I går skrev jeg en bloggpost om Einar Rune Tveit, eier og innehaver av Sirdal Highland AS, som har fått Sirdal kommune med på å gi ham rettigheter til å hente ut vann fra Tonstad vannverk og bygge produksjonslokaler for flaskevann.
På slutten av bloggposten skrev jeg at Tveit sikkert har gode hensikter, på tross av en del problematiske sider ved prosjektet. Men etter litt mer research begynner jeg å tvile litt på disse gode hensiktene. Og kanskje politikerne i Sirdal kommune atter en gang har blitt forført av en mann med store planer og liten gjennomføringsevne.
Etter å ha postet bloggposten min på Facebook i går, fikk jeg nemlig en melding fra en følger som tipset meg om å sjekke litt nærmere opp i hvem denne Tveit egentlig er.
Det hadde jeg allerede gjort. Da jeg jobbet med gårdsdagens bloggpost var det så pass mange røde flagg i måten han uttaler seg på at jeg gjorde noen Googlesøk for å finne ut om han hadde vært involvert i noen tidligere skandaleprosjekter.
Jeg er en person som reagerer allergisk når jeg hører folk si slike ting som Tveit uttalte til Sirdal Media. Ikke bare de feilaktige tingene om helseeffekter av antioksidanter tilsatt til vann, men hans grandiose og åpenbart idiotiske ideer om hvordan vi bør tenke helse. Ideer som fremføres som en slags dyp innsikt, men som i realiteten er verdens største og platte klisjé.
Det er noe med slike folk som gjør at jeg automatisk tenker at her er det ugler i mosen.
Men et Googlesøk og en kikk på hans Facebookside ga meg lite informasjon, så jeg gjorde ikke noe større poeng ut av magefølelsen min.
Så viser det seg at fyren har byttet navn. Mens han i avisartiklene omtales som Einar Rune Tveit, viser det seg at han tidligere het Einar Rune Vinningland. Og gjør man noen søk på det navnet, viser det seg at mine instinkter var korrekte likevel.
Konkursrytteren Vinningland
Det kan virke som om hans familie har begge etternavnene “Tveit Vinningland”, og at han nå har valgt å bruke Tveit heller enn Vinningland - kanskje fordi det gamle navnet begynner å bli vel belastet når man skal søke om goodwill og penger fra ulike aktører som også har tilgang til søkemotorer.
Det er nok en taktisk smart avgjørelse, fordi når man google hans “nye” navn finner man at han nylig har vært involvert i et stort og mislykket prosjekt om å etablere et landbasert oppdrettsanlegg i Finnmark.
På nettstedet IntraFish kan vi lese følgende:
Prosjektdirektøren bak det planlagte landbaserte oppdrettsanlegget i Finnmark «Arctic Ocean» har åtte selskapskonkurser og oppløsninger, og tre personlige konkurser bak seg.
I Dalane Tidende (14.08.2019) får vi litt mer bakgrunn for prosjektet:
Einar Rune Vinningland fra Egersund er i et intervju med iLaks.no omtalt som prosjektdirektør i Jutland Invest, et dansk investeringsselskap med adresse Brønderslev. Selskapet ønsker å realisere et landbasert matfiskanlegg i Kirkenes i Finnmark. Prosjektet anslås å koste 4,5 milliarder kroner.
Som med flaskevannet fra Sirdal var det også her Midtøsten og Asia som er markedet, og med store visjoner om samarbeid med Russland og lovnader om mange nye arbeidsplasser, jobbet Vinningland med å få på plass en avtale med ulike kommuner i nord.
Fra iLaks.no i 2019:
Vinningland understreker overfor iLaks at han ikke selv har noe eierskap eller annen rolle i Jutland Invest utover å ha ansvaret for organisering av prosjekter. Det er Einar Rune Vinninglands sønner, Eivind Tveit Vinningland og Fredrik Tveit Vinningland, som eier selskapet sammen med den danske advokaten Mads Kringelback.
Den gang hadde Jutland Invest 140.000 danske kroner i kapital, og jobbet altså med å skaffe investorer til et prosjekt til en pris av 4.5 milliarder kroner. Vinningland antydet at han hadde konkrete investorer som ville bidra, men at han ikke kunne offentliggjøre disse, eller hvor mye finansiering som faktisk var på plass.
Til slutt gikk prosjektet i vasken fordi de ikke fikk tildelt areal til prosjektet sitt.
Da iLaks.no spurte Vinningland om alle konkursene IntraFish hadde avdekket, svarte han:
– Vårt fokus er å skape et spennende og bærekraftig industrikonsept, der leverandører og investorer finner sammen. Det er min jobb og mine perspektiver… Å fokusere på en masse utenforliggende faktorer og spekulasjoner blir et nivå jeg ikke vil delta på. Jeg, og vårt konsept er «kvalitetsikret» av våre partnere, og finner ingen grunn til å delta i noen offentlig diskusjon på andre premisser.
OK. Han vil helst ikke snakke om at han har en lang historikk med å kjøre storslåtte prosjekter og selskaper økonomisk konkurs. Det skjønner jeg godt. Men det burde likevel ikke være irrelevant for investorene og samarbeidspartnerne hans.
Midtpunkt Eigerøy og Eiger FK
Men går man noen år lenger tilbake i tid var samme Vinningsland prosjektleder for Midtpunkt Eigerøy som skulle gjøre Hålå til bydelens sosiale, kulturelle og sportslige samlingssted. Dette involverte ting som flerbrukshall/grendehus, fotball, nordisk fotballakademi, bade- og svømmehall, barnehage og rekreativt område, i tillegg til boliger, samt et frisklivssenter med blant annet lege, kiropraktor, fysioterapi og tannlege, i følge Dalane Tidende.
