En utbredt myte som dukker opp gang på gang fra folk som er generelt sett kritiske til "skolemedisin" og vitenskapelig metode er at cellegift mot kreft ikke virker. Dette har jeg vært innom før i en artikkelserie på fem deler som jeg skrev for Fri Tanke for et par år siden.
Jeg skal straks komme tilbake til den, men først skal vi se på en beslektet påstand, nemlig at de fleste kreftspesialister selv ikke ville brukt cellegift hvis de hadde kreft. Det alternative nettstedet iLyskilden har kastet seg over denne påstanden og skriver:
75% av kreftspesialister ønsker å avstå fra cellegift
I en undersøkelse fra McGill Cancer Center ønsket 3 av 4 kreftspesialister å avstå fra cellegift. Spørreundersøkelsen var basert på 118 leger og det framkom at de hverken ville motta slik behandling selv eller tillate familemedlemmer det. Begrunnelsen var basert på giftigheten av medikamentene samt den nedslående suksessraten.
De henter dette fra det alternative nettstedet naturalnews.com som RationalWiki beskriver slik:
NaturalNews.com (formerly Newstarget) is a website founded by Mike "the Health Ranger" Adams. The site promotes almost every sort of medical woo known, though it specializes in vaccine denialism, AIDS/HIV denial, quack cancer medicine and conspiracy theories about modern medicine.Even other quacks think it's a quack site. The site has recently expanded its outlook to become an outlet for extreme environmentalist and other moonbat-related woo and conspiracy theorizing.
In general, if you cite NaturalNews on any matter whatsoever, you are almost certainly wrong.
Mike Adams avviser bakterier og virus som årsak til sykdom, promoterer evighetsmaskiner og enheter som skal utføre kald fusjon, tror på chemtrails, tror at 9/11 var en "inside job", tror at skytemassakren ved Sandy Hill og Aurora/Colorado ("Batman shootings") var iscenesatte operasjoner av amerikanske myndigheter, og så videre og så videre. Å bruke NaturalNews som kilde til noenting som helst er altså håpløst.
For de fleste normale mennesker hvertfall, men iLyskilden støtter jo alle disse vrangforestillingene til Mike Adams, så de synes nok han er troverdigheten selv.
På tross av at kilden er tvilsom må vi se om påstanden som serveres likevel kan være korrekt. Det første som slår meg med denne undersøkelsen blant kreftspesialistene er at resultatet fra en liten undersøkelse ved ett spesifikt sykehus generaliseres til å gjelde alle verdens kreftleger. Av 118 leger som ble spurt var det bare 79 som svarte på undersøkelsen. Av disse sa 58 at de ikke ville brukt cellegift selv. Det er ikke det samme som at 75% av verdens kreftspesialister ville valgt bort cellegift.
Men dette er bare en liten del av problemet ved undersøkelsen, for la oss se hva de egentlig spurte om. Den omtalte studien ble utført i 1985. Den er altså snart 30 år gammel. Det har skjedd en enorm utvikling med cellegift på tre tiår. De både virker mer effektivt og har færre bivirkninger. Man må derfor anta at holdningen til cellegift vil være mer positiv nå enn dengang.
Studien spurte heller ikke alle kreftspesialister, men spesialister på lungekreft. Dette snevrer igjen inn gruppen som resultatet er relevant for, blant annet fordi lungekreft er en av de verre krefttypene man kan få. Men det slutter ikke der. Undersøkelsen gjaldt ikke en gang alle typer cellegift for alle typer lungekreft, men derimot spesifikt for cellegiften cisplatin som dengang var helt ny og hadde betydelige bivirkninger.
Og, kjære leser, det slutter ikke der heller, for undersøkelsen gjaldt ikke bruk av cisplatin for kurerbar kreft, men derimot spesifikt som palliativ (symptomlindrende) behandling for en ikke-kurerbar småcellet lungekreft.
Nettstedet iLyskilden, såvel som NaturalNews og mange andre anti-vitenskapelige kilder, maler altså et bilde av at 3 av 4 kreftspesialister ville unngått å motta cellegift hvis de selv hadde kreft. Men kreft er hundrevis av ulike sykdommer, og mens cellegift virker bra på enkelte typer, så virker det dårligere på andre. Effekten varierer også med hvor langt fremskredet kreften er, og den brukes på ulike måter, både palliativt og kurativt.
