"Svenskene tar feil. Volden går ned. Dagsavisen vet sannheten", skriver Kjetil Rolness i en kommentarartikkel på Medier24.no.
Han kritiserer en artikkel i Dagsavisen som skriver:
Det har knapt vært tryggere noensinne i Skandinavia. Likevel er mange redde: Tre av fire svensker tror kriminaliteten går opp – mens den går ned.
Rolness har nok rett i mye av sin kritikk av Dagsavisens kildebruk. Å bruke statistikk som ikke er oppdatert, eller ikke er nyansert nok, kan være misvisende i denne konteksten. Likevel bommer Rolness selv på flere punkter.
Faktisk.no
Men før jeg tar for meg Rollnes må jeg si noen ord om Faktisk.no som publiserte sin egen faktasjekk etter at jeg hadde skrevet ferdig brorparten av denne bloggposten, men før jeg fikk publisert.
Faktisk.no konkluderer med at Dagsavisen tar delvis feil i at kriminaliteten i Sverige går ned. De gjør likevel dette på en merkelig måte. Faktisk.no mener at kriminaliteten er gått opp siden 90-tallet, og at Rolness derfor har rett i sin kritikk av Dagsavisen. Samtidig påpeker de at kriminaliteten riktignok er gått ned i nyere tid.
Og strengt tatt er det de siste årene som er relevant da Rolness eksplisitt knytter hans påståtte økning i kriminalitet mot den store innvandringen til Sverige de siste årene:
Ingen vet hvordan man skal stoppe gjengvolden og utviklingen av parallellsamfunn i de mest utsatte forstedene. Og imens fortsetter innvandringen i Sverige på høyt nivå.
Som vi skal se bruker Rolness en cherry-picking av data, som i samtlige tilfeller er feil, misrepresentert eller misforstått. Men selv om vi ser bort fra dette har han ingen dekning for å hevde at kriminaliteten har økt på grunn av innvandring.
Dagsavisen vs Rolness
Mens Faktisk.no bare har sett på hovedpåstanden om at kriminaliteten er gått ned i Sverige, har jeg sett også på hans individuelle påstander og i hvilken grad disse er riktige. For uansett hva man måtte mene om utviklingen i Sverige, bør man i det minste bruke skikkelige data når man argumenterer mot en påstand og kritiserer andre for bruk av dårlige data.
I kommentaren starter Kjetil Rolness med å liste opp noen "fakta om Sverige". La oss se litt nærmere på disse.
Faktapåstand 1:
Antall skytinger med dødelig utgang opp fra 4 pr. år på tidlig 90-tall, til 42 i fjor (og ytterligere økning hittil i år). Det er samme nivå som Sør-Italia, og fire-fem ganger mer enn Norge og Tyskland. Det skytes betydelig mer i Sverige enn i nesten alle andre europeiske land, i forhold til folkemengden.
Dette er et vanlig mantra hos de mest innvandringskritiske - og Rolness knytter selvsagt alt dette til innvandring. Det er dog noen viktige nyanseringer her som Rolness overser.
En av forskerne bak studien Rolness viser til, Manne Gerell, er selv veldig tydelig på at vi ikke vet hva som gjør at det er så pass mange flere skyteepisoder i Sverige enn i en del andre sammenlignbare land. Gerell skriver i sin blogg:
Det är rimligt att göra kopplingar till invandring eftersom en majoritet av de unga männen i utsatta områden är utlandsfödda eller har utlandsfödda föräldrar, men frågan är nog också ganska komplicerad, vilket kan konsteras utifrån att Tyskland inte alls har samma nivå eller utveckling av skjutvapenvåld bland unga trots att även det är ett land som haft en relativt stor invandring.
Tyskland har også hatt en svært høy grad av innvandring, også spesifikt ikke-vestlig innvandring/asylsøkere, de siste årene. Rolness har selv vært aktiv i å svartmale effekten dette har hatt på kriminaliteten i landet. Men her ser vi altså et motsatt resultat. Tyskland ligger på bunn av listen over de landene forskerne sammenligner Sverige med, til og med lavere enn Norge, på tross av svært høy innvandring.
Forskerne er tydelige på at vi rett og slett ikke vet hva denne økningen i skytevåpenrelaterte drap spesifikt i Sverige skyldes, men en viktig faktor kan være endring i aldersfordelingen i befolkningen. Gerell påpeker nemlig at det på slutten av nittitallet var omtrent like mange unge menn i alderen 15-29 år som ble drept som menn 30+. De siste 20 år har den yngre gruppen økt betydelig, mens gruppen 30+ har sett en vesentlig mindre endring.
Som vi vet har sosiodemografiske faktorer svært mye å si for de fleste typer kriminalitet. At det er blitt flere unge menn vil være en viktig faktor i at ulike typer kriminalitet øker, for ser vi på menn over 30 år, ligger ikke Sverige spesielt dårlig an:
Med andre ord kan man nok si at utviklingen indirekte skyldes innvandring, da en overvekt av de ikke-vestlige innvandrerne nettopp er unge menn. Men ettersom den samme utviklingen ikke har skjedd i andre land med tilsvarende innvandring, må bildet nødvendigvis være mer komplekst enn det.
