Noen tanker om meningselitens privilegerte arroganse i debatten om ytringsfrihet

Takk for at du deler denne bloggposten!

Rådgiver i Civita, Eirik Løkke, hadde nylig en tekst på trykk i avisen Vårt Land med tittelen «Liberal ytringskultur er viktig – også for minoriteter». Denne teksten eksemplifiserer hva som svikter i denne debatten, og hvorfor den privilegerte arroganse som Løkke representerer er så uheldig.

Løkkes tekst starter med å sitere den tyske filosofen Jürgen Habermas sin fine ide om «kraften i det bedre argument» og en åpen debatt. Men han skriver videre at han har «de siste årene observert en økende tendens til at man, fremfor å argumentere mot innholdet i debattinnlegg man er uenig i, snarere argumenterer for at innlegget aldri burde vært publisert.»

Skjermbilde 2022 07 07 kl 02 22 11

Dette synet karakteriserer han som «woke» og mener at det begrenser ytringsrommet. Han viser deretter til undersøkelser fra USA og Storbritannia som viser at veldig mange er redde for å ytre meningen sin. Og videre at over halvparten av de spurte i UNG2022-rapporten til Opinion sier at «de ikke lenger kan si det de mener som følge av at samfunnet har blitt for opptatt av hva som er politisk korrekt.»

Løkke karakteriserer dette som tegn på en kansellerings-kultur.

Kansellerings-kultur?

Kanskje han heller burde se på det som en oppdragelses-kultur? Fordi undersøkelsene handler ikke om i hvilken grad man blir kansellert eller er redd for å få bøter eller fengsel for å si noe feil, men om man er redd for å møte kritikk eller bli «holdt ansvarlig for sine ytringer» fra venner, familie, lærere eller andre.

Det å fremme kritikk mot andres ytringer er jo selvsagt også en sentral del av ytringsfriheten.

Løkke hopper altså elegant fra den vidløftige ideen om «kraften i det bedre argument» til å hevde at hvis noen møter (det som ofte er konservative eller reaksjonære) ytringer med «bedre argumenter», altså kritiske motargumenter (gjerne fra mer progressive røster), så er det plutselig kanselleringskultur.

Civita-skribenten vil likevel helst fokusere på problemet med folk som mener at et innlegg aldri burde vært publisert. Men Løkke har jo selv skrevet bok hvor han drøfter «konsekvensene av at mye av det som skrives og spres på nettet, ikke er underlagt redaktøransvar».

Et redaktøransvar innebærer jo per definisjon et filter for hva som skal og hva som ikke skal publiseres. Og i slutten av sin tekst skriver han selv:

Selvsagt må redaktørstyrte medier prioritere, og naturligvis finnes det ytringer som er bortenfor relevans og interesse.

En uenighet i redaksjonelle vurderinger av hva som gagner ordskiftet best, er nemlig også en helt nødvendig del av ytringsfriheten. Og et slikt ønske kommer som regel alltid i følge med argumenter om hvorfor man mener en tekst ikke burde vært publisert. Noe som altså ikke er annet enn at folk bruker sin ytringsfrihet.

Står det egentlig så dårlig til med ytringsfriheten?

Det Løkke også unnlater å fortelle er at, med unntak av rasistiske ytringer, så har aksepten for kontroversielle ytringer i USA vært stabile eller økende over tid, og mest av alt hos unge og på den politiske venstresiden (altså de som er mest «woke»). Stikk i strid med den myten om at «venstresiden», og spesielt unge på høyskoler og universiteter er mest kneblingshungrige.

Og ser vi igjen til USA er det liten tvil om at det er høyresiden som er de største motstanderne av ytringsfriheten i praksis, nå som de i tur og orden får innført forbud etter forbud mot alt fra Critical Race Theory i skolen, undervisning i LGBTQ-relatert innhold i barnehager og barneskoler, til fjerning (og brenning) av et stort antall såkalte «umoralske» bøker og lærebøker fra biblioteker og skoler.