Undersøkelsen de referer til gjaldt altså en ny og ganske eksperimentell cellegift med store bivirkninger brukt på en dødelig krefttype hvor cellegiften ikke ville kunne kurere dem, men bare forlenge levetiden litt - i bytte mot store bivirkninger. At mange kreftspesialister da ville valgt bort cellegiftbehandling er ikke spesielt overraskende. Det er et valg mange tar. Å leve lenger er ikke alltid verdt det hvis livskvaliteten blir svært dårlig på grunn av behandlingen man får.
iLyskilden perverterer altså dette resultatet omtrent så ekstremt som det lar seg gjøre. Og det verste av alt er kanskje ikke at de publiserer artikler som er så til de grader misvisende, men derimot at de gjør det vel vitende om at det de skriver er misvisende. Det hadde tatt dem fem minutter med Google å finne ut at det var feil, men det er ikke av interesse for dem, fordi sannheten er alltid underordnet hvis de kan fremme sin antimedisinske agenda. De går altså gjerne over lik for å bevare og spre sin personlige tro på alternativ medisin og konspirasjoner.
Andre undersøkelser
Denne undersøkelsen er altså snart 30 år gammel, men det finnes nyere undersøkelser som iLyskilden selvsagt ikke nevner. En oppfølgingsundersøkelse nevnt i samme studie ble gjort i mars 1997 på en medisinsk konferanse, og her ble 300 leger spurt følgende spørsmål:
“You are a 60-year-old oncologist with non-small-cell lung cancer, one liver metastasis, and bone metastases. Your performance status is 1. Would you take chemotherapy? Yes or no?”
42% av deltakerne besvarte undersøkelsen (126 personer) og over halvparten av disse var kreftspesialister. Blant kreftspesialistene svarte 64,5% at de ville mottatt cellegiftbehandling. Det er omtrent dobbelt så mange som i undersøkelsen fra 1985, og igjen ville neppe cellegiften hatt en kurativ effekt i det oppgitte scenarioet. "Performance status 1" er at man er i ganske god form, og da vil nok en del velge å beholde denne gode formen og dø tidligere, heller enn å måtte gjennomgå ubehagelige bivirkninger for å kanskje leve noe lenger. Likevel ville nesten 2 av 3 valgt cellegift.
En annen studie fra 1991 hvor 51 kreftspesialister ble spurt viste også et ganske annet resultat. Her gjaldt undersøkelsen flere ulike typer kreft i varierende stadier, og for flere krefttyper svarte hele 98% at de ville valgt cellegiftbehandling. Det samme gjelder for øvrig strålebehandling.
Alle disse studiene er små og kan vanskelig sies å være representative for alle kreftleger, men å hevde at de fleste av disse ville valgt bort cellegift er uansett grovt villedende. Ja, for enkelte typer kreft hvor cellegiften bare ville kunne forlenge levetiden i bytte mot alvorlige bivirkninger så vil mange velge det bort, forståelig nok. Men for en del krefttyper var cellegift en effektiv behandling allerede for 25 år siden, og de aller fleste kreftlegene ville valgt cellegift i disse tilfellene selv dengang. Det hadde vært interessant å se en slik undersøkelse gjort i dag, men det hadde ikke overrasket meg om tallene var enda noe mer positive nå.
Kun 2-4 prosent effektivt?
La oss gå tilbake til påstanden om at cellegift ikke virker. iLyskilden skriver:
De som mottar behandling har dårligere prognose enn de som avstår fra cellegift og stråling
I boken «Kreft er ingen sykdom» skriver den tyske-amerikanske forskeren og kreftlegen Andreas Moritz at kun 2-4% av de kreftrammede som behandles med kjemoterapi blir erklært friske. I virkeligheten lever de som avstår fra tradisjonell behandling 4 ganger så lenge sett i forhold til de som lar seg behandle. Han forteller også at kreft er en sykdom som i enkelte tilfeller forsvinner spontant.
Man skulle vel anta at denne Moritz var en ekspert på kreft ettersom iLyskilden henviser til ham som en autoritet, men han beskriver seg selv som "a medical intuitive; a practitioner of Ayurveda, iridology, shiatsu, and vibrational medicine; a writer; and an artist". Jeje.
