Unnskyld at jeg må skrive dette, og du trenger slettes ikke lese det. Men jeg har et behov for å skrive ut noen tanker. Noen refleksjoner om meg selv. Det har seg nemlig slik at jeg er mongo.

Det har tatt meg tid å forstå det. Det er ikke en erkjennelse jeg har gjort meg over natten, men gradvis har jeg blitt mer og mer bevisst på det. Jeg er mongo. Det har vært enkelte personer rundt meg som har hjulpet meg til å forstå det, men for det meste har jeg visst og oppdaget det selv. Jeg har kanskje bare trengt at noen turte å si det til meg og likevel være glad i meg.

Så – here goes…

Bymongo

198 13334295860 588 nI går kveld ble jeg bedt med ut på byen av en god venninne. En venninne jeg er glad i og setter veldig pris på. Vi har kjent hverandre i noe som faretruende nærmer seg 18 år, selv om vi ikke har møtt hverandre så fryktelig ofte de siste 15 av disse. Hun vet nok også at jeg er litt mongo. Kanskje derfor inviterte hun meg med ut for å treffe noen av hennes kollegaer, kjæresten sin og venner. Først ville jeg ikke. Jeg vet jo at jeg ikke liker å være sosial på den måten. Ingen vits i å lure seg selv. Møte en gruppe mennesker «ute på byen». Jeg får det nemlig ikke til. Det funker bare ikke. Men så overbeviste jeg meg selv enda en gang om at jeg burde prøve. Herregud, jeg er 37 år, 38 om to uker, og må da for svarte kunne fungere sosialt.

Men jeg gjorde ikke det. Ikke denne gangen heller. Det er så mye i hodet mitt som ikke fungerer på den måten det virker som om det fungerer hos andre. Jeg møter opp, hilser og smiler, men så stopper det. Jeg er der, men så er jeg ikke der likevel. Jeg hører hva andre sier, og jeg kan kose meg og le. Men inni hodet mitt så er jeg tusen steder på en gang. Mens noen forteller noe til meg kan jeg plutselig lytte til en annen samtale. Eller to andre. Og så mister jeg tråden på det som blir fortalt til meg, og så blir bare alt pinlig. Jeg analyserer hele tiden. Jeg er aldri til stede. Sånn fullt og helt. Det er en del av hjernen, la oss kalle det subhjernen, som alltid analyserer alt jeg sier og gjør. Og subhjernen er veldig kritisk. Veldig kritisk.

Jeg tenker på hvor armen min er plassert. Det vil si, subhjernen følger med på det. Burde den heller vært et annet sted? Kanskje jeg ikke burde ha hånden i ansiktet. Legge den på låret kanskje? Og jeg får så vondt i nakken av å sitte og se på folk. Stiv og ubehagelig. Etter en stund verker jeg. Men det kan jeg jo ikke vise. Burde jeg sitte rett opp eller lene meg bakover? Oi, nå har jeg bena i kors, det ser teit ut.

Subhjernen er veldig kritisk. Den hater stort sett alt jeg sier. Herregud så dumt!, sier den til meg etter hver setning jeg trykker ut. Så utrolig flaut, sier den til storehjernen. Den hjernen som føles som meg, på en måte. Selv om subhjernen også er meg. Egentlig en fin del av meg. Men jeg hater den litt likevel.

Etterhvert må jeg på do. Eller kjøpe noe å drikke. Men hvordan gjør man det? Når passer det seg å gå på do? Burde jeg si fra? Eller bare reise meg og gå? Samtalen går jo hele tiden så det blir aldri noen naturlig pause hvor det passer seg. Så jeg sitter og holder meg. Kanskje i et par timer. Kanskje mer. I blant går jeg aldri på do, men venter til jeg kommer hjem og holder på å pisse på meg. Det blir for mye oppstyr. Jepp, der var det ordet igjen. Oppstyr. Eller jeg kan sitte på en kafe og ikke klare å bestille mat selv om jeg holder på å sulte ihjel, fordi jeg klarer ikke finne ut hvordan jeg skal angripe det. Må man bestille ved disken? Kommer de til bordet? Jeg kan bli helt handlingslammet, så jeg sulter heller. Sitter til magen min knyter seg av sult, og så går jeg hjem og spiser en brødskive heller.