En fersk artikkel i USA Today oppsummerer:

  • Book bans and challenges doubled from 2020 to 2021, according to the American Library Association.
  • LGBTQ books account for one third of all attempted bans.
  • Some conservative politicians are leading the charge.
  • Libraries are fighting back and expanding access to books.

Og antall lovforslag som begrenser transpersoners frihet ført I pennen av konservative og religiøse grupper har eksplodert:

Skjermbilde 2022 07 07 kl 02 17 48

Å hevde at venstresidens «wokeness» er det store problemet når det gjelder ytringsfrihet og frihet generelt, er mildt sagt en freidig tolkning av de faktiske forhold.

En bloggpost til besvær

Så går han over til mitt blogginnlegg og drøfter debatten etter angrepet i Oslo og Pride forrige helg. Løkke skriver:

Sosiale medier har flommet over av hissige angrep på personer som har uttalt seg kritisk om deler av Pride. Den som gikk lengst i disse angrepene er den mye leste Gunnar Tjomlid, som sågar mener at Jordan Peterson er relevant i diskusjonen om angrepet på Oslo. At gjerningspersonen skulle ha blitt radikalisert eller inspirert av Peterson er ekstremt lite sannsynlig. PST har uttalt at angriperen har tilknytning til ekstremt islamistisk miljø, og ifølge Dagbladet hørte et vitne ham rope «Allahuh Akbar» under skytingen i Oslo. Det burde i seg selv motsi analysene til Tjomlid og hans likesinnede.

Selvsagt har neppe Peterson eller norske samfunnsdebattanter hatt noen direkte innvirkning på den visstnok islamistiske gjerningspersonen, men jeg postet bloggposten før dette faktum var kjent. I etterpåklokskapens lys burde jeg vært enda tydeligere på å skille mellom den konkrete terrorhandlingen og alt det andre jeg pekte på i bloggposten for å unngå at en slik utydelighet for enkelt kunne brukes til å bygge stråmenn.

Men det Løkke og så mange andre konsekvent velger å overse er at bloggposten ikke bare handlet om Oslo-terroren, men om alt annet jævlig som transpersoner og skeive må forholde seg til hver eneste dag i møtet med media, sosiale medier og samfunnet for øvrig.

Jeg skrev:

Og det verste av alt er at drap kanskje ikke er den største tragedien. Hvor enn grusomt og tragisk det er at to personer er drept og flere skadet, så må vi ikke glemme at tusenvis av mennesker i dette landet har vokst opp i frykt, skam og lidelse. De lever med det nå ennå. Hver eneste dag. Noen av dem har valgt å drepe seg selv, fordi det har virket som en bedre vei enn å leve videre.

La meg da igjen minne på at skeive og transpersoner generelt sett har en dårligere livskvalitet, høyere andel av psykiske plager, og utsettes oftere for vold, diskriminering, trakassering og overgrep enn folk flest. Det kan ikke bortforklares med at en islamist begikk terror mot Pride i Oslo for halvannen uke siden.

Det skyldes ikke islamistisk terror, men det jeg kaller «lavgradig terrorisme», altså alt fra direkte hatprat til den konsekvente mistenkeliggjøringen og delegitimeringen av transpersoner som har pågått i samfunnsdebatten.

Det er særdeles lettvint for alle Rollneser, Choier og Løkker å late som om problemet jeg adresserte i bloggposten kun omhandlet terrorangrepet, og når det viste seg å være utført av en islamist, så var problemet løst og «Tjomlid tok feil». Men bloggposten handlet jo ikke bare om det. Den handlet ikke engang bare om Pride eller transdebatt. Den tok for seg alle former for angrep mot minoriteter og kvinner, fra abortrettigheter til innvandringspolitikk til #metoo.

Det er billig og kontraproduktivt at denne kritikken avfeies så enkelt fordi de ble «reddet» i siste liten av en islamistisk terrorist.

