan på BNP med 1 procent per år får invandringen enligt Ekberg om man utgår från ett pessimistiskt scenario där sysselsättningsgraden liksom genomsnittsinkomsterna bland utrikesfödda ligger kvar på dagens nivå – kort sagt att vi under de kommande åren inte blir ett dugg bättre på att integrera dem som kommer hit.

Positiv påverkan på BNP med 1 procent per år får invandringen i ett scenario där såväl genomsnittsinkomster som sysselsättningsgrad bland utrikesfödda stiger kraftigt och i princip blir densamma som för inrikesfödda – kort sagt att vi framöver blir betydligt bättre än idag på att integrera dem som kommer hit i samhället och på arbetsmarknaden.

Selv i et år som 2015, med vesentlig høyere flyktningtall, er ikke effekten på Sveriges BNP beregnet til å bli mer enn 1,35 prosent.

I følge disse svenske rapportene vil altså ikke det å ta inn relativt mange flyktninger ha noen dramatisk effekt hverken på pluss eller minussiden.

Skjermbilde 2015 11 29 16 28 20

En rekke internasjonale rapporter er mer positive. Å ta imot flyktninger viser seg å være i verste fall relativt nøytralt økonomisk sett, og i beste fall, og de fleste tilfeller, svært positivt for mottakerlandene, skal vi tro en artikkel i New York Times:

Numerous studies have found that immigrants bolster growth by increasing the labor force and consumer demand. Rather than being a drain, immigrants generally pay more in taxes than they claim in government benefits. Even a large influx of immigrants does not mean fewer jobs for the existing population, since economies do not have a finite number of jobs. Immigrants often bring skills with them, and some start new businesses, creating jobs for others. The less skilled often take jobs that are hard to fill, like in child care, for example, which allows more parents to work.

A working paper published last year by four economists found that immigration benefited local populations in 19 of the 20 industrialized countries they studied. Another study found that an influx of refugees into Denmark in the 1990s led native workers to switch to more skilled jobs and away from jobs that were mostly manual labor. As a result, some local workers earned higher wages.

Nitten av tyve industrialiserte land opplevde altså en positiv økonomisk effekt av innvandring.

Og videre:

In Britain, for example, immigrants from the rest of Europe pay more in taxes than they receive in government benefits, according to an analysis by two economists. Another study found that reducing immigration to Britain by 50 percent, along the lines of what Prime Minister David Cameron has advocated, would actually reduce the country’s gross domestic product and force the government to raise tax rates to keep its budget balanced.

Nå vil den kritiske leser si at «jammen dette handler jo primært om arbeidsinnvandring, ikke flyktninger», og i neste åndedrag forbanne seg over at ikke alle asylsøkere er reelle flyktninger, men derimot folk som bare vil ha et bedre liv – altså arbeidsinnvandrere.

Men tall for både immigranter og flyktninger viser samme positive effekt.

Skjermbilde 2015 11 29 16 31 59

I Washington Post kunne vi nylig lese følgende:

Refugees are often described as a «burden» for the countries they settle in. The usual thinking is that they are drain on limited government coffers and a weight on sluggish economies, but that countries ought to take them in for moral and legal reasons. […]

However, research that has looked at the effect of refugees around the world suggests that, in the longer run, this view is often wrong. From Denmark to Uganda to Cleveland, studies have found that welcoming refugees has a positive or at least a neutral effect on a host community’s economy and wages.

Det er uten tvil store kostnader knyttet til å ta imot flyktninger, men i det lange løp viser de fleste erfaringer fra virkeligheten at det ikke er økonomisk ugunstig:

But beyond the upfront costs of processing and settling refugees, the perceived burden of refugees on a host economy may not be as significant as it seems. “There’s not any credible research that I know of that in the medium and long term that refugees are anything but a hugely profitable investment,” says Michael Clemens, a senior fellow who leads the Migration and Development Initiative at the Center for Global Development, a Washington think tank.

Det kan være ord verdt å ta med seg videre i debatten.

Vi må heller ikke glemme at penger brukt til asylmottak og flyktninger her hjemme, er penger som sirkulerer i Norges økonomiske kretsløp, mens penger sendt ut for å «hjelpe dem der de er», er penger som forsvinner ut av landet. Ved å investere i flyktninger, oppnår vi en multiplikatoreffekt, fordi pengene da ender opp med å brukes flere ganger, og på den måten stimulere norsk økonomi ytterligere.