Rolness skriver også at "det skytes betydelig mer i Sverige", men i realiteten er det bare i noen få, små geografiske områder det skytes så mye mer. Gerell peker på at det finnes en del fellesnevnere her:
Vi vet sedan tidigare att skjutvapenvåldet dessutom är starkt koncentrerat till utsatta områden (Öberg 2015; Sturup et al 2017), och vi kan därmed konstatera att den negativa utveckling som skett kring skjutningar till stor del handlar om unga män - och utsatta områden. Detta har skett parallellt med att andra typer av negativa händelser växt fram i ungefär samma kontext - bilbränder har exv ökat, och sker till stor del i utsatta områden (Gerell, 2017; Malmberg et al 2013), och en majoritet av de som rest till Syrien eller Irak för att ansluta sig till terrorgrupper kommer från samma områden (Gustafsson & Ranstorp 2017). Många av de samhällsproblem vi idag fokuserar mycket på verkar ha att göra med just denna grupp - unga män i utsatta områden.
Hvorfor er dette relevant? Jo, fordi selv om Rolness har rett i at det har vært en stor og bekymringsverdig økning i skytevåpen relatert vold i Sverige, viser data om gjentagelsesfaren både tidsmessig og geografisk at dette primært handler om gjengrelatert vold som er isolert til små områder.
Å hevde at det er blitt mer skyting i Sverige, blir derfor en misvisende generalisering som gir inntrykk av at alle svensker er blitt mer utrygge på grunn av innvandringen, når dataene viser at det primært er noen snevre geografiske områder som er blitt mer utrygge, og da primært for de som selv er deltakere i disse gjengene. Det er selvsagt likevel alvorlig og farlig, men er en nyansering som man er nødt til å ha med.
Samfunnsøkonom og forfatter Tino Sanandaji påpekte det samme i et innlegg i Aftenposten i 2017:
Volden i Sverige er konsentrert til noen få utenforskapsområder i storbyfylkene. Her er mengden dødelig vold nærmere nivåene i USA enn Skandinavia, med for eksempel tre drap pr. hundre tusen innbyggere i Malmö i fjor, og enda høyere i Stockholms nordlige forsteder. Bortsett fra disse segregerte områdene er Sverige fortsatt trygt, med bare noe høyere drapstall enn i Norge. At den hvite middelklassen ikke har vært rammet, gjør ikke de menneskelivene som har gått tapt, mindre verdt.
Konklusjon: Rolness tar altså ikke direkte feil i sin påstand om mer skyting i Sverige enn andre land, og en markant økning i antall skytevåpenrelaterte voldelige angrep, men det er for enkelt om noen ut fra dette skulle påstå at svensker jevnt over nå opplever mer skytevåpenrelatert vold, eller at dette handler om ikke-vestlig innvandring isolert sett.
Faktapåstand 2:
78 angrep med håndgranat siden 2011. Dette er på nivå med Mexico, et land i nærmest permanent unntakstilstand på grunn av narkokrigen.
Dette er også en påstand med store forbehold. La oss igjen vise til Gerell som irriterer seg over hvordan media - og altså nå Rolness - har brukt hans data:
Det enda andra land varifrån vi hittat en sammanställning över frekvensen av handgranatsattacker är Mexiko. Data i den rapporten är svag, den bygger på medierapporter, och även om siffrorna tyder på nivåer per invånare som är i samma storleksordning som de i Sverige är vi de första att erkänna att det inte entydigt kan tolkas som ett bevis, något som vi har försökt förmedla men inte alltid nått ut med.
Det er ingen tvil om at bruken av håndgranater i Sverige de siste årene har vært ekstraordinært, men det er likevel viktig å forsøke å være presis i kritikken når man først skal gå hardt ut og kritisere andre for svak kildekritikk.
Mens granatangrep i Sverige mest sannsynlig registreres ganske omfattende, er sammenligningen gjort mot medierapporterte hendelser i Mexico, et land Rolness selv omtaler som å være i "permanent unntakstilstand". Jeg tviler på at alle granatangrep i Mexico registreres og enda mindre omtales i media. Sammenligningen er derfor på grensen til absurd.
Likevel lenker Rolness til en artikkel i Expressen som sier at volden i Sverige likestilles med Mexico, noe som er fullstendig feil. Til dette kommer Gerell med følgende presisering i sin blogg:
Vi har aldrig hävdat att Sverige skulle ha liknande våldsnivåer som Mexiko mer generellt. Inte heller avseende grovt vapenvåld i allmänhet. Varje sådan tanke är helt befängd. Den enda variabel som det möjligen går att jämföra de båda länderna avseende är handgranatsdetonationer, vilket utgör en mycket liten del av våldet i såväl Mexiko som Sverige.