(Og selv om jeg sliter med å bestille en kopp kaffe, har jeg ingen problemer med å holde foredrag for mange mennesker, synge og spille på en scene, eller møte en kvinne på date. Forstå det den som kan.)

Enda verre er det å faktisk forlate et utested. Det er ikke få ganger jeg har sittet til alle andre har gått fordi jeg ikke vet hvordan man forlater et følge. Hvordan gjør man det? Må jeg si farvel til folk? Må jeg ha en grunn? Eller kan jeg bare si at nå vil jeg gå? Og igjen så passer det seg aldri. Ingen pause hvor jeg kan ta ordet og si at jeg må stikke. Så jeg blir sittende. Pissetrengt, sulten og stiv i nakken. Helt til alle andre har dratt eller skal dra. Da kan jeg også dra uten å lage oppstyr.

Det er fryktelig slitsomt.

Samtalen er også vanskelig. Jeg er født med en sånn stemme ingen hører. Den ligger i et toneleie som er uhørbart for folk flest. Kanskje stemmebåndet mitt er sånn at den produserer en rekke frekvenser som kansellerer hverandre ut. Jeg føler jeg snakker høyt, men jeg kommer ikke til orde. Hvordan tar man ordet? De andre klarer det. Praten flyter naturlig. Når de har noe å si, så sier de det. Og det funker. Jeg blir bare sittende og lytte. Er det dialekten min? Mumler jeg? Jeg forsøker å ikke gjøre det. Hvorfor får jeg ikke sagt noe?

For jeg er jo ikke teit. Jeg er mongo, ja, men ikke teit, selv om jeg er ekstremt god til å fremstå som nettopp det. Hvis noen leser denne bloggen tenker de kanskje at jeg virker som en velartikulert og oppegående fyr. Hvis noen møter meg i en sosial setting, så vil de tro jeg er teit. For jeg virker stokk dum. Har ingenting å bidra med. Og hvis jeg bidrar, så hører ingen meg. Derfor er det best å bare holde kjeft. Hver gang jeg klarer å bryte gjennom og faktisk si noe, så føles det pinlig. Subhjernen ler av meg. Og så blir jeg flau av meg selv. Kanskje rød i ansiktet.

Æsj. Det er det verste jeg vet.

20% autist?

Jeg tror jeg er litt autist. Neida, jeg vet at autisme er en alvorlig diagnose, og jeg har neppe den. Aspergers da. Men det blir også tullete å si, fordi det krever nok mer enn de tendensene jeg har. Tror jeg. Men det føles som om jeg er 20% autist. Og mange rundt meg kan nok skrive under på det. Jeg lever i en boble. Føler aldri at jeg når helt ut til folk. Muntlig riktignok. Skriftlig klarer jeg det, og det er nok mye av drivkraften bak denne bloggen, fordi her kan jeg prate mens folk lytter. Her har jeg en stemme folk hører.

Da jeg var liten hadde vi svært ofte besøk. Mine foreldre var og er veldig inkluderende og sosiale, og vi hadde familie, naboer, venner og fremmede på kaffebesøk hele tiden. Alle satt rundt stuebordet, i sofaer og stoler, og pratet. Men ikke jeg. Og hvor fant de meg? Jeg lå på ryggen under stuebordet. Alltid under stuebordet. Der var det trygt. Der kunne jeg ligge i fred og bare lytte. Ta til meg informasjon. Det har slått meg først de siste dagene hvordan det kan ha vært symptomatisk for den jeg er. Allerede da jeg var liten hadde jeg det best alene, under stuebordet, usynlig, omgitt av informasjon.

Jeg er en observatør. Jeg liker å observere. Se og lytte. Når jeg er på utesteder blir jeg sittende og kikke. Og det passer meg helt bra. Den rollen liker jeg. Observatøren. Men folk rundt meg finner det litt ukomfortabelt. De tror jeg kjeder meg. Har det fælt. De mest omsorgsfulle kommer og spør meg både en og flere ganger om jeg har det bra. Vil jeg ha noe å drikke? Kan de gjøre noe for meg? Men jeg har det helt fint der jeg sitter. Sitter og observerer. Ser på folk danse og prate. Lytte til det andre sier. Så lenge jeg ikke trenger å bidra selv. Eller late som om jeg er til stede. Jeg ønsker å være til stede uten at folk trenger bryr seg med det.