Har vi arbeid til alle flyktningene?

Men hva med oss stakkars nordmenn da? Skal de ta jobbene fra oss? Vil ikke arbeidsmarkedet kollapse og lønningene synke? Vil ikke velferdsstaten trues gjennom så mye innvandring? Og hva med de gamle og syke!

Dette er å snu problemstillingen på hodet. Med en aldrende befolkning vil vi ha et massivt behov for arbeidskraft i årene fremover. Det er beregnet at innen helsesektoren alene vil det være en underdekning på mellom 76 000 og 136 000 årsverk i 2035. Ingen trenger innvandring mer enn de gamle og syke.

Problemet er neppe for mange arbeidshender vil skape problemer for velferdsstaten. Det er derimot hvis vi ikke klarer å dekke dette behovet for arbeidskraft at velferdstaten vil kollapse. Her er flyktningene en nådegave til oss, og vi bør se dette som en vinn/vinn-situasjon.

Den tidligere nevnte studien på Danmark demonstrerte også tydelig at det å ta imot flyktninger ikke påvirker lønnsnivået i noen negativ retning, tvert imot:

Peri and Foged’s impressive study examines the wages of every person in Denmark for a period of 12 years that included an influx of refugees, many initially from Bosnia. The Danish government randomly distributed the refugees in some counties around the country, creating a nice data set for the economists to examine.

The researchers found that the Danish people who lived in communities where refugees arrived saw their wages grow more quickly than those without refugees. The study confirmed an effect that Peri had already observed among communities that received immigrants in the U.S. and in Germany. Not every single Dane was helped by the change, Peri says, but on average more people upgraded their jobs and earned higher wages.

Den samme studien fant også at jo mer penger man bruker på å behandle asylsøknader og jo strengere reguleringer man har, dess mindre tjener man på flyktningene:

But refugees aren’t always an economic benefit to countries. The way that refugees affect their host economy depends a lot on how a country deals with them.

It might seem counterintuitive, but the countries that take the longest to process refugees and have the tightest restrictions on them end up paying the most per refugee, says Erik Jones, a professor at the Johns Hopkins University School of Advanced International Studies who has researched migrants.

Med andre ord: De som roper etter innstramninger i flyktningepolitikken kan være de som fører til at Norge taper penger på disse ressursene som flyktninger er.

Det er de mest innvandringskritiske som gjerne vil låse asylsøkere inne i lukkede mottak, men all erfaring viser at det er et vanvittig pengesløseri som bare skader mottakerlandene:

For example, the UK has long had a policy of barring refugees from working while their cases are processed, which sometimes takes years. Jones cites migrants who came to the UK from Yugoslavia, who would lose their benefits if they started working.

Other countries have policies of mandatory detention for migrants; Australia had a practice of detaining those who arrive by sea until their claims are processed, a policy that, by some estimates, cost the country over a billion dollars a year, or about $119,000 per asylum speaker. In these cases, refugees are forced to live off of government benefits for a year or more, a policy that does take a hefty toll on taxpayers.

Kanskje det er på tide å bruke mindre penger på asylbyråkrati, og heller innse at det er bedre å slippe inn for mange, enn for få?

Skjermbilde 2015 11 30 20 39 56

Push vs Pull

Et annet stort problem med Rolness sin argumentasjon er at den baserer seg på premisset om at hvis vi bare hjelper flere der de er, eller rettere sagt hjelper færre her hos oss, vil flyktningsstrømmen stanse.

Nei, den vil ikke det. Det er allerede kommet minst 800 000 flyktninger til Europa i år, for ikke å snakke om at kanskje så mange som 1,5 millioner er kommet til EU ulovlig, og flere vil komme.

Rolness sitt løsningsforslag er å stenge grensene og lukke øynene. Late som om de ikke finnes. La noen andre ta seg av problemet, fordi våre penger kan brukes bedre i nærområdene.

Om man ser bort fra at han synes det er bedre å la barn vokse opp i flyktningleirer heller enn å hjelpe så mange vi kan her i industrialiserte land, så ignorerer han også alle de som ikke kan hjelpes der de er. Alle de som er fordrevet fordi de er homofile, politisk forfulgte, utsatt for tortur eller av andre årsaker ikke kan leve i sitt nærområde.

