Mandag 1. februar sendte TV 2 femte episode i andre sesong av serien "Norge bak fasaden". Tema denne gang var "De alternative", og jeg var med i programmet.
Sekvensene hvor jeg var med ble filmet våren/sommeren 2020, og jeg har ikke sett, hørt eller visst noe om hvordan programmet ville ende opp før de slapp episoden på TV 2 Sumo, natt til mandag.
Etter å ha sett programmet synes jeg det kan være verdt å dele noen tanker. Vil du høre mer om prosessen og hvordan innspillingen i de segmentene jeg var med gikk for seg, kan du lytte til min nyeste podcastepisode (“Tomprat” episode 166), hvor jeg snakker mer om dette.
Jeg skal ikke gjenta alt her i bloggen, men jeg kom over en kommentar om meg på Facebook som jeg fikk lyst til å si noe om:
Denne personen sier altså at mine "bevis" for at den "klarsynte" som "leste" programleder Kadafi Zaman i episoden var "veldig tynt".
Veldig tynt
Det kan jeg forstå at hun tenker. Det var ikke så mange minuttene av opptaket med meg de viste i episoden. Slik er det når man lager TV. Det er mye som skal med på kort tid, og da må det kuttes hardt. Jeg syntes de hadde gjort en god jobb med å få med mine sentrale poenger på liten tid, så jeg klager ikke.
Når det er sagt føles det selvsagt noe frustrerende at ikke mer av det jeg sa tas med, men jeg visste av erfaring at det er lurt å snakke i "soundbites", altså få med noen viktige poeng i adskilte, korte setninger, som de kunne bruke i programmet.
Men nå som programmet er sendt på TV kan jeg si litt mer om researchen som lå bak, og arbeidet jeg gjorde med å analysere denne "readingen" som ble gjort.
Da jeg ble kontaktet av November film, som produserer serien for TV 2, nevnte de at Kadafi Zaman hadde blitt "lest" av en "klarsynt", og de lurte på om jeg ville ta en kikk på det med et kritisk blikk. Det ville jeg mer enn gjerne, så de sendte over et lett redigert råopptak.
Aud Rameckers Baltzersen, det "klarsynte mediumet" som "leste" Zaman brukte selv ganske lang tid på å "se" en historie som handlet om fetteren til Kadafi Zaman. Jeg tror opptaket jeg fikk se varte i rundt 30 minutter, men i programmet fikk vi naturlig nok bare se en ørliten del av hele "readingen".
I den ferdige episoden sa Kadafi Zaman at av hensyn til familien ville han ikke ta med alle detaljene fra "readingen" i programmet. Det respekterer jeg, og derfor kan jeg ikke legge frem alle detaljer i denne bloggposten. Det er litt synd, men jeg håper jeg likevel kan gi et riktig inntrykk av hva som egentlig foregikk.
Da jeg fikk tilsendt opptaket satte jeg meg på kontoret mitt og så gjennom det for å danne meg et førsteinntrykk. Jeg må innrømme at jeg ble litt imponert. Det føltes som at Aud faktisk "så" overraskende mye detaljer som vanskelig kunne ha vært tilfeldigheter eller flaks.
Men jeg kjenner ganske godt til teknikkene som brukes, og de kan i all hovedsak oppsummeres slik:
- Cold reading: Dette er en teknikk hvor mediumet serverer såkalte "Barnum statements". Dette er påstander som er svært vage og generelle, men som er utformet slik at de kan oppleves som veldig personlige og spesifikke. Her utnyttes den såkalte "Barnum-effekten" eller "Forer-effekten".
- Warm reading: Dette er påstander som man ganske enkelt kan resonnere seg frem til ut fra det man ser foran seg, eller det som er allment kjent om personen man skal "lese".
- Hot reading: Dette er det man kan kalle rent juks. Her researcher man ting i forveien, og så later den "klarsynte" som om informasjonen er noe hen "ser" der og da.
La oss se på hvike metoder Aud brukte.
Hot reading
Det første jeg ønsker å finne ut var om Aud benyttet seg av hot reading, så jeg brukte noen timer på å google Kadafi Zaman for å finne ut om noe av det hun "så" i "readingen" var informasjon hun kunne ha funnet ut på forhånd. Jeg leste uttallige intervjuer med Zaman og hørte radiointervjuer som lå på nett, men fant ingenting relevant.
