Dyretolker må være noe av det tåpeligste som finnes. Tenk at voksne mennesker med stemmerett og førerkort faktisk hevder at de kan snakke med dyr. Ja, ikke bare snakke med dem, men snakke med dem telepatisk. Dyrene overfører altså sine tanker til disse dyretolkene ved hjelp av telepati på et språk som disse menneskene hevder å forstå. Snakker hundene norsk? Forstår dyretolkene hundsk? Eller møtes de på halvveien i et felles forståelig nundsk?
Påstander om dyretolking er fantastiske på så mange plan fordi det involverer så ekstremt mange brudd på alt vi vet om hvordan verden faktisk fungerer:
- Dyrene må ha et fullverdig språk med samme vokabular som mennesker.
- Dyrene må ha de samme kognitive evner som mennesker, uansett hvilket dyr det er og på tross av at hjernene deres ikke har noe språksenter eller utviklede områder for denne type kognitive evner.
- Dyrene må observere verden på en menneskelig måte.
- Dyrene må ha de samme følelser som mennesker, også følelser som utelukkende er knyttet til menneskelige relasjoner, kultur og verdensbilde.
- Dyrene må kunne formulere seg på et språk mennesker kan forstå.
- Telepati må være et reellt fenomen og både dyrene og dyretolkene må kunne utføre telepati.
- Dyrene må ha et begrepsapparat på lik linje med mennesker, for eksempel å forstå klær og mote, ulike typer bygninger, ulike sykdommer, slektsforhold, geografi, og en hel rekke andre ting man egentlig ikke burde forvente at dyr skulle trenge å ha noe forhold til.
Vi skal nå se litt nærmere på en ny slik dyretolk-historie, men først vil jeg gå litt tilbake i tid. En av de bloggpostene jeg er aller mest fornøyd med er saken om en dyretolk som fant en bortkommen hund tilbake i september 2012. I denne bloggposten sammenlignet jeg historien som avisen Varden presenterte sine lesere med den faktiske historien som man kunne pusle sammen ved å følge statusoppdateringene på Facebookveggene til de involverte.
Her så man så tydelig hvordan slike historier formes til å bli bedre enn de egentlig er ved at man bare gjengir deler av detaljene som dyretolkene har gitt, nemlig de som i ettertid viste seg å stemme, mens man unnlater å si noe om alle detaljene som ikke var korrekte. På den måten vil dyretolkene alltid vinne ved å gi mye informasjon - hvorav mye er så generelt at det nesten garantert vil stemme, akkurat på samme måte som såkalte "klarsynte" gjør. Vi husker treffene og glemmer bommertene, og dermed blir spådommene i ettertid seende veldig presise ut, selv om de egentlig var vage og genrelle.
I historien fra september hevdet hundens eier at dyretolken spesifikt hadde beskrevet et "rødt hus i skogen". I ettertid hevdet de at hunden vitterlig hadde vært ved et slikt rødt hus, selv om den egentlig ble funnet et helt annet sted. Men ser vi på den faktiske påstanden fra dyretolken som ble postet på Facebook før hunden ble funnet, sa hun derimot:
Jeg ser et brunt hus, eller kanskje det er rødt. Det kan også være grålig.
Hun tippet altså de tre mest sannsynlige fargene på et hus i skogen, men da huset viste seg å være rødt er det kun dette som blir gjengitt til journalisten. At dyretolken også tippet at huset kunne være brunt eller grått blir fort glemt, og vips har man en "presis" spådom.
Denne dyretolken kom også med en presis beskrivelse av hvordan hunden så ut. Dyretolken "så" nemlig at hunden hadde på seg:
orange jaktdekken,langline og bjelle
...noe man lett kunne finne ut ved å se på et av de uttallige bildene eieren hadde postet av hunden på Facebook da den ble borte, hvor eieren spesifikt beskriver at hunden var iført orange jaktdekken, langline og bjelle...
Les gjerne hele den bloggposten for å få et lite kurs i kritisk tenking og gransking, og en liten oppvekker om hvordan mirakuløse historier i media som regel ikke er så mirakuløse om man granske de faktiske hendelsene litt nærmere.
I går dukket det opp en nye sak med en dyretolk på Facebook, og den er også litt morsom. Det startet med denne meldingen fra eieren av en bortkommen hund:
Og det tok ikke lang tid før flere dyretolker var frempå med sine telepatiske meldinger fra hunden:
Troen på dyretolker og synske er stor hos eieren:
Eieren la også ut en savnet-melding på en annen Facebookside, her med mer "spesifikke" opplysninger gitt av en dyretolk:
I følge denne dyretolken har altså stakkars Balto vondt i magen, og ligger i et fjøs med kyr. Hunden ligger på høy, så dette må være i et fjøs. I en annen melding kommer flere opplysninger fra dyretolken:
Her får vi altså vite at fjøset er rødt, noe flere dyretolker har sagt. Jepp, et rødt fjøs, folkens. Det er en sjeldenhet her i landet. Et klassisk eksempel på en tilsynelatende spesifikk opplysning som i praksis er så generell at den vil gjelde nesten alle uthus i hele Norge. Så uansett hvor hunden blir funnet vil dyretolken kunne si at de hadde rett, for om ikke hunden er i et rødt uthus, så er det nok i nærheten av ett. Det samme gjelder opplysningen om en mann i 50-60-årene med blå dress og caps. På en bondegård. Det er så spesifikt at de nesten er skummelt, dere.
Et stort problem med dette er at informasjon om fjøsets farge nødvendigvis må komme fra hunden selv. Det er jo hunden som ser sine omgivelser og forteller disse telepatisk til dyretolken. Men hunder kan ikke se fargen rødt! Hunders øyne har rett og slett ikke mulighet til å se rødfarge, og dermed er det forunderlig at Balto kan fortelle dyretolkene at fjøset er en farge den ikke er fysisk i stand til å registrere.