Det eneste man kan si er at det er vesentlig mer bruk av granater i Sverige enn i de fleste andre vestlige land justert for befolkningsstørrelse, men en sammenligning med Mexico er det uhyre svakt grunnlag for å gjøre. Og å generalisere dette til å gjelde vold generelt, er direkte feil.
Det er også relevant å se på hvordan håndgranater brukes. Jeg har ingen data på bruken av håndgranater i Mexico, men politiet i Sverige påpeker at disse brukes mot eiendom, ikke personer, i Sverige - selv om hensynsløshet gjør at gjerningspersonene ser ut til å bry seg lite om tilfeldige personer rammes. Men om håndgranater brukes i Mexico som våpen for å skade og ta liv, så er heller ikke dette direkte sammenlignbart med Sverige hvor de ikke brukes som våpen, men som et middel til å skremme.
Konklusjon: Rolness har rett i at det er forholdsvis mange granatangrep - mot eiendom - i Sverige, men å sammenligne det med Mexico er feil. Han bruker dårlige data og generaliserer på en måte som dataene ikke er egnet til.
Faktapåstand 3:
Antall «särskilt utsatta områden» opp fra 15 til 23 mellom 2015 til 2017. Begrepet betegner en akutt situasjon der politiet har problemer med å utføre sine oppdrag, og folk – av redsel - avstår fra å vitne i rettsprosesser. I disse områdene frykter politiet en «kriminaliserandeprocess som med tiden får så stort genomslag att ett helt bostadsområde påverkas och en alternativ social ordning skapas».
Men skyldes denne økningen at situasjonen i Sverige er blitt verre? Nei, rapporten Rolness lenker til sier ikke det. Tvert i mot beskriver politiet dette slik:
Antalet områden har ökat sedan förra rapporten vilket främst beror på att polisen har fördjupat sin kunskap om problemen i utsatta områden genom ökad närvaro, fördjupad kartläggning och samverkan. Några områden nominerades inte till förra omgången. Dels på grund av tidsbrist och dels som tidigare nämnts för att kunskapen om utsatta områden har ökat.
Auda, Rolness. Årsaken til økningen fra 15 til 23 mellom de to rapportene i hhv 2015 og 2017 er altså bedre kartlegging, bedre kunnskap, og tid til å inkludere flere områder. Ikke at situasjonen nødvendigvis er blitt markant verre i flere områder. Dette er rett og slett uærlig - eller veldig slett kildebruk.
Konklusjon: Rolness har ingen dekning for sin påstand, og misrepresenterer data i kilden han viser til.
Faktapåstand 4:
Antall voldsbejaende islamister tidoblet på mindre enn ti år. Säpo – Sveriges PST - rapporterer om sterk økning i saker relatert til terrororganisasjoner, terrorfinansering, radikaliserte personer og attentatsplaner. En IS-inspirert usbeker drepte fem og skadet femten personer på gaten i Stockholm i fjor.
Det er rart, men ikke overraskende, at Rolness fokuserer kun på islamistisk ekstremisme. Säpo har plassert sikkerhetstrusselen fra islamistiske ekstremister til nivå 3 på en skala fra 1-5, hvor 5 er høyeste nivå. Samtidig er trusselen fra høyreekstreme og i mindre grad venstreekstreme satt til nivå 2, altså også forhøyet. Og i sin rapport med vurderinger for 2018 anser Säpo likevel høyreekstrem vold som en større umiddelbar risiko grunnet det kommende valget i september.
Sommaren 2017 tillkännagav Säkerhets-polisen att det då fanns cirka 3 000 personer som var av intresse för myndigheten inom ramen för dess uppdrag, utan att för den skull vara potentiella terrorister. Drygt 2 000 av de 3 000 kunde härröras till den våldsbejakande islamistiska extremismen. Övriga återfinns i vit makt-miljön och den autonoma miljön.
Rapporten fra 2010, som anslo antallet potensielt voldelige islamister til 200, sa at hvis man inkluderte politiske ekstremister som høyreekstreme var antallet "flere hundre" totalt sett. I 2017 var det totale antallet økt til 3000, hvorav ca 2000 var islamistiske ekstremister. Med andre ord har antallet høyreekstreme risikopersoner også vokst betydelig, selv om veksten hos islamistiske ekstremister har økt mer.
I tillegg er det vel også verdt å nevne at i Säpo sin oppsummering av 2017 var det én alvorlig terrorhandling av en islamistisk ekstremist, som Rolness nevner. Men det var flere bombeangrep mot asylmottak fra høyreekstreme samme året.
