Kostholdseksperter som bruker sosiale medier til å spre ernæringsråd er i mine øyne ofte problematisk, og jeg har vært svært kritisk til dette i flere sammenhenger, blant annet min podcast Tomprat. Men hvorfor kritiserer jeg folk som Marit Kolby? Og hva er galt med at Bare Bra Barnemat ønsker å informere folk om farene ved å gi rosiner til barn?
La meg forsøke å forklare litt hvorfor jeg reagerer.
Forskning er grumsete
Kunnskap om kosthold og helse er viktig. Men forsking på ernæring er supervanskelig, og man kan finne forskning som spriker i alle retninger. Derfor skaper dette fagfeltet kanskje mer rom for SoMe-guruer og kontrære røster enn mange andre områder innen vitenskap hvor det er enklere å finne gode svar.
Det er vanskelig å finne svar med to streker under innen ernæringsforskning fordi mennesker er så forskjellige, og mat utgjør en så personlig og stor del av livet at det er vanskelig å forske skikkelig på under kontrollerte forhold.
Det meste av forskningen er basert på epidemiologiske studier, også kjent som observasjonsstudier, hvor man forsøker å observere og kartlegge, ofte basert på selvrapportering, hva folk spiser og hvilke sykdommer de får over en viss tidsperiode.
Men slike studier kan i prinsippet aldri fastslå årsak og virkning. De kan avdekke assosiasjoner, som igjen kan være hypotesedannende, men ikke bevise at matvare X øker risikoen for sykdom Y.
Jeg skal etterhvert komme til hvorfor jeg er så kritisk til matinfluensere, men det er viktig å forstå hvorfor dette terrenget er så vanskelig å navigere. Derfor må jeg først en tur innom forskningsmetoder. For det store spørsmålet mange stiller seg er hvorfor vi bruker slike “upålitelige” måter å forske på hvis det ikke egentlig kan gi oss sikre svar? Hvorfor er det så vanskelig å vite noe sikkert om mat?
Vel, det handler både om penger, psykologi og tid.
Hvis du verdsetter mine skriverier og vil støtte arbeidet jeg gjør, setter jeg pris på at du abonnerer på bloggen eller blir patron.
Observasjonsstudier vs RCTer
For å kunne fastslå årsakssammenhenger med noen grad av sikkerhet må man gjennomføre randomiserte, kontrollerte studier, såkalte RCTer (Randomized Controlled Trials).
Hvis man eksempelvis ønsker å finne ut om inntak av ultraprosessert mat (UPF) fører til en økning i kreft eller diabetes type 2, kunne man se for seg at man tok en gruppe mennesker, fordelte dem tilfeldig (randomiserte) dem i to undergrupper hvor den ene gruppen spiste mat som inneholdt en del matvarer klassifisert som UPF, og den andre unngikk UPF helt. Etter ti eller tyve år år kunne man da sett om enkelte sykdommer som kreft eller diabetes type 2 oppstod hyppigere i gruppen som spiste mer UPF enn den andre gruppen.
Dette er en fin idé i teorien. Men i praksis vil ikke dette være mulig å gjennomføre.
Det ville for det første kreve at man hadde en svært stor deltakergruppe i studien, gjerne flere hundre eller helst flere tusen mennesker. Studien burde helst gjennomføres i ulike deler av verden parallelt, for å ta høyde for ulikheter i gener, klima, miljøgifter, økonomi, helsevesen osv.
For å unngå selvrapportering av mat og ha total kontroll på hva studiedeltakerne faktisk spiser, måtte forskerne sørget for å gi all maten disse menneskene skulle spise hver eneste dag i alle disse årene. Tusenvis av måltider måtte distribueres hver eneste dag i årevis, noe som følgelig ville koste mye penger både i innkjøp, sortering, pakking, journalføring, og ikke minst transport av mat.
Man måtte også ha en form for overvåking for å sjekke at deltakerne bare spiste den maten de fikk utlevert, og ikke stadig vekk lurte til seg annen type mat som fristet. Og man måtte ideelt sett gjennomføre jevnlig testing av helse, blodverdier og andre biomarkører for alle disse menneskene over mange år for å ha mange datapunkter til å se utvikling over tid.
Mange år, fordi flere krefttyper kan ta både ti, femten og tyve år for å utvikles, så man trenger lang tid for å se om noen faktisk utvikler kreft eller andre sykdommer.
Dette ville være for dyrt og for vanskelig å gjennomføre i praksis. Sannsynligvis ville man heller aldri klare å rekruttere nok deltakere som ville la sitt liv styres på den måten over lang tid heller. Man kan gjennomføre små RCTer på noen titalls mennesker over uker og måneder, men blir det mer omfattende enn det vil det bli for dyrt og krevende.