Denne ideen om at cellegift bare er 2-4% effektiv har han fra en spesifikk studie utført i Australia og publisert i 2004. Jeg siterer meg selv fra min artikkel på FriTanke som dengang omhandlet Kreftforbundet og Fritt Helsevalg sin bruk av denne studien som argument mot cellegift:
Men denne studien har flere problemer. Den analyserte bare et bestemt utvalg krefttyper og ekskluderte sykdommer som cellegift har en svært god effekt på, for eksempel leukemi og kreft hos barn. Eksempelvis vil cellegift kunne helbrede rundt 3/4 av barn med akutt leukemi, og 20-30 prosent av voksne med samme lidelse.
Studien tok heller ikke hensyn til bruken av cellegift som et ledd i å redusere størrelsen på en kreftsvulst før kirurgisk inngrep, eller bruk av cellegift i kombinasjon med strålebehandling. Studien kikket utelukkende på overlevelsesrate og ikke i hvilken grad cellegift kan øke livskvaliteten til kreftsyke eller redusere kreftsvulsten til et nivå pasienten kan leve med, selv om de ikke blir helbredet - en av de viktige målene med cellegiftbruk.
At en noe snever enkeltstudie skal danne det komplette grunnlaget for at Kreftforbundet og leger tilknyttet Fritt Helsevalg hevder effekten av cellegiftbehandling bare er på 2,2 prosent, som regel dreper flere enn den kurerer, og derfor er fullstendig unødvendig og heller bør erstattes med kostholdsendringer, laetrile, vitamin C og lys, er sneversynt, villedende og farlig.
(Her lenker jeg også til denne artikkelen skrevet av en australsk onkolog som kilde, for de som vil lese mer om denne studien.)
Kreftlegen David Gorski (som jeg blant annet intervjuet da jeg var på CSICON i Nashville høsten 2012) skriver følgende om den australske studien:
It turns out that this is not such an impressive study. Indeed, it appears almost intentionally designed to have left out the very types of cancers for which chemotherapy provides the most benefit, and it uses 5 year survival exclusively, completely neglecting that in some common cancers (such as breast cancer) chemotherapy can prevent late relapses. There were also a lot of inconsistencies and omissions in that leukemias were not included, while leukemia is one type of cancer against which chemotherapy is most efficacious. Indeed, the very technique of lumping all newly diagnosed adult cancers together is guaranteed to obscure benefits of chemotherapy among subgroups by lumping in patients for whom chemotherapy is not even indicated.
[…]
Another aspect of this particular study that always bothered me is that it appeared to lump patients undergoing adjuvant chemotherapy in with those undergoing chemotherapy for cure or palliation. Adjuvant chemotherapy is given after surgery in order to decrease the rate of recurrence, but the truly curative modality is the surgery itself. In early stage cancer, the absolute benefit of chemotherapy in terms of prolonging survival tends to be modest, often single digit percentages. Lumping adjuvant therapy in with other uses of chemotherapy again appears custom-designed to minimize the survival benefit due to chemotherapy observed.
Gorski viser også til et kritisk innlegg publisert i samme publikasjon som den australske studien ble publisert i som peker på mange av disse samme problemene:
The authors omitted leukaemias, which they curiously justify in part by citing the fact that it is usually treated by clinical haematologists rather than medical oncologists. They also wrongly state that only intermediate and high-grade non-Hodgkin’s lymphoma of large-B cell type can be cured with chemotherapy, and ignore T-cell lymphomas and the highly curable Burkitt’s lymphoma. They neglect to mention the significant survival benefit achievable with high-dose chemotherapy and autologous stem-cell transplantation to treat newly-diagnosed multiple myeloma [4]. In ovarian cancer, they quote a survival benefit from chemotherapy of 11% at 5 years, based on a single randomised-controlled trial (RCT), in which chemotherapy was given in both arms [5]; however, subsequent trials have reported higher 5-year survival rates. In cancers such as myeloma and ovarian cancer, in which chemotherapy has been used long before our current era of well-designed RCTs, the lack of RCT comparing chemotherapy to best supportive care should not be misconstrued to dismiss or minimise any survival benefit. In head and neck cancer, the authors erroneously claim the benefit from chemotherapy given concomitantly with radiotherapy in a meta-analysis to be 4%, when 8% was in fact reported [6].
The authors do not address the important benefits from chemotherapy to treat advanced cancer. Many patients with cancers such as lung and colon present or relapse with advanced incurable disease. For these conditions, chemotherapy significantly improves median survival rates, and may also improve quality of life by reducing symptoms and complications of cancer.
