"Er vi alle mordere?", spør Nils August Andresen i et Minerva-tilsvar til min bloggpost "Vi er alle mordere".
Andresens tilsvar er en interessant tekst som du bør ta deg tid til å lese, men jeg mener den feiler på et par sentrale premisser.
Det er synd, fordi Andresen er utvilsomt kunnskapsrik og reflektert. Men her har han gått i fellen av å føle seg personlig, moralsk angrepet på et eller annet plan, og dermed ender han opp i et forsvar basert i stor grad på å rasere stråmenn og tolke inn politiske poenger som aldri er skrevet av meg.
Tekstanalyse
Han skriver nemlig følgende:
Selv om Bjørneboe og Bestialitetens historie har sluppet taket i meg, kan det fortsatt være interessant og produktivt å tenke på vår egen skyld i verdens grusomheter, snarere enn å plassere den hos alle andre. Ikke fordi alle andre har mindre skyld, men dels fordi det alltid er konstruktivt å se hva man selv kan gjøre annerledes, dels for å oppveie for tendensen vi alle har til å se flisen i vår brors øye så mye tydeligere enn vi ser bjelken i vårt eget.
Det er imidlertid forskjell på å se etter bjelken i sitt eget øye, og å bruke den bjelken som et balltre man slår i øynene på alle som ikke vil se det man selv mener å ha funnet ut.
Og det er det siste jeg stusser med. Denne offermentaliteten hvor han føler seg grusomt hardt angrepet fordi jeg våget å stille spørsmål ved konsekvensene av våre veivalg med tanke på flyktningkrisen. Han er enig i at det er viktig å reflektere over skyld og ansvar, men mener at jeg i min selvrefleksjon har valgt å innta en holdning av moralsk fortreffelighet som jeg bruker til å slå i hjel meningsmotstandere.
Det Andresen reagerer på er tilsynelatende at jeg skal ha skrevet følgende:
"Alle som ikke er enige med meg i flyktningepolitikken er større mordere enn terrorister!"
Ja, jeg er enig med Andresen i at det ville være en idiotisk ting å skrive. Det ville være å benytte seg av balltre mot de som er uenige med meg. Og nettopp derfor skrev jeg ikke det. Det jeg skrev var derimot følgende:
"Hvis angrepene i Paris bremser viljen til å hjelpe flyktninger hit i trygghet, er vi større mordere enn terroristene."
Den oppvakte leser vil se at dette er noe helt annet enn det Andresen, og en del andre, tilsynelatende kritiserer meg for. Så la oss da gå til verks med litt enkel tekstanalyse. Det ser ut til å trengs.
Premiss og konklusjon
Jeg innleder med "Hvis", og serverer leseren et premiss knyttet direkte til terrorangrepene i Paris og dets effekt på vår følelse av trygghet. Jeg skriver ikke, slik Andresen synes å tro, at alle som er for en restriktiv innvandringspolitikk er større mordere enn terroristene. Jeg er svært presis og definerer nøyaktig hvilket premiss jeg legger til grunn. Å tolke dette som et politisk utspill, er derfor feil. Det er en refleksjon over vårt moralske ansvar. Jeg tror ikke et eneste politisk parti er uskyldige i den anklage jeg retter. Derfor retter jeg den også mot "oss", altså "vi". Men mer om det senere.
Etter å ha gitt premisset om "hvis", kommer jeg med påstanden om at vi i så tilfelle er større mordere enn terroristene. Skriver jeg her at alle som er uenig med meg i flyktningepolitikken er verre mordere enn Paris-terroristene? Nei. Skriver jeg at alle som stemmer Frp er mordere? Nei. Skriver jeg at jeg har rett og alle andre tar feil? Nei.
Jeg skriver derimot tydelig og klart at et valg om å hjelpe færre flyktninger hit i trygghet, har reelle konsekvenser i form av dødsfall - og det i et antall som vil være større enn antall ofre i Paris. Derav påstanden om "større mordere", en direkte henvisning til bruken av ordet "mordere" om muslimer i Twitter-debatten jeg reagerte på.
Det burde egentlig være ganske ukontroversielt. Om Europa stengte grensene av frykt for terror, slik enkelte land allerede ser ut til å ville etter Paris-terroren, og som en rekke ytret ønske om på Twitter - noe som utløste min omdiskuterte tweet, er det uunngåelig at liv vil gå tapt.
Bare antall båtflyktninger hvis liv er blitt reddet gjennom europeiske hjelpeaksjoner i Middelhavet har langt oversteget ofrene for Paris-massakren. Skulle vi slutte med denne hjelpen i å "hjelpe flyktninger hit i trygghet" fordi vi frykter at noen av dem kan være terrorister, ville fryktelig mange flere drukne. Eller stryke med på andre vis i mangel på mulighet til å søke trygghet. Det er et faktum. Derfor skrev jeg også det.