Derfor var det så godt å ligge under stuebordet da jeg var liten. Der fikk jeg være i fred. Bare lytte til samtalen som gikk over meg. Til jeg sovnet. Ja, for da gjestene var gått fant de som regel mongo-Gunnar liggende å sove under stuebordet…

Mongolisten

Det er så mye rart med meg. Jeg har vært så heldig å bli kjent med en jente som har blitt en viktig person i livet mitt. En venn jeg har blitt veldig glad i. Jeg har bare kjent henne i et år, men hun forstår meg bedre enn de fleste. Hun har pekt ut mange av mine mongo-sider, men liker meg likevel. Det føles godt. Med henne kan jeg leve ut min indre mongo uten skam.

Jeg ba henne skrive en liste over mongoting hun hadde oppdaget ved meg. Det gjorde hun med glede. Litt for mye glede kanskje.

(Forholdisme i tittel tilsiktet.)

Implementering av fokus i forhold til synliggjøring av mongohet

1. Hvordan du ser på ansiktet til den du snakker bare 5-10% av hva andre folk gjør.

(Normal oppførsel: Se mer på folk.)

Det er vanskelig å se på folk. Å se noen i øynene er som lyn som brenner seg langt inn i hjernebarken. Så merkelig. At noe så passivt kan være så smertefullt. I tillegg tror jeg at jeg hører dårlig, for hvis jeg ikke ser på leppene til folk har jeg ofte vondt for å forstå hva de sier. Så hvis jeg ser folk i ansiktet er det av vane som regel på munnen. Ikke i øynene. Jeg vet ikke om folk ser forskjellen. Om man kan avgjøre om jeg kikker dem i øynene eller ti centimeter lavere. Det må jeg spørre noen om en gang…

2. Hvordan du først somler kjempemasse mens andre venter på deg, og så plutselig bare strener ut når du er klar til å gå, uten å egentlig legge merke til om andre følger med.

(Normal oppførsel: Kommunisere at man går, evt vente mens de tar på jakke.)

Det er veldig autistisk oppførsel, merker jeg. Det lukter Rain Man lang vei. Og dette er en av de få tingene jeg egentlig ikke visste om selv før hun fortalte meg det. Men da hun sa det måtte jeg le, for jeg kjente meg så godt igjen. Vi kan sitte lenge på en kafé sammen, og hun sier at vi burde gå. Men så må jeg skrive ferdig noe på Macen først, så hun blir sittende tolmodig og vente, og begynner kanskje å lese noe for å få tiden til å gå. Og så plutselig, på ti sekunder, har jeg pakket sammen og er borte ved utgangsdøren mens hun sitter der og skjønner ingenting.

Herregud, jeg er så mongo.

3. At du stopper midt i resonnementer og til og med setninger og tenker deg om altfor lenge. Så lenge at det virker usannsynlig at du har tenkt å fortsette samtalen.

(Normal oppførsel: Snakke kontinuerlig så man ikke skal miste ordet/måtte gjennomleve stillhet på noe tidspunkt.)

Dette er nok den kanskje flest vil nikke gjenkjennende til. Huff. Jeg gremmes. Men akkurat sånn er jeg, og jeg vet det selv. Det er bare det at hjernen min fungerer så utrolig treigt. Jeg trenger så mye tid på å finne ut hva jeg skal si. Det er kanskje derfor jeg også er så dårlig å prate hvis jeg møter folk på et utested, som jeg skrev om lenger oppe. Andre mennesker er så flinke til å ha meninger om alt fortløpende. Men jeg må dvele ved alt. Jeg har ikke svaret, og må tenke meg om. Problemet er bare at det funker ikke i sosiale settinger med bakgrunnsmusikk og hvor folk er halvfulle. Der går praten fort og i ett. Dermed melder jeg meg ut og blir sittende i min lille boble igjen.

Men så prøver jeg å kompensere for det da, ved å si ting fort. Spille normal. Problemet er bare at hjernen ikke henger med. Og så må jeg stoppe og hente meg inn igjen. Da stopper verden litt opp, og jeg vet kanskje ikke hvor lang tid som går. Folk som ikke kjenner meg vil da kanskje tro jeg har falt helt ut, mens de som kjenner meg vet at de må vente. Vente ubehagelig lenge. For de vet at mongo-Gunnar kommer med mer om de bare smører seg med tolmodighet. Og det har de rett i. Det kommer mer. Jeg må bare finne ordene først, og glemmer å informere samtalepartner om det. Stakkars dem.