Moritz omtaler også en annen studie fra 1990 utført av Dr. Ulrich Abel som del av sitt bevismateriale over hvor dårlig cellegift er. Men denne studien er egentlig ingen studie, mer en spørreundersøkelse utført blant en del leger på sykehus og uten at det er systematisert på noen måte. Det er i praksis bare en artikkel som omtaler en del uttalelser fra enkelte leger begrenset til en spesifikk type bruk av cellegift som ikke omfatter de to vanligste bruksmetodene:
* Abel’s verdict against the medicinal treatment of cancer is emphatically untrue for various kinds of lymph cancer, Hodgkin’s disease, leukemias, sarcomas, and testicular cancers in the male. These kinds of malignancies can be cured by chemotherapy with a high degree of probability, especially in children — an undisputed success. But these are, in any case, only a very small part of the new cases of cancer diagnosed every year.
* Abel’s doubts are not directed against chemotherapy when it is used in support of a curative operation, in order to shrink the tumor beforehand; nor do they apply to chemotherapy used prophylactically after an operation, to prevent a relapse (as an adjuvant).
Gorski skriver videre om dette:
These are, of course, the two most effective uses of chemotherapy that there are. I’ll grant critics that the types of tumors that can be cured with chemotherapy with a high degree of probability are a minority of tumors, but, contrary to what is implied in many uses of Dr. Abel’s work, they are not insignificant. For example, leukemias and lymphomas (Hodgkins and non-Hodgkins) add up to almost 10% of newly diagnosed cancers every year, and they are cured primarily with chemotherapy. Sarcomas and testicular cancers are much less common, but add them in and the total exceeds 10%. A distinct minority, yes, but the fact that many of these cancers can be cured with chemotherapy puts the lie to statements like the one by Mike Adams quoted above, which, not surprisingly, is parroted in Andreas Moritz’s little screed.
The second indication left out of Dr. Abel’s analysis, adjuvant chemotherapy, can, depending on the circumstance and tumor, be highly effective. Admittedly in early stage breast cancer adjuvant chemotherapy adds on an absolute basis only low single digit percentages to five and ten year survivals, but in more locally advanced breast cancer, particularly so-called “triple negative” breast cancer, the benefit is much more substantial.
Gorski påpeker også at cellegift har blitt vesentlig mer effektivt for enkelte krefttyper siden 1991:
Since 1991, also, we have made significant advances in improving survival using chemotherapy. I’ve used the example of colorectal cancer before, where, thanks to newer and better chemotherapy regimens developed over the last couple of decades that have improved survival in patients with liver metastases from 6 months to close to two years.
Et annet eksempel er at bruk av cellegift etter å ha blitt operert for brystkreft reduserer dødeligheten med en tredjedel. Samme studie, som så på 123 studier med over 100 000 kvinner, fant også en fremgang siden 80-tallet. (Gir man hormonterapi i tillegg til cellegift og kirurgi halveres dødeligheten sammenlignet med kirurgi alene.) Et klart eksempel på hvor effektivt cellegift er til denne type bruk, altså ikke direkte kurativt, men for å hindre tilbakefall, noe som til syvende og sist handler om liv og død.
Med andre ord bruker Moritz, og dermed også iLyskilden, en svært intellektuelt uredelig taktikk, som Gorski påpeker, og som jeg selv skrev i Fri Tanke. De forvrenger resultater, bærplukker studier som viser det de ønsker, og tar studier som ser på et snevert utvalg av tilfeller og generaliserer dette til å gjelde alle typer kreft i alle stadier. Det er til forveksling likt pur løgn.
Alternative kreftkurer
iLyskilden avslutter med å peke på alternative kreftkurer. Det første er selvsagt alternativ-yndlingen B17 (amygdalin/laetrile) som jeg har skrevet om i en av mine artikler på Fri Tanke. Kort sagt er det forsket mye på B17 uten at det har vist seg å ha noen god effekt på kreft. Det har også potensielt dødelige bivirkninger ettersom amygdalin, som finnes i kjernene på blant annet rå mandler og aprikosfrukt, brytes ned til det svært giftige stoffet blåsyre når det inntas i kroppen.
Det andre iLyskilden anbefaler er frukten graviola. Her skriver de:
En ny studie fra det katolske universitetet i Sør Korea kan fortelle om frukten Graviola som dreper kreftceller 10.000 ganger mer effektivt enn cellegift, uten tilsvarende bivirkninger.