Hverken mer eller mindre.
Om tankeeksperimenter
Andresen går også i den klassiske fellen med å angripe et tankeeksperiment på det premiss at han først stiller opp sitt eget tankeeksperiment, en variant av mitt, og deretter angriper svakhetene i dette. Det er selve definisjonen av å rasere stråmenn.
Han er ikke alene om det. Flere kommentatorer har startet sin kritikk av min bloggpost om cruiseskipet og redningsbåtene ved å først konstruere sitt eget alternative scenario, for deretter å påpeke at jeg derfor tar feil. Men da har de plutselig beveget seg over i et helt annet farvann, et farvann hvor de har begynt å drøfte konkrete politiske løsninger og europeisk historie, heller enn det generelle spørsmålet om ansvar og skyld, som mitt tankeeksperiment hadde til hensikt å illustrere.
Minerva-skribenten skriver:
For det første er det slik at de færreste som kommer til Norge, kommer direkte fra en synkende båt. Mer enn to tredjedeler kommer fra andre land enn Syria, ofte land der det finnes trygge områder – som Afghanistan og en rekke afrikanske land. Og enten det er syrere eller afghanere har de stort sett vært innom en rekke andre land der de kunne fått beskyttelse – som Russland eller Tyrkia. Fortsatt har Tyrkia, justert for folketall, gitt beskyttelse til lang færre mennesker på flukt enn Norge – og Russland knapt til noen.
For det andre handler kostnadene ikke om at vi ikke får feste og more oss. Samfunn er komplekse organismer, og livet er ikke som en dans på danskebåten. I den virkelige verden er det slik at et lands evne og vilje til å hjelpe – enten det er i form av økonomisk bistand, mottak av kvoteflyktninger eller en liberal asylpolitikk – henger sammen med det økonomiske, politiske og sosiale overskuddet. Asyltilstrømningen legger press på alle tre.
Alt dette har han rett i. Men det er en drøfting av noe annet enn det jeg skrev. Det er en drøfting om politikk, ikke om skyld og ansvar. Og i bloggposten min uttrykker jeg eksplisitt at hvordan vi skal hjelpe best er et åpent spørsmål hvor jeg ikke har noen fasit. Likevel velger Andresen å bygge en stråmann om at jeg har hevdet at det eneste riktige er å slippe alle som vil inn i Norge, og at alle som er uenige i det er moralsk underlegne - noe jeg altså ikke har skrevet.
Dermed blir hans reaksjon et merkverdig skue, basert på noen antagelser han har gjort seg om hva jeg egentlig mener, heller enn å forholde seg til det jeg faktisk har skrevet og det jeg faktisk drøfter i tankeeksperimentet mitt.
Unnlatelsessynder
Et annet problem er at Andresen kritiserer meg for ting jeg har utelatt i teksten, selv om det vitterlig er nevnt i bloggposten min. Et eksempel er dette:
Tjomlid snakker om effektiv altruisme – uten å reflektere over at vi ville kunne gi beskyttelse til langt flere ved å gi penger til flyktningleirer i nærområdene [...]
Mens jeg i bloggposten skriver:
Vi skal drøfte hvordan vi best kan hjelpe flyktninger, og det er både lov og konstruktivt å mene at det finnes bedre metoder enn å la «for mange» komme til Norge. Noen mener oppriktig at de hjelpes «bedre der de er». Det er en legitim innstilling, så lenge det ikke bare brukes som dekkargumentasjon kun for å holde flyktninger borte fra Norge.
La meg gjenta. Jeg skriver at det både er lov og konstruktivt å mene at vi kan hjelpe flyktninger på bedre måter enn å slippe flest mulig inn i Norge, og at det er legitimt å mene at vi hjelper dem bedre der de er.
Jeg er usikker på hvor mye tydeligere det er mulig å bli på at jeg nettopp har reflektert over at det finnes flere, og kanskje bedre, veier til Rom.
Deretter skriver Andresen:
Å kalle folk for mordere fordi de har menneskelige reaksjoner som lar seg forsvare innenfor de fleste etiske og politiske systemer, er et grovt overtramp.
Kanskje det. Men jeg skriver altså følgende i min bloggpost:
Det er også menneskelig å ikke ville innse dette. Det er menneskelig å bli sint når noen peker ut det åpenbare som vi så aktivt forsøker å fortrenge. Men det er likevel et faktum.