Basert på disse opplysningene var det i følge Facebook flere frivillige som gikk ut for å lete. Men uten hell. Det er ikke så rart, fordi både beskrivelsene av hvor hunden var geografisk sett, samt hva slags bygning den befant seg i, viste seg å være riv ruskende galt. Det kom frem da historien heldigvis fikk en lykkelig slutt:
Lykkelig slutt for hund og eier! Ikke fullt så lykkelig for dyretolkene, kanskje...
Det var altså ikke noe rødt fjøs. Det var ingen bonde i blå dress og caps. Det var ingen kyr. Hunden lå ikke på høy. Og ingenting tyder på at hunden hadde vondt i magen og måtte til veterinær ettersom eieren skriver i en statusmelding at de gikk en lang tur for å ta ned savnet-plakatene da han kom til rette igjen.
Alle synene til dyretolkene var altså feil. Men tar det bort troen på dyretolker for de involverte? Slettes ikke. Sånne grove bommerter kan lett rasjonaliseres bort. Det får vi se et glitrende eksempel på da den kritiske Kristin våger seg frempå med følgende observasjon:
Dette er jo igjen en bekreftelse på at synske og dyretolker er noe humbug.
Og får følgende svar fra hundens eier:
Jepp, dyretolkene hadde egentlig rett, det var bare det at de så drømmene til hunden, ikke det hunden faktisk så rundt seg. Og jeg må si meg uenig med eieren her. Det er nok ikke hun som har en hund med mye drømmer. Det er nok hunden som har en eier med mye drømmer.
Andre kaster seg på i forsvaret for dyretolkene:
Nei, hovedsaken er at disse menneskene er noen naive treskaller som faktisk tror at mennesker kan snakke telepatisk med dyr. Og enda verre: de lar ikke sin tro rokkes ved selv når dyretolkene bommer gang på gang.
De vil så gjerne tro, så alle bom rasjonaliseres til å egentlig være treff. Var ikke garasjen rød? Jammen, hunden kunne vel ikke vite fargen. (Vel, hvorfor sa hunden til flere dyretolker at bygningen var rød da?) Var det intet fjøs? Jammen, hunden kunne vel ikke vite forskjell på fjøs og garasje. (Hvorfor sa da hunden at den lå på høy, at det var kyr der, og at det var en bonde på utsiden?) Jammen, hunden kan vel ikke vite om den har vondt i magen? Ehm, jo, akkurat det må den da i det minste kunne vite.
Teite, fine bisken. Og teite, teite, teite mennesker som tror på slikt vrøvl.
Disse menneskene konstruerer seg et verdensbilde hvor det de tror på aldri kan falsifiseres. Alle bom vris til å bli treff, og de sjeldne, heldige treff dyretolkene har på sine generelle og vage påstander blir straks uomtvistelige bevis for at de har store evner.
Dette handler til syvende og sist kanskje ikke så mye om at de troende ønsker å tro på dyretolker, men heller at de ønsker å tro at kjæledyrene deres har menneskelige tanker og følelser. De ønsker å tro at dyrene bare verker etter å kommunisere med sine elskede eiere og fortelle dem hvor viktige de er for dem. Det handler om selvbekreftelse og ønske om at verden inneholder mysterier som bare noen få utvalgte er så åpne at de kan oppdage og forstå. Da er det lett for dyretolker og troppe opp og innfri alle deres ønsker og drømmer med banale partytriks og lureri. Gjerne mot betaling.
Atter en gang ser vi at dyretolkene feiler spektakulært, men at de troende fortsetter å tro. Det er et sjokkerende skue. Dyretolken kunne sagt at hunden befant seg i en blå bil, og hvis den ble funnet i et grønt hundehus ville de troende hevde at det var et presist treff. For kanskje hunden hadde vært i et grønt hundehus tidligere, og at det var fortiden dyretolken så. Eller kanskje hunden bare tullet litt med dem, for den har så utrolig bra humor, må vite! Eller kanskje hunden drømmer om å ha et grønt hundehus, og det var dette den ville fortelle eieren ved å rømme og gjemme seg i en blå bil.
Alt kan bli treff om man bare tolker det vidt nok. Og akkurat den samme mekanismen ser vi hos religiøse som ser Guds finger med i alt som skjer. Eller de som tror på Snåsamannen. Eller på Illuminati. I ettertid kan vi alltid pusle sammen hendelser til å passe inn i det verdensbildet vi ønsker å ha.
Det er da skeptisisme og kritisk tenking er så viktig, fordi kjernen i skeptisisme er å først og fremst være kritisk til sine egne opplevelser og slutninger. Det handler om å tørre å se at selv om vi ønsker at noe skal være X, så må vi tåle å innse at det kanskje istedenfor er Y. Det kan være vondt, men det er nødvendig. Selv om X gir så mye mening og får alle brikker til å falle på plass - hvertfall om man ser bort fra noen av bitene og filer kantene litt på noen andre - så er det likevel ikke nødvendigvis slik verden fungerer. Det handler om å være ærlig overfor seg selv og overfor andre. Hverken dyretolker eller de som tror på dem er det.
NB: Alle screenshots er hentet fra åpne Facebooksider og må altså regnes som offentlige ytringer. Bildene er anonymiserte her i bloggen for å ikke "drite ut" vedkommende mer enn nødvendig, men jeg lenker likevel til trådene i de åpne Facebooksidene/gruppene fordi jeg synes det er viktig å vise til kilder så folk kan sjekke selv og se alle sitater i sin rette kontekst.