Det er selvsagt umulig å få med seg alt. Han har skrevet bok, det finnes TV-programmer, og sikkert et utall artikler og radiointervjuer som jeg ikke fant i mine søk. Men jeg følte meg ganske trygg på at hun ikke hadde benyttet seg av hot reading.
Nå tenker du kanskje at det sikkert ikke er mange "klarsynte" som benytter seg av slik juks, men da tror jeg du er naiv. Et godt og morsomt eksempel kan sees i denne videoen, hvor BBC 3 i programmet "Bullsh!t detectors" demonstrerte det på glitrende vis:
Et annet eksempel på hvordan hot reading avsløres og dokumenteres kan du lese her, og jeg har til og med selv vært utsatt for dette da en dame skulle "lese" meg for en del år tilbake.
Denne kvinnen i bloggens kommentarfelt hevdet nemlig å "se" ting om meg som hun umulig kunne vite om hun ikke var klarsynt. Men alle hennes påstander kunne utledes fra informasjon jeg hadde skrevet om meg selv i en presentasjon i bloggen.
Hun hevdet selvsagt å aldri ha lest det, men da jeg sjekket serverloggen så jeg at samme IP-adresse som stod bak kommentarene hennes også nylig hadde besøkt den spesifikke siden hvor informasjonen om meg stod. Ganske avslørende.
Likevel, jeg tror ikke Aud jukset på denne måten.
Warm reading
Hva så med warm reading? Kan hun ha benyttet seg av det? Ja, selvsagt. Det var ganske åpenbart. Det er vanlig at den avdøde person som mediumet "ser" er en slektning av den hen skal "lese". Familie, altså.
Vi vet også at Kadafi Zaman er av pakistansk opphav. Vi vet alle at han er en kjent journalist og nyhetsreporter. Vi har alle sett ham på TV der han dekker saker fra hele verden.
Da er det ikke så imponerende når mediumet beskriver hans slektning som ganske lik Kafadi selv. Mørk i huden. Svart krøllete hår. Eller at hun "ser" at journalisten og forfatteren Kadafi selv er "åpen, observant, glad i å skrive og reiser mye".
Dette er ikke "klarsynthet". Det er warm reading, altså noe vi alle gjør hele tiden. Mer om dette senere.
Cold reading
Men la oss heller se på det viktigste her, de klarsyntes "Swiss Army Knife", verktøyet som har imponert og overbevist folk i hundrevis av år: cold reading. Benyttet Aud seg av cold reading? En teknikk som er så overbevisende at selv lurendreiere som bevisst har utgitt seg for å være "klarsynte" i blant har endt opp med å tro at de faktisk er det, fordi tilbakemeldingene fra folk de har "lest" er at de treffer så "spot on".
For å forstå dette bedre må vi ta noen steg tilbake. Gjennom hele denne seansen hevder Aud altså å ha kontakt med Kadafis avdøde fetter. Han er i rommet med dem. Og hun forteller ganske detaljert om hva som skjedde med ham. Alt lyder ganske imponerende, for hvordan kunne hun vite alt dette?
Svaret er at det gjorde hun ikke. Men hun puslet seg gradvis frem til det. For det er kanskje imponerende at hun fant ut at dette var Kadafis fetter, og at han var blitt skutt, men litt mindre imponerende når vi ser den kronglete veien hun brukte frem dit.
For eksempel at hun først så to personer. Alder, kanskje 30 år? En stråhatt. Pipe. Eller en person i en alder en generasjon over Kadafi selv?
Kadafis ikke så subtile kroppspråk, samt sporadiske verbale tilbakemeldinger gjør at hun plutselig ser at vedkommende heller er rundt 50 år. Og hun ser at han tilhører samme generasjon som Kadafi.
Stråhatten og pipen hører vi plutselig ikke mer om, fordi det passet jo ikke med noen som Kadafi kjente igjen. Og den andre personen hun startet med fordufter helt fra historien. Poff!
Hun ser ordet "skadeskutt" - noe som kan tolkes både bokstavelig og i overført betydning. Denne gangen er det bokstavelig... kanskje. Det vet vi faktisk ikke sikkert, men bekreftelsen fra Kadafi gjør at hun følger den stien videre. Hun løfter blikket for å se på han, få en bekreftelse eller avkreftelse, etter hver påstand som kan føre henne i en ny retning.