Derfor må man i klinisk ernæringsforskning oftest basere seg på observasjonsstudier. Problemet med disse er som nevnt at deltakerne ikke er randomiserte, det er ingen kontrollgruppe, og man må stole på at de er helt ærlige og har korrekt hukommelse om hva de har spist og drukket.
Når deltakerne ikke er randomiserte vet vi ikke om de som spiser mer rødt kjøtt og får tarmkreft får det fordi de spiser mer rødt kjøtt, eller om det er fordi at de som spiser mer rødt kjøtt oftere har yrker som eksponerer dem for miljøgifter, eller oftere lider av fedme, eller røyker og drikker mer, mosjonerer mindre eller har andre livsstilsfaktorer som øker risikoen for tarmkreft.
Det klassiske eksemplet er at man trodde lenge at et glass rødvin om dagen var sunt for hjertet, fordi man i slike epidemiologiske studier så at de som drakk rødvin jevnlig ofte hadde bedre hjertehelse. I realiteten er det slik at de som kan drikke rødvin jevnlig sannsynligvis lever under bedre sosioøkonomiske forhold, har mer fritid og bedre økonomi, er i en samfunnsklasse som ofte er mer opptatt av helse, mosjon (og fasade), og har råd til å spise sunnere.
Med andre ord er ikke hjertehelsen deres bedre fordi de drikker rødvin, men de drikker rødvin fordi de lever et liv som generelt sett har bedre forutsetninger for god hjertehelse.
Vi vet også at selvrapportering av kosthold er notorisk upresist. Ville du selv klart å beskrive hva du har spist hver dag den siste uken eller måneden? Og selv om du førte en journal, ville du ikke være fristet til å underrapportere junk food og godteri, og skryte på deg litt mer frukt, grønt og fisk enn du kanskje egentlig har spist?
Vanskelig, men nyttig likevel
Så med observasjonsstudier kan vi ikke få helt pålitelige data. Det betyr dog ikke at slik forskning er ubrukelig.
Det gir oss, som tidligere nevnt, grunnlag for en del hypoteser som kan testes. Hvis vi ser at de som spiser mest rødt kjøtt oftere får tarmkreft, så kan man gjennomføre mindre RCTer som forsøker å teste hypotesen om at det er rødt kjøtt i seg selv som øker risikoen for tykktarmskreft, for å se om man finner kortsiktige biomarkører eller andre tegn på at dette kan stemme.
Summen av både epidemiologiske studier og RCTer, samt andre typer indirekte data, kan gi en pekepinn om hva den mest sannsynlige konklusjon er. Vi fant tross alt ut at røyking fører til kreft gjennom slike metoder.
Selv om observasjonsstudier mangler randomisering og kontrollgruppe som kan bidra til å “nulle ut” individuelle forskjeller hos deltakere, vil man som regel forsøke å justere for variabler som alkoholinntak, fedme, sosioøkonomiske forhold, røyking, mosjon og andre ting for å i større grad kunne finne reelle årsakssammenhenger. Man kan også gjennomføre flere slike studier for å se om de alle peker i samme retning, noe som vil kunne styrke tilliten til konklusjonene.
Et eksempel er risikoen ved å spise rødt kjøtt, hvor det egentlig ikke finnes veldig solide studier som viser en slik årsakssammenheng med noe statistisk signifikans, men hvor flere observasjonsstudier alle peker unisont i samme retning. Det gir grunnlag for å tro at det mest sannsynlig “finnes noe der”, selv om effekten er ganske liten og fortsatt noe usikker.
Helt sikre svar får vi altså ikke ved bruk av denne type forskning.
Det blir dermed en avveining mellom å bruke en observasjonsstudie som kan inkludere mange mennesker over lang tid, men som gir usikre data, eller en RCT som gir mer sikre årsakssammenhenger, men basert på et alt for snevert datamateriale. Valget står mellom to onder.
Det gjennomføres likevel tusenvis på tusenvis av slike studier hvert eneste år, og når vi vet at forskning er grumsete, med svært mange falske positive resultater, unøyaktigheter, bias, p-hacking og mer, så går det langt over evnene til de fleste av oss å faktisk kunne finne noen sikre svar i denne jungelen av data.
Av den grunn trenger vi ekspertgrupper som med sin ekspertise kan sile gjennom dataene på systematisk vis og forsøke å finne ut hva som er de mest sannsynlige konklusjonene per dags dato. Når de gjør denne jobben med noen års mellomrom for å se på nye data, ender vi opp med de offisielle kostholdsrådene. De bør vi ha stor tillit til, selv om for få av oss faktisk følger dem.
