Under gårsdagens bloggpost om foster-dukken endte kommentarfeltet i stor grad opp i en debatt for eller mot abort. Det var vel som forventet, og det er en debatt vi aldri kan, eller bør, bli ferdig med.
Hovedargumentet til de som er motstandere av abort er at livet starter i det egget befruktes. Fra det øyeblikk er det et fullverdig menneskeliv. Det har potensialet til å bli et fullvoksent menneske gitt nok tid, ergo kan man ikke definere noen periode etter befruktningen hvor man kategorisk kan si at dette ennå ikke er et menneske. Utviklingen fra befruktet egg til en 80 år gammel mann er gradvis og flytende, og det finnes ikke noe punkt på denne utviklingen hvor egenskapen "menneske" plutselig dukker opp - annet enn ved selve befruktningen.
Utilitarisme
Det er etter mitt syn en rimelig slutning å dra, og derfor finnes det ikke noe absolutt korrekt tidsgrense for når vi kan tillate abort. Man må innta et utilitaristisk perspektiv og tenke at konsekvensene av en handling skal være et gode for flest mulig mennesker. Sett i dette praktiske lys støtter jeg retten til selvbestemt abort til og med 12. svangerskapsuke. Alternativet er en grov undertrykking av kvinners rett til å bestemme over egen kropp, fryktelig stor helserisiko ved illegale aborter, og neppe noen reduksjon i antall aborter uansett. Et abortforbud vil altså totalt sett føre til mer lidelse for flere mennesker enn hva lov om selvbestemt abort gjør.
Abortmotstandere kjøper ikke den. De mener at man ikke kan innta et rent pragmatisk eller utilitaristisk syn på abort. På samme måte som vi ikke kan si at det i blant er greit å drepe et voksent menneske, eller en baby for den saks skyld, kan vi ikke drepe embryoer og fostre. Uansett når man tar livet av noen, fire uker, fire måneder eller fire år etter eggets befruktning, avslutter man et menneskeliv. Det er etisk sett fullstendig galt, i følge mange abortmotstandere. De likestiller abort med drap.
Det er lett å være enig. Det er som nevnt umulig å sette noe absolutt punkt på utviklingslinjen til et menneske hvor man kan hevde at det ikke ennå er et menneske. Man kan forsøke, men svaret vil alltid avhenge av hvordan man definerer et menneske, og det vil være umulig å komme frem til en generell enighet om dette. Men om man velger å se bort fra det utilitaristiske perspektiv og inntar en holdning hvor selv et embryo fortjener samme respekt og beskyttelse som et voksent menneske, så støter man på noen problemer. Man kan nemlig ikke bare se én side av saken, og her bommer abortmotstanderne grovt, etter mitt syn.
Dilemmaet
Tenk deg en 8 måneder gammel baby. Elsket av sine foreldre. Tilsynelatende frisk og sunn og utvikler seg normalt. En dag begynner babyen å oppføre seg rart. Den får en slags epileptiske anfall. Den gråter mye. Har åpenbart smerter. En legekontroll og etterfølgende undersøkelse av spesialist avdekker en svulst i hjernen. Heldigvis har vi kommet så langt innen medisinen at svulsten avdekkes tidlig. Et kirurgisk inngrep og strålebehandling klarer å fjerne den. Barnet overlever. Det får vokse opp til selv å bli lege en dag, 32 år senere.
Ingen av oss tviler på at vi må gjøre alt som står i vår makt for å redde livet til dette barnet. Babyer får jevnlige kontroller for å sjekke at de vokser og utvikler seg normalt. Oppdages noe galt, så får de den beste behandling helsevesenet kan tilby. Samfunnet bruker enorme summer på helsetjenester, og på å forske frem nye behandlingsmetoder og legemidler mot ulike sykdommer og tilstander.
Disse ressursene brukes primært på mennesker utenfor mors mage, men i blant også på fostre, i den grad det er mulig. Før et visst utviklingsstadie griper vi likevel ikke inn medisinsk for å behandle fostre. Kommer vi ned til embryonivå, altså før niende svangerskapsuke, eller helt tilbake til få dager etter eggets befruktning, så gjøres selvsagt ingen medisinske eller kirurgiske inngrep på det lille menneskelivet i mors mage. Det fullverdige menneskelivet.
Hvorfor ikke? Vi ville ikke tillatt at den åtte måneder gamle babyen bare døde. Vi ville ikke bare konstatert at det var livets naturlige gang, og så latt det dø. Nei, fordi vi anser en baby som et fullverdig liv som har rett på vår beskyttelse og på behandling, akkurat som et voksent menneske har. Men abortmotstandere mener det samme prinsippet gjelder et embryo. Det er et fullverdig liv, sier de. Ingenting skiller det fra en 28 år gammel kvinne målt i rent menneskeverd.
