Nina Hjerpset-Østlie har skrevet en artikkel om voldtekter på nettsidene til Human Rights Service (HRS). Det starter med å vise til en dansk artikkel, før hun i brorparten av teksten sammenligner det med norske forhold.
Det er skremmende lesning:
Gjerningsmenn fra en gruppe som utgjør 20,8% av befolkningen sto altså for 52,9% av voldtektene. Overhyppigheten er dermed mellom fire og fem ganger større hos gruppen av personer fra Afrika og Asia enn hos befolkningen forøvrig
[...]
Ikke-vestlige innvandrere og etterkommere var således ikke bare overrepresentert prosentmessig; i flere kategorier sto de rent faktisk for flertallet av voldtektene i Oslo til tross for at de altså bare utgjorde 20,8% i stort og smått. Etniske nordmenn tegnet seg også for en stor del i kategoriene Festrelatert, Sårbarhet og Annet, men i denne sammenhengen er det en vesentlig underrepresentasjon ettersom gruppen nordmenn fortsatt utgjorde 70,4% av Oslos befolkning.
Skremmende, ikke fordi tallene isolert sett tyder på at ikke-vestlige innvandrere er overrepresentert innen voldtekter i Oslo, men fordi Hjerpset-Østlie ikke har viet et eneste ord til å inkludere forbeholdene og nyanseringene i de politi-rapportene hun selv bruker som kildegrunnlag.
Jeg har tidligere skrevet om "Overfallsvoldtekter og innvandring – en faktasjekk", hvor jeg påpekte blant annet følgende utdrag fra disse rapportene:
Grove generaliseringer om at Oslos voldtektsmenn er utlendinger og i hovedsak muslimer, er både feilaktig, utilstrekkelig og uheldig.
Det er altså hva Oslopolitiet selv skriver om sine tall. HRS ignorerer dette glatt.
* Les også: Noen tanker omkring Oslo-politiets voldtektsrapport fra 2007
Oslopolitiet nyanserer videre:
Variasjonene som uttrykkes her er i imidlertid basert på små tall og vil med all sannsynlighet forandres og forsvinne dersom større deler av mørketallet ble inkludert i materialet. Samlet gir materialet støtte til konklusjonene i kriminologisk forskning om at voldtekter og andre forbrytelser har lite å gjøre med innvandrere og kulturelle forskjeller.
Dette fant heller ikke HRS det nødvendig å ta med i sin artikkel. De tok heller ikke med følgende:
Det er stor sannsynlighet for at forskjellene mellom gjerningsmennene forandres dersom anmeldelsestilbøyeligheten øker eller jevner seg ut mellom ofre for gjerningsmenn med norsk og ikke-norsk bakgrunn. Videre er det sannsynlig, ifølge ny forskning fra Sverige, at den samme forklaringen gjelder for begge gruppene, nemlig sosioøkonomiske faktorer hos foreldre og nabolag, men at dette rammer flere menn med utenlandsk landbakgrunn.
[…]
I gjennomgangen ellers framgår det en forskjell knyttet til at de unge ikke-norske gjerningspersoner oftest anmeldes for voldtektstyper der partene er ukjente for hverandre, som i overfalls- og sårbarhetsvoldtekter samt i noen grad festvoldtekter.
[…]
Samtidig kan også en del av forklaringen være at anmeldelsestilbøyeligheten blant kvinnene er større når uønskede eller krenkende hendelser skjer i tilknytning til ikke-norske personer enn når norske menn står bak. Det er lettere å anmelde ”fremmede” enn personer man kjenner selv eller nettverket til.
* Les også: Sveriges voldtektstall under lupen – ikke så ille likevel?
Politiet viser i sin rapport til bl.a. denne svenske artikkelen av kriminologen Jerzy Sarnecki, en totalslakt av Sverigedemokratenes misbruk av voldtektstall, hvor vi kan lese (min utheving):
Enligt flera undersökningar (Diesen 2005, 2006, SOU 2006:30, BRÅ 2008:4) sker när det gäller brottligheten i stort en selektion bland de fall som anmäls och döms. Selektionen (diskriminering) leder till att andelen invandrare är större bland de misstänkta och dömda än bland de faktiska förövarna.
En överrepresentation av invandrare även i den faktiska brottsligheten finns dock med största sannolikhet och orsakerna är i huvudsak socioekonomiska. Även om BRÅ i sina rapporter 1996:2 och 2005:17 inte har kunnat visa på dessa faktorers effekter så påpekar man att skillnaden i brottslighet till exempel är nästan sex gånger mellan de som saknar gymnasieutbildning och de som har eftergymnasial utbildning. Både forskning i Danmark (Holmberg & Kyvsgaard 2003) och en pågående undersökning i Stockholm visar att sådana faktorer som familje- förhållanden, utbildning, ekonomisk status och i viss mån bostadsområde, förklarar stora delar av skillnader i brottslighet mellan invandrare och svenskar. Den typen av studier har dock inte gjorts specifikt för just våldtäkter.
Han fortsetter med ord som like gjerne kunne vært rettet direkte mot Hjerpset-Østlie og HRS (min utheving):
SD:s argument om att kulturella skillnader orsakar en överrepresentation hos invandrare bland våldtäktsdömda är inte värt några längre kommentarer. De citerar allt som stödjer deras tes och ingenting som motsäger den.
Oslopolitiet viser også til den norske rapporten fra Statistisk Sentralbyrå, "Lovbruddskarrierer og levekår. En analyse av fødselskullet 1977", som oppsummerer analysen slik (mine uthevinger):
Analysene viser at det er store forskjeller mellom gruppene. Jo mer alvorlig lovbruddskarriere man har, desto dårligere skårer man på alle de sosiale indikatorene. Personer med et langvarig lovbruddsmønster har svært ofte ikke fullført videregående skole. Mange er langtidsmottakere av sosialhjelp og har i liten grad en stabil tilknytning til arbeidslivet. Selv om de fleste i alle grupper har foreldre med utdannelse fra videregående skolenivå eller mer, er det en langt større andel med lav eller ingen utdannelse blant personer med en alvorlig lovbruddskarriere enn det er i normalpopulasjonen. [...] Det konkluderes med at lovbruddskarrierer i stor grad må sees i sammenheng med personenes allmenne livssituasjon, og med marginaliseringsprosesser i samfunnet.
Konklusjon
Det er skremmende at HRS ikke gjør det minste forsøk på å se bak tallene. Ikke et ord er viet et forsøk på å nyansere eller søke data som strider imot deres klare budskap om at ikke-vestlig innvandring er en trussel mot det norske folk.
Det blir spesielt ille når disse nyanseringene og forklaringene finnes i de samme rapportene som HRS henter sitt tallmateriale fra. Mens politiet altså skriver at den type generaliseringer som HRS bedriver er "feilaktig, utilstrekkelig og uheldig", så ignorerer Hjerpset-Østlie dette og kjører på med en artikkel som velger å bruke tallene nøyaktig slik politiet selv fraråder.
Det er en politisk utfordring at slike sosioøkonomiske forskjeller rammer enkelte grupper av ikke-vestlige innvandrere særlig hardt. Vi må se på dette som en klar utfordring om at vi må jobbe hardere for økt integrering, bedre hjelpe til de som trenger det, og å kjempe for større likhet for alle samfunnsgrupper.
Det siste vi trenger er å stigmatisere de dårligst stilte grupper i samfunnet. Det vil bare forsterke problemet.
Når HRS selv bidrar til å øke marginaliseringsprosesser i samfunnet ved å spre slike poulistisk og lettvint bruk av statistikk, må de anses som å selv være en del av problemet knyttet til innvandring.