Kontrærianisme er verdifullt
Problemet er at disse rådene er kjedelige. De har fulgt oss i mange tiår uten store endringer. Vi lærte dem på barneskolen. De presses på oss fra “eliten” som tror de vet best. Arrogante fagpersoner som ikke har hørt Joe Rogans siste podcast hvor de egentlige sannheter avsløres, eller har sett den siste nye studien som VG rapporterer om som motbeviser alt de forteller oss om mettet fett eller kunstige søtningsmidler.
Denne kompleksiteten og det grumsete forskningsfarvannet åpner døren på vidt gap for matinfluenserne, fordi kontrærianisme og en (falsk) skepsis til myndighetene er hard valuta i sosiale medier.
Skal du bli stor i sosiale medier må du fortelle folk at de har blitt lurt. Men at hvis de følger deg vil de få den egentlige sannheten, og få kjennskap til en slags hemmelig visdom som er reservert for de få.
Du får tross alt ikke mange følgere, likes og delinger ved å fortelle dine følgere at myndighetenes kostholdsråd er fornuftige og basert på den beste evidens vi har!
Du får derimot engasjement ved å si at du vet bedre. At du ikke følger strømmen som en “sheeple”, men siler gjennom forskningen på egen hånd. At du har studiene og lenkene som beviser at det du sier er riktig. Fordi se her! Her er en ny studie som viser at man bør spise mest mulig mettet fett! Og hvis det finnes en slik studie der ute, så må det jo være sant? (Samtidig som man unnlater å nevne alle studiene som sier det motsatte.)
På internasjonalt nivå har folk som Andrew Huberman skapt seg store inntekter og en enorm berømmelse ved å innta en slik posisjon gjennom sin podcast. Ofte med mye nyttig og fornuftig faglig innhold, men ispedd de kontrære meningene basert på å overselge svake data, mistolke studier, ekstrapolere fra isolerte mikromekanismer til helsemessige makroeffekter, og ved å bruke et vitenskapelig språk fremført med en rolig, stødig og selvsikker fremtoning.
Men Huberman tar ofte feil, og han er ikke mer troverdig enn at han promoterer og selger meningsløse kosttilskudd for å skape sin rikdom. Det alene burde være et stort, rødt flagg for de fleste.
“Audience capture” er også et gigantisk problem når noen forsøker å gjøre en karriære ut av sosiale medier. Inntektene avhenger av antall følgere, klikk, delinger, kommentarer og engasjement, som igjen veksles om til kroner og øre gjennom ulike belønningssystemer, annonsevisninger, produktsalg og annet. Men hvis man til stadighet bare forteller folk det samme som de allerede blir fortalt fra offisielt hold, så mister folk fort interessen. En faktabasert nøkternhet er lite verdt.
Mange slik influensere vil dermed fort oppdage at når de sier noe kontrært eller sensasjonelt, så får de mer engasjement, som igjen betyr høyere inntekter. Dermed blir de fanget av sitt publikum (derav “audience capture”). Følgerne ender i stor grad opp med å styre retningen av innholdet.
Det kan føre til at selv norske leger på Instagram kan bli fristet til å spre budskap som det ikke egentlig er noe god evidens for, men som folk ønsker å høre. Greia er at slike “enkle løsninger”, life-hacks og “bio-hacking” gjennom ritualer, rutiner og rare metoder gir folk håp (og placeboeffekter). Det selger. Og selv om influenseren selv kanskje egentlig ikke tror så mye på det, så er det vanskelig å la være å dele slike budskap når ens egen inntekt avhenger av at publikum liker det du har å si.
Marit Kolby
Her i lille Norge har vi andre aktører. Berit Nordstrand er kanskje den mest kjente, og jeg har kritisert henne flere ganger før. Kritikken mot henne har heldigvis vært så pass massiv fra mange hold over mange år at hun i stor grad har forsvunnet litt fra arenaen. Heldigvis. Men da står nye aktører klare til å overta, og det navnet vi oftest ser nå for tiden er kanskje Marit Kolby.
Kolby har en bachelorgrad i matvitenskap og en mastergrad i ernæringsbiologi, og er dermed skikket til å uttale seg om ernæring, i motsetning til Nordstrand. Og Kolby har, som Huberman, mye fornuftig å komme med. Mange råd er gode, og i tråd med de offisielle kostholdsråd og “sunn fornuft”.
Men man blir ikke kjendis ved å bare være enig med “eliten”, så noe kontrærianisme må til for at journalister skal gidde å ringe deg stadig vekk, og for at følgere på Instagram skal forgude deg.
Derfor promoterer Kolby også en del budskap som er i strid med den beste forskning og vitenskapelig konsensus på feltet.
