Min far Steinar er fra Sirdal og min mor Kate er fra London, og de møttes i en landsby ute i bushen i Zambia i 1969. Der ble de gift, fikk min bror Robert i 1971, hadde et pauseår i Norge, og dro så til Tanzania hvor jeg ble født i 1974. Pappa har skrevet en bok om oppholdet i Zambia (1969-73), en bok om oppholdet i Tanzania (1974-76), og nå nylig en liten bok om årene vi bodde i Kenya (1984-86).
For moro skyld fikk jeg lyst å dele et kapittel fra bok nr 2, hvor han skriver om min noe spesielle fødsel i Dar es Salaam. Kanskje det forklarer hvorfor jeg ble litt rar ;-)
(Den omtalte Kerstin var en svensk kvinne som også bodde i Kisarawe, Tanzania, og som senere ble min gudmor. Min yngre bror Peter ble født i Flekkefjord i 1976.)
Gunnar kommer til verden.
Da Robert ble født i Zambia, hadde vi ikke noe valg når det gjaldt sykehus. Her, i Dar es Salaam, hadde vi flere sykehus vi kunne velge mellom når vårt neste barn skulle bli født. De som var aktuelle for oss var Muhumbili General Hospital og Ocean Road Hospital. Muhumbili var det største, med ca 800 senger og sikkert det best utstyrte. Men det var mange åpenlyse problemer med sykehuset, mellom annet mangelen på hygiene. Dessuten tillot de ikke faren å være tilstede under fødselen. Kate, som ikke hadde altfor gode minner fra forrige fødsel, der jeg måtte vente utenfor døren til fødestuen, insisterte på at hun ikke ville føde uten meg ved siden av sengen. Så da var valget lett, det måtte bli Ocean Road.
Dette var et sykehus som opprinnelig ble bygget av tyskerne på Zanzibar i 1877, men noen år senere flyttet til Dar es Salaam. Nå ble det drevet av staten, med den følge at sykehuset hadde meget dårlig økonomi, noe vi siden fikk merke. Ingen som må legges inn på sykehus i Afrika gjør dette i full tillit til god behandling. Mest, kanskje, på grunn av faren for infeksjoner, men også fordi en vet at dersom det skulle bli komplikasjoner så mangler legene som oftest det meste av moderne livreddende utstyr.
Og så var tiden inne. 2. august 1974, kl 9 om kvelden, etter at jeg og Robert hadde sovnet, ble jeg skånsomt vekket av Kate. «Jeg tror det er best du henter Kerstin,» sa hun, «jeg er sikker på at noe holder på å skje.» Hjertet mitt hoppet. Noe forferdelig kom til å skje, det visste jeg. Robert våknet av all støyen og satt storøyd i senga og så på oss. Han visste at han skulle få en liten baby, men hadde forstått på meg at vi skulle kjøpe den hos Dewhurst, der vi kjøpte alt det andre. Så hvorfor oppførte vi oss så rart? Siden fødselen kom til å skje på 2 – 3 minutter etter min overbevisning, mente jeg at å hente Kerstin tok altfor lang tid, nå gjaldt det å komme oss i bilen og håpe på det beste. Jeg var overbevist om at fødselen kom til å skje i bilen, så verdifulle minutter gikk tapt mens jeg argumenterte for mitt syn. Heldigvis vant fornuften, og Kate.
Jeg hadde glemt hvordan girene lå i bilen, så etter et par hopp og hyling til Kate at noe forferdelig var galt med girkassen klarte jeg å få den i rett gir og raste ned mot huset til Kerstin. Hun hadde heldigvis ikke lagt seg enda, og måtte bare ta på seg skoene, så var hun klar til å komme med meg. I mellomtiden hadde Kate gjort seg klar. Det gikk fort, for hun hadde for mange dager siden pakket det som hun skulle ha med seg på sykehuset. Jeg visste med usvikelig sikkerhet at fødselen kom til å skje i bilen, så da vi endelig raste inn på parkeringsplassen foran sykehuset, var det en slik lettelse at jeg følte meg helt kvalm. Kate tok det rolig.
Det var ingen vakt i vaktrommet, så Kate måtte selv spasere inn. En sykesøster møtte oss i gangen. Hun viste oss veien til et lite rom med en seng, og ellers ingen ting. Rommet ble bare opplyst av en enkelt lyspære i en bordlampe på sengekanten. Jeg ba sykesøsteren om å tenne lyset i taket, men hun sa at på grunn av økonomien var det bestemt at det bare skulle være en lyspære i hvert rom. Det var ingenting å gjøre med det. Så forsvant alle, bare stakkars Kate og en halvdød far ble igjen. En gang imellom, det føltes som om det gikk mange døgn mellom hver gang, stakk en sykesøster hodet inn og spurte hvordan det gikk. Hun snakket aldri til meg, antakelig fordi hun visste at jeg hadde mistet forstanden så snart jeg kom inn på sykehuset.