Hun forteller at det er hans "bror" - men ikke egentlig bror likevel. Atter en helgardering, og et ganske sikkert treff når vi vet at menn i fra den delen av verden gjerne kaller hverandre "bror" uavhengig av faktisk familierelasjon.
Hun går fra "bror" til "fetter", stopper seg selv og nøler fordi hun er i ferd med å foreslå enda et nytt alternativ for virkelig å helgardere seg i familierelasjonene, men Kadafi kommer henne til unnsetning og bekrefter at joda, det er en fetter. Saved by the bell.
De vokste opp sammen - men ikke egentlig, sier Aud. Helgardering. De kjente hverandre i ungdomstiden, sier hun, men det er også feil. Likevel kan hun senere fortelle at de hadde noe uoppgjort (en evig klisjé) og gled gradvis fra hverandre. Kadafi bekrefter det. Kanskje ikke en ulogisk slutning å trekke all den tid hun vet at Kadafi har bodd i Norge lenge, men OK.
"Kan du forstå at han ikke ble så gammel?", spør Aud. Det kan Kadafi. Men dette ville vært korrekt enten vi snakker om noen som døde i en alder av 5 år, 25 år eller 50 år. Hun har tidligere allerede foreslått både 30 og 50 år, både Kadafis generasjon og en generasjon over, både en "bror" og en bestefar, så her er alder svært diffust, og vi kommer aldri egentlig noe nærmere enn at han "ikke ble så gammel".
Men husk at Kadafi kan se fetteren sin for seg. Han vet alderen. Han vet hvordan fetteren så ut. For hans indre øye er dette krystallklart. Dermed vil kan gjerne føle at Aud faktisk beskrev alderen hans korrekt, selv om det aldri skjedde. Fordi ettersom Kadafi allerede sitter med den mentale fasiten, vil minnet fra "readingen" også inneholde bildene han har i hodet fra før, og dermed føles mye mer korrekt enn det egentlig var.
Et puslespill, et puslespill
Hun foreslår at denne hendelsen som fetteren vil fortelle skjedde i Norge, men det var feil, og Kadafi foreslår at kanskje hun tenker på noen helt andre? Så plutselig er vi i Pakistan igjen. Hun serverer en rekke flere spesifikke påstander, men det meste er feil. Det var krig. Det var en ulykke. Det var selvmord. Kadafi avkrefter påstand etter påstand. Det var dop. Det var ran og brekk. Det var et gjengoppgjør i Norge. Det var penger under bordet. Det var granater. Feil, feil og feil. Og hver gang han blir stille, nikker eller sier ja, fortsetter hun på det sporet han har staket ut for henne.
Hun krydrer med noen detaljer om omgivelsene som hun "ser" der dette skjedde. Om små kopper med sterk kaffe. Om soloppgangen og dis i horisonten. Til slutt foreslår hun at det kan ha vært i Pakistan. Doh! Og vi får senere høre at Aud faktisk har vært i India selv, så disse "bildene" var nok mer egne minner enn noe hun "så" fra Kadafis liv.
Når "readingen" er ferdig har vi fått servert noen fragmenter av en historie som kan føles veldig imponerende. Noe Kadafi aldri har fortalt andre eller nevnt i noen intervjuer. Noe mediumet ikke kunne visst uten å kanskje ha hatt kontakt med den avdøde fetteren. Men hun har egentlig bare gitt ham en håndfull biter av puslespillet godt hjulpet av Kadafi selv. Resten har han fylt inn selv fra egen kunnskap og hukommelse.
Så hvorfor er det slik? Hvis hun virkelig var i kontakt med fetteren så ville hun vel fortalt denne historien mer eller mindre korrekt med en gang? Kanskje ting er vanskelig å se helt klart, men å bomme på verdensdeler, dødsårsak, familierelasjoner, ungdomsaktiviteter, beskyldninger om kriminelle gjerninger utført av fetteren, og en hel rekke andre svært spesifikke men totalt feilaktige påstander virker noe merkelig?
Hvis det er så diffust at hun kan si hva som helst helt til Kadafi korrigerer henne, hva er da poenget? Står den døde fetteren og tuller med henne? Er det en språkbarriere der? Hvorfor leker hun gjettelek frem til hun til slutt finner ut hva historien faktisk var?