Prosjektet skulle gjennomføres blant annet i samarbeid med Eiger FK, som senere la prosjektet dødt og trakk seg ut. Det førte til at Vinninglands danske selskap, Globe Group, saksøkte Eiger FK og krevde 3.5 millioner for arbeidet de hadde lagt ned i prosjektet og mislighold av en kontrakt.
Kravet ble først avvist i Dalane tingrett, før en anke til Gulating lagmannsrett ga Globe Group medhold og dømte i tillegg Eiger FK til å betale Globe Group 15.000 kroner i saksomkostninger.
I kjennelsen kom det også frem mer informasjon om Vinningland og hans prosjekter. Dalane Tidende skrev i 2015 følgende:
Vinningland har tidligere vært involvert i sju konkurser i ulike aksjeselskaper, går det fram av kjennelsen. I perioden 2011 til 2013 var han ilagt konkurskarantene. I 2013 ble han også fradømt retten til å drive næringsvirksomhet og inneha ledende stillinger i noe selskap i to år.
Men saken var ikke ferdig etter lagmannsrettens dom. I 2016 økte Globe Group sitt krav mot Eiger FK til 4 millioner kroner, men da saken på nytt ble behandlet i Dalane tingrett fikk Eiger medhold, og Globe Group ble dømt til å betale Eiger 427.000 i saksomkostninger, i følge Dalane Tidende. I tillegg kom deres egne saksomkostninger, som totalt gjorde at saken kostet Globe Group over en million kroner.
I rettssaken kom det frem at prosjektet var et luftslott som var lite realistisk å gjennomføre, og at kravene fra Vinningland mot Eiger FK blant annet var basert på å ha timeført 2700 timer til en timepris på 1800 kroner.
Globe Group anket saken til Gulating lagmannsrett igjen, men i 2018 tapte de, slik at saken endelig kunne legges død. Det vil si, Globe Group anket riktignok saken videre til Høyesterett, men der ble den avvist.
Totalt skyldte nå selskapet hans rundt 700.000 kroner til Eiger FK i saksomkostninger, men endte opp med å heller slå seg konkurs i 2018, og Eiger FK fikk aldri en krone.
Det mest interessante er kanskje det Eigers advokat Per Bergstad sier til Dalane Tidende i 2018:
Bergstad legger til grunn at Globe Group aldri har hatt til hensikt å gjøre opp for seg. Selskapet har den senere tid ikke hatt annen aktivitet enn å kjøre sak mot Eiger. Økonomien i selskapet har vært svært dårlig.
Det kan virke som om Vinningland er glad i å opprette nye selskaper som ikke egentlig gjør noe mer enn å få med investorer på nye prosjekter, for så å legge ballen død og forsøke å skvise mest mulig penger ut av det før selskapet slås konkurs og han går videre til nye prosjekter.
Mye tyder også på at Vinningland etablerte Globe Group i Danmark fordi han hadde konkurskarantene i Norge. Og før prosjektet i Egersund hadde selskapet store ambisjoner om å levere produktet til offshore-industrien og den maritime industrien. Dette ble heller aldri ble realisert.
Går man bakover i tid ser man gang på gang at Vinningland er involvert som prosjektleder eller bakmann for flere ambisiøse prosjekter som det gjerne ikke blir noe av. Hans LinkedIn-profil viser at han også i dag sitter som CEO i flere utenlandske selskaper, blant annet på Kypros, noe som sjelden er et godt tegn.
Og med alle de konkurser han har bak seg, og den rettslige terroriseringen av Eiger FK som endte opp med å aldri få noen av sine sakskostnader dekket, bygger ikke opp under særlig tillit til å inngå forretningsavtaler med Tveit Vinningland.
Konklusjon
Skal jeg leke synsk ville det ikke overraske meg mye om flaskevannsprosjektet i Sirdal også ender opp i ingenting, med etterfølgende rettssaker mot kommune og andre aktører for å skvise penger ut av systemet.
Det kan virke som om Tveit Vinningland er en mann med en fot i flere selskaper i inn- og utland enn de fleste har sokkepar, og som stadig har nye prosjekter med store vyer og liten gjennomføringsevne.
Dette er også en måte å drive business på, og vi har sett det før.
Rundt år 2000 holdt Sirdal kommune - og mange andre norske kommuner - på å bli lurt av en utenlandsk forretningsmann som ville bygge et datasenter i Sirdal, med lovnader om mange arbeidsplasser og enorme inntekter for kommunen. Det viste seg senere at han var en svindler som levde av å reise rundt i verden på andres regning for å ha møter med kommuner og myndigheter som ville investere i hans luftslott.
Vi husker vel også alle Terra-skandalen, og Sirdal kommune er en typisk småkommune som ønsker å være positive til alt som kan skape arbeidsplasser og nye innflyttere, men som derfor også synes å kunne være i overkant lite kritiske når noen med mye sjarm og fine dresser vil selge dem gull og grønne skoger.
Eller i dette tilfellet, rasere grønne skoger for å bygge produksjonslokaler til et produkt som er svindel og lureri. Og blir det aldri noe av det magiske Sirdalsvannet på flaske, så har vel verden egentlig vunnet, selv om kommunen og investorene atter en gang vil ha tapt ansikt.