Jordan Peterson

I motsetning til det Løkke hevder, så er Jordan Peterson og hans mange norske forsvarere definitivt relevant i diskusjonen om hatprat og hatkriminalitet rettet mot transpersoner. Og det fremstår som ganske surrealistisk og absurd å late som noe annet.

Blant Petersons beundrere finner vi tross alt folk som Mike Cernovich, Gavin McInnes (grunnleggeren av Proud Boys) og Paul Joseph Watson, og Petersons holdninger til feminisme, maskulinitet og kjønn hylles av hvite nasjonalister og grupper som aktivt har oppfordret til vold og drap på transpersoner. Et problem så stort at American Medical Association kaller volden mot transpersoner for en epidemi.

Skjermbilde 2022 07 06 kl 22 13 56

I min forrige bloggpost demonstrerte jeg hvordan «moderate ytringer» kan føre til hatefulle ytringer. Dette fenomenet er jeg ikke alene om å ha sett. David Neiwert, forfatter av boken «Alt-America: The Rise of the Radical Right in the Age of Trump», sier følgende, med henvisning til nettopp Jordan Peterson:

The arc of radicalisation often passes through these more ‘moderate’ ideologues.

Nettopp. Dette er enkelt å se, og det er forstyrrende at denne radikaliseringsveien er så totalt usynlig for Løkke og andre. Ikke bare usynlig, men at de til og med aktivt fornekter det gjennom å feilaktig hevde at en slik påpekning av de faktiske forhold vil begrense folks ytringsfrihet.

La oss se på hvordan Jordan Peterson er direkte relevant for debatten om hatefulle ytringer. Hvis vi drister oss til å kalle Peterson for «moderat», selv om det lett kan argumenteres for at han er temmelig ekstrem selv, så kan vi lett se sammenhengen mellom hans berømmelse og rekkevidde og måten det legger grunnlaget for mer ekstreme ytringer.

Grunnleggeren av Proud Boys, Gavin McInnes, har som sagt flere ganger brukt Peterson som meningsfelle og alibi for sine høyreekstreme holdninger. McInnes, som også har hatt Jordan Peterson som gjest i sin podcast, har skrevet at transpersoner bare er mentalt syke homofile som trenger hjelp, og da ikke den type hjelp som innebærer at de «kvestes» av leger. Han mener også at de er «idiotiske galninger» og det ikke finnes noen gamle transpersoner fordi alle dør av overdoser og selvmord lengd før de blir førti, og at ingen legger merke til det fordi ingen kjenner dem.

Det er ganske ekstreme synspunkter, vil jeg hevde.

Skjermbilde 2022 07 07 kl 12 38 40

Skribenten Matt Languedoc har fortalt om sin vei inn i, og ut av, Proud Boys, og beskriver radikaliseringsprosessen slik:

I was a 20-year-old college dropout slowly getting my life back together. A year prior I had fallen down what is known as the “right-wing rabbit-hole.” Despite growing up liberal and always being adamantly pro-life and anti-racist, I flirted with conservatism after graduating high school and frequently watched videos from the so-called “skeptic” community. These included right-wing figures like Dave Rubin, Paul Joseph Watson, Jordan Peterson and Ben Shapiro (yes, Ben Shapiro. I really hit rock bottom).

Peterson har nettopp inngått et samarbeid med det svært høyrevridde mediekonglomeratet The Daily Wire hvor vi finner nettopp karakterer som Ben Shapiro, Matt «What is a Woman» Walsh, og Candice Owens. Sistnevnte forsøkte å knytte skoleskytingen i Uvalde, Texas, med det å være trans, og Walsh sin dokumentar er karakterisert av flere anmeldere som «transfobisk».

The Daily Wire er kjent for å ha spredd både klimaendringfornektelse, vaksinemotstand, og promoterer stadig vekk «fake news» om alt fra covid-pandemien til islam og kjønnsdebatt, samt påstander om at undervisning i seksualitet og kjønnsidentitet i skolen er likestilt med «pedofil grooming» av barn.