Og ikke minst: Säpo påpeker også at disse tallene er mest av alt veiledende for å vise noe av kompleksiteten i terrorbildet, og at situasjonen kan endre seg fort:
– Det är klart att siffror lockar, de gör det vi säger greppbart. Men siffror bidrar också till en förenklad syn på hotbilden eftersom det till exempel inte bara är antalet personer som avgör hur hotbilden ser ut. Syftet med att vi ändå gick ut med siffror var för att visa på komplexiteten i vårt arbete och på hur många människor som vid ett tillfälle var av intresse för oss inom ramen för vårt uppdrag. Det var också för att skapa förståelse för svårigheten i vårt arbete och för att visa att vi lägger nästan lika mycket resurser på att avfärda som att bekräfta information.
At det har vært en økning i saker Säpo må behandle, handler mye om at de fleste rapportene de får er fra noen som har overhørt andre kanskje si noe som kan bety at de planlegger terror. Denne type rapporter handler mye om befolkningen økte bevissthet, kanskje nettopp på grunn av det tragiske terrorangrepet i Drottninggatan i Stockholm april 2017 og tilsvarende islamistiske angrep i Europa de siste årene, og vil nødvendigvis føre til en dramatisk økning i antall saker selv om den reelle økningen kan være vesentlig lavere.
Säpo presiserer også at økningen i antall saker de behandler handler like mye om å avkrefte trusler som å bekrefte dem. Ergo sier ikke økningen i saker som behandles noe direkte om en økning i antall reelle trusler.
De skriver videre:
Vi följer alla tre extremistmiljöerna, det är en del av vårt huvuduppdrag. Att vi just nu bedömer att den våldsbejakande islamistiska miljön utgör det största hotet av de tre, betyder inte att vi struntar i de övriga. Vi har koll, ner på individnivå, och gör hela tiden bedömningar av hur olika omständigheter påverkar deras avsikt och förmåga.
En annen viktig faktor er internett og sosiale medier, som i følge Säpo også fører til at stadig flere personer nå overvåkes, i tillegg til at svenske myndigheter har satt inn betydelig større ressurser i å overvåke og kartlegge disse miljøene. Å ignorere denne type helt sentrale faktorer som gjemmer seg bak statistikken gjør at tallene fra Rolness som vanlig fremstår mer som villedende enn opplysende.
Konklusjon: Ja, det har vært en stor økning i "voldsbejaende islamister" i Sverige de siste ti årene, men hvor mye av dette som er en reell økning og hvor mye som handler økt bevissthet og økte ressurser hos politiet, vet vi ikke. Det har også vært en stor økning i antall politiske ekstremister, spesielt på høyresiden, og disse har utført flere angrep enn islamister har - dog med færre ofre så langt. Rolness sin påstand er derfor misvisende og selektiv i bruk av fakta.
Faktapåstand 5:
Andelen som oppgir å bli utsatt for mishandling, trusler, seksuelle overgrep, personran, bedrageri eller trakassering har økt til rekordnivåer. Andelen kvinner utsatt for seksualforbrytelser er mer enn fordoblet fra 2014 til 2016.
Det er nesten alltid uredelig å bruke korte tidsperioder når man skal snakke om trender i statistiske data. For kriminalitet som seksualforbrytelser, er det vanlig med ganske store årlige variasjoner, så å plukke to år og så si at det ene er dobbelt så høyt som det andre, gir lite nyttig informasjon. Men det maler selvsagt det bildet Rolness ønsker.
La oss se på grafen som viser utsatthet for seksualforbrytelser. Altså ikke anmeldte tilfeller, men hvor mange svensker som i den nasjonale trygghetsundersøkelsen sier de har vært utsatt for seksualforbrytelser. Og husk at seksualforbrytelser her også omfatter trakassering, blotting, hallikvirksomhet, internettovergrep, seksuell utnyttelse etc.
Rolness har rett i at det har vært en betydelig økning i antall svensker som sier de har vært utsatt for seksualforbrytelser de siste årene, men 2014 hadde en nedgang sammenlignet med 2013. Hadde han derfor heller snakket om endringen fra 2013-2016, ville økningen være mindre. Hadde han valgt endringen fra 2012 til 2016, ville endringen vært større.
Brå skriver også på sine nettsider:
Dock har antalet händelser varierat kraftigt över tid, vilket medför att de årsvisa resultaten för antal händelser ska tolkas med försiktighet och inte användas som huvudsaklig indikator på utsatthet för sexualbrott.
Derfor må man heller se på lengre trender, enn å sammenligne to tilfeldige årstall.
Forskerne påpeker også at en økning i bevissthet rundt overgrep mest sannsynlig forklarer en vesentlig del av økningen. I min bok "Håndbok i krisemaksimering" skriver jeg en del om norsk politis analyser av hvordan mediedekning av overfallsvoldtekter fører til en økning i antallet anmeldte voldtekter. I Sverige har det vært stort fokus på dette etter hendelser på svenske festivaler og ikke minst #metoo-kampanjen. Økt mediedekning gir flere anmeldelser. Ja, i Norge så vi en nesten 30% økning i voldtekter etter at TV-serien Skam tok for seg voldtekt og overgrep.