Og før jeg går videre er det viktig å forstå hva vitenskapelig konsensus faktisk er. Det kan høres ut som en parafrasering av “den vedtatte sannhet”. Altså det “de” vil at du skal tro på fordi “noen” har bestemt hva Sannheten skal være.
Men vitenskapelig konsensus betyr ikke konsensus i form av at det er en vedtatt sannhet. Vitenskapelig konsensus er bare den mest sannsynlige konklusjon per nå ut fra en systematisk og kritisk gjennomgang av de beste data vi har tilgjengelig til enhver tid.
Vitenskapelig konsensus er ikke de fastlåste meningene til en gruppe eksperter. Det er bare summen av de beste data og teorier vi har innenfor et felt til enhver tid. Og de kan endre seg etterhvert som nye og bedre data dukker opp.
Så når du får servert råd som er i strid med vitenskapelig konsensus, vil det per definisjon være råd med et svakere fundament og evidensgrunnlag enn hva den vitenskapelige konsensus er, fordi konsensus er summen av de beste data vi har.
Hvis de “kontrære” rådene er basert på data som er sterke nok til å endre konklusjonene i vitenskapelig konsensus, så vil jo konsensus følgelig endre seg til å inkludere disse nye data, og rådene vil etter en tid endre seg tilsvarende. Men inntil det skjer vil råd basert på slike data ikke være noe du bør foreta helsevalg ut fra. Det er mer sannsynlig feil enn riktig. Og du bør være skeptisk til de som hevder å besitte en slik alternativ sannhet.
Problemene med Kolby
Kolby går likevel ut med mange kontrære råd. Hun er eksempelvis veldig kritisk til ultraprosessert mat, selv om det mangler god evidens for at prosesseringsgrad i seg selv medfører helseproblemer. Hun mener det ikke er noen grunn til å velge magre produkter fordi mettet fett i kostholdet neppe har noen negativ effekt på hjerte-/karsykdommer, i strid med vitenskapelig konsensus på feltet, inklusive den nyeste oppdateringen om fett. Hun er kritisk til kunstige søtningsmidler, og mener det må unngås (ofte uten evidens), selv om minst 40 år med forskning ennå har til gode å finne at disse er skadelige, og det er hevet over enhver tvil at produkter med tilsatt sukker er verre for helsen. Hun er kritisk til mange godkjente tilsetningsstoffer i mat, selv om EFSA og Mattilsynet har konkludert med at disse er trygge og det ikke finnes god forskning som viser til skadelige effekter i de doser vi får det i oss.
Ikke minst så promoterer hun økologisk mat som sunnere og bedre for oss enn konvensjonelt dyrket mat, uten at det finnes god evidens for at det hverken er sunnere eller bedre.
Og, ironisk nok, uttaler hun:
– Det er ikke til å stikke under en stol at det koster mindre å spise gift, men hvis du hadde fått tilbud om økologisk og konvensjonell mat til samme pris, hvor mange hadde foretrukket mat med rester av gift?, spør Marit Kolby.
Ja, hvem vil vel spise gift? Men likevel skriver hun på Instagram at hun er glad i vin, men redd for sprøytemidler i vinen. Derfor vil hun ha økologisk vin også. Jeg mener, gud forby at det skulle finnes mikroskopiske rester av noen potensielt helseskadelige stoffer i glasset med flytende karsinogen… Alkohol er gift, og det finnes ingen trygg dose. Men mikroskopiske doser av sprøytemiddelrester i maten som vi ikke har funnet helsefarer ved vil hun ha seg frabedt.
Bare det at hun omtaler sprøytemidler som “gift” viser en useriøsitet. Ingen stoffer er enten giftige eller sunne. Det handler alltid om doser. Et sprøytemiddel kan være gift for ugress, men ufarlig for oss, både fordi vi er biologisk annerledes enn gress, og fordi dosene som kreves for å skade er helt annerledes.
Vann og salt er dødelige “gifter” i for høye doser. Men helt ufarlige og livsnødvendige i riktige doser.
Når mange av rådene hennes synes å være basert på kjemofobi, en generell mistillit til våre helsemyndigheter, en tro på at hun vet bedre enn helsemyndighetenes ekspertgrupper, og en idealisering av “ren mat” uten noe egentlig grunnlag i vitenskapen, sliter jeg med å ta henne på alvor.
Hun har også en “Hubermansk” tilnærming til forskning. Et eksempel er da hun i 2021 gikk ut og kritiserte blant annet Martin Norum, som har en mastergrad i ernæring, fordi han mente det var uheldig at NRK-programmet “Eit fett liv” påstod at lettbrus kunne føre til fedme.