Ja, vi er enige om at det er en menneskelig reaksjon. Jeg skriver det i bloggposten, men Andresen velger igjen å ignorere dette, og fremstiller det som at jeg overhodet ikke har utvist noen forståelse for en slik reaksjon. Selv om jeg altså har skrevet det klart og tydelig.
Derimot påstår jeg at på tross av denne menneskelige reaksjonen, bør vi tenke litt lengre og litt dypere. Selv om en flystyrt gjør folk redde for å fly, en helt menneskelig reaksjon, er det viktig å påpeke at det å heller velge bilen ikke gjør folk tryggere. Tvert i mot er vi mer utrygge på veien enn i luften. Det er et faktum.
Hvis det å korrigere folks irrasjonelle antagelser er et grovt overtramp, har jeg lite mer å skrive om i denne bloggen. Skal jeg derfor våge å gjøre en antagelse om hva Andresen egentlig mener, vil jeg tro at Andresen ikke synes det er galt av meg å korrigere vaksinemotstandere når de lar seg forlede av irrasjonell frykt til å ikke vaksinere barna sine. Et valg som setter barna i større fare, ikke mindre. Han synes nok ikke det er galt av meg å angripe denne irrasjonaliteten fordi han nok også er for vaksiner. Men når jeg treffer et punkt som han mener rammer hans politiske syn, så er det plutselig er overtramp å peke ut irrasjonaliteten. Merkverdig.
Men det er vel også en menneskelig reaksjon som er høyst forståelig.
Selvrettferdighet
Så kommer vi til det som vel egentlig er kjernen i debatten. Det aller mest interessante. Andresen skriver:
Også om Tjomlid er uenig i alle vurderingene som er gjort her, også om han står knallhardt på en form for altruisme som tilsier at man hverken vektlegger sitt eget liv mer enn andres, også om han er overbevist om alle som kommer, flykter direkte fra synkende skip, også om han tror at asylstrømmen ikke har noen kostnader, eller at det ikke påvirker samfunnet vårt eller vår evne til å spille en positiv rolle i fremtidige kriser, er det en blind selvrettferdighet i anklagen som er ganske ubehagelig.
Det hele koker egentlig ned til at han misliker den selvrettferdighet som ligger i den innsikt i å kunne si at man ikke selv er mer verdt enn andre. Det er dette som oppleves ubehagelig. Det er dette han mener blir overdrevent "godhetstyranni", og det er dette kritikerne til syvende og sist er så forbanna over. Jeg skal nemlig ikke komme her å påpeke at vi alle er like mye verdt, og at vi skal ofre egen sikkerhet og velstand for andres skyld!
Vel, jeg gjør likevel det, og jeg har gjort det før. Da jeg skrev bloggposten "Om flyktninger og perspektiver: Min datter er ikke alt for meg" møtte jeg noe av samme reaksjonen. Folk ble forbanna, fordi å si at selv om jeg menneskelig sett ønsker å sette min datter over alt annet, er det objektivt sett ikke noe som kan forsvares, og sånt pirker borti en fundamental ide om at vi alltid har lov og rett til å sette oss selv og våre egne først.
Jeg er ikke kristen, men jeg er helt på linje med slik jeg tolker Jesus på dette punktet. Det er en form for altruisme jeg mener vi skal strebe etter. Og det provoserer mange. Det er denne viljen til å si at vi ikke har noen gudegitt rett til å ha det så fordømt bra i Norge. Vi er faktisk forpliktet til å hjelpe andre som har det betydelig verre enn oss, selv om det vil koste oss noe i kroner og øre, selv om det kan medføre redusert velferd, selv om det kan gjøre oss litt mindre trygge.
Det er her Andresen synes å mene at jeg bommer helt, og han kaller det "selvrettferdighet".
Vel, akkurat det lever jeg godt med. Om han og andre synes det er plagsomt selvrettferdig å vise en vilje til å mene noe sånt, og samtidig gjentatte ganger være selvkritisk rundt det faktum at jeg langt på nær klarer å etterleve dette i praksis, så får vi være enige om å være uenige.
Andresen mener det er en anklage mot meningsmotstandernes moral, men feiler også grovt her, fordi jeg har ikke rettet den anklagen mot andre. Jeg har rettet den mot oss. Jeg skriver "vi" i setningen som er utgangspunktet for hans reaksjon. Og i bloggposten følger jeg opp med å påpeke hvordan jeg er like ansvarsløs og skyldig som andre på dette punktet. Men jeg er i det minste villig til å innrømme det, og til å diskutere hvordan vi som samfunn kan bli bedre.
Det er jeg heldigvis ikke alene om, basert på alle de positive reaksjoner jeg har fått på min tweet og bloggpost.