Og ikke minst, han ignorerer at mennesker alltid vil forsøke å søke seg til et bedre liv. Eller, han ignorerer det ikke, men han synes å tro at vi kan stoppe dette behovet ved å bygge høye murer eller kjøpe oss fri fra problemet. Det er i beste fall naivt, og i verste fall fryktelig uansvarlig.

Ønsket om et bedre liv for seg og sine vil ikke forsvinne ved å gi enda mer penger til flyktningleirer.

FN har også påpekt at en streng behandling av asylsøknader ikke skremmer asylsøkere bort fra å søke asyl her:

A study released by the University of Oxford Refugee Studies Center last year called these current approaches inefficient and unsustainable, and the UN has said that the threat of detention is not enough to discourage an asylum seeker fleeing violence and war. Instead, these groups urge countries to allow refugees to become self-reliant, giving them the ability to work, have some freedom of movement, and pursue economic opportunities.

Og ved å hindre dem fra å komme raskt i jobb, ender vi bare opp med å tape penger. I en artikkel hos New Scientist kan vi lese:

Apart from that, the EU has never used its emergency plan, says Garlick, because “member states fear this will be a pull factor for other people from the same country”. Observers say this is why the UK refuses migrants who have already entered Europe – it would encourage more to come. “No existing sound research substantiates the political claim that giving people asylum in Europe stimulates more flow,” says Alexander Betts, head of the Refugee Studies Centre at the University of Oxford. “Nearly all refugees want to go home. They don’t sit in refugee camps calculating where they can get the best benefits.”

“There is no evidence of a pull factor,” agrees Ian Goldin, head of the Oxford Martin School on global challenges. “If you halved the risk of death, would that make more come? Desperate people don’t make that calculation.”

Any pull is insignificant compared to push – such as the ever-increasing hardship in Middle-Eastern refugee camps, Goldin says.

Nettopp. Motivene for å dra fra landene de flykter fra er langt større enn motivene å dra til landene de flykter til.

Effekten av å stramme inn inntak av flyktninger, vil derfor være liten – annet enn å skyve problemet, eller gevinsten, over på andre land. På den annen side kan det å gi mer til nærområdene redusere push-effekten ut av landene, og sett i det lyset kan Rolness ha et poeng. Men det vil da forutsette at vi gir så mye til nærområdene at ulikhetene utjevnes, og det er fullstendig urealistisk.

Vi kan ønske det, men vi kan ikke lukke øynene for de millioner som vil komme hit uansett i løpet av de kommende tiår, og det må vi finne en måte å håndtere fornuftig.

Få dem i jobb!

Vi er nødt til å tenke langsiktig. Flyktningstrømmen vil fortsette, og heller enn å skyve dem bort, må vi forsøke å gi dem muligheten til å være produktive borgere av sine nye hjemland.

Tilbake til Washington Post:

Researchers emphasized that refugees have a far better impact on the local economy if they are allowed to work. «What you want to do is to process them as quickly and efficiently as possible, and to integrate them as quickly and efficiently as possible,» says Jones.

Ja, frykten for at vi skal risikere å slippe inn «lykkejegerne» heller enn de som reellt sett trenger asyl, overdøver det meste av debatten om flyktninger i dag. Vi må ikke risikere å slippe inn noen som ikke absolutt trenger beskyttelse, ropes det. Det ser dog ut til å være en kontraproduktiv måte å tenke på:

Unfortunately, this short-term thinking can lead to larger longer-term problems for a local economy. Beyond wasting the talents, skills and goals of migrants, forcing refugees to live off the government racks up a hefty tab for taxpayers. In the process, critics suggest, many countries are creating their own refugee crises.

En rapport fra Verdensbanken, Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO/FN) og OECD konkluderte nylig slik:

Evidence suggests that in most countries migrants pay more in taxes and social contributions than they receive, and contribute substantially to destination countries’ economies by providing the labour and skills needed in critical occupations and sectors.