4. At du noen ganger ikke responderer på det som blir sagt til deg før noen timer eller samtaler senere.

(Normal oppførsel: Svare med en gang. Imidlertid kan det føre til dårligere svar, men hvis man vet at man trenger tid til å tenke på noe, ville normal oppførsel vært å si det. «La meg tenke litt på det og komme tilbake til det.» Manglende tilkjennegivelse av at du har fått med deg hva som er blitt sagt. Få utrop av typen: Oj, nææh, er det sant?! Jøssiball ol.)

Dette er et av mine største problemer. Som jeg skrev ovenfor så tenker jeg sakte. Og når hjernen min begynner å prosessere ting så stenger den ute verden. Veldig ofte forløper det seg slik: Jeg har hyggelig besøk, og vi sitter og snakker om mange ulike temaer. Dagen etterpå står jeg i dusjen, og så begynner jeg å tenke tilbake på ting som ble sagt. Jeg ser for meg at den besøkende fortalte noe interessant til meg, men så kan jeg aldri huske å ha respondert. Hva? Sa jeg ikke noe tilbake? Nei, jeg gjorde kanskje ikke det. Jeg bare tok innover meg hva som ble sagt, og så gikk jeg i dvale. Først dagen etterpå, eller en uke senere, kan jeg føle for å respondere. Da har hjernen fått jobbet litt med saken, og jeg er klar for å dele en mening.

En samtale med meg burde foregå asynkront. Den besøkende kan fortelle alle sine ting, og så gå hjem. Så trenger jeg noen dager til å la hjernen prosessere denne informasjonen og gjøre seg opp meninger om det som er sagt. Så kan vi ha nytt kaffetreff hvor jeg får komme med mine tilbakemeldinger. Slik fungerer hjernen min.

Det er også sant det hun sier om at jeg gir lite verbale tilbakemeldinger. Jeg gir lite uttrykk for overraskelse, glede, sjokk, nysgjerrighet osv. Folk kan fortelle meg at de så en mann bli spist av en ulv da de var på vei til meg, og jeg bare smiler så vidt. Inni meg er jeg imponert, og tankene går aktivt. Men utad glemmer jeg å vise det som skjer inni meg. Jeg glemmer at jeg kanskje burde respondere med noe entusiastisk. Hva, er det sant? Jøss. Men nei, jeg bare absorberer informasjonen og innbiller meg at dialogpartneren forstår hvor henrykket jeg egentlig er inni meg.

Jeg må være så utrolig slitsom…

5. Sosialt uheldige tics.

Ja. Det har jeg sett på videoopptak av meg. Jeg tar meg veldig mye i ansiktet. Veldig mye. Biter meg i leppene. Trykker og drar i nesen og skjegget. Jeg sitter hele tiden og tramper med føttene eller dunker med fingrene. Spesielt om noen stiller meg et spørsmål eller jeg får fokus på meg med flere til stede. Da må jeg gjemme alt ubehaget og forsøke å virke rolig, og så kanaliseres det til en annen del av kroppen, kanskje føttene under bordet som nesten vrenger seg så hardt inn i hverandre at anklene brekker. Jeg hater når anklene brekker.

6. Smiler nesten bare når du faktisk morer deg eller er glad for noe, ikke for å være høflig sånn som oss andre.

Men det er utenpå. Jeg smiler nemlig veldig mye. Inni meg. Det er noe jeg har oppdaget de siste par årene. Det jeg føler inni meg og det jeg uttrykker på utsiden er svært ofte ikke i synk. Nå som jeg har begynt å tenke på det merker jeg det så godt. Jeg sitter og prater med noen, og så sier de noe som er morsomt. Og jeg smiler. Tror jeg. Men så kjenner jeg etter i kinnene. Gjør en forsiktig bevegelse med kinnmusklene for å kjenne hvilken posisjon de er i. Er de i smileposisjon? Jeg tror at de er det. Men nei, de er ikke det. Munnen min er nøytral. Og nøytral hos meg ser ofte litt sur ut fordi jeg har sånn nedovermunn. Herregud, jeg smiler jo ikke! Jeg tror at jeg smiler, men så gjør jeg det ikke. Stakkars folk som har måtte kommunisere med meg i alle disse årene. De må jo tro jeg er så utrolig sur. Men jeg smiler inni meg! Og nå må jeg aktivt trekke i smilemusklene for å få ansiktet til å matche det smilet jeg har inni meg. Noe som sikkert bare ser falskt ut.

