Folk er krenket igjen. Først og fremst på andres vegne. Det er alltid tryggest, fordi da kan man kritisere andre uten å måtte stå til rette for hverken følelser eller argumentasjon.
Denne gang fordi VGs redaktør Torry Pedersen under dagens leder skrev følgende:
Det har kommet negative reaksjoner både fra Amnesty, LLH, politikere og andre røster i sosiale medier. Likestillings- og diskrimineringsombud Sunniva Ørstavik skriver eksempelvis:
La VG gå på sirkus med sine forhistoriske fordommer. Vi andre sier som MGP-vinneren: vi er ustoppelige!
Auda. Her bommer Ørstavik grovt. (Hun har nå til og med klaget VG inn til PFU.)
Var Torry Pedersen sin lille tekst morsom? Nei. Var den smart? Tja. Kanskje for smart, for som kommentarredaktør i VG, Hanne Skartveit, sier, så var dette selvsagt ment som en spøk:
- Vår underleder er ment som en kritikk av fordommer. Vi viser til vårt samfunns ikke særlig stolte historie, fra den gangen man stilte ut mennesker som var annerledes, på sirkus. Når transkjønnede personer fortsatt skaper stor oppsikt, slik vi har sett i forbindelse med årets Eurovision-finale, forteller det at vi fortsatt har en vei å gå, sier kommentarredaktør Hanne Skartveit.
Selvsagt. Og det undrer meg at så mange kunne tolke dette på noe annet vis. Selvsagt var dette ment som et stikk nettopp til de som reagerer på "skjeggedamen" Cochita Wurst i årets Eurovision Song Contest. De oppfører seg som om de levde for hundre år siden, er det underliggende budskapet i underlederen.
Høyre-politiker Henning Warloe presterer å tolke teksten både riktig og feil på en gang når han skriver:
SÅ MORSOMT at også VG har begynt enn sånn "for 100 år siden"-spalte! Denne fra 1914 var virkelig komisk.
Auda. Igjen.
Men slik er det blitt. Vi streber etter å være den første til å finne en tolkning av ethvert offentlig utsagn som gjør at vi selv kan føle oss moralsk overlegne ved å peke på at noen andre hypotetisk sett kan ha følt seg krenket av utsagnet. Denne sykdommen i det offentlige ordskiftet toppet seg i Mokkamann-saken, og deretter har det bare blitt verre.
Kan vi ikke slutte med det? Kan vi ikke heller forsøke å la tvilen komme avsender til gode? Spesielt når det kommer fra noen vi burde vite er ganske oppegående, og som neppe mener det verst tenkelige man velger å kunne tolke det som?
Kan vi ikke forsøke å reversere tendensen med at avsender må ta ansvar for mottakers tolkning? Det gjør det nesten umulig å ytre seg uten å måtte lide seg gjennom et lass med kritikk fra de som velger å misforstå bare for å kunne ri sin høye hest.
Selv har jeg nesten sluttet med å bruke Twitter, fordi hver gang jeg skriver noe sarkastisk hyler noen opp med påstander om hvor grusom person jeg er som kan mene X. Og X er alltid den verste tenkelige og gjerne overdrevent bokstavelige tolkning av tvitten. En tolkning som gjerne er så hårreisende grusom at jeg blir lamslått av at disse menneskene på ren refleks kan anta at det virkelig var det jeg mente.
Sånn sett er Facebook bedre egnet, fordi mens jeg på Twitter har nesten 8000 følgere hvorav de fleste ikke vet noe særlig om hvem jeg er og hva jeg står for, så er de fleste av mine ca 2300 følgere og venner på Facebook mer beviste på "hvor jeg kommer fra", og dermed bedre rustet til å tolke meg korrekt.
Selv valgte jeg å kommentere Conchita-saken slik:
Jeg skulle ønske vi kunne innføre en liten huskeregel i den offentlige debatt: Hvis du er i tvil om hva avsender mente skal du ikke anta at han/hun mente det i den verste tolkning du klarer å koke sammen i hodet ditt.
Det er vesentlig større sjanse for at du tolker avsender feil, enn at vedkommende som ellers skriver fornuftige ting over natten er blitt en rasistisk sadist med overdrevent selvutleveringsbehov.
Hvis vi alle kunne bli flinkere til å huske denne lille regelen, meg selv inkludert, ville vi fått et offentlig ordskifte som var mye friskere og mer ærlig. Slik det er nå ender vi bare opp med en indirekte knebling av ytringer basert på ganske så åpenbare og påtvungede misforståelser, og det hjelper ingen av oss. Det fører kun til at færre orker å ytre seg, og at debattrommet fylles av en ulidelig meningsløs støy som overdøver alt det som faktisk er viktig.
Jeg mener det er rimelig å anta at redaktøren i VG er oppegående nok til å ikke besitte den type fordommer kritikerne tolker underlederen til å gjenspeile. Og kanskje enda viktigere; om han faktisk var så lavmåls ville han neppe vært dum nok til å skrive det på lederplass i avisen. Det er etter mitt syn rimelig å anta at en VG-redaktør ikke vil seg selv eller avisen sin så vondt.
Var VGs underleder et eksempel på genial humor? Nei. Men la oss da heller kritisere VG for dårlig humor, heller enn for at de promoterer utdaterte og diskriminerende ideer om transer og homser. Det har de aldri gjort, og det burde kritikerne ha forstått. Eller i det minste antatt.
Jeg tar forbehold om at jeg i denne teksten har tolket noen av kritikerne på verst tenkelige måte.