Atter flere studier viser det samme:

In a study last year, researchers at University College London found both European and non-European immigrants to the UK more than pay their way. Non-Europeans living in the UK since 1995 brought £35 billion worth of education with them. Those who arrived between 2000 and 2011 were less likely than native Brits to be on state benefits, and no more likely to live in social housing. Unlike natives, they contributed a net £5 billion in taxes during that period.

That is partly because most migrants are young and need relatively little in the way of benefits. Their economic impact approaches that of natives as they age and assimilate. But the positive effect can be substantial: Carlos Vargas-Silva of the Migration Observatory at the University of Oxford reported this year that letting in 260,000 immigrants a year could halve the UK’s public debt 50 years from now. “There are more than a dozen good studies now that point to a net positive effect of migrants on the economy,” says Goldin.

Alexander Betts oppsummerer:

“Most data shows the economic impact is generally positive,” agrees Betts, especially when immigrants are well educated, as most Syrians are. “Unlike ordinary migrants, refugees didn’t choose to come,” says Betts, potentially making their impact slightly different.. But that means they will go home if they can, or if not, adapt like other migrants.

Og dataene strømmer inn:

Yet, says Ian Goldin of the University of Oxford, research consistently finds that migrants boost the prosperity of host countries. A study of the UK published on 4 November found that from 1995 to 2011, migrants from the European Union contributed more in taxes than they took in government benefits.

Nor is this the only benefit of immigrants. It has been known for years that immigrants boost wages in host countries. Using a mathematical model of the world economy, the World Bank said in a 2006 report that if 14.2 million workers moved from poor to rich countries between 2001 and 2025, raising the rich countries’ labour force by 3 per cent, the world’s yearly wages would grow by $772 billion by 2025.

Og som tidligere nevnt; dette gjelder selv om flyktningene er lavt utdannet:

Analysis conducted by Giovanni Peri of the University of California, Davis, cites economic data demonstrating that immigrants, even poorly educated ones, help economic growth as businesses absorb more labour, creating new jobs for natives – often better ones as natives capitalise on educational and language advantages.

Det kan virke som om Anders Magnus’ sin frykt for lav utdanning hos flyktningene kanskje ikke er det største problemet likevel. Her må vi ty til litt mer omfattende analyser enn kun å plusse sammen utgiftssidene ved flyktningestrømmen.

Er streng asylbehandling et gode?

Hva så med de som kommer og ikke har rett til asyl? Bør de returneres snarest mulig?

Jeg har selv tenkt at det er viktig å sile kraftig i de vi slipper inn i landet. Men kanskje det ikke er så lurt likevel:

In February, Peri co-authored the first study to use mathematical models to compare legalising undocumented migrants with deporting them. When the model was fed data from the US and Mexico, it found that more deportation resulted in fewer jobs for native-born US citizens by preventing migrants from stimulating job creation by US firms. Legalising these undocumented people increased the number of migrants, boosting the economic stimulus and creating more jobs for migrants and locals alike.

ILO/FN avviser også at immigranter er en trussel mot arbeidsmarkedet:

Yet the argument that there aren’t enough jobs to go round is a political football. In May, a report by the UN’s International Labour Organization decried the notion that migrants are part of the problem. “Set against this are the empirically grounded assessments of the actual economic benefits of migration and the potential benefits of relaxation of limitations on it,” the report states.

Goldin attributes this misconception to the perceived downsides of migrants being short-term, whereas benefits are long-term and diffuse.

Vi hører lite om dette i den norske debatten. Og som Goldin påpeker, skyldes nok dette at media er mest opptatt av å rapportere kortsiktige og konkrete kostnader, som relativt enkelt kan tallfestes, mens de indirekte og mer diffuse langsiktige positive effekter sjelden omtales – fordi de er vanskeligere å forutse eller måle. Eller å lage klikkvennlige overskrifter av.

Men vi har altså både matematiske modeller og historiske data fra tidligere tilfeller av masseimmigrasjon som viser de positive effektene målt over lang tid. Kanskje det er på tide å lytte til andres erfaringer heller enn å se oss blinde på norske skrivebordsanalyser?

Skjermbilde 2015 11 29 16 49 40

Velferdsklienter

Rolness går til og med så langt som å kalle asylbarna for «velferdsklienter». Han peker på at dette gjerne er barn som sendes hit av foreldrene for å få penger de kan sende hjem. Ettersom det utsetter barna for stor risiko, mener han at vi må slutte å hjelpe slike asylbarn, for dermed å fjerne insentivet for foreldre å sende barna hit.