Argh, jeg er så mongo. Hvorfor kan jeg ikke en gang håndtere helt grunnleggende kroppslige reaksjoner?

Og så er det nok sant som hun sier. Jeg er dårlig til å smile og le bare for å smile og le. Når jeg gjør noe så er det ekte. Jeg er veldig dårlig på alle de greiene som gjør at folk fungerer sosialt sammen. Som smalltalk. Og å vise hengivenhet og entusiasme. Smile for å være hyggelig. Men jeg er hyggelig. Jeg er snill. Jeg vil så gjerne bli oppfattet som trivelig. Men så er det noe som ikke funker.

Kanskje jeg lå under det stuebordet alt for mye. Kanskje jeg gikk glipp av en grunnleggende sosial trening som gjør at jeg nå mangler disse helt basale egenskapene som alle andre har.

Jeg skulle ønske jeg kunne gå ut og drikke øl og prate med folk slik alle andre kan. Men jeg får det ikke til. Hvorfor i all verden får jeg ikke til det? Hvor og når lærte andre mennesker disse sosiale kodene jeg aldri har fått med meg? Det er vel ikke umulig at det har noe med at jeg stort sett satt alene fra jeg var 16 til 20 og skrev dikt, laget musikk, leste bøker, programmerte eller lastet ned toppløsbilder av Cindy Crawford over et tregt modem. Jeg var aldri på en eneste fest. Sånt hjelper ikke, vettu.

På den annen side har jeg endt opp som ganske kunnskapsrik, datakyndig, musikalsk og skrivefør, noe mange misunner meg. Kanskje det var verdt det likevel. Jeg vet ikke.

Mongomodig

Duty callsMongo-Gunnar er slitsom, men så fører det kanskje til noen utilsiktede gode egenskaper. For eksempel har jeg en veldig Sheldon Cooper-aktig tilnærming til sannhet.

Et par eksempler. For en tid tilbake skrev redaktøren i Tidsskrift for Den norske legeforening en artikkel om HPV og HPV-vaksiner som jeg ikke mente var helt korrekt. Så da sa jeg fra om det. Jeg skrev en bloggpost, og senere en kommentar som kom på trykk i Tidsskriftet, hvor jeg irettesatte redaktøren av det samme tidsskrift. En redaktør med medisinsk spisskompetanse på det hun uttalte seg om, mens jeg bare er en selvlært datamann.

Wow, det er modig gjort!, sa mange. Åh?, sa jeg. Hvorfor er det modig? Hun skrev jo noe som var feil, og da må jo jeg korrigere henne. Ville ikke alle gjort det?

Eller den noe ferskere «sjokogate» hvor jeg, på tross av trusler om millionsøksmål og risiko for å bli utsatt for andre ubehageligheter, valgte å publisere informasjon i bloggen min som jeg mente var viktig for ytringsfriheten og for rettferdigheten.

Modig!, sa mange. Åh?, sa jeg. Jeg så at urett ble gjort, og da må jeg si fra om det.

Dette er ikke falsk ydmykhet. Det er sånn hjernen min fungerer. Jeg forstår virkelig ikke hvorfor noen anser slike ting som modige. Jeg gjør bare som Sheldon Cooper i The Big Bang Theory ville ha gjort. Han forstår ikke de sosiale koder, og skjønner ikke når han sårer noen eller sier noe upassende. Hvis det er faktamessig korrekt så må det sies. Sånn er til dels jeg og. Ikke så håpløs som Sheldon, men jeg har tendensene. Det er flere som har blitt oppgitt over meg fordi jeg ikke klarer å la det som er formelt korrekt vike for det som kanskje bør sies for at folk skal føle seg vel – selv om det er feil.