Og hvorfor ble alle påstandene servert som spørsmål til Kadafi? Spørsmål hun trengte hans bekreftelse på før hun kunne gå videre? Hadde hun ikke direkte kontakt med den avdøde fetteren? Er ikke poenget at hun skulle demonstrere sine evner til Kadafi, ikke at han i praksis skulle fortelle henne historien sin gjennom anerkjennende nikk eller hyppige avkreftelser?
Faktafeil og sannsynligheter
Jeg var altså litt imponert første gang jeg så videoen, fordi vi alle ønsker å tro. Vi ønsker at folk skal lykkes. Selv de "klarsynte". Så vi biter oss merke i hver gang de får et treff, og vi glemmer alle bommertene. Dette kalles hukommelsesskjevhet eller selektiv hukommelse.
Vi mennesker er ikke sannhetssøkende maskiner, vi er meningssøkende maskiner. Vi velger den historien som føles best, og det er som regel den hvor protagonisten - i dette tilfellet mediumet - vinner. Vi ønsker at andre skal lykkes. Noe annet er jo bare pinlig for alle parter.
Men etter å ha sett videoen en gang til og systematisert notatene mine, raknet altså illusjonen. For der hadde jeg notert at hun kom med 13 konkrete faktafeil. Spesifikke, til dels dramatiske påstander, som alle var direkte feil. Hvorfor?
Hun serverte også syv påstander som var uverifiserbare. Ting hun påstod, men som Kadafi selv ikke visste svaret på. Han kunne hverken bekrefte eller avkrefte. Det gir oss ingenting, og tilførte ikke noe til historien, men ville vært overbevisede om Kadafi hadde bekreftet at det var rett. Det føyer seg altså inn i taktikken med å pøse på med mest mulig detaljer i visshet om at bare det som stemmer vil bli husket.
To av påstandene hennes var totalt irrelevante og uverifiserbare, for eksempel hennes beskrivelser av hvordan fetteren nå hadde det på "den andre siden", og hva han syslet med der. Men dette er viktig for mediumet å formidle fordi det ofte fremstilles litt humoristisk. "Jeg ser at han er litt av en spøkefugl på den andre siden." Så smiler man litt, og gode minner vekkes forhåpentligvis. Det gir varme, nærhet og empati, og mediumet får kunden på sitt parti.
Det er nemlig slik en "klarsynt" jobber. Det er en kombinasjon av brede, generelle påstander og spørsmål, som har stor sannsynlighet for å være rett, og en drøss mer spesifikke påstander med liten sjans for å være rett. De få gangene en spesifikk påstand faktisk er noenlunde korrekt, får mediumet et poeng. Men alle de spesifikke påstandene som er feil glemmes fort eller avfeies med at "det må være noen andre jeg tenker på", eller "joda, det er rett selv om du ikke selv visste det", eller "jeg får ikke budskapet helt klar akkurat nå"...
Det finnes alltid en unnskyldning. Dette er godt innøvd. Det er dette de implisitt lærer på kursene sine gjennom å bomme og bomme og bomme til de er blitt profesjonelle bommere som alltid har "rett".
Men hvis Kadafi ikke hadde vært til stede og hele veien korrigert kursen hennes, lurer jeg virkelig på hva slags historie hun hadde endt opp med. Basert på alle de grove feilene hennes ville det nok vært noe som var milevis fra virkeligheten. Da ville vi kanskje fått en historie om en gammel bestefar med stråhatt og pipe som i sin ungdom drev med dop i gjengmiljøer i Norge og som tok livet sitt i solnedgangen i Pakistan.
Gjettelek
Hun kom med 18 rene Barnum statements, altså påstander som er så generelle at de vil passe på de fleste.
Selvsagt dro hun "skriver du en bok?"-klisjeen. Jeg humret litt da jeg så det, fordi jeg har selv brukt dette som eksempel når jeg har holdt foredrag og forsøkt å demonstrere teknikkene til "klarsynte".
Man kan peke ut nesten hvem som helst i publikum, lukke øynene, føle litt på deres "energi", se dem selvsikkert inn i øynene og spørre dem om denne boken de begynte å skrive i sin ungdom. Eller om romanen de alltid har tenkt de burde skrive. Og så godt som alle vil føle seg truffet. Fordi vi har alle tenkt tanken. Noen av oss har til og med begynt på den romanen - som det aldri ble noe mer av.
