Noen kjappe take-aways fra dagens SSB-rapport om innvandring og kriminalitet, relevant for ting jeg har blogget om og skrevet om i boken min "Håndbok i krisemaksimering" (hvor alt dette gjennomgås ganske så grundig):
1) Ser man på perioden 2010-2013 var 8 per 10.000 nordmenn uten innvandrerbakgrunn dømt for seksuallovbrudd. Hvor mange av de med innvandrerbakgrunn? Ni.
Og ser man på norskfødte med innvandrerforeldre, er det ingen forskjell. Det er 8 per 10.000 både i den gruppen og i den øvrige befolkningen etter at man har justert for kjønn og alder.
Jeg synes akkurat den forskjellen er verdt å merke seg. Det fremstår noe mindre dramatisk enn det bildet innvandringskritikerne ønsker å fremme i debatten. Ikke minst viser det hvorfor nettopp det å justere for kjønn og alder er så viktig. Det er nemlig en overrepresentasjon om man ikke tar høyde for dette, men det skyldes at det er flere menn hos innvandrere i den aldersgruppen som voldtar mest. Da vil det naturlig være en overrepresentasjon selv om det ikke sier noe om kriminell tilbøyelighet i gruppen i seg selv.
2) Hos norskfødte med innvandrerbakgrunn fører en justering for sosiodemografiske årsaker, da primært kjønn og alder, til en 40 % reduksjon i andelen gjerningspersoner.
Jeg har ofte påpekt at sosiodemografiske årsaker er viktig å ta hensyn til når man diskuterer kriminalitet. De ferske tallene fra SSB bekrefter atter en gang at dette har mye å si. For innvandrere fra enkelte land gir en justering for sosiodemografiske årsaker så mye som 50 % reduksjon i andel gjerningspersoner.
Samtidig er det verdt å merke seg at dette primært handler om kjønn og alder - og spesielt alder. Unge menn begår mest kriminalitet uavhengig av bakgrunn. Når da også unge er betydelig overrepresentert hos kanskje spesielt ikke-vestlige innvandrere, vil det alene føre til en overrepresentasjon selv om det ikke sier noe om kriminell tilbøyelighet i gruppen som helhet. Det er viktig.
Fra rapporten:
Helt sentralt her er at unge menn vesentlig oftere begår lovbrudd enn andre grupper. Det er følgelig rimelig å forvente at befolkningsgrupper med en stor andel unge menn er overrepresentert i kriminalstatistikken nettopp fordi de består av en større andel unge menn.
Og:
Det er for eksempel en langt større andel unge blant norskfødte med innvandrerforeldre enn i de to andre gruppene, med hele 66,7 prosent under 25 år. Kun 6,8 prosent er 40 år eller eldre i denne gruppen.
Om dette er vanskelig å forholde seg til, kan man tenke seg et scenario hvor de fleste innvandrere var kvinner i alderen 50+. Da ville innvandrere være sterkt underrepresentert i kriminalitetsstatistikken. Men det ville ikke av den grunn bety at de var mindre kriminelle. Man måtte justert for denne skjevheten i alder og kjønn for å finne ut hvor kriminelle de faktisk var som gruppe, dersom kjønns- og aldersfordelingen var lik befolkningen forøvrig.
Når det justeres for sosioøkonomiske faktorer som sysselsetting, bosted o.l., så ser dette ut til å ha mindre å si. Dette er også viktig, fordi det fremste argumentet mot å forholde seg til sosiodemografiske forhold er at man ikke nødvendigvis kjenner årsaksretningen. Er det kriminalitet som fører til dårligere levekår, eller er det dårlige levekår som fører til høyere kriminalitet?
Men sosioøkonomiske årsaker har altså ikke veldig mye å si, ifølge SSB-rapporten. I hvert fall ikke langt på nær så mye som kjønn og spesielt alderssammensetning, som man derimot ikke kan rasjonalisere bort på noe vis.
3) Overrepresentasjonen hos innvandrere er gått markant ned de siste 15 år.
Sammenlignet med tidligere rapporter, ser vi at overrepresentasjonen har sunket med ca 23 %. Det er gledelig.
Kriminaliteten har sunket også i befolkningen for øvrig, men har altså sunket betydelig mer hos innvandrere.
Det betyr også at de gamle tallene for overrepresentasjon som er brukt hyppig i debatten tidligere, nå ikke er relevante lengre. Ergo har mye av debatten vært tuftet på et realitetsbilde som allerede da var utdatert med mange år. Og budskapet har ofte vært "det blir stadig verre", mens det i virkeligheten blir bedre og bedre. Det blir både mindre kriminalitet totalt sett i befolkningen, og kriminaliteten hos innvandrere synker i tillegg mest.
