Etter at jeg skrev min kronikk i Klassekampen med tittel "Placebokommunen", kom det tidligere i uken et slags tilsvar fra John Erling Håndstad i Akupunkturforeningen.
(Hvis det er vanskelig å lese, kan du laste ned PDF-fil av avissiden her.)
I dag trykket de mitt tilsvar til dette:
(Hvis det er vanskelig å lese, kan du laste ned PDF-fil av avissiden her.)
Jeg valgte å ikke kommentere de litt flaue forsøkene på hersketeknikker ved å vise til min bakgrunn, men jeg må si at jeg lar meg sjokkere av at en forening som dette tyr til så lave debatteknikker i den offentlige debatt. Spesielt siden det er ganske åpenbart at de mangler evner til å lese forskning kritisk. Det har jeg avkledd dem for flere ganger tidligere.
Uansett, her er teksten min:
Akupunktur virker ikke
Akupunkturforeningen viser til min omtale av metaanalysen til Vicker et al. De hevder at denne demonstrerte en signifikant forskjell på effekten av narre- og ekte akupunktur, og derfor viser at akupunktur hjelper mot kroniske smerter.
Dette er feil. Akupunkturforeningen sikter her til statistisk signifikans, men unnlater å nevne at forskjellen ikke var klinisk signifikant. Forskjellen på narre- og ekte akupunktur er altså så minimal at man ikke kan føle den. Denne forskjellen kan mer enn forklares gjennom manglende dobbeltblinding i de inkluderte studiene.
Det metaanalysen viste var at å motta behandling kan være smertelindrende, selv om det er narrebehandling. Dette er et interessant, om ikke akkurat nytt, funn, men sier oss samtidig at akupunktur faktisk ikke virker som behandlingsmetode.
Akupunkurforeningen følger i fotsporene til alternative behandlere verden over og har innsett at de ikke lenger kan vise til kliniske studier som dokumentasjon på effekt. De siste årene har solide studier og metaanalyser nemlig vist at den terapeutiske effekten er fraværende for de store, kjente alternative behandlingsmetoder. Behandlingseffekten er ikke større enn placeboeffekten. Derfor har de skiftet strategi. Budskapet er nå endret til at «placeboeffekt er godt nok!»
I «Placebodefekten» gjennomgår jeg hele historien til akupunktur, og leserne vil se at denne behandlingsformen slettes ikke er så gammel som Akupunkturforeningen hevder. At de avslutningsvis tyr til de to logiske tankefeilene hvor de appellerer til tradisjon og popularitet, viser igjen at de mangler klinisk evidens for akupunktur.
Til slutt konkluderer de på vanlig vis fra den alternative verden, at hvis kliniske studier ikke finner effekt av alternativ behandling, så må det være noe galt med vitenskapen. Det er et fiffig forsøk på å vri seg unna realitetene. Det er også en spesielt interessant konklusjon i et innlegg hvor de har brukt brorparten av spalteplassen for å argumentere for viktigheten av nettopp kliniske studier.
Akupunkturforeningen må bestemme seg for om de stoler på den vitenskapelige metode eller ikke. De kan ikke stå for to motstridende standpunkt samtidig.