Vi vet altså at Peterson sin kamp mot kulturmarxister, feminister og wokeness er inspirasjon for høyreekstreme ideologer og grupper som Proud Boys, som nå etterforskes for hatkriminalitet grunnet nylige angrep på transpersoner og skeive. De har tidligere fått medlemmer dømt for vold mot homofile. Og ikke minst ser vi at disse grupperingene nå sees på som en trussel for angrep mot Pride-arrangementer i USA.

Skjermbilde 2022 07 06 kl 22 18 46

Problemet er ikke meningene til Peterson i seg selv. De står han fritt til å ha og til å ytre. Problemet er at disse underbygges med det journalisten Dorian Lynskey i The Guardian helt korrekt beskriver som «conspiracy theories and crude distortions of subjects». Når han er så lemfeldig med fakta og bygger opp den paranoide forestillingen om at han kjemper en viktig kamp mot kulturmarxister for å redde verden fra de ondskapsfulle progressive røstene, så er veien svært kort til høyreekstreme krefter som deler hans syn fullt og helt.

Dermed blir det litt pinlig kunnskapsløst at Løkke fremstiller det å trekke inn Peterson i debatten som helt «surrealistisk», spesielt når han skriver det bare få dager etter at Peterson fikk sin Twitter-konto stengt nettopp for å ha brutt Twitters regler om hatprat mot minoriteter, spesifikt transpersoner. Og bare dager etter at Peterson i en forsvarsvideo gikk ut og kalte kirurger som utfører kjønnskorrigerende behandling for «slaktere» og sammenlignet dem med folk som Josef Mengele i nazi-Tyskland.

Det impliserer jo at transpersoner som Elliot Page ikke er samtykkekompetente, er alvorlig psykisk syke, eller bare selvutslettende dumme.

Og når Peterson konsekvent kaller transmannen Elliot Page for «Ellen Page», som hen het før, og demonstrativt bruker «hun» om en transmann, så er det vanskelig å kalle det for noe annet en hatefulle ytringer. Og vil du ikke gå så langt, så la oss kalle det mobbing. Eller grov respektløshet. Det burde i hvert fall ikke være noe Løkke synes er innafor i transdebatten. Men likevel er det for ham helt surreliastisk å trekke inn Peterson i en tekst om ytringsansvar i transdebatten…

Å hevde at Jordan Peterson er irrelevant i diskusjonen om hatkriminalitet mot transpersoner, like etter at Jordan Peterson er blitt kastet av Twitter for å ha brutt deres regler om hatefulle ytringer mot transpersoner, fremstår mildt sagt som underlig.

Løkke skriver deretter:

De aller fleste, om de forsøker, greier å forstå forskjellen på kritikk og hatefulle ytringer

Vel, det kan virke som om Løkke enten tar feil, eller ikke har forsøkt hardt nok, fordi når vi både ser på ytringene til Peterson, ytringene til folk som bruker ham som sitt intellektuelle alibi, eller hvordan ytringer som fremmes og forsvares i kommentarfeltet til f.eks. Kjetil Rolness utarter seg, så kan man begynne å lure på hva slags ytringer Løkke definerer som «bare kritikk».

Det Løkke konsekvent nekter å forholde seg til er at disse hatefulle ytringene ikke eksisterer isolert fra inspirasjon og legitimering fra de «anti-woke» ideologene. Dermed er det på sin plass å kritisere disse for hvordan de velger å ordlegge seg, og hvordan de setter sin personlige merkevarebygging og inntektsstrømmer over en sunn diskusjon om hvordan vi sørger for at også minoritetsgrupper får det best mulig.

Frykt og selvsensur

Løkke kommer så til poenget sitt, som er følgende:

Det vi aller minst trenger er å skape en offentlighet hvor folk er redde for å delta, og redde for å uttrykke meningene sine.

Helt enig. Problemet er at han snur problematikken helt på hodet.

I nesten hele menneskehetens historie har en stor del av befolkningen vært redde for, eller til og med aktivt utestengt, for å delta i debatten. Kvinner, skeive, og ulike minoritetsgrupper.