Det siste er veldig interessant, fordi et vesentlig argument mot å bruke "lavere kriminalitet nå enn før" som argument mot innvandringsfrykt har vært at "jammen, kriminaliteten ville vært enda lavere om det ikke var for innvandring". Det er selvsagt riktig. Men de samme debattantene har også hevdet at det er en dramatisk økning i kriminalitet hos innvandrere som har motvirket den nedgangen i kriminalitet vi ellers ville ha sett. Det viser seg å ikke være korrekt. Tvert i mot har kriminaliteten hos innvandrere altså sunket mer enn hos nordmenn for øvrig.
Nedgangen er også størst hos flyktninger og familigjenforente (altså ikke-vestlige), mens det er en oppgang hos arbeidsinnvandrere (primært vestlige/"øst-europeere"). Det kan man også dvele litt ved.
4) Registertall viser ikke nødvendigvis hele sannheten.
Så er det verdt å huske at dette er basert på registertall. Men hvem som ender opp i registrene er kanskje ikke helt representativt for kriminalitetsbildet?
Faktorer som rapporten ikke har kunne vurdere er i hvilken grad folk med innvandrerbakgrunn oftere identifiseres, siktes og dømmes enn folk i den øvrige befolkningen gjør. Det finnes holdepunkter for at det er tilfelle, bl.a. fordi DNA-registeret inneholder vesentlig høyere andel innvandrere (grunnet familiegjenforeningssaker osv), fordi folk som "ser annerledes ut" oftere anmeldes, og andre årsaker.
(Jeg skriver veldig mye om dette i "Håndbok i krisemaksimering", og anbefaler at man leser denne for en mer utdypende drøfting av dette, med tilhørende kilder.)
I SSB-rapporten kan vi lese følgende drøfting av dette:
En mulig tredje forklaring på innvandreres overrepresentasjon i registrert kriminalitet er at de har høyere oppdagelsesrisiko enn personer i den øvrige befolkningen. Denne forklaringen åpner for at innvandrere ikke faktisk begår mer kriminalitet, men at de – tilsiktet eller utilsiktet – blir diskriminert av politiet og andre aktører i strafferettssystemet.
Noen studier antyder at slik diskriminering finner sted. For eksempel viser (Sollund, 2006, 2008) hvordan ellers trivielle møter mellom innvandrergutter og politiet lettere eskalerer grunnet misforståelser.
Det at «ikke-vestlige» innvandrere blir frifunnet eller får saken henlagt noe oftere enn øvrig befolkning (Stene, 2000, s. 33-38) kan også stemme med en slik antagelse – skjønt det kan også skyldes andre forhold som ikke er synlige i statistikken, for eksempel bevisførsel, tilbøyelighet til å tilstå, etc. (jf. Holmberg og Kyvsgaard, 2003).
Det er også verdt å merke seg at mens alle studier basert på offisiell statistikk finner en overrepresentasjon av innvandrere, er bildet mer nyansert i selvrapporteringsstudier blant ungdommer, se for eksempel Andersen og Bakken (2015). Det mangler imidlertid sikre systematiske undersøkelser av hvorvidt måten rettsvesenet møter innvandrerbefolkningen på kan være en forklaringsfaktor bak overrepresentasjonen i kriminalstatistikken. Dette spørsmålet må derfor regnes som uavklart i norsk sammenheng.
Slike faktorer kan neppe forklare all overrepresentasjon, men vil fortsatt ha betydning for tallene. Det er et stort problem når man skal vurdere overrepresentasjon. Er den virkelig eller en konsekvens av systemet?
Det bør også nevnes at rapporten nesten i en bisetning påpeker at også norskfødte med nordiske innvandrerforeldre har en signifikant overrepresentasjon i kriminalitetsstatistikken sammenlignet med innvandrere fra de samme nordiske land. Hva forteller det oss om konsekvensene av å føle seg som en fremmed i landet, selv om man bare kommer fra et naboland?
5) Det er viktig å benytte seg av relevante og bekreftede tall når innvandring og kriminalitet skal diskuteres.
Nettavisen kjørte for et års tid siden en serie artikler hvor de så på landbakgrunn for personer i saker ført for tingretten i Oslo. Basert på om navnene i sakene var "utenlandske" eller ikke, laget de noen statistikker på dette. Forsvaret for å kjøre en slik opptelling var: "Ingen grunn til å frykte fakta". Det er viktig med kunnskap uansett hva den forteller oss.
Det er jeg enig i. Men å telle utenlandske etternavn i saker man ikke vet hva omhandler, med personer man ikke vet hvem er eller hvor kommer fra, er ikke fakta. Det er støy og tilfeldigheter.
Det Nettavisen ignorerte er f.eks. at saker ført for domstolen i Oslo ikke bare gjelder folk bosatt i Oslo. Det inkluderer flere hundre tusen som bare er innom Oslo i forbindelse med jobb eller fritid og fest i helgene. Det inkluderer turister og folk med kortvarig opphold på grunn av arbeid. Det inkluderer ulovlige innvandrere. Det inkluderer saker hvor innvandrere naturlig vil være overrepresentert, f.eks. saker knyttet til nettopp innvandringsspørsmål i seg selv. Så å sammenligne med den bofaste innvandrerbefolkningen i Oslo, vil gi veldig uriktige tall hvis målet er å finne overrepresentasjon.
