- Det er de lengste ballene jeg noensinne har sett.
Det er fotball-VM, men jeg har ikke sett en eneste kamp. Ballene jeg snakker om henger og dingler mellom bena på en eldre mann som står foroverbøyd og bretter ut sitt håndkle på gresset litt foran meg.
Rundt meg er mennesker i alle fasonger og aldre. Hun som ligger til høyre for meg er så overvektig at hun har valker nedover leggene. Litt lenger borte ligger en modellpen kvinne og lar sola kjærtegne hver kvadratcentimeter på kroppen. Ikke en eneste flekk er tildekket av tøy. Hun er naken. Det samme er den lille barnefamilien som har laget sitt lille reir nede på sanden, med parasoll, kjølebag og Kindle. Jeg ligger selv naken og kikker døsig på han mannen som er mer hårete enn meg selv. Og han litt yngre, bleke som er nesten hårløs.
En eldre mann ser ut som steinaldermannen Ötzi etter å ha slikket sol i mange tiår, sikkert både i vinterhalvåret i Spania, såvel som varme somre i gamlelandet. En ung kvinne er flatbrystet og glattbarbert, mens en eldre kvinne som vasser i vannkanten har bryster som tidvis dekker over navlen der de disser frem og tilbake. Det dingler og slingrer i kjønnslepper, testikler, romper og peniser. Et kjærestepar, hvor hun er av afrikansk opprinnelse og han er asiatisk, griller pølser. Jeg er litt bekymret for at han risikerer å grille en pølse for mye, men det ser ut til å gå bra.
Rynkete, stramme, kvapsete, lyse, fregnede, lave, høye, hårete, små, store, lange, korte, silikon, omskjærte, Prince Albert og Christina.
Jeg elsker menneskekroppen i all sin variasjon. Jeg elsker mennesker som tør vise seg frem slik de er. Uten blygsel. Uten skam. Vi lever i en tid med et enormt kroppspress og hysteri rundt det å være slank, ha fine pupper, stram rompe, flat mage og velformede labia. Og vi får servert rikelige doser av slike mennesker fra avisforsider, magasiner, rosablogger og TV. Vi vet alle hvordan vi burde se ut. Hva som er fint. Hva som er beviset på et vellykket liv. Hva som kan gjøre oss til noe mer enn hva vi er eller føler oss som.
Det finnes to måter å løse dette på. Den vanskelige måten er å kjøpe seg årskort hos Elixia. Trene flere ganger i uken. Gå på dietter. Se seg i speilet og hate seg selv. Stå på baderomsvekta og innse at man ennå har noen kilo å gå før man kan være fornøyd.
Eller man kan innse at ingen av oss er perfekte. Og at den ytre perfeksjon uansett er en illusjon. En fata morgana som vi aldri når igjen uansett hvor mye slankere og veltrente vi blir. Vi blir aldri helt fornøyde. Kvinnen med puppene alle andre misunner henne for, er misfornøyd med rompa si. Mannen med sixpack synes han har for små bicepser. Den enkle løsning er å innse realitetene. Bli komfortabel i sin egen kropp. Det gjør man best ved å utsette seg selv for virkeligheten.
Og virkeligheten, den knallharde virkeligheten, finner man på nudiststranden.
Jeg oppsøkte en nakenstrand første gang for rundt 7-8 år siden. Det var litt tilfeldig, men samtidig ikke. Jeg hadde lenge følt en overbevisning om at den tildekkede hverdag vi lever i ikke er naturlig. Den er ikke sunn. Vi tåler ikke lenger den naturlige kropp. Vi tåler ikke å være mennesker. Vi tåler ikke å blottlegge vårt fysiske jeg. Så en dag jeg var på vei tilbake etter en tur til Sola flyplass, endte jeg opp på en naturiststrand på Orre. Jeg parkerte bilen og ruslet dit jeg i følge kartet og noen googlesøk hadde sett at det skulle være mulig å kle seg naken. Det var dritskummelt. Herregud så sårbar jeg følte meg. Men jeg fant ei lita grop litt bak stranda hvor ingen kunne se meg. En myk start. Der la jeg med ned og lirket forsiktig av meg alle klærne til jeg lå splitter naken i sola.
Å herregud for en følelse! En følelse i to komponenter. Den ene delen var den rent fysiske opplevelsen av å kjenne sol og vind og sand på huden. Kjenne luften leke med kjønnshårene. Kjenne solen varme deler av kroppen som sjelden hadde fått se solen før.
Den andre delen var den rent psykologiske. Følelsen av å ha brutt ned en barriere. Klatret over en mental sperre. Blottlagt seg selv. Her er jeg! Dette er slik jeg ser ut! Jeg har ingenting å skjule lengre!