Utover forrige århundre bedret dette seg betraktelig for de fleste, men da vi kom over i et nytt årtusen gjorde sosiale medier det mulig for de aller mest kneblede gruppene i samfunnet å finne hverandre og oppdage at de ikke var alene. Plutselig fikk flere minoritetsgrupper en felles stemme og begynte å kritisere det som til da hadde vært sosialt akseptable ytringer.

Dette har skjedd fort. Man trenger ikke gå mer enn 10-15 år tilbake i populærkulturen før man kan høre sangtekster og replikker i TV-serier og filmer om homofile, kvinner, etniske minoriteter eller transpersoner som på ingen som helst måte ville vært «innafor» i dag.

Jeg tror også Løkke mener det er en god ting. Men tror han virkelig at disse endringene skjedde helt uten at noen «woke-aktivikster» stod på barrikadene? Ser han ikke at disse endringene er en direkte konsekvens av at tidligere kneblede minoriteter begynte å rette kritikk mot den tradisjonelle meningseliten i et kollektivt «skjerp dere!»?

Som mange andre har jeg måtte gå i meg selv og korrigere hvordan jeg tenker og ytrer meg om mange ting. Jeg er en hvit, heterofil cis-mann som selvsagt trengte å bli fortalt mye av dette for å kunne rette opp i begrepsbruk som jeg var oppvokst med at var helt normalt.

Men det at jeg ikke lenger vil si n-ordet er ikke et angrep på min ytringsfrihet. Og hvis man virkelig tror at kritikken fra de som er woke har medført at man ikke lenger kan diskutere innvandring, kjønnskorrigerende behandling, transpersoners plass i kvinneidrett eller betente politiske spørsmål, så tror jeg ikke han leser hverken aviser eller har internett-abonnement. Man må leve i en rar, parallell virkelighet for å oppleve at noe av dette er umulig å ytre seg om i dag.

Det er jo tvert imot nettopp de som problematiserer disse temaene mest og oftest som gjerne har de største plattformene og mest ytringsmakt i samfunnet.

Minoriteter

Løkke skriver til slutt:

Man kan gjerne være uenig med J.K. Rowling eller være dypt uenig med dem som mener at kjønn er binært, men å omtale det som hatefullt bidrar til å forpeste det offentlige ordskiftet. Det er også kontraproduktivt for minoriteter, all den tid ytringsfrihet og liberal ytringskultur har vært et viktig verktøy for minoriteters evne til å skape sosial forandring.

Ja, det har han rett i. Men han snur problemstillingen på hodet. Den sosiale forandring minoritetene har fått gjennomført er jo nettopp en konsekvens av at de har kritisert meningseliten. Hvis vi ikke tør si et «fuck you» til de som legger grunnlaget for at grove angrep på kvinner, innvandrere, transpersoner og skeive kan florere i debatten, så er det nettopp disse gruppene vi mister først i debatten. Det er de som naturlig nok først trekker seg unna.

Det er jo nettopp fordi vi har satt ned foten for utdatert begrepsbruk og gammeldags holdninger at disse gruppene nå endelig er synlige i debatten. Transpersoner begynte ikke å eksistere i 2015, men de var lite hørbare og synlige før de helt siste årene. Det kan vi takke de «woke» for.

Går vil tilbake til undersøkelsene om ytringsfrihet i USA, så ser vi at det nettopp er minoritetsgrupper som i størst grad føler at ytringsfriheten er truet. Fordi hvis de må leve i et debattklima hvor verdens Rolnesser og Petersons indirekte legitimerer den slags hat, er det ikke rart de føler at det å ytre seg kan føre til så pass ubehagelige konsekvenser at de heller holder kjeft.

Spør gjerne en person som Sumaya Jirde Ali om nettopp det.