TV 2 gjorde i stor grad same blunder da i fjor de skulle se på seksuallovbrudd i 2015.
SSB-rapporten forholder seg derimot til de som er bosatt i Norge hvert år, samt verifisert landbakgrunn og type lovbrudd. En analyse av dette kan kalles fakta, og det er nyttig og sunt, selv om også disse tallene har en del betydelige forbehold - slik forskerne bak rapporten selv påpeker.
Endelig er det en rekke problemer knyttet til å bruke kriminalstatistikken som mål på den virkelige kriminaliteten (Thorsen et al., 2009), og dette medfører usikkerhet ved konklusjonene. Grunnet mulige feilkilder vet vi ikke hvorvidt, og eventuelt i hvilken grad, tallene overvurderer eller undervurderer forskjellene i den faktiske kriminaliteten mellom befolkningsgruppene.
6) Innvandrere rammes også oftere av kriminalitet.
Forskerne skriver:
Videre har analysene i denne rapporten hatt et utelukkende fokus på innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre som gjerningspersoner for kriminalitet, mens tidligere studier har vist at innvandrere er overrepresenterte også som ofre for kriminalitet (Egge-Hoveid, 2017; Gundersen et.al., 2000).
Dette er viktig, fordi overrepresentasjon i kriminalitetsstatistikken er høyest når det gjelder voldslovbrudd. Betyr det at nordmenn uten innvandrerbakgrunn er mindre trygge på grunn av innvandrere? Ikke nødvendigvis.
Mye av denne volden skjer i ungdomsgjenger som utøver vold mot hverandre. Det er ofte innvandrere mot innvandrere. Det er selvsagt fortsatt et problem som må bekjempes, og et symptom på noe underliggende galt, men det trenger ikke bety at den vanlige volden mot tilfeldige ofre i samfunnet er vesentlig høyere på grunn av innvandring.
Konklusjon
Det er mye å si om rapporten, og dette var bare noen få poenger på morgenkvisten. Det mest interessante er kanskje å finne ut hvorfor innvandrere fra enkelte land, og kanskje spesielt norskfødte med innvandrerbakgrunn, er overrepresentert i kriminalitetsstatistikken, selv etter at det er justert for sosiodemografiske årsaker - i den grad statistikkene gir et riktig bilde av virkeligheten.
Det vi i hvert fall ser er at overrepresentasjonen ikke er statisk. Den endrer seg mye over tid, og de grupper som hadde høyest overrepresentasjon for 15-20 år siden, har hatt størst nedgang. Det betyr at politikk og tiltak virker. Det er mulig å gjøre noe med dette. Spørsmålet er hva som virker best. Det kan rapporten ikke si noe om, men det burde gi inspirasjon til å jobbe med problemstillingene.
Forskerne skriver i sin avslutning:
Studier av norskfødte med innvandrerforeldre demonstrerer imidlertid hvordan personer i denne gruppen befinner seg i en unik posisjon «mellom barken og veden» i sin søken etter identitet, kultur og tilhørighet (Friberg, 2016; Hernes, 2010), og for andre utfall (for eksempel frafall og skole- prestasjoner) ser man ofte en tydeligere polarisering i denne gruppen i den forstand at noen gjør det svært bra mens andre faller utenfor (se for eksempel Hernes, 2010; Steinkellner, 2017).
Dersom slike prosesser er gjeldende også for kriminalitet kan dette forklare noen av mønstrene vi observerer. Å identifisere og bedre kunnskapen om ulike typer mekanismer som øker sannsynligheten for lovbrudd bør imidlertid vies ytterligere oppmerksomhet i senere studier. Dette er svært viktig for å kunne implementere effektive kriminalitetsforebyggende tiltak rettet mot både innvandrere og andre befolkningsgrupper.
Det er naturlig å anta at mye her handler om utfordringer med integreringsarbeidet, hvor skylden delvis også må ligge hos enkelteinnvandrergrupper selv. Men det er viktig å merke seg at selv om norskfødte med innvandrerforeldre har størst overrepresentasjon i kriminalitetsstatistikken, så er også norskfødte med innvandrerforeldre de som har høyest andel som tar høyere utdanning. Her er det altså stor splittelse innad i gruppen.
Vi skal også huske at kriminaliteten synker totalt sett. Ifølge SSB sin rapport for 2016 må vi 24 år tilbake for å finne like lav kriminalitet i Norge.
Men det viktigste er kanskje å holde hodet kaldt og lese den nye SSB-rapporten med nøkternhet og forståelse for hva rapporten ikke kan si noe om. Trenden er uansett positiv, men utfordringer gjenstår.