Etter at jeg flyttet til Oslo har jeg oftere og oftere oppsøkt naturiststeder. Om vinteren stikker jeg i blant innom Linderud bad hvor Oslo naturistforening disponerer bassenget tirsdag kveld og lørdag formiddag. Om sommeren tar jeg 30-bussen ut til Huk. Og når jeg går av bussen, skjener jeg til høyre. Til der alle kaster klærne.
Jeg elsker det!
Kroppshysteri er etter mitt syn et av samfunnets aller største problemer. Det er en massiv drivkraft bak skamfølelse. Det ødelegger mennesker. Det raserer liv. Det fucker opp for så mange unge mennesker, kanskje spesielt jenter, at jeg vil ta et standpunkt for det naturlige. For variasjonen. For det uperfekte. Det føler jeg er mitt samfunnsansvar.
Ikke minst fordi jeg også er pappa. Jeg har en datter på 7 år som jeg ønsker skal vokse opp med et naturlig syn på kropp. Jeg vil at hun skal se nakne kropper slik de er hos folk flest, ikke bare fra TV-serier med modellpene tweens og vakre kjendiser. Jeg vil hun skal se så mange vanlige, nakne mennesker som mulig for å skjønne at dette er slik vi ser ut. Dette er normalen. Vi er alle perfekte i all vår uperfekthet.
Derfor tar jeg henne med meg til Linderud og på Huk i ny og ne. Der velger hun selv om hun vil kle av seg eller ikke. Noen ganger foretrekker hun å ha litt klær på, andre ganger vil hun være naken. Det er hennes valg. Men jeg blir så glad av å se at hun ikke reagerer på nakenhet overhodet. For henne er det helt naturlig. Hun er ung, så den kroppslige skammen har nok ennå ikke infisert henne, men det kommer en dag. Og jeg vil hun skal være best mulig rustet. Jeg vil hun skal være stolt av seg selv, fornøyd med sitt utseende, og vite at de unaturlige perfekte hun ser på TV og på internett ikke representerer normalen. Hun skal vite at hun ikke har noe å skamme seg over.
Det rare er at jeg er mer komfortabel med å være naken, enn å gå i badebukse. Jeg drar gjerne på Linderud bad og dusjer og bader sammen med begge kjønn. Sitter naken i badstu sammen med kvinner og menn. Det er jeg overhodet ikke sjenert for. Men å gå på Tøyenbadet og måtte gå med badebukse og dusje sammen med ikke-naturister, synes jeg merkelig nok er mye mer slitsomt og skummelt. Å gå på tekstilstranden på Huk virker som et mareritt, fordi der ville jeg følt meg så utilstrekkelig. Der føler jeg at fokus på å være deilig er mye større. På nakenstranden er derimot alle seg selv. Vi har sett alle slags kroppsfasonger i all sin plettfullhet, og ingen bryr seg om hvordan du ser ut.
Jeg føler meg rett og slett mer naken når jeg er påkledd blant påkledde, enn naken blant nakne.
Det er rett og slett en fantastisk følelse å være så blottlagt. Forleden dag møtte jeg en venninne der som jeg ikke har sett på mange år. Hun var naken, og jeg var naken. Og jeg satte meg ned ved henne og pratet en times tid. Jeg synes det er noe vakkert over det. Kunne sitte og prate, helt uten å tenke på kropp, helt uten seksuelle undertoner, uten noe fokus på fasade. Jeg har også hatt gleden av å hilse på nettbekjente på Huk for første gang. Møtes uten en tråd, håndhilse, prate litt, og så gå hvert til vårt igjen. Det er en nydelig følelse av ærlighet.
For min egen del har det å tørre å kle seg naken foran andre mennesker betydd ekstremt mye for mitt eget selvbilde. Mens jeg i hele min oppvekst var sjenert og skammet meg over en småfeit kropp, så er jeg nå i ferd med å legge det bak meg. Jeg er fornøyd med meg selv. Jeg er ikke noe verre enn andre. Jeg er bare meg. Og i naturistmiljøet hever ingen et øyenbryn over hvordan jeg ser ut. Det er den mest effektive medisin mot sjenanse og kroppslig skam man kan tenke seg.
Så min oppfordring til deg er å prøve det. Ta turen til Huk, Kalvøya, Linderud eller andre steder du kan kaste klærne. Når du stripper ned til bare huden, stripper du samtidig bort et liv med selvforakt. Det er gratis terapi og gir en sjelefred uten sidestykke.
Men du, husk solkrem!