Det er ikke den hvite, heterofile majoritet som er truet, det er de gruppene som kontinuerlig angripes av denne majoriteten som føler at de har minst ytringsfrihet. Vi hjelper derfor ikke dem ved å problematisere alt som er «woke», fordi det er jo nettopp spydspissen i kampen for å ansvarliggjøre de som kommer med hatefulle ytringer. Og ikke minst mot de «moderate» som baner vei for at disse hatefulle ytringene gang på gang får en plattform og legitimering i kommentarfeltene.

Løkkes tekst viser så alt for tydelig hvordan dette handler om nettopp det jeg skrev i min bloggpost:

Kampen mot woke har alltid vært et bekmørkt skalkeskjul for å angripe rettighetene og friheten til de som er annerledes. Enten det gjelder kjønn, hudfarge eller seksualitet.

Løkke et prakteksempel på nettopp denne mentaliteten. Ikke fordi han eksplisitt vil «angripe rettighetene til de som er annerledes», langt ifra, men fordi han ikke ser at det nettopp er det han likevel gjør når han velger å bruke sin ytringsmakt til å forsvare meningseliten mot kritikken fra nettopp minoriteter og de som er «woke».

Eller som Andreas C. Halse, fagsjef i Tankesmien Agendas sier i VG: «Ytringsfriheten må trygges for de skeive».

Løkke skriver også:

Selvsagt har alle et ansvar for å ta avstand fra hatefulle ytringer, sjikane og hets, der slike forekommer, men det fordrer at man ikke blander sammen kritikk med hatefulle ytringer.

Men det er jo nettopp en slik sammenblanding Løkke selv gjør. Han tror at de «wokes» – eller min bloggposts – reaksjoner mot hatefulle ytringer er kritikk av «legitim kritikk». Det vi derimot har sett i transdebatten er at transpersoner omtales som pedofile overgripere som groomer barn og voldtar damer i garderober, eller at de bare er psykisk syke, eller egentlig bare er «traktorlesber og transvestitter med kukfetish». Og det er dette man reagerer på.

En reaksjon på slike hatefulle ytringer er hverken kanselleringskultur eller et angrep på ytringsfriheten. Det er bare folk som bruker sin hardt tilkjempede ytringsfrihet til det den er til for.

Konklusjon

Som vi nå har sett er det en klar vei fra moderate debattanter som Rolness og Peterson til mer hatefulle ytringer. Likevel later Løkke som om min og andres kritikk har vært mot ideen om at det i det hele tatt skal være lov å diskutere aspekter ved Pride eller transpersoner. Det er en gigantisk stråmann.

Når skal Løkke og co komme seg ut av sin privilegerte boble og forholde seg til hva minoriteter utsettes for i disse debattene? Det er ikke Rolness, Choi, Løkke, Peterson eller meg det er synd på. De fremskrittene som woke-mentaliteten har gitt oss har ikke innskrenket deres eller min ytringsfrihet det fnugg, men det har åpnet opp for en mye større ytringsfrihet og ytringsmulighet for en hel rekke mennesker som tidligere var tilnærmet usynlige.

Så slutt nå med den sutringen. Slutt med de selvforherligende referansene til Habermas, og lytt heller litt til den jevne transperson eller kvinnelige muslimske samfunnsdebattant på Twitter. De kan lære deg mer om ytringsfrihetens utfordringer enn noen filosof.

Fant du noe feil i bloggposten? Gi meg gjerne beskjed via kontaktskjemaet eller kommentarfeltet nedenfor, så vil jeg korrigere feilen. Husk at du må spesifisere hva som er feil/upresist og hvorfor, helst med god dokumentasjon hvis relevant.


Vil du booke meg til foredrag om kritisk tenkning, vitenskapsformidling, sosiale medier eller annet? Ta en kikk på hva jeg kan tilby, mine tidligere oppdrag, og bookinginformasjon her!


Likte du dette? I så fall kan du støtte mitt arbeid ved å bli patron på patreon.com/tjomlid for å få tilgang til mer ekslusivt innhold og hjelpe meg til å produsere mer av det jeg brenner for!


Takk for at du deler denne bloggposten!