Jeg har en datter som nylig ble 7 år gammel. Hun heter Maya, og er det kjæreste jeg har i livet mitt. Alle som har barn vet hvordan det er. Man elsker dem så høyt at det gjør vondt. Og tanken på at det skulle skje dem noe ligger som en konstant frykt i magen.
Når hun er forkjølet, vil jeg hun skal bli frisk fort. Hvis hun kaster opp, skulle jeg gitt min høyre arm for å kunne latt henne få slippe. Så langt har hun vært spart for alvorlige ulykker. Hun falt riktignok og slo hodet mot bordkanten da hun var 3 år, og måtte sy flere sting. Det var mye blod, og en pappa som var fattet og rolig på utsiden, men som ville gitt bort alt han eide for å ta bort frykten og smerten hennes. Heldigvis gikk det bra. I dag husker hun det knapt.
Maya har heldigvis aldri brukket noen ben, og aldri ligget alvorlig syk på sykehuset, men ingenting gir meg klump i halsen som det å se reportasjer om alvorlig syke barn i aviser eller på TV. Barn med kreft. Barn skadet i ulykker. Bekymrede foreldre ved sykesengen. Tårene mine renner. Jeg vil bare at Maya skal være frisk og leve lenge. Jeg ville gjort alt for å kunne sikre henne det.
Men om litt over ti år regner jeg med at hun får lappen. Da vil hun kunne kjøre bil.
Åh, herregud...
Jeg kaldsvetter bare av tanken. Hver gang hun setter seg bak rattet kommer jeg til å være livredd. Hvertfall i starten. De første årene. Helt til følelsene mine er så utmattet av bekymring at de er nummet ned til bare et vagt ubehag.
Å kjøre bil er livsfarlig. Og det er aldri farligere enn når ens eget lille barn plutselig skal regjere over ett tonn metall som suser bortover veien i 80 kilometer i timen med knapp klaring til ett tonn metall som suser i mot henne i like stor fart. Doninger ført av andres barn. Folk som hvertfall ikke er trygge bak rattet. Gærninger!
Tanken på en dag å få en telefon og høre at mitt eget barn har vært involvert i en alvorlig bilulykke, gjør meg skrekkslagen allerede nå. Og hun er fortsatt bare 7 år.
Jeg tror mange foreldre kjenner seg igjen i dette. Men det går nok bra. Det gjør jo det for de fleste. Men tenk om ikke...?
Tenk om...
Tenk om det bare fantes en slags magisk kur mot dødsfall i trafikken. Tenk om man kunne gi barnet sitt en magisk mikstur, og så ville de være beskyttet fra trafikkdøden. Tenk om de rundt hundre kvinner som dør i trafikken hvert år kunne fått leve? Tenk om en liten injeksjon kunne gi dem en slags overnaturlig beskyttelse som sikret oss at ingen motgående bil med en sjåfør som har sovnet bak rattet kan knuse inn i dem og rive dem fra oss for alltid?
Tenk om?
Heldigvis er det ikke bare ønsketenkning. Heldigvis er ikke dette bare fantasi. En slik mirakelsprøyte finnes. Det finnes en sprøyte som din datter kan få, og som gjør at hun ikke lenger trenger være en av de rundt hundre kvinner som dør hvert år. Ikke i trafikken, men av en farlig sykdom. Livmorhalskreft. En sykdom som nesten alltid forårsakes av en virusinfeksjon. HPV. For om hun dør en langsom og smertefull død fordi noen celler i hennes livmorhals begynner å dele seg ukontrollert, eller om hun dør momentant i en front-kollisjon, er vel begge like grusomt?
Vi vil at våre barn skal leve lenge. Hvis vi kan beskytte dem mot fremtidige, livstruende trusler, så gjør vi vel alt som står i vår makt for å gjøre nettopp det?
Skulle man tro. Men likevel finnes det foreldre som velger å ikke la sin datter få HPV-vaksinen. Det finnes foreldre som ikke synes at å kunne beskytte deres barn fra å bli én av de hundre er verdt det. Tre injeksjoner som beviselig er fullstendig trygge. De vil ikke gi sin datter en vaksine hvis eneste dokumenterte og sikre bivirkning er at det øker risikoen for at de en dag vil få grå hår og rynker.
Det synes jeg er helt ufattelig merkverdig. Den dagen noen finner opp en vaksine mot trafikkdød, skal jeg stå først i køen med min datter slik at hun kan få den. I mellomtiden vil jeg gi henne den gave det er å få HPV-vaksinen når hun blir gammel nok.
Da slipper Maya å bli en av de 30 000 kvinner som hvert år får beskjed om celleforandringer i livsmorhalsen. Hun slipper å bli en av de rundt 3000 som må operere bort forstadier til kreft - med de problemer det medfører for ettertiden. Og ikke minst så slipper hun å bli en av de seks kvinner som hver eneste uke får beskjed om at de har livmorhalskreft. To av disse seks vil dø av sykdommen. Men HPV-vaksinen eliminerer alt dette.
Å være forelder innebærer mange bekymringer. Jeg kan ennå ikke gi henne en magisk beskyttelse mot trafikkulykker, men jeg kan beskytte henne mot en enda større fare - livsmorhalskreft. Det vil hvertfall gi meg én bekymring mindre.
I tillegg til at HPV-vaksinen beskytter mot livmorhalskreft, så er det mye som tyder på at den også kan beskytte mot flere andre typer kreft hvor HPV er en faktor, blant annet kreft i hode, nakke, munn og svelg.
HPV-vaksinen Gardasil er også svært effektiv mot kjønnsvorter, og erfaring fra Australia har vist en reduksjon i utbredelse av kjønnsvorter på rundt 90% hos unge kvinner som er blitt vaksinert med Gardasil. Vaksinen er altså i ferd med å utrydde kjønnsvorter!
I Australia, hvor kvinner helt opp til 26 år har fått vaksinen i flere år nå, ser vi også flokkbeskyttelsen i praksis. Reduksjonen av kjønnsvorter er større enn antall vaksinerte skulle tilsi! Det er fordi hver vaksinerte kvinne (og mann) vil bidra til å redusere risikoen for at viruset føres fra en sexpartner til en annen. Ergo vil de som vaksinerer seg også beskytte de som ikke vaksinerer seg. I Australia har man sett en nesten 40% nedgang i kjønnsvorter hos heterofile (og uvaksinerte) menn bare fordi mange kvinner nå er vaksinert.
Har du en sønn, så bør du kanskje vurdere å få ham også vaksinert. Foreløpig må man betale for dette selv, men forhåpentligvis vil vaksinen bli tilgjengelig gratis for gutter også etterhvert. Jeg har for øvrig selv vaksinert meg, som kanskje en av rundt hundre (?) norske menn.