La meg introdusere Derren Brown, et "profesjonelt medium" som innrømmer at han bruker triks, og som her demonsterer hvor personlige og treffende slike Barnum statements kan oppleves:
Aud snakker også om hvordan Kadafi lever et hektisk liv som gjør at han ikke tar seg god nok tid til å nyte livet. Det er både warm reading, da han er en kjent og aktiv journalist som til stadighet reiser rundt for å dekke nyhetssaker, men også en Barnum statement, fordi hvem av oss føler det ikke slik?
Ja, det minner om det andre eksemplet jeg selv har brukt på foredrag, hvor jeg peker meg ut en person i publikum og forteller ham at når han er ute blant venner så oppfører han seg alltid som om han er glad, men i blant, når han er alene på rommet sitt, så kan han føle seg ganske nedfor og alene... Noe som nok gjelder de fleste av oss, men som føles veldig sårt og personlig.
I samme åndedrag har jeg som regel sett over på en godt voksen i publikum og fortalt henne at jeg kan kjenne at hun ofte føler at tiden ikke strekker til. At det er så mye hun skulle gjort, men at det alltid er noe som kommer i veien. At hun ikke rekker å nyte livet, fordi det er så mye å tenke på hele tiden. Igjen noe vi nok alle kjenner oss igjen i.
Men det føles veldig personlig. Hvordan kunne jeg vite det om dem? De tenkte jo faktisk den tanken tidligere på dagen. De følte jo på dette senest i går. Jøss.
Slike Barnum statements treffer dog ikke alltid. Aud forteller nemlig også at Kadafi er veldig glad i å lage mat. Atter en klisjé, kanskje spesielt når det sies til en mann, fordi svært mange menn ser på det som en god egenskap, noe å være stolt av. Man er mann med stor M, men liker å være på kjøkkenet. Det bryter liksom med kjønnsrollene og sier at man er en progressiv og moderne mann, må vite.
Og det å være flink på kjøkkenet er noe damene setter pris på at menn er. Det er sexy... så de fleste menn vil nok kanskje svare ja på dette, selv om de innerst inne kanskje ikke egentlig lager middag så ofte som de selv skulle ønske de gjorde.
Men overraskende nok avkrefter Kadafi dette. Han er faktisk ikke så glad i å lage mat, får vi vite. Så der bommet hun på en nesten sikker innertier. Sånn kan det gå. Men det er selvsagt fort glemt.
Hun forteller ham også at han i blant føler at det er andre i rommet, selv når han er alene. At det er noen der med ham. Igjen en klassisk Barnum statement som vi nok alle kan kjenne oss igjen i. Men når noen forteller det til oss, så føles det veldig spesifikt og personlig. Det føles som at mediumet ser rett gjennom oss. At hun kjenner våre innerste hemmeligheter.
Klassisk lureri
Jeg skulle gjerne fortsatt med alle feilene hun hadde, og flere eksempler på hvordan hun først serverer påstander som er totalt skivebom, før hun basert på respons fra Kadafi endrer historien flere ganger til hun til slutt treffer blink. Men det kan jeg ikke da det vil avsløre for mye detaljer om saken dette handler om, og som Kadafi Zaman åpenbart ikke ønsker å dele med verden ennå.
Forhåpentligvis er poenget mitt likevel ganske klart: Det jeg fikk se i videoen var ikke en kvinne som gjennom spirituell kontakt med Kadafis avdøde fetter klarte å fortelle ham en historie som hun umulig kunne ha visst uten "overnaturlig hjelp". Det jeg fikk se var velkjente teknikker for å lure mennesker.
Den beste sammenligningen er kanskje at det sitter to mennesker på hver sin side av en vegg. Den ene har et bilde foran seg, og den andre, som ikke kan se bildet, skal forsøke å tegne dette på et blankt ark foran seg. For å klare dette må hen stille den andre personen spørsmål, og gradvis resonnere seg frem til hva slags figur og farger hen skal føre ned på papiret.
Det kan bli et ganske bra bilde til slutt, men den som førte pennen kunne aldri gjort det uten hjelp fra personen på den andre siden av veggen som sitter med fasiten foran seg. Tegneren ser ingenting, men gjennom fantasi, sannsynligheter, mønstergjenkjenning og tolkninger blir det likevel en tegning som minner om originalbildet til slutt.
Så jeg ble ikke imponert. Og jeg har sett så mye av dette før. Lureri og triks som ikke bare er underholdning, men som også kan skade folk. Det kan du lese mer om i del 2 - som kommer snart.