Her viser Kolby til flere observasjonsstudier som finner en assosiasjon mellom inntak av lettbrus og fedme. Uten å ta innover seg at dette mest sannsynlig handler om revers kausalitet (folk som er overvektige bytter til lettbrus fordi de vil redusere kaloriinntaket), og at RCTer konsekvent finner at brus med kunstig søtning fører til vektnedgang fordi kaloriinntaket reduseres.
Forskning viser også at kunstig søtning ikke øker søtsuget eller har andre negative effekter, det påvirker ikke insulinutskillelse i noen relevant grad, og kan ikke knyttes til høyere risiko for fedme.
Men Kolby tror likevel kunstig søtning er farlig, blant annet fordi hun henger seg opp i mekanistiske teorier uten å forholde seg til empiriske data.
Tilsvarende mener Kolby at kostholdsrådene som fraråder inntak av for mye mettet fett ikke henger på greip fordi de ikke tar høyde for de biologiske mekanismene som påvirker kolesterolet. Men de biologiske mekanismene er underordnet hvis eksperimentelle data viser noe annet.
Her går hun altså i samme fellen som Huberman og mange andre, hvor ekspertise innen et fagfelt gir en overdreven tro på at fordi man forstår de kompliserte biologiske mekanismene, så kan man fra det utlede effekter på makronivå. Men det er en farlig vei å gå, fordi menneskekroppen og vår metabolisme er mye mer kompleks enn det.
Vi vet eksempelvis at kaffe inneholder mange kreftfremkallende stoffer, men likevel gir det oss ikke kreft. Vi vet at antioksidanter kan bryte ned frie radikaler og dermed burde være en god ting, men likevel ser vi at for høyt inntak av antioksidanter kan være skadelig. Vi vet at det testes tusenvis av kjemiske stoffer hvert år som i modelleringer, på papiret og i petriskålen skal kunne drepe kreftceller, men mindre enn en promille av disse viser seg til slutt å faktisk hjelpe mot kreft når man tester det i dyr og mennesker.
Man kan ikke utlede fra teori og biologiske mekanismer til kliniske resultater og helseeffekter.
Fysikeren Richard Feynman oppsummerte fint hva vitenskap egentlig handler om:
In general, we look for a new law by the following process: First we guess it; then we compute the consequences of the guess to see what would be implied if this law that we guessed is right; then we compare the result of the computation to nature, with experiment or experience, compare it directly with observation, to see if it works. If it disagrees with experiment, it is wrong. In that simple statement is the key to science. It does not make any difference how beautiful your guess is, it does not make any difference how smart you are, who made the guess, or what his name is — if it disagrees with experiment, it is wrong.
Her har folk som Kolby, Huberman og andre mye å lære.
Når det er sagt er det selvsagt nyttig og viktig at vi har fagpersoner som Kolby som kan kritisere og utfordre myndighetene. De skal utfordres, og de skal måtte forsvare sin valg, metoder og råd.
Problemet oppstår når folk som Kolby kommer med råd som er i strid med de offisielle kostholdsrådene rettet direkte mot oss forbrukere.
Debatt er viktig, men den bør føres med forskerne og helsemyndighetene det gjelder, med en ydmykhet om at man kan ta feil, og erkjennelse av at man ikke ønsker å forlede folk til å velge feil kun basert på at man tror man selv vet bedre enn et tilnærmet samlet fagmiljø. Det er en farlig arroganse. Og når denne arrogansen får en til å drive kontrær folkeopplysning via Instagram, så er det svært uheldig.
Ernæringsmamma og kampen mot “eliten”
Jeg kritiserte nylig også “Ernæringsmamma” Maja Skogstad på hennes Facebookside hvor hun postet en artikkel om paraplystudien som skulle vise at UPF førte til 32 ulike negative helsetilstander/sykdommer med kommentaren:
Rart det der, trodde vi bare hadde bittesmå "enkeltstudier" som Linda Granlund i Helsedirekoratet sier ;-)
Men som jeg blogget om nylig så bekrefter jo denne studien egentlig bare det Helsedirektoratet har sagt. Studien er nemlig en metaanalyse av metaanalyser på mange observasjonsstudier som stort sett klassifiseres som svært lav eller lav grav av pålitelighet, og hvor UPF er definert så bredt at det egentlig ikke forteller oss noe som helst.
Selv om paraplystudien kan få det til å virke som om det finnes er mange store studier og metaanalyser som bekrefter at UPF er helseskadelig, slik Skogstad forteller sine følgere, så er det altså i stor grad relativt få studier med lav pålitelighet som er inkludert og telt mange ganger fordi de ulike metaanalysene ofte inkluderer de samme studiene.