Paradokset
Da tvinger spørsmålet seg frem: Hvor er kampen fra abortmotstandere for å omdirigere store deler av våre helsebudsjetter over i å overvåke befruktede egg i mors liv? Hvor er den moralske indignasjonen over at vi ikke bruker millioner på millioner av kroner på å behandle embryoer som er skadde på ulike vis? Hvor er ropene etter å forske på hvordan vi kan sikre de befruktede eggene mot spontanaborter?
Man regner tross alt med at rundt halvparten av alle befruktede egg ender opp i en spontanabort. Rundt 10-15 prosent av alle bekreftede graviditeter avsluttes på denne måten, altså at embryoet eller fosteret støtes ut av moren innen 22. svangerskapsuke. Det betyr at rundt 50-60 000 små fullverdige menneskeliv går tapt hvert eneste år. Uten at vi løfter en finger for å forhindre det.
Dette er liv som kanskje kunne vært reddet. Men i motsetning til babyen med kreftsvulst, så gjøres lite for å jevnlig kontrollere det befruktede egget. Vi har ikke kunnskapen eller teknologien. Det gjøres lite eller ingenting for å behandle og redde de enorme antall fullverdige ukergamle menneskeliv som avsluttes naturlig på denne måten. Hvorfor er det slik?
"Jammen, dette er jo som regel naturlige konsekvenser av kromosomfeil eller andre utviklingsskader," vil mange forsvare seg med. Dette er graviditeter som skal avsluttes naturlig, fordi embryoet eller fosterer ikke har livets rett. De har ulike typer skader, og det er bedre at de dør. Men gjelder ikke det i så fall også for babyen med kreft i hjernen? Hvis dette argumentet holder for det lille livet i mors mage, hvorfor da ikke for babyen? De har jo nøyaktig samme rett til å leve? Hvorfor sier vi ikke at kreft er en naturlig konsekvens av en eller annen genetiske skade, og dermed skal vi ikke behandle babyer eller voksne heller?
Konklusjon
I det man begynner å drøfte dette, så tror jeg at mange abortmotstandere vil møte seg selv i døren. For et sted bak i hodet oppdager de at de setter et skille i menneskeverd likevel. De føler intuitivt at det er feil å bruke store ressurser på å diagnostisere og foreta avanserte medisinske inngrep for å redde et 5 uker gammelt embryo slik at det ikke spontanaborteres, men ikke for å redde en åtte måneder gammel baby. De har satt et skille i menneskeverd et sted inni seg. Mens de mener det ikke finnes noe tidsmessig grense for når et barn kan aborteres, så mener de det finnes en tidsmessig grense for når vi skal sette inn ressurser på å redde det.
Jeg mener at man alltid må strebe etter å være konsistent i sin argumentasjon, og ulvene skal vite at vi alle feiler på det området. Men det er nyttig og sunt å peke ut slike inkonsistenser når de finnes. Det kan gi nyttige perspektiver.
Det er logisk selvmotsigende å si at et embryo er et fullverdig menneskeliv og dermed aldri kan aborteres, og samtidig ikke argumentere for at vi skal tilby nøyaktig de samme ressurser for diagnostisering og behandling av embryoer som av babyer eller voksne mennesker. Er du kategorisk motstander av abort på grunnlag av at celleklumpen er et ukrenkelig menneske fra og med befruktningsøyeblikket, ja, så må du strengt tatt også være enig i at brorparten av våre helsebudsjetter burde omdirigeres fra å helbrede barn og voksne fra ulike sykdommer, og over til å bekjempe de millioner av spontanaborter som skjer hele tiden.
I et samfunn med begrensede ressurser til helse ville selvsagt det bety at du selv kanskje ikke fikk den beste medisinske hjelp neste gang du er alvorlig syk. Det ville bety at vi måtte avslutte mye forskning på å bekjempe kreft og andre alvorlige sykdommer. Det dør tross alt 5-6 ganger flere mennesker i spontanaborter enn av kreft hvert år, så her må man åpenbart omprioritere helsebudsjettene drastisk. Det ville bety at enorme ressurser ville gå til å forsøke å redde små celleklumper som sannsynligvis ville ende opp født med store defekter og skader likevel. Det ville bety at mange flere barn og voksne ville lide og dø fordi vi ikke lenger har ressurser til å hjelpe dem.
Men det får vi tåle. Det finnes tross alt ikke noe sted på utviklingslinjen hvor menneskeverdet inntreffer. Dermed blir det uetisk ikke å yte også embryoene og fostrene den beste medisinske hjelp tilgjengelig. Embryoene er like viktige som oss andre. De har akkurat samme menneskeverd. Det finnes ingen grense for dette. Ikke sant?