På tross av alt dette føler Andresen seg likevel urettmessig moralsk angrepet. På tross av at jeg er overtydelig i å påpeke at dette handler om vårt kollektive ansvar, og om selve prinsippet om at vi alle er like mye verdt - selv om det altså er menneskelig å ikke klare å etterleve det i praksis, føler han at jeg moraliserer. Vel, i mine øyne er dette selvkritikk mer enn selvrettferdighet. Og vårt samfunn er så bra som det er nettopp fordi mange er så uendelig mye bedre enn meg til å etterleve disse prinsipper i praksis, ved å gi og ofre av seg selv og sitt for å skape et bedre liv for andre. Ære være dem.
Hvordan skape en konstruktiv debatt?
Helt mot slutten oppsummerer Andresen slik:
Men det er forskjell på å prøve å hjelpe ganske mange flyktninger i Europa, og å hjelpe enda flere i nærområdene, samtidig som man også gjerne vil ivareta sine egne lands politiske og økonomiske systemer, og å gå rundt i et teater i Paris og skyte ned mennesker i kaldt blod. Når Tjomlid kaller meg morder, avføder det mest av alt et gjesp. Slikt blir det dårlig politisk debatt av.
Vel, jeg er uenig. Det som skaper dårlig politisk debatt er når han velger å ignorere deler av det jeg skriver, og heller konstruerer noen stråmenn som han finner det frydefullt å rasere. Det som skaper dårlig politisk debatt er når han hevder at jeg har sidestilt det å "prøve å hjelpe ganske mange flyktninger i Europa, og å hjelpe enda flere i nærområdene, samtidig som man også gjerne vil ivareta sine egne lands politiske og økonomiske systemer" med å skyte folk i kaldt blod, når jeg tvert imot har presisert at det ikke er noe enten eller, og heller ikke har kommet med noen politisk løsning på hva som vil hjelpe flest flyktninger i trygghet.
Jeg har bare sagt at å redusere viljen til å hjelpe flyktninger i trygghet, vil føre til tap av liv, og dermed må vi være villige til å se at vi i den kontekst også er å anse som mordere. Det står jeg fortsatt ved, selv om det pirker borti enkeltes selvrettferdighet.
Konklusjon - Mea culpa?
Andresen vil at jeg skal innrømme feil. At jeg skal beklage. Jeg skulle ønske jeg kunne det, fordi ingenting er bedre enn å bli overbevist om at man tok feil, og så kunne unnskylde seg for det. Jeg har derfor latt denne saken ligge noen dager for å ha tid til å reflektere over spørsmålene og innsigelsene, men føler meg fortsatt trygg på det jeg skrev.
Dessverre for meg, kanskje.
Det hadde vært lettere å si "Mea culpa", slik Andresen ønsker, enn å videreføre debatten gjennom å fortsatt stå for det jeg skrev og å være uenig i mye av hans kritikk. Men det ville være uredelig av meg å ikke gjøre det.
Jeg synes Andresens kritikk er både interessant og i prinsippet fruktbar. Den er vesentlige mer solid og reflektert enn mye annen kritikk som er kommet av det mer emosjonelle og rabiate slaget. Men jeg mener likevel at han bommer på flere punkter fordi han legger til grunn en del feilaktige antagelser.
På et par sentrale punkter er vi også rett og slett uenige, og det er helt greit. Men jeg synes det er problematisk når han likevel mener at fordi han ikke deler mitt syn, må jeg knele og be om forlatelse. Det synes jeg grenser til pur arroganse. Jeg ville aldri gitt et tilsvar til ham om at fordi jeg er uenig med ham, har jeg per definisjon rett, og det eneste riktige for ham er å innrømme feil. Jeg tror ikke det er så enkelt. Jeg tror begge har gyldige poenger, og at debatten kanskje er viktigere enn svarene.
Til syvende og sist tror jeg vi er mer enige enn uenige. Vi deler kanskje ikke det politiske syn, og har nok foreløpig ulike standpunkt hva gjelder flyktningpolitikk. Men Andresen har reflektert over mye av det samme som meg, han bryr seg om det samme som meg, selv om han har kommet til noen andre konklusjoner.
Og som han selv skriver avslutningsvis, er det viktig for alle og enhver å reflektere over spørsmålene om skyld og ansvar. Kanskje jeg endrer mening om to år, om fem år, eller når jeg bikker seksti? Hvem vet. Men her og nå er min oppfatning at vi fortsatt har et ansvar for å ikke la irrasjonell frykt lede oss inn i egoismen. Gjør vi det, er vi større mordere enn terroristene.
