Nettavisens Erik Stephansen skrev i går et innlegg hvor han kritiserer min bloggpost om islam og ytringsfrihet. Han primære kritikk går på at konferansen ikke skal drøfte ytringsfrihet, men ytringsklima. Det har han helt rett i, og jeg grep nok for raskt til kanonen når jeg fant det hensiktsmessig å diskutere folks holdning til ytringsfrihet i lys av denne konferansen.

Likevel er det et par viktigere momenter som synes å gå Stephansen hus forbi.

Det større poenget

Skjermbilde 2016 12 08 kl 10 02 51For det første handlet altså det meste av bloggposten min om noe helt annet enn Nettavisens kommende konferanse. Deres arrangement var en knagg å hekte et større poeng på, for å gjøre det dagsaktuelt. Det er alltid en risikosport, fordi om noen finner en svakhet i denne koblingen, drukner som regel tekstens egentlige poeng i støyen av alle som skal gjøre et nummer ut av nettopp det.

For all del, kritikken mot min «svaksynte» lesing av konferansens navn og tema er berettiget. Men jeg skulle ønske at en tungvekter som Stephansen likevel ville ofret noen linjer til mine primære poeng, og mine andre eksempler, som tross alt fyller det meste av bloggposten min.

Selv om Nettavisen er brukt som innledende og avsluttende eksempel, trekker jeg frem flere ferske eksempler fra samfunnsdebatten og medier for å vise hvordan ytringsfrihet så ofte problematiseres utelukkende i tilknytning til nettopp islam.

Det interessante poenget er nemlig mye større enn Nettavisens konferanse. Det handler om hvordan vi så ofte er blinde for våre egne holdninger så lenge vi kan låse debatten til en utpekt problemgruppe. Og de undersøkelsene som er gjort på området, både fra Norge, USA og Europa, er således særdeles interessante. De er også nedslående, fordi de viser at et er en svært utbredt holdning at ytringer som kan krenke bør forbys – enten man er muslim eller ikke.

Vi burde kunne ta den debatten. Vi bør kunne snakke litt høyere om hvordan de holdningene som gang på gang på gang blir knyttet til islam, egentlig gjelder folk flest. Et flertall av nordmenn ønsker ikke at for provoserende ytringer skal være lov. Halvparten av europeere ønsker ikke at sårende og krenkende ytringer skal være lov.

Når debatten da likevel så ofte ender opp med å handle om «hårsåre muslimer», uten at disse undersøkelsene tas med som kontekst, blir samfunnsdebatten hverken særlig konstruktiv eller redelig.

Den falske åpne debatten

Jeg lar meg også provosere av Stephansens gjentagende mantra om at «åpen debatt er så viktig», og at Nettavisens (etter mitt syn) ekstreme fokus på innvandring og islam derfor utelukkende er et gode. Ja, åpen debatt er viktig. Men når Stephansen parafraserer meg i sin bloggposttittel ved å hevde at jeg har skrevet at åpen debatt er «farlig», så bygger han stråmann – eller misforstår meg helt.

Jeg mener selvsagt ikke at åpen debatt i seg selv er farlig. Men en debatt er ikke åpen om den til stadighet er ensidig og snever.

Et gjentakende mantra i disse debattene er at «Det er viktig å ta debatten …» og «Vi må våge å snakke om problemene …». Det er riktig og viktig. Likevel er det slik at vi som har forsøkt å nyansere og trekke inn andre sider av saken som er helt sentrale for å forstå problemene, blir beskyldt for å drive «tåkelegging». Det kan altså virke som om en «åpen debatt» ikke er så interessant lenger hvis noen ødelegger den med for mye åpenhet.

Skjermbilde 2016 12 08 kl 09 25 15

Jeg har aldri ønsket at media ikke skal skrive åpent og fritt om problemer knyttet til innvandring. Men skal det gjøres på en nyttig og informativ måte, må media samtidig være ansvarlige nok til å våge å se hele bildet. I boken min «Håndbok i krisemaksimering» gikk jeg gjennom blant annet medieanalysebyrået Retrievers rapporter fra 2009, 2011 og 2014, samt journalistene Lindstad/Fjeldstads anaylser fra årene 1999 og 2005, og det er intet vakkert syn. La meg gi noen eksempler.

Når media oftere dekker kriminelle saker hvor ikke-vestlige innvandrere er overrepresentert, så maler det er skeivt bilde av virkeligheten. Når folk med innvandrerbakgrunn, som utgjør rundt 15 % av den norske befolkning, bare kommer til orde i 2 % av nyhetssakene, et tall som har ligget stabilt i flere år på tross av en stadig økende innvandrerbefolkning, så maler det et skeivt bilde av virkeligheten.

Når etnisk bakgrunn oppgis dobbelt så ofte når en person med innvandrerbakgrunn omtales i en sak med problemperspektiv sammenlignet med saker som har et ressursperspektiv, maler det et skeivt bilde av virkeligheten. Når folk med innvandrerbakgrunn oftest omtales i nyhetssaker om fotball og kriminalitet, eller ekstremisme, radikalisering og asylpolitikk, maler det et skeivt bilde av virkeligheten.