Endelig, kl. 4 om morgenen, etter at jeg hadde vekket Kate fra halvdøsen hun lå i mange ganger for å sjekke om hun fremdeles var i live, hvisket hun at jeg måtte hente en eller annen, for nå kunne hun kjenne at noe var i gjære. Det var ingen å se ute i den halvmørke gangen, men etter å ha hylt om hjelp, mer og mer desperat etter som ingen viste seg, kom endelig en ung lege. Han var etter min mening altfor ung. Som tegn på sin legeverdighet hadde han på seg hvit frakk, og det hang et stetoskop rundt nakken. Han kom slentrende bortover gangen og spurte, meget likegyldig, hva som var på ferde. Spørsmålet var så dumt at jeg måtte legge bånd på meg for ikke å bli voldelig. Som om ikke hele byen måtte vite at Kate skulle føde. Han la ikke merke til ledningen fra bordlampa som lå på golvet, med det resultat at han snublet i ledningen og drog bordlampa, den eneste lampa i rommet, med seg. Lampa gjekk i golvet med et enormt brak, og det ble stummende mørkt i det vesle rommet. Jeg ropte til legen at han måtte få tak i ei ny lyspære, men han tok det hele med stoisk ro. «Det finnes nok ikke flere lyspærer i huset, så hun må nok gå til andre enden av korridoren. Der er det et rom som er ledig. Og dersom vi er heldige, er det lys i lampa der.»
«Kan du ikke i alle fall finne en seng med hjul på som vi kan kjøre henne i?,» stønnet jeg. Selv om jeg var fra meg av engstelse, hadde jeg fått med meg at fødselen allerede hadde startet, og at barnet var på veg ut i denne helt kaotiske verden. «Dessverre», sa legen. «Det finnes nok ikke ledige senger med hjul. Men hun kan sikkert gå, det er ikke så langt.»
Kate reiset seg med et stønn, og begynte å gå uten mer diskusjon. Skulle hun unngå å føde i stummende mørke, var det bare en ting å gjøre. Legens «ikke så langt» viste seg å være uendelig, iallefall for en nervøs fødende mor og en enda mer desperat «fødende» far. Omsider, etter det som virket som flere hundre meter av endeløse ganger, åpnet legen en dør og slo på en bryter. Velsignet lys flommet over to forskremte mennesker. Kate vaklet bort til senga og seg ned med et stønn.
Legen tok seg god tid før han konsentrerte seg om pasienten. Først tok han på seg et sett hansker av hvit plastikk, og en sykesøster, som i mellomtiden hadde dukket opp fra mørket, strødde et hvitt pulver over hendene. «Bra,» tenkte jeg lettet. «De har hørt om desinfeksjon i alle fall.» Så stakk legen begge hendene i lommen på frakken og halte opp en sigarettpakke og fyrstikker og tente seg en sigarett. «De har nok ikke hørt om desinfeksjon likevel,» tenkte jeg fortvilet.
Kate, hovedpersonen i dramaet, så ut til å være mest opptatt av å holde svermen med malariamygg borte fra senga. Barnet måtte ikke få malaria før han hadde kommet ordentlig ut i denne verden.
Mens fødselen pågikk, og den stakkars Gunnar måtte trekkes ut med sugekopp, sto legen og pratet og røkte. Jeg ble mer og mer overbevist om at dette kom til å gå galt, fryktelig galt. Men det hadde jeg jo visst hele tiden. Og da gutten, som i alle fall var god til å brøle, endelig lå i armene til Kate, var jeg helt sikker på at tragedien var et faktum. Klokka var 05.15, den 3. august 1974.
For nå fikk jeg bekreftet mine verste anelser. Da legen grep gutten og holdt han opp etter beina som om det var en kylling, så jeg at han ikke hadde hode som et normalt barn. Det var ikke rundt, men bananformet. Dersom barnet overlevde, ville det i alle fall være hjerneskadet. Men det fikk være det samme, bare mora overlevde. Hun lå blek og stille på senga. Bare det ømme smilet hun fikk om munnen hver gang hun åpnet øynene og så ned på barnet overbeviste meg til slutt at det kanskje var et ørlite håp likevel. I alle fall håp om at mora skulle overleve. Så fikk det gå som det måtte med barnet. Men det kunne i alle fall hyle.
Legen, som ikke hadde hørt om desinfeksjon, slukket sigaretten mot sengestolpen og konstaterte overlegent at «Alt ser da ut til å være i orden her». Så gikk han. En pleierske kom inn for å vaske barnet. «Sikkert i det samme vannet som hun har vasket andre nyfødte i allerede,» tenkte jeg fortvilet. Kate bare smilte. Smilet ble enda varmere da sykepleiersken, mange timer, eller i alle fall minutter, senere kom inn med barnet og la det ved siden av henne. «Har du sett noe så nydelig,» sa hun og la skapningen tilrette ved brystet. «Å Steinar, er han ikke nydelig?»
«Jo» løy jeg, med meget svak stemme. Men hodet var kanskje ikke så misformet som jeg hadde trodd. Egentlig så han relativt normal ut. For en nyfødt som hadde kommet til verden under så forferdelige forhold, vel å merke. Barnet sov. Kanskje, bare kanskje, var det et ørlite håp likevel.
Helt sikker på at barnet var helt normalt ble jeg kanskje ikke før han begynte å lese som 5-åring og undret seg over om han kanskje var forbyttet på sykehuset siden han hadde så dumme foreldre. Men det var lenge etter at vi var trygt tilbake i Sirdal, og enda en gutt hadde kommet til verden. Men denne gangen var det på Flekkefjord Sykehus. «Bare ferien,» sa Kate. Det kommer vel an på hva en sammenlikner det med!
Når stolte fedre i dag forteller om hvilken vidunderlig opplevelse det er å være tilstede når et barn kommer til verden, holder jeg klokelig munn. Jeg har aldri vært særlig flink til å lyve.