Noen vil altså si jeg er modig. På den annen side ville jeg ikke vært den første til å redde noen ut av et brennende bilvrak. Til det fungerer hjernen min for sakte. Jeg ville trengt tid til å vurdere alle muligheter først, og vurdere om andre var bedre egnet enn meg til å ta grep i situasjonen. En dårlig egenskap. Men i de litt mer asynkrone og myke «heltedåder» kan jeg være en prins – uten helt å forstå det selv.

Vil, men får det ikke til

Jeg nevner dette fordi jeg tror det henger litt sammen med hvordan min hjerne fungerer sosialt sett. Den mangler noen moduler som gjør at folk flest fikser de sosiale greiene. I saken hvor jeg blogget om alkohol og foreldreansvar så siterte jeg noen tvitrere, noe som falt i dårlig jord. Et par av dem antydet at jeg gjorde dette for å hevne meg for noe de hadde tvitret noen måneder tidligere i en annen debatt. Uforståelig. Sånn funker ikke jeg. Min hjerne har ikke de sosiale koblingene som gjør slikt mulig. Jeg besitter ikke noe kartotek over hvem som er hvem, med karakterbøker på folk, og oversikt over hvem som har gjort hva, og hvem jeg liker og ikke liker. Jeg husker sjelden hvem en person er to minutter etter at jeg har hilst på dem. Jeg er håpløs med navn, håpløs med ansikter.

Slikt bryr meg ikke. Det er en del av virkeligheten jeg ikke har noen interesse for. Det vil si, jeg bryr meg egentlig, bevisst sett. Jeg liker folk, elsker folk, og vil gjerne få det til. Jeg ønsker å klare å være sosial, fordi jeg liker å prate, liker å omgås gode mennesker. Men de deler av hjernen min som skal håndtere sånt bryr seg ikke. Og da hjelper det lite hvor mye jeg bevisst sett vil, virker det som…

Jeg har bodd mesteparten av livet mitt på et knøttlite sted med bare noen hundre innbyggere. Et sted hvor alle vet alt om alle. Unntatt meg da. Det vil si, alle visste mye om meg, og jeg har vel forstått at det ble snakket mye om meg i krinker og kroker. Men jeg brydde meg fint lite om andre. Eller hva som ble sagt om meg bak min rygg, for den saks skyld. Jeg visste ikke hvem av mine tidligere klassekamerater som bodde på Tonstad. Ante ikke om de var gift eller hadde barn, eller hva de jobbet med. Jeg fulgte ikke med, fordi folk i periferien ikke bryr meg. Det gjorde det ekstra vanskelig å drive smalltalk, fordi jeg hadde ikke noe å snakke om. Jeg kunne snakke om store filosofiske eller vitenskapelige spørsmål, men ikke om bygdesladderen, fordi den brydde meg ikke. Og jeg bryr meg ikke om fremmede heller. Jeg er fullstendig uinteressert i hva folk driver med, og når jeg skal «smalltalke» med folk så er det så smertefullt. Jeg har nøyaktig null interesse for andre. Mennesker engasjerer meg ikke.

Annet enn de jeg møter one-on-one. De jeg finner interessante. De som er nær meg. De jeg bryr meg om. Slike mennesker bryr jeg meg veldig mye om. Og det er nok her jeg skiller meg fra en autist, fordi jeg mangler ikke empati. Tvert i mot mener jeg å ha svært mye av det. Jeg føler andres smerte veldig godt. Alt for godt. Noe som igjen er et handicap, fordi jeg er så redd for å såre noen. Jeg hater å se at andre har det vondt. Jeg vil heller gå til grunne selv heller enn å la noen føle seg utilpass.

Jeg kan være hard mot de harde når de fortjener det, når det er dumskap eller ondskap. Det er jeg ofte her i bloggen. Men for det meste er jeg latterlig ydmyk og raus. Jeg anstrenger meg så langt jeg kan for å undergrave meg selv for å slippe å se andre ha det ukomfortabelt eller vondt. Bestiller jeg mat på en restaurant og får noe helt annet enn det jeg bestilte, så sier jeg ikke fra. Jeg får så vondt av den stakkars servitøren. Da jeg var og holdt et foredrag i Tromsø for noen måneder siden bodde jeg på et hotell, og der bestilte jeg meg en dyr middag på kvelden. Det kostet over 300 kroner for noe lammegreier som så flott ut. Men kjøttet var frossent inni. Og da servitrisen spurte meg om maten smakte, sa jeg selvsagt at ja, det gjorde den. Idiotisk? Ja, jeg vet. Man bør jo si fra. Men jeg klarer det ikke. Jeg får så vondt av dem, stakkar. Det er ikke måte på hvor drøye ugjerninger jeg har tilgitt fordi jeg heller vil lide selv enn å se gjerningsmannen ha det vondt.