Men verden er ikke så enkel. NRK publiserte nylig en artikkel med sterke beretninger om hva enkelte av disse asylbarna har opplevd. Det er tortur, drap av familier, og erfaringer som nesten er helt ufattelige for oss nordmenn som har det så trygt og godt. Når man leser disse personlige beretningene, fremstår Rolness sin begrepsbruk som ganske kald og kunnskapsløs.

Margreth Olin skrev forleden dag sitt lille hjertesukk til Rolness på Facebook. Her skriver hun blant annet:

Kjetil. Jeg har fulgt enslige mindreårige siden 2001. Og intervjuet mange av dem. Jeg kjenner flere godt gjennom mange år og har kontakt med dem etter at de forlater Norge. Grunnene for hvorfor de kommer er sammensatte. Mange av de jeg har møtt er sterkt traumatiserte og har vært tett på krigshandlinger og opplevd tap av familie, andre kan ha flyktet med del av familie fra opprinnelsesland til fattig naboland hvor de ikke har mulighet til skole, helsehjelp eller jobb, når guttene blir store nok drar de ut med håp om å hjelpe familien. I mange tilfeller er eldste gutt/gutter skjøvet ut av familien og må klare seg selv fordi stefar ikke vil ta ansvar for kvinnens førstekullsbarn, de har ingen å returnere til og klarte seg delvis alene før de dro eller med hjelp fra den avdøde/reiste farens biologiske familie. Andre har kontakt med familie og er sendt ut for å sende penger hjem, i noen tilfeller handlet det om sykdom hos yngre søsken, sykdom hos en av foreldrene, ønsket skolegang for yngre søsken. Andre var sendt pga farens stilling i samfunnet, at barna lever i fare. Andre har opplevd overgrep, vært utsatt for menneskehandel.

Hun fortsetter:

Jeg har ingen grunn for å tvile på deres historier. Flere bar synlige arr på kroppen og drev med omfattende selvskading, selvmordsforsøk, og jeg opplevde å møte ungdommer i stor nød. Noen av de jeg har fulgt gjennom år, stod opp klokka fem, tok bussen fra mottaket til nærmeste by, vasket kontorer eller skoler før de selv gikk på skole for å lære seg norsk, etter skoledagen var over gikk de til neste jobb, på kjøkkenet på restauranter, bilverksteder etc. Mange av de som får midlertidig oppholdstillatelse, de får bli i Norge til de blir 18 år, reiser ikke tilbake når de blir 18 år, de går under jorda, lever i randsonen av samfunnet i Norge eller i Sør-Europa . De har ikke noen å komme tilbake til. De lever livet på flukt.

Olin kommer deretter inn på det sentrale i debatten, på samme måte som MacAskill. Å fokusere på å gi mer til flyktningleirer i nærområdene, er ingen god plan for fremtiden. Å kjøpe oss ut av problemet ved å isolere disse barna i flyktningleirer hvor de lever i eksistensminimum i hele sin oppvekst, er ansvarsløst.

Det som trengs er å jobbe for å fjerne årsakene til at mange må flykte. Kriger får vi ikke slutt på gjennom økonomiske tiltak alene, men å fokusere på bistand for å bedre verdens helse, øke likestilling, bedre mulighet til rent vann og utdanning, vil kunne gi disse barna muligheten til et verdig liv der de er.

Da blir det så ekstra absurd at dagens regjering opprinnelig valgte å ta penger fra bistandsbudsjettet og fra miljøtiltak for å kunne bruke mer på Syrias nærområder. Vi kan ikke omfordele pengene slik. Det er å skyte oss selv i foten. Vi må både gi mer bistand for å øke levestandard og likestilling i disse delene av verden, samtidig som vi må gi bistand for å hjelpe flyktningene i nærområdene.

Det vil koste på kort sikt, men det er den eneste fornuftige investering i vår egen fremtid. Rolness og regjeringens strategi er å utsette problemene ved å kjøpe oss midlertidig fritak fra ansvar. Heldigvis ser denne strategien ut til å delvis ha blitt avverget i siste liten ved at den nye budsjettavtalen har fått tilbakeført 2,5 milliarder til bistand i utlandet.