Det de ikke nevner er at dette selvsagt var en "in vitro"-studie, altså bruk av graviola på kreftceller i petri-skåler i et laboratorium, ikke i kliniske studier på mennesker. Studien så også på effekten av menneskelige kreftceller "innpodet" i mus. En annen studie så spesifikt på effekten av graviola på kreft i bukspyttkjertelen, men det var også en in-vitro-studie, og for en spesifikk krefttype.
De aller fleste kreftkurer som virker lovende i laboratoriet feiler når de skal testes ut i kliniske studier, fordi det er en utfordring å få levert store nok doser av stoffet til kreftcellene uten å samtidig skade andre deler av kroppen, eller kanskje stoffet oppfører seg helt annerledes i kroppen enn det gjorde i laboratoriet. Det er klassisk taktikk fra alternative å peke til "mirakelkurer" som kun har laboratorie- eller dyreforsøk bak seg, uten å nevne at det aldri har blitt testet i kliniske studier.
Bare rundt 2 prosent av stoffer testet in-vitro har en effekt god nok til at de blir testet i dyreforsøk. I USA testes rundt 2500 stoffer hvert år, og National Cancer Institute har vært involvert i testingen av mer enn 400 000 stoffer totalt. Av stoffer som som testes i dyreforsøk eller i tidlige pilotstudier på mennesker er det bare rundt 8% som ender opp som godkjent medisin. Det er altså bare en mikroskopisk andel av potensielle kreftmedisiner som viser seg å være effektivt og trygge nok til at de tas i bruk.
iLyskilden hevder også at graviola er uten bivirkninger. Det ser ikke ut til å stemme om vi skal tro Cancer Research UK som skriver:
In laboratory studies, graviola extracts can kill some types of liver and breast cancer cells that are resistant to particular chemotherapy drugs. But there haven’t been any large scale studies in humans. So we don't know yet whether it can work as a cancer treatment or not. Overall, there is no evidence to show that graviola works as a cure for cancer. Many sites on the internet advertise and promote graviola capsules as a cancer cure, but none of them are supported by any reputable scientific cancer organisations.
We know very little about how graviola affects the body. But we do know that it may cause nerve changes, causing symptoms similar to Parkinson's disease. So it may have harmful side effects for some people. Always talk to your doctor before taking any kind of complementary or alternative therapy.
(Her hinter de vel til denne studien og denne studien.)
Nettstedet iLyskilden lenker til i sin omtale av graviola gjør dette til en stor konspirasjon fra legemiddelindustrien. Fordi man ikke klarte å lage en syntetisk og patenterbar variant av det kreftdrepende stoffet i graviolafrukten, ble de fantastiske resultatene holdt tilbake fra publikum. Det kan selvsagt være sant, og ut fra det jeg har lest om saken tyder enkelte ting på at det kanskje ikke er lagt så mye vekt på å forske videre på graviola som det kanskje burde vært. Men det betyr ikke at graviola dermed er en effektiv kreftkur, fordi glem ikke at det aldri er testet skikkelig i kliniske studier, og vi vet hvor få av de lovende kreftmedisiner som ender opp å være brukbare i praksis. Med andre ord kan man ikke si at en effektiv kreftkur er holdt tilbake, bare at en potensielt effekt kreftkur ikke er forsket nok på. Det er noe helt annet.
Husk også at om graviola viste seg å virke, og ble tatt i bruk, så ville det bare føye seg inn i rekken av nye cellegifter som stadig blir bedre. Graviola er altså også en cellegift! Ingenting tyder på at man kan kureres fra kreft ved å spise graviola i sin naturlige form, fordi det ville neppe gi store nok doser til de riktige stedene i kroppen. Det må nesten garantert tas i pilleform eller intravenøst i en eller annen konsentrert form med en mekanisme som gjør at det målrettet når frem til kreftcellene - altså cellegift.
Undertrykkes naturlige medisiner av legemiddelindustrien?
Jeg kan heller ikke gjenta nok ganger hvor feil det er at legemiddelindustrien ikke forsker på plantemedisin eller ikke-patenterbare legemidler mot kreft eller andre sykdomer. I bloggposten "Undertrykker legemiddelindustrien naturlige medisiner?" går jeg gjennom denne myten og viser til flere eksempler på det motsatte. Noen eksempler er aspirin, statiner og betablokker mot kreft. Ingen av disse er lenger patentbeskyttet og skal i følge cellegift-kritikerne derfor være uinteressante å forske på. Det er altså ikke korrekt.