Mennesker som er flinke til å være sosiale har nok også et mye bedre personminne. De har evne til å huske personer, og huske hva de har gjort. De har en relasjonsdatabase (pun intended) i hjernen for å kartlegge og administrere sine sosiale relasjoner. Det er nyttig. Da kan de lettere smalltalke fordi de vet litt om alle. De har et slags mentalt kart over folk. Men det fører nok også til mye mer intriger. I alkohol-saken så mente altså et par personer at jeg hevnet meg for noe som hadde skjedd for lenge siden. Noe jeg ikke en gang kunne huske. Visstnok tvitret av personer jeg ikke vet hvem er. Jeg bryr meg ikke om sånt. Jeg er aldri langsur.

Folk kan fucke meg så usedvanlig hardt, men to uker etterpå kan jeg ha glemt om vi var venner eller fiender. Sånne ting fyller ikke hjernen min. Det er uinteressant. På godt og vondt. Det gjør det vanskeligere å fungere sosialt, men det gjør meg nok også raus, fordi jeg nesten aldri holder folks handlinger mot dem i ettertid. Alle får starte med blanke ark hos meg, ikke fordi jeg er så godhjertet, men bare fordi sånne ting ikke fester seg særlig i hjernen min. Alle får nye sjanser.

Mongoblogg

Så ja, jeg er mongo. Men mongoheten gjør at jeg har denne bloggen. At jeg har en hjerne som bryr seg mer om fakta, sannhet, kunnskap, og forståelse av verden rundt meg, heller enn perifere mennesker, sladder og intriger. Jeg tenker treigt, noe som gjør meg til en dårlig samtalepartner, men jeg tenker godt. Og når jeg får tatt den tid jeg trenger til å skrive om det hjernen min har tygget ferdig, så liker folk det. Eller hater det. Men det er to sider av samme sak.

Jeg er ikke redd for å blogge om kontroversielle temaer, fordi min Sheldon-hjerne gjør at jeg må si fra om det jeg mener, selv om det gjør meg både upopulær og mistenkeliggjort. Og jeg skulle vel egentlig ønske at folk flest var litt mer sånn. Brydde seg litt mindre om hvem og litt mer om hva. Litt mindre om hva man føler er sant, og litt mer om hva som kan dokumenteres å være sant. Og så deretter si det, høyt og tydelig, uten å være så livende redde for å bli upopulær eller at noen skal føle seg «krenket» – dette innholdsløse begrepet som folk bruker som vern mot kritikk. Det tror jeg hadde gjort verden til et litt bedre sted… Men helst uten all mongoheten min da. Heldige er de som både kan kan være litt Sheldon og samtidig fungere sosialt.

Og jeg vil beklage til alle rundt meg. Alle som tror jeg er sur eller uinteressert. Jeg er som regel ikke det. Hvertfall ikke om jeg er one-on-one med noen. Da er jeg med. Jeg bryr meg. Men jeg faller litt ut og trenger tid.

Jeg vil også beklage til alle jeg var uspiselig ovenfor i mine første 30+ leveår. Jeg var uspiselig fordi jeg trodde ikke det gikk an å like meg. Så heller enn å gjøre meg selv elskelig, gjorde jeg meg selv uspiselig. Det funket som et bra vern. Da passet jeg må at ingen fikk sjansen til å ikke like den jeg egentlig var, ved å være så bevisst uspiselig at jeg heller kunne skylde på det. Først da jeg passerte 30, og kanskje enda noen år, begynte jeg å få troen på meg selv. Først da begynte jeg så smått å tro at noen kunne like meg. Og da jeg endelig turte tro på det, så turte jeg også være rausere mot andre. Jeg lot vernet falle. Jeg blottla meg selv. Og da oppdaget jeg at mange faktisk likte meg. På tross av min indre mongo.

Sånn. Da var det satt ord på det også. Temmelig mongo gjort, ikke sant?


Oppdatering: Dette bildet passer meg kanskje bra…

How to care for introverts