Olin skriver:

Det å kartlegge hvorfor barn og ungdommer reiser ut, hvordan de blir mottatt her (hvilken informasjon de får, fokus på å spore opp evt familie) er helt avgjørende for å gjøre noe med GRUNNENE for at de reiser. Vi fører på noen områder en asylpolitikk som bekjemper enkeltmennesker istedenfor å bekjempe grunnene for at de flykter. De vil fortsette å komme inntil vi skifter fokus. Å styrke kvinners og barns vern og rettigheter i opprinnelseslandene er helt nødvendig, å bekjempe krig og konflikt/fattigdom er det eneste som vil nytte. Vi må gjerne regne, men så lenge folk ikke har trygghet vil de reise for å oppnå dette for seg selv og sin familie.

Eller som MacAskill skriver:

Even more importantly, now seems to be a prime opportunity for massively beneficial political change. The core message is simple – “let more people in” – so political action is able to send a clear signal to those in power.

Skjermbilde 2015 11 30 20 57 15

Og kanskje bør vi altså se på flyktningstrømmen som en mulighet, ikke som en trussel. Kilian Kleinschmidt, en av verdens ledende autoriteter på humanitært arbeid, kommer med et spenstig forslag:

He believes that migrants coming into Europe could help repopulate parts of Spain and Italy that have been abandoned as people gravitate increasingly towards major cities.

«Many places in Europe are totally deserted because the people have moved to other places,» he said. «You could put in a new population, set up opportunities to develop and trade and work. You could see them as special development zones which are actually used as a trigger for an otherwise impoverished neglected area.»

Han peker på at Tyskland har 600 000 ledige jobber og har behov for titusener av boliger for å bosette folk til å fylle disse stillingene:

«Germany is very interesting, because it is actually seeing this as the beginning of a big economic boost,» he explained. «Building 300,000 affordable apartments a year: the building industry is dreaming of this!»

«It creates tons of jobs, even for those who are coming in now. Germany will come out of this crisis.»

Kleinschmidt mener vår tenking rundt flyktningleirer hører 70-tallet til, og at vi nå må tenke nytt. Vi kan ikke lenger fokusere på å gi mer penger til disse leirene og på den måten aktivt sørge for å holde flyktningene isolert under kummerlige forhold i år etter år. Vi må derimot slippe dem inn i Europa og gi dem nye muligheter:

«That whole concept that you can connect a poor person with something that belongs to the 21st century is very alien to even most aid agencies,» he said. «Intelligence services and so on from government think ‘my god, these are just refugees, so why should they be able to do 3D-printing? Why should they be working on robotics?’ The idea is that if you’re poor, it’s all only about survival.»

«We have to get away from the concept that, because you have that status – migrant, refugee, martian, alien, whatever – you’re not allowed to be like everybody else.»

Amen.

Konklusjon

Skal vi håndtere flyktningkrisen må vi tenke langsiktig. Kjetil Rolness synes det er feil å bruke så mye penger på å gi asylbarna trygghet, skole, mat og hus når vi kunne hjulpet så mange flere til et liv i en flyktningleir.

Jeg sliter med å se humanismen i et slikt forslag. Samtidig er jeg enig i at vi burde gi mer til å hjelpe flyktninger i nærområdene. Det har Rolness helt rett i. Men det ene må ikke gå på bekostning av det andre, og vi har råd til begge deler om vi våger tenke langsiktig.

Mye empiri tyder på at å slippe inn mange flyktninger, såvel som immigranter, gir en positiv økonomisk effekt. Asylsystemet kan og bør effektiviseres. Lang behandlingstid av asylsøknader bør reduseres, og disse menneskene bør ut i jobb så snart som mulig. Ved å åpne armene, heller enn å bygge murer, kan vi stimulere norsk økonomi til å gi rom til å hjelpe enda flere også i nærområdene. Og vi kan dermed også ha råd til å øke bistand for å utjevne ulikhetene som driver mye av migrasjonen i utgangspunktet.

Ut fra de data jeg har sett trenger ikke dette være enten eller. Mye tyder på at det vil være til alles fordel om vi heller tenker på det som både og. Hvis vi ikke våger å ta det steget snarest mulig, vil problemet bare vokse og bli større. Fremtiden starter nå.