Epidemiolog Gideon Mederowitz-Katz skriver godt om det her:
At hun poster dette til sine følgere er i seg selv ingen “big deal”. Men det viser hvor viktig det er for å henne å innta et kontrært standpunkt til nettopp myndighetene, i dette tilfellet Helsedirektoratet. Fordi uten å kunne fronte en slik “jeg vet bedre enn eliten”- og “hva var det jeg sa?”-holdning, er det ingen grunn til å følge hennes arbeid. Da kan man jo like godt bare lytte til “eliten”, også kjent som vitenskapelig konsensus, også kjent som de offisielle nordiske kostholdsrådene.
Hva gjelder ultraprosessert mat, og som jeg skrev om i min bloggpost om dette, så ser det ut som at de negative helseeffektene ved UPF primært drives frem av animalske produkter (dvs sannsynligvis (prosessert) rødt kjøtt og mettet fett) og sukkerholdige drikker.
Derfor er en mer nyttig kategori sannsynligvis HFSS som betyr High in Fat, Sugar and Salt. Mange matvarer klassifisert som UPF er nettopp mat av denne typen, med mye tilsatt sukker, mye mettet fett, og mye salt. Å heller fokusere på dette, altså det faktiske næringsinnholdet, er nok mer praktisk nyttig og mer helsemessig gunstig for forbrukere enn å fokusere på om mat er ultraprosessert eller ikke.
Problemet er at man da i praksis er tilbake til de offisielle kostholdsrådene, som allerede sier at vi ikke bør innta for stor andel mettet fett, at vi bør unngå tilsatt sukker, og ikke få i oss for mye salt. Dermed har Helsedirektoratet rett, og matinfluenserne har intet budskap å selge lengre.
Det store bildet
Et annet stor problem er at hyperfokuset på kosthold i seg selv kan føre til dårligere helse og dårligere livsvalg. Jeg har mange ganger nevnt problemet med ortoreksi og andre spiseforstyrrelser, som kan følge i kjølvannet av et alt for komplisert og anstrengt forhold til mat - og dermed implisitt også utseende og mestringsfølelse.
Men problemet er mye større enn det. Dette handler også om at matinfluensere promoterer en livsstil som i stor grad bare er forbeholdt de rike og privilegerte som kan velge og vrake i et tonn av alternativer i mathyllene, som har råd til å betale for dette, og tid til - og ønske om - å “lage all maten fra bunnen av”, for å sette det litt på spissen.
Når råvarer prosesseres og tilsettes ulike kjemikalier (tilsetningsstoffer), så gjøres det av en grunn. Det handler om holdbarhet, behovet for mindre emballasje, å motvirke fremvekst av bakterier og muggsopp, om fordøyelighet, om smak, om enkelhet, og om valgmulighet.
Hvis vi helst bare skal spise “ren mat”, slik folk som Kolby ønsker, så vil all mat måtte være kortreist. Det er ikke bra for klimaet, og vil gjøre at de fleste av oss sjelden får tilgang på variert mat. Vi ønsker oss ikke tilbake til 1920.
Hvis maten ikke blir tilsatt ulike stoffer for å motvirke sopp og bakterier, vil vi oppleve mye mer matforgiftning og sykdom knyttet til mat, noe som slettes ikke er positivt for folkehelsen. Og hvis maten råtner eller forringes for fort, vil enten mer mat måtte kastes, mer emballasje brukes, mindre mat være tilgjengelig for oss, og/eller prisene vil skyte i været. De som ikke bor i eller nær tettsteder eller byer vil få et mye dårligere utvalg av mat, og selv vi som normalt har tilgang på mange ulike matbutikker ville måtte oppleve at mye mat ikke lenger er tilgjengelig der fordi den ikke tåler transport og oppbevaring lenge nok.
Marit Kolby påpeker riktignok at hun ikke har noe mot prosessert mat, som er det jeg i hovedsak beskriver over, men derimot ultraprosessert mat, fordi der handler prosesseringen om profitt heller enn om nytte. Men til en viss grad er industriens profitt et gode for oss, fordi det gir oss et rikere utvalg av mat som det ellers ikke ville være lønnsomt å ha i butikkhyllene. Og når man heller ikke kan knytte slik ultraprosessering til negative helseeffekter, virker kritikken ganske meningsløs.