Tilsvarende opplevde hovedstaden i 2011 en "voldtektsbølge". Et betydelig mediefokus på en serie overfallsvoldtekter i Oslo førte til en stor økning i antall anmeldte voldtekter. Da politiet analyserte hva som hadde skjedd i etterkant av denne mediedekningen, fant de at det ikke var noen økning i antallet overfallsvoldtekter, men en "usedvanlig sterk samvariasjon mellom oppslagene om overfallsvoldtekt og antall anmeldelser for festrelaterte hendelser, eldre hendelser som lå mer enn 1 måned tilbake i tid, samt anmeldelser fra fornærmede som var beruset, kvinne over 30 år og med psykiske og rusrelaterte problemer".
Årsaken var ikke en copycat-effekt (smitteeffekt), men endret risikoopplevelse, altså en økt frykt for voldtekt i befolkningen, med tilhørende lavere terskel for å anmelde. Budskapet om større fare ble en selvoppfyllende profeti. Disse effektene er godt dokumentert i statistiske analyser, og er derfor helt sentrale for å forstå sammenhengen mellom økt fokus på seksuelle overgrep i media, og antall i befolkningen som rapporterer å ha opplevd seksuelle overgrep av ulike art.
Uten å ta høyde for slike faktorer blir statistikkene misvisende og kanskje meningsløse.
Et annet eksempel som gjør at dette blir spesielt tydelig er en rapport Den europeiske unions byrå for grunnleggende rettigheter (FRA) ga ut i 2014. I rapporten brukte de tall fra 2012 hvor innbyggere i europeiske land var blitt spurt om de hadde blitt utsatt for seksuelle overgrep eller seksuell trakassering etter at de ble 15 år. Funnene for Sverige var på overflaten sjokkerende. De fant at hele 80 til 100 prosent av alle svenske kvinner var blitt utsatt for en eller annen form for seksuelle overgrep i voksen alder. Dette var betydelig høyere enn de fleste andre europeiske land.
Er det virkelig så ille å bo i Sverige? Nei, tallene avdekker nok egentlig noe helt annet. Sverige er et land hvor det er stor bevissthet rundt seksuell trakassering og overgrep, hvor folk kjenner sine grenser, og tør å si fra. Det er det mest likestilte landet i Europa, og tallene i FRA-undersøkelsen viser hvordan økt bevissthet og likestilling fører til at terskelen for å forstå og melde fra om at man har blitt seksuelt trakassert senkes.
I rapporten drøftes dette, og de skriver:
For example, the different level of acknowledgement of sexual harassment in national legislation and its prioritisation in specific policies and political debates might be reflected in women's overall level of awareness of sexual harassment as a fundamental rights abuse, and their disclosure of such experiences.
Hva så med anmeldte seksualforbrytelser? Her er grafen som viser anmeldte forhold per 100.000 innbyggere:
Her ser vi en ganske brå økning først fra 2013 til 2014, noe som nok primært skyldes at straffeloven ble endret for å utvide voldtektsbegrepet 1. juli 2013. Andre former for seksualforbrytelser er blitt straffbare gjennom utvidelser i straffeloven både i 2005, 2009 og 2011, noe som selvsagt påvirker tallene. Men etter en nedgang igjen til 2015, kommer en jevn økning i 2016 og videre i 2017. Årsaken til denne økningen de siste par år kan altså være en reell økning, men er med stor sannsynlighet også påvirket av mekanismene jeg har drøftet i de foregående avsnittene.
Hva så med voldtekter isolert sett? Her er dataene per 100.000 innbyggere:
Her ser vi fortsatt en økning, men 2016 ligger eksempelvis lavere enn 2011, og selv om 2017 ligger over tidligere år, er svingningene så pass store fra år til år at det vanskelig kan kalles en trend. Vi vet ikke før det er gått noen år om dette er en tilfeldig topp som skyldes ulike faktorer som medias dekning av voldtekter i Sverige de siste årene, eller faktisk betyr at antall voldtekter øker.
Brå skriver selv om tallene fra trygghetsundersøkelsen (NTU):
I reguljära NTU visar svaren på de tre frågorna sammantaget att 29 procent av de sexualbrott som uppges ha begåtts 2016 varit så pass allvarliga att det kan röra sig om försök till eller fullbordat sexuellt tvång eller våldtäkt. Det är på samma nivå som föregående år (29 % 2015). Under mätperioden har andelen allvarliga händelser varierat mellan 27 och 49 procent, och ingen tydlig trend går att utläsa.
Antall selvrapporterte voldtekter har altså ikke fulgt samme trend som antall anmeldte voldtekter. Flere anmelder voldtekt, noe som kan henge sammen med "Skam-effekten" og "voldtekstbølge-effekten" vi har sett i Norge. Mer bevissthet og mer medieoppmerksomhet gir flere anmeldelser.
Men hva med antallet dømte seksualforbrytere?