Da jeg 31. oktober deltok i radioprogrammet Kulturhuset på NRK P2, og rettet nettopp denne kritikken mot media, var forsvaret fra også NRK Nyheters reportasjeredaktør Anders Børringbo det samme. «Tjomlids bok er farlig», hevdet han uten å ha lest den, fordi jeg visstnok mener media skal knebles og ikke få lov til å omtale samfunnsproblemer knyttet til innvandring. Men en slik respons er feig og unnvikende, fordi jeg har aldri sagt at vi skal snakke mindre om problemer. Jeg har bare sagt at vi må snakke mer balansert om problemer. Ikke fortell oss mindre, fortell oss mer! Gi oss hele bildet!

Skjermbilde 2016 12 08 kl 09 59 33Når debatten om voldtekt de siste årene har fokusert primært på overfallsvoldtekter og gruppevoldtekter, to voldtektstyper hvor ikke-vestlige innvandrere synes å være betydelig overrepresentert, blir fokus fryktelig feil når vi samtidig vet at disse utgjør kanskje 0,5 % av alle voldtekter. Likevel var mediefokuset i 2011 så stort på nettopp overfallsvoldtekter at politiet måtte gi ut en helt egen rapport knyttet til dette. Ja, i 2011 ble ordet «overfallsvoldtekt» brukt mer enn fire ganger mer enn det var nevnt i hvert av alle de tre foregående år. Det maler et skeivt bilde av virkeligheten.

Når nesten samtlige medier atpåtil blindt gjengir en påstand om at «alle overfallsvoldtekter i Oslo ble begått av ikke-vestlige innvandrere», selv om et minimum av kildekritikk hadde vist dem at dette var feil, maler det er skeivt bilde av virkligheten.

Når avisene fyller forside etter forside om ransbølgen i Oslo, hvor til og med statsminister Erna Solberg gikk ut og manet innvandrerforeldre til å ta spesielt ansvar, mens sannheten er at det aldri var noen ransbølge, så maler det et skeivt bilde av virkeligheten.

Når en britisk studie som gjennomgikk 43 millioner ord fra de 20 største britiske avisene for å se hvilke ord som ble mest brukt i sammenheng med innvandrere, viser at det var ordet «ulovlige», etterfulgt av ord som «flom» og «bølge», er det et problem. Når en kanadisk studie undersøkte effekten av ordbruk som «snylter» og «lykkejeger» kontra «flyktning på jakt etter trygghet» i nyhetssaker om innvandrere, fant en tydelig kobling til graden av dehumaniserende begreper som ble brukt om innvandrere av leserne i etterkant, så er det et problem. Når en liten analyse av norske mediers omtale av «flyktningstrømmen» viste en overvekt av negative saker, så er også det et problem.

Og sånn kan vi fortsette. Ja, Stephansen, selvsagt skal vi ta debatten, og en åpen debatt er aldri farlig i seg selv. Men det forutsetter at man har en åpen debatt som omfatter alle data og alle sider av en sak, ikke en åpen debatt om kun et lite fragment av hele problemet. En fullstendig ubalansert og sneversynt debatt blir ikke mer åpen om man fyller 1000 avissider om en flik av hele bildet. Tvert i mot blir den mer lukket.

Det er når man bygger opp under falske premisser med et selektivt utvalg data og feilaktig kaller det for «åpen debatt», at det er farlig. Det er når man våger påstå at en klar overvekt av negative vinklinger og mistenkeliggjøring av en befolkningsgruppe er en «åpent debatt», at det blir farlig.

Det er nok som redaktør Fritjov Nygaard i avisen Lindesnes uttalte til Journalisten etter at resultatene fra den norske analysen ble presentert i sommer:

«Journalister er enkle folk. Vi går etter ting som selger.»

Når målet om å skape debatt og fiske sidevisninger blir viktigere enn en balansert fremstilling av virkeligheten, er vi over i det jeg mener er farlig.

Konklusjon

Det er forståelig at Stephansen ønsket å gå ut og korrigere det noe misvisende bildet jeg hadde gitt av Nettavisens kommende konferanse. Men jeg skulle likevel ønske jeg hadde sett noe vilje til å snakke om det som var bloggpostens budskap, nemlig at vi er nødt til å se et større bilde om vi skal diskutere innvandring, islam, kriminalitet og ytringsklima.

En av konferansens talere, Jon Hustad, skrev for et drøyt år siden, da debatten om flyktningsstrømmen raste på sitt verste, følgende:

I åra framover vert det mindre forsamlingsfridom i Noreg, mindre ytringsfridom i Noreg, mindre demokrati i Noreg, og mindre integrering i Noreg.

Hans spådom var altså at mer innvandring gir mindre ytringsfrihet. Skal jeg ta på meg min noe nedstøvede spåmannshatt, så tør jeg vel vedde på at nettopp disse «lettkrenkede muslimene» likevel kommer til å bli et tema på konferansen, selv om de ikke skriver det i programmet to måneder i forkant. På den annen side kan det hende at min forrige bloggpost kanskje bidrar til at noen tar ansvar for å dra den forskningen som setter ytringsfrihetsinnskrenkende holdninger inn i en litt større kontekst.

Jeg kommer nok likevel ikke til å betale deltakeravgiften på 2495 kroner for å sjekke om spådommen min slår til.