Hun har likevel rett at i et mer overordnet bilde så ville fravær av ultraprosessert mat som konsept kunne føre til at vi tvinges til å bruke mer tid på å lage mat, og det vil kanskje føre til at vi inntar færre kalorier slik at overvekt ble et mindre problem. Når vi må bake sjokoladecookies hjemme heller enn å kunne kjøpe dem på butikken, så vil vi nok spise færre sjokoladecookies. Men igjen så vil det i så fall bety at vi mister den valgmulighet vi i dag har til å prioritere andre aktiviteter enn å lage mat, noe som for en person som meg betyr mye. For andre er kanskje ikke dette egentlig en reell valgmulighet en gang fordi livet er for travelt, man sliter med sykdom, dårlig økonomi eller har vanskelig for å lage maten selv.
Hvis vi bare forbød biler, ville vi alle måtte sykle og gå til jobben. Det ville vært bra for folkehelsen. Men er det likevel en slik verden vi ønsker oss?
Det kan også argumenteres for at det er bra for dyrevelferden å spise ultraprosessert mat. Det meste av plantebaserte kjøtterstatninger er kategorisert som ultraprosessert, men er ofte sunnere enn kjøtt, og eliminerer dyrenes lidelser.
Vi har kanskje heller ikke godt av å strebe så fryktelig etter å skvise ut de siste desimaler i et regnestykke for bedre helse og lengre liv i et land og tid hvor vi har maksimert dette så pass mye at det allerede går på helsa løs.
Økologisk mat og frykten for kjemikalier
Matinfluensere elsker også å promotere økologisk mat. Nesten uten unntak vil de hevde at økologisk mat er bedre for helse, smak og klima. Vi ser det både hos Nordstrand, Skogstad og Kolby. Men disse påstandene fremsettes uten god evidens.
Det finnes ingen god forskning som viser at de som spiser økologisk mat blir sunnere enn andre. De er riktignok ofte sunnere, men det er derfor de gjerne velger økologisk mat, ikke omvendt. Litt som med rødvinen jeg nevnte tidligere.
Økologisk mat er stort sett verre for klimaet, og i blindtester er det ingen enighet om at økologiske råvarer smaker bedre.
Så hvorfor promoterer matinfluenserne nesten alltid økologisk mat? Jo, fordi det handler om noe mye større enn helse og ernæring. Det handler om posisjonering. Om å gi en finger til “industrien”, modernisering, kjemikalier, tilsetningsstoffer og sprøytemidler. Underforstått at alle disse tingene er negative.
Men vi har det privilegiet å ha et rikt utvalg av trygg mat nettopp på grunn av industrien og et kapitalistisk system. Et system som definitivt har mange negative sider, og hvor kraftig statlig regulering er uhyre nødvendig, men som til syvende og sist likevel gjør at vi kan fråtse i mat fra hele verden i nærbutikken.
(Og tro ikke et sekund at ikke det meste av økologisk mat også kommer fra den nøyaktig samme industrien. De oppdaget for lenge siden at det er en effektiv måte å skvise deg for enda mer penger…)
Tilsetningsstoffer gjennomgår grundige vurderinger hele tiden for at vi skal være så sikre vi kan på at de er trygge. En sjelden gang forbys eller begrenses noen av disse basert på ny kunnskap og forskning, men fordelene ved å tilsette ulike stoffer i maten overgår den potensielle risikoen ved noen få av dem med mange lysår.
Og selv om sprøytemidler i mat er uønsket, og man reduserer eksponeringen fra disse ved å velge økologisk, så er det ingen gode holdepunkter for at de små rester - som nesten alltid er under de allerede svært konservative grenseverdiene - som kan finnes i noen produkter, faktisk medfører en konkret helserisiko.
Men frykt selger, så matinfluenserne vil hele tiden fortelle deg at disse marginale restene av sprøytemidler er gift og det er uhyre viktig å unngå disse for enhver pris. Uten noen god evidens for dette.
Når matinfluensere stadig vekk promoterer økologisk mat, så gjøres det som regel basert på myter, dårlig forskning, og en apell til “det naturlige”. Som om hvit fluesopp automatisk er bedre enn Grandiosa.
Med andre ord så bidrar denne promoteringen av økologisk mat mest av alt til antivitenskap og mistillit til fagfolk. Det er svært skadelig.
Matinfluensere lever i praksis av mye av den samme retorikken som vaksinemotstandere gjør: Frykt kjemikalier! Frykt industrien! Frykt eliten!
Den store forskjellen er at mens det å ikke vaksinere seg definitivt er farlig for helsen din, så er det neppe store direkte negative helsekonsekvenser ved å følge matinfluensernes råd. De negative konsekvensene er derimot mer indirekte, gjennom en mistillit til vitenskapelig metode, en mistillit til fagpersoner, en irrasjonell frykt for kjemikalier, en misoppfatning om at doser og mengder ikke er relevant, og en generell ide om at vi forbrukere ikke får servert Den Egentlige Sannheten.