Antallet personer dømt for seksualforbrytelser har bare økt med 21% fra 2007-2016, og da er ikke befolkningsveksten tatt med, så økningen er relativt beskjeden, og langt under økningen i antall anmeldelser. Det kan også tyde på at økningen vi ser i dataene i stor grad handler om økt bevissthet og lavere terskel for å anmelde. Men antall anmeldte i 2016 ligger langt under nivået for 2010 og 2011, noe som enten tyder på at rettsvesenet og politet gjør en dårligere jobb, at det faktisk skjer færre seksualforbrytelser, eller at det er blitt færre gjerningspersoner per offer over tid. De siste årene er overgrep og voldtekt over internett blitt tatt inn i statistikkene, og her er det ofte over hundre ofre per gjerningsperson, i motsetning til et 1:1-forhold som var mest vanlig tidligere. Det betyr at antall personer som er utsatt for seksualforbrytelser kan øke, selv om det blir færre seksualforbrytere.
Oppsummert betyr dette at ja, vi har sett en stor økning i antall personer som sier de har vært utsatt for seksualforbrytelser, men ingen klar økning i antall svensker som sier de har vært utsatt for voldtekt de siste årene. Til slutt ser vi at antall dømte for seksualforbrytelser ikke har økt i nevneverdig grad, på tross av befolkningsøkning og flere utvidelser av straffelovens paragrafer knyttet til seksualforbrytelser.
Hva så med andre typer forbrytelser mot personer?
Rolness skriver at antall utsatt for mishandling har økt. Det har det ikke. Tallene har sunket eller ligget stabilt siden 2005, kun med en økning i 2016 - som fortsatt ikke er høyere enn for noe annet år. Trusler har økt de siste to år, men har ellers ligget ganske stabilt siden 2005. Trakassering er høyere i 2016 enn tidligere år, men ikke dramatisk, og ligger bare marginalt høyere enn i 2005. Bedrageri har derimot økt ganske jevnt i hele perioden, men er en type kriminalitet som gjerne også henger sammen med økning i internettkriminalitet. Til slutt har vi personran som også har en liten økning det siste året i statistikken, men ikke dramatisk.
Dette kan igjen handle om endring i bevissthet. Terskelen for hva folk anser som vold har endret seg over tid, forklarer professor i kriminologi Felipe Estrada:
Våldet minskar. De gäller både det dödliga våldet och lindrigare misshandel. Samtidigt görs allt fler anmälningar och en majoritet av befolkningen är övertygad om att våldet ökar. Felipe Estrada, professor i kriminologi vid Stockholms universitet, menar att dessa motsatta förhållanden bäst förklaras av att det är vår tolerans för våld som har minskat och att definitionen har förändrats.
Estrada viser til at mens det på nittitallet ble vanlig at skoler anmeldte voldstilfeller på skolen, var det noe som aldri skjedde ti år tidligere. En slik endring i terskelen for hva som anmeldes fører til at selv om antall voldsanmeldelser øker, betyr ikke det at volden i seg selv øker.
Svenske undersøkelser viser også at den fysiske volden går nedover, akkurat som i Norge. En av årsakene er at det rett og slett er mindre sosialt akseptert å ty til vold for å løse konflikter enn det var i tidligere tider. Den grove volden mot både menn, kvinner og barn synker, men mer "mild vold" anmeldes, fordi man i dag har en mindre tolerant holdning til dette. Det gir inntrykk av en økning i volden i samfunnet, selv om det i virkeligheten er motsatt.
Konklusjon: Rolness hevder at kvinner utsatt for seksualforbrytelser er doblet de siste par-tre år, men dette er basert på selvrapportering som påvirkes av mange faktorer og at nye former for seksualforbrytelser er tatt inn i lovverket. I sum tyder ikke dette på noen dramatisk økt uttrygghet for svensker hva gjelder seksualkriminalitet. Andre typer forbrytelser mot personer har for de fleste typer kriminalitet vist en økning de siste par år, men store årvisse endringer gjør det vanskelig å si om dette er tilfeldig eller starten på en oppadgående trend. Hadde vi sett på data frem til 2013, ville vi sett samme tilsynelatende økning, men der sank det igjen året etter for nesten alle typer kriminalitet mot personer, så å konkludere ut fra de siste par år, er vanskelig.
Har volden i Sverige gått opp eller ned?
La meg til slutt se litt på hovedpåstanden til Rolness, nemlig at mens Dagsavisen hevder at volden i Sverige har sunket, så har den faktisk økt.
Rolness skriver for eksempel:
Dagsavisen presterer også å referere til den nasjonale trygghetsundersøkelsen til BRÅ, uten overhodet å nevne hovedfunnene: At uroen for kriminalitet er økende, at tilliten til rettsvesenet er synkende, at en tredjedel av kvinnene føler seg utrygge ved å gå alene i nabolaget på kveldstid.
Men igjen blander han høner med egg. La meg gi noen eksempler på hvorfor følelse av trygghet ikke er noen god målestokk for reell trygghet.