Eller hva med naturlige kreftkurer som løvetann, resveratrol (fra skinnet til druer), silibinin (fra planten mariatistel), flavonoider fra frukt og grønt, DIM (fra brokkoli) og gurkemeie? Alt dette er naturlig, og alt dette forskes det på, ofte med støtte fra det offentlige.
I bloggposten skriver jeg også:
Amerikanske myndigheter har til og med vært en pådriver for å finne naturlige stoffer i kampen mot kreft. Allerede i 1955 iverksatte National Cancer Institute (NCI) i USA noe de kalte Cancer Chemotherapy National Service Center (CCNSC) for å samle inn og teste krefthemmende effekter i naturlige og syntetiske stoffer som ulike legemiddelfirmaer og institusjoner kunne sende inn for testing. et var gjennom dette tiltaket at taxol ble oppdaget, og NCI støttet videre arbeid med å samle inn mer av stoffet, utføre nødvendig forskning, og gjøre det tilgjengelig som endelig legemiddel.
Taxol er et klassisk eksempel på en cellegift utvinnet fra en plante. Andre naturlige legemidler er digitalis, aspirin og kinin. Ja, hele 70% av nye legemidler stammer fra naturen.
Å si at legemiddelindustrien undertrykker naturlige medisiner er altså beviselig feil. Selv legemidler som er patenterte for en type bruk i et land kan patenteres for annen type bruk i enkelte andre land. Det finnes altså få insentiver for å ikke ville finne naturlige kreftkurer der man kan.
Problemet er nok som regel heller at effekten viser seg å være svært mye dårligere i de innledende faser av kliniske studier enn de var i de prekliniske studiene, og at man derfor ikke finner det fornuftig å bruke mer penger på det. Dermed blir det så alt for lett for alternative røster å peke til de tidlige lovende studiene og erklære en konspirasjon fordi de utelater å si at senere studier var negative.
Konklusjon
I motsetning til hva iLyskilden hevder så er det liten tvil om at kreftleger ville valgt cellegift til de typer kreft hvor det faktisk er effektivt. Et flertall ville også valgt det der hvor det kun har en palliativ effekt, men naturlig nok vil også mange velge det bort i slike tilfeller fordi bivirkningene ikke gjør den ekstra levetiden verdt det. Leger er kanskje mer tilbakeholdne med å bruke slik palliativ behandling enn "folk flest" fordi de daglig ser hvor store bivirkningene kan være og har derfor et bedre grunnlag for å gjøre en vurdering av dette for seg selv enn de vi andre "lykkelig uvitende" har. Svært mange med langt fremskredet kreft har også urealistiske forventninger om hva cellegiften kan gjøre for dem.
Hver og en av oss må i en slik situasjon selv velge hva vi verdsetter mest. Høy livskvalitet i kortere tid, eller lavere livskvalitet i lengre tid. Dette gjelder likevel bare i de tilfeller hvor kreften er uhelbredelig og hvor den livsforlengdende effekten av cellegift er relativt liten. Dermed er det mange tilfeller hvor cellegift vil være et klart valg både for kreftspesialister og andre.
Cellegift er beviselig svært effektivt mot enkelte krefttyper, mens den er mye mindre effektivt mot andre krefttyper. Effekten totalt sett er likevel langt høyere enn de 2-4% som iLyskilden hevder, og da ser man kun på den direkte kurative effekten. Inkluderer man annen type bruk, for eksempel livsforlengende behandling, å krympe svulster før kirurgi/strålebehandling, eller å gi cellegift etter kirurgi/strålebehandling for å hindre tilbakefall, så er cellegift i alle høyeste grad effektivt i mange tilfeller.
Likevel har vi lang vei å gå i "kampen mot kreft". Med så mange varianter av kreft som igjen kan utarte seg på så mange ulike måter i kroppen, er det vanskelig å finne behandlingsmetoder som virker bredt. Man må som regel finne medisiner som angriper svært spesifikke typer kreft, og den forskningen går fremover med små steg. Men det går fremover, og statistikken jeg viser til i denne bloggposten forteller oss at overlevelsesraten har økt dramatisk for mange krefttyper de siste årene.
iLyskilden forvrenger altså fakta grovt, og det sjokkerer meg til stadighet å se hvordan de er villige til å forlede syke mennesker til å velge bort effektiv behandling. Den harde ekstremistkjernen bak iLyskilden representerer det aller verste fra alternativmiljøene, og de går villig over lik for å fronte sin ideologi. Vi får bare håpe at ikke for mange biter på.