Det er farlig. Det er det som virkelig er usunt.
Og vi ser dette tydelig i kommentarfeltene til disse matinfluenserne, hvor det både på Instagram, Facebook og X florerer av skepsis til myndighetene, skepsis til forskning, konspiratoriske ideer om at “noen” vil oss vondt, troen på at alle “kjemikalier” er gift - uavhengig av dose, og mye annet vås. Matinfluenserne sier - eller mener - sjelden slikt direkte selv, men det gjennomgående budskapet deres ser ut til påvirke følgerne på en måte som er skadelig for samfunnet. Det gjør ikke fansen deres mer opplyste, men derimot til mer naive og uinformerte forbrukere.
Budskapet er også helseskadelig fordi mange av disse valgene knyttet til “ren mat” og økologisk mat i det lange løp er skadelig for klimaet. Mer matsvinn, mer emballasje, mer transport, mindre effektivt landbruk, og mer klimagassutslipp. Og lite vil skade og drepe flere mennesker i fremtiden enn nettopp klimaendringene.
Det betyr mindre enn du tror
En siste ting å trekke frem er å forstå hva helsemyndighetenes jobb er. Deres jobb er å se på folkehelse, ikke primært individuell helse. Små negative helseeffekter kan bety mye på folkehelsenivå, men en statistisk folkehelserisiko trenger ikke bety spesielt mye for deg som individ.
Det finnes som nevnt noe evidens for at rødt kjøtt kan øke risikoen for kreft i tykktarmen. Det betyr at på befolkningsnivå så vil et generelt høyt inntak av rødt kjøtt kunne føre til flere krefttilfeller. Det ønsker vi ikke. Derfor bør helsemyndighetene anbefale et redusert inntak av rødt kjøtt. Et godt råd.
Men det betyr ikke at du nødvendigvis vil få kreft av å spise rødt kjøtt. Du øker kanskje risikoen noe, men livet er så uforutsigbart og du utsettes for så mange farer hver eneste dag at det neppe vil være ditt valg om å spise rødt kjøtt eller ikke som vil avgjøre hvor lenge du lever.
Som tidligere nevnt finnes det ingen trygg dose alkohol. Men alkohol fører også til glede. Det kan smake godt. Det kan hjelpe deg sosialt. Derfor er det bare et valg av mange i kaoset av farer der ute. God helse er ikke bare fravær av sykdom eller hvor lenge du lever. Det er så mye mer enn det. På folkehelsenivå burde vi alle drikke mindre, men for deg som individ kan det kanskje likevel være fornuftig å drikke litt i ny og ne.
Selv Marit Kolby er jo enig i det.
Av klimahensyn og dyrevelferdshensyn bør du likevel redusere inntaket av kjøtt betydelig, men det er en annen diskusjon. Eller, egentlig er det ikke det. Fordi det er nettopp dette store bildet jeg snakker om.
Mens matinfluenserne vil ha deg til å mikroadministrere alt du eller dine barn spiser, så er livet mye mer komplekst og større enn det. Rettferdig fordeling av mat, klimahensyn, tilgjengelighet, pris, mattrygghet, holdbarhet og et lass andre faktorer bør veie minst like tungt. Men det snakker de sjelden om, fordi deres produkt er å selge deg et hyperfokus på tilsetningsstoffer, en skepsis til myndighetene, og en følelse av kontroll.
Og i en stadig mer kompleks og regulert verden er maten du spiser en av de få tingene du selv kan ha kontrollen over. Det føles godt. Jo mer vanskelig man gjør det, dess større følelse av mestring får de som stresser mye med dette. Placeboeffekten er stor, mens de reelle helsemessige effektene nok er mye mindre enn man liker å tro.
Men vi ønsker å kjenne på denne mestringen, fordi vi har råd til det. Vi har tid til det. Vi har muligheten til å foreta disse valgene nettopp fordi matindustrien er slik den er.
Det er det store paradokset her.
Konklusjon
Skal jeg leke matinfluenser et øyeblikk, vil jeg gi følgende råd: Senk skuldrene.
Det eneste som vil ha noen vesentlig betydning for din helse er følgende:
- Ikke røyk.
- Drikk minst mulig alkohol.
- Beveg deg så mye som du kan.
- Unngå overdrevent inntak av sukker, salt og mettet fett.
- Spis mest mulig plantemat, spis variert, og ikke spis for mye.
- Ta alle vaksiner som anbefales for deg.
Alle råd som er mer kompliserte eller finmaskede enn disse vil stort sett bare ha som nytte å gi deg en hobby. Noe å drive med. Noe å bry deg om. Men de vil ha liten effekt på din faktiske helse.