Høsten 2013 meldte alle store norske aviser om en "ransbølge" i Oslo, og halvparten av osloborgere følte seg nå utrygge ute. Statsminister Erna Solberg ba innvandrerforeldre ta ansvar, og politiet innførte spesialtiltak for å få bukt med den dramatiske økningen.
Halvparten av Oslos innbyggere følte seg utrygge, altså. Og i følge Rolness er sånne følelser bevis på at ting er blitt verre. Men han glemmer at folk flest baserer sitt inntrykk av trygghet på hva de hører i media og fra andre kilder, ikke opplevd kriminalitet. For i realiteten var det aldri noen ransbølge i Oslo høsten 2013.
Nivåene var lavere enn flere tidligere år - som 2009, og helt innenfor normalen de foregående ti årene. Ransbølgen var primært medieskapt, og folks uttrygghet stammet fra avisforsidene og skremselspropaganda.
Men så lenge media kastet seg over ideen om en økning i personran høsten 2013, ble dette sannheten, og folk følte seg plutselig utrygge. Vi kan virkelig ikke bruke folks følelse av uttrygghet som målestokk, fordi folks følelser påvirkes av budskapet de hører.
Sånn sett er Rolness og andre skremselspropagandørers budskap en selvoppfyllende profeti. Jo mer de forteller oss om hvor ille det er blitt, dess mer utrygge føler folk seg. Og dess mer utrygge folk føler seg, dess bedre bevis har Rolness og co for at det blir verre. De skaper sin egen virkelighet.
Det samme mønsteret ser vi i andre data. I følge politiets nasjonale innbyggerundersøkelse fra 2010 hadde hele 77 prosent av nordmenn inntrykk av at det var blitt mer kriminalitet i Norge det siste året. Realiteten er likevel at vi må nesten tre tiår tilbake for å finne samme lave tall for kriminalitet som i dag her til lands. Den har sunket jevnt og trutt de siste femten år, etter en topp på slutten av nittitallet.
Det mest interessante er at bare 40 prosent mente det var blitt mer kriminalitet i deres eget nærområde. Inntrykket av økt kriminalitet kom altså fra informasjon om andre steder, sannsynligvis fra media. Men om de fleste føler det er blitt verre andre steder enn akkurat der de selv bor, uansett hvor de selv bor, er det noe som åpenbart skurrer.
Rolness vet likevel å være dramatisk:
I følge forskeren i Lund er alt dette et uttrykk for «okunskap» og «inte verkliga faror». Og dette groteske premisset – som er en direkte hån mot både voldsofre og de som opplever utryggheten i egen nabolag - kjøper Dagsavisen med hud og hår. Artikkelen spør ikke hvorfor volden øker i Sverige, men om dette: «Hvorfor frykter så mange kriminalitet når tallene viser fredelige tider?»
Jepp, det er selvsagt et overgrep mot voldsofre å fortelle svensker at det faktisk ikke blir mer utrygt i landet. Selv om det er sant. For hva viser egentlig voldsstatistikken? Jo, her er tallene fra 2000-2017:
Den var lavere i 2017 enn på mange år. Ja, man må tilbake til 2005 for å finne like lave nivåer. Og det på tross av innvandringen de siste årene som Rolness er så bekymret for.
Hva så med drap?
Her har det vært en økning de siste få år etter en nedadgående trend i ca ti år før det. Men tallene har store årlige variasjoner, slik at det kan være vanskelig å se noen større trender.
Merk at grafen over er ikke justert for befolkningsøkning i perioden. Gjør man det finner vi at det i 2017 var 1,12 tilfeller av dødelig vold per 100.000 innbyggere, noe som er høyere enn 2016, som hadde 1,07, og er et av de høyeste tallene i perioden. Men likevel lavere enn 2002 hvor tallet lå på 1,10, 2004 hvor tallet var 1,13, 2007 hvor tallet var på hele 1,21, og 2015 med 1,14 tilfeller av dødelig vold per 100.000 innbyggere. I 2017 er også terrorangrepet i Stockholm tatt med.
Antall kvinnelige ofre har sunket de siste årene, mens mannlige ofre har økt. Dette, sammen med at det er flere drap utført med skytevåpen, kan også bekrefte påstanden om at de siste års drap i stor grad er knyttet til nettopp unge menn i gjenger i problematiske bydeler (i tillegg til ett terrorangrep).
Vi ser også at antall drap de siste årene ikke er høyere enn det var på 90-tallet, men noe høyere enn det var på 2000-tallet. Grafen over tar ikke hensyn til befolkningsveksten, så hele kurven må justeres litt ned mot høyre siden. Men gitt at det ser ut til at en nedadgående trend de siste 25 år nå har snudd, kan man være bekymret for økningen de tre siste årene. Påstanden om det er verre nå enn før kommer likevel an på når "før" var. Det er noe verre enn for få år siden, men bedre enn på 90- og tidlig 2000-tallet.
Konklusjon
Kjetil Rolness ønsker å fremstå som en korreks til dårlig journalistikk, men fungerer egentlig som en forviller. Påstand etter påstand han serverer er enten rene faktafeil, eller unnlater å nevne viktige forbehold og nyanseringer.
Rolness og innvandringsmotstandere har noen få utsatte områder i Sveriges storbyer å klamre seg til. Og her har riktignok volden økt. Her er utryggheten større nå enn før. Men det er små områder hvor de mest utsatte primært er gjerningspersonene selv. Det er viktig for politiet å kjempe systematisk mot gjengvold, radikalisering og våpenbruk i disse områdene, men de sier like lite om svensker uttrygghet som det et par hundre osloungdommer har å bety for osloborgernes trygghet. Gjengene terroriserer primært hverandre innad i gruppene, og selv om det er viktig for politiet å jobbe aktivt mot dette, kan ikke det brukes som målestokk for kriminalitetsutviklingen i et land eller tryggheten til svensker generelt sett.
Har du lest så langt, er det kanskje verdt å minne om hovedfunnene på nytt:
Faktapåstand 1: Ja, det er mye vold utført med skytevåpen i enkelte små områder av svenske byer isolert til unge menn. Men å hevde at dette skyldes innvandring alene er en påstand forskere ikke er enige i, og som ikke rimer med utviklingen i andre europeiske land med høy innvandring og svært lav bruk av skytevåpen.
Faktapåstand 2: Ja, det har vært mange tilfeller av sprengninger med håndgranater i Sverige, men igjen er dette isolert til få områder, og tallene kan ikke sammenlignes med Mexico, slik Rolness gjør. Bruken har også vært mot eiendom, ikke mennesker, og Rolness sin kilde som hevder at voldsnivået i Sverige er på nivå med Mexico er stikk i strid med hva forskerne bak studien selv sier.
Faktapåstand 3: Ja, det har vært en økning i særskilt utsatte områder Sverige, men det skyldes sannsynligvis at politiet har brukt mer ressurser og tid på å kartlegge flere, ikke at det nødvendigvis er noen reell økning.
Faktapåstand 4: Ja, det har vært en stor økning i antall radikale islamister som Säpo overvåker, men det har også vært en stor økning i antall høyreekstreme i samme periode. Begge grupper anses som en risiko, og selv om islamistene har høyere terrornivå, er høyreekstreme kanskje den største reelle trusselen med tanke på valget i Sverige i 2018. Årsaken til økningen er nok i stor grad også økt ressursbruk for å kartlegge og overvåke disse, så vel som at antallet rapporterte mistenkte skyldes utvidet bruk av internett og sosiale medier. Tallene gjelder også personer Säpo overvåker, ikke nødvendigvis antallet "potensielle terrorister".
Faktapåstand 5: Ja, det har vært en tilsynelatende økning i selvrapporterte ofre for seksualforbrytelser, men både lovendringer og økt bevissthet på feltet bidrar til mye av dette. Antall selvrapportert voldtekter har ikke økt, på tross av hva Rolness og HRS og andre til stadighet påstår, og forskerne slår fast at årlige svingninger i tallene koblet med økt mediefokus på seksuelle krenkelser kan være årsaken til økning de siste to år.
Hovedpåstand: Nei, volden øker ikke i Sverige. Drap har økt de siste få år, men er fortsatt lavere enn på nittitallet, og har så store årlige variasjoner at det er vanskelig å konkludere om langsiktig trend. Voldtekter øker ikke i Sverige. Enkelte andre typer forbrytelser mot personer ser derimot ut til å ha økt de siste par år, men vi vet ikke om dette representerer en reell stigende trend. Det eneste som øker betydelig er seksualforbrytelser generelt sett, men her er mye av forklaringen sannsynligvis økt bevissthet på problemet, og flere lovendringer. At man for eksempel har gjort sexkjøp ulovlig, strammet inn lovgivningen i seksuell handling med barn, og fått en ny verden med internettovergrep, påvirker dataene betydelig.
Så hvem har rett? Rolness eller Dagsavisen? Vel, begge har litt rett. Dagsavisen kan med rette hevde at både vold, drap og voldtekter synker eller ligger på et stabilt nivå. Og antall anmeldte forbrytelser har sunket siden 2010. Svensker tar, på samme måte som nordmenn og europeere flest, sannsynligvis feil når de tror at den farligste kriminaliteten øker, men samtidig er det bekymringsverdig og alvorlig at vold med skytevåpen, granatangrep og antallet ekstremister øker i Sverige.
I kildebruk får både Dagsavisen og Rolness knapt ståkarakter, og Faktisk.no sin analyse bekrefter også mitt hovedpoeng om at det er vanskelig å gi et svar med to streker under, fordi det som vanlig er litt mer komplisert enn hva Rolness ønsker å gi inntrykk av.
