Det er nesten helt mørkt i rommet. Jeg ligger i sengen, dyna halvveis over meg. Føttene mine iser. Ved siden av meg ligger Eirin, min daværende samboer, og sover tungt. Jeg hører hennes rolige åndedrag i polyrytmisk kamp mot min egen tunge, raske pusting. Gardinene er trukket for, men svakt lys fra sommernatten skinner gjennom og gjør at jeg kan skimte konturene av henne liggende på siden med ryggen mot meg. Jeg er våken, livredd, og vet at vi er tre personer i rommet.
Hårene på armene mine stritter. Det sitrer i huden. Så hører jeg det igjen, barnelatteren som vekket meg fra den tunge søvnen. En liten fremmed jente står ved siden av sengen min og ler. Jeg har ryggen til henne, men føler at hun stirrer på meg. Latteren hennes får isfjell til å rase ned langs ryggraden min. Jeg blir grepet av panikk og prøver å rope på Eirin for å vekke henne, men jeg får ikke ut en lyd. Den lille jenta står bare en halvmeter fra senga, rett ved bena mine, og hun ler igjen. En barnslig, men hånlig, latter som vekker en frykt i meg jeg sjelden har kjent før. Stum som jeg er, forsøker jeg å strekke ut en arm for å riste i Eirin, men armene lystrer ikke. Jeg er både stum og lam. Jeg roper inni meg, igjen og igjen: "Eirin! Eirin! Eirin!". Gradvis får jeg ut lyd, og jeg hører meg selv si "Mm... mm... mmmaa... mm... mmaamm... mamma! Mamma", nesten uhørlig. Mamma? Hvorfor sier jeg mamma? Hjernen sier "Eirin", munnen sier "Mamma". Jeg er forvirret og redd. Til slutt får jeg presset ut "Eirin" i et slags klynkende stønn. Det fremmede jentebarnet står rett ved siden av meg, og jeg prøver igjen å riste i min samboer mens jeg venter på at den lille jenta hvert øyeblikk skal krype opp i senga. Kroppen begynner sakte å lystre hjernen min, og jeg klarer å kravle meg nærmere Eirin og legge en arm rundt henne. "Eirin! Eirin!", klynker jeg, og hun våkner halvveis. Jeg ligger i fosterstilling, bena tett trukket opp under meg, og klamrer meg til henne. Forsiktig snur jeg meg, pulsen dunker i ørene mine, men jenta er borte. Det er igjen stille i rommet. Jeg svetter, jager etter pusten, har gåsehud og er livredd.
Denne natten er en av de mest skremmende opplevelsene jeg har hatt. Hvem var jenta? Var hun et gjenferd? Kanskje en jente som ble drept i skogen der hvor huset mitt nå er bygget en gang for lenge siden, kanskje helt tilbake til Vikingtiden da vi vet det var bebyggelse i området? Kanskje det var et rop om hjelp fra en fortapt liten jente et annet sted i verden? Kanskje fra en annen tid? Kanskje det var et kall fra min på det tidspunktet fremtidige datter, Maya? Kan det ha vært en ikke-jordisk livsform som prøvde å kommunisere med meg ved å innta en jordisk skikkelse? Kom denne alien i fred eller med onde hensikter? Hvordan kom den seg inn i rommet? Hvordan forsvant den så brått? Hvorfor hørte ikke Eirin noe? Hvordan klarte den å lamme meg så totalt? En form for Mind-control? Kan dette vesenet ta over kroppen min? Overvåker de meg? Vil de kontakte meg igjen?
Spørsmålene er mange, og det finnes mange spennende svar. Tenk om jeg er den utvalgte? Den som aliens vil kommunisere med? Kanskje jeg, i all min godhet og renhet, har evnen til å kommunisere med det hinsidige? Tenk at jeg, JEG, er så spesiell?
Men selv om det finnes mange spennende svar, finnes det bare et riktig svar. Et svar som forklarer hele hendelsen uten å måtte ty til uforklarlige, paranormale fenomener. Et svar som er fantastisk fascinerende i all sin enkelhet. Det jeg opplevde var søvnparalyse:
Søvnparalyse, også kalt hypnagogia, er en tilstand med midlertidig lammelse av kroppen (paralyse) rett etter at en person våkner eller er i ferd med å falle i søvn.
Fysiologisk er tilstanden nært beslektet til paralysen som oppstår som en naturlig del av REM-søvn. Søvnparalyse oppstår når hjernen våkner fra en REM-tilstand, men kroppen fortsetter å være paralysert. Dette fører til at personen er lys våken, men er ute av stand til å røre seg. Personen kan også oppleve hallusinasjoner, så som om noe ukjent er tilstede i rommet. Personen kan også mistolke objekter i rommet til å være noe annet enn det de er.
Et fåtall kjenner begrepet søvnparalyse, noe som kan gjøre det til en veldig skremmende opplevelse all den tid man ikke vet hva det er.
Som oftest tolker pasienten søvnparalysen som et mareritt eller en drøm. Hallusinasjoner av uvirkelige gjenstander og skapninger i et ellers kjent soverom vil støtte denne konklusjonen.
Søvnparalyse oppstår under REM-søvn for å unngå at kroppen manifesterer bevegelser som oppleves i en drøm, for eksempel å unngå at man rører på føttene hvis man drømmer om å løpe.
Mange mennesker som opplever søvnparalyse jevnlig lider også av narkolepsi, men forskning viser også at de fleste vil oppleve søvnparalyse en eller to ganger i løpet av livet.
Søvnparalysen kan vare fra noen sekunder til noen minutter, men man vil sjelden ha noe realistisk tidsaspekt i denne tilstanden.
Det var en skremmende opplevelse og jeg håper jeg ikke opplever det igjen. Men jeg vet hvertfall hva det er, og da er det overkommelig.
Noen personer rammes oftere av søvnparalyse enn andre, og det finnes rapporter om skeptikere som, med full viten om hva slags naturlig fenomen som rammer dem, klarer å gjennomgå søvnparalyse i en noenlunde "rasjonell tilstand" slik at de kan observere det som skjer samtidig som de er paralyserte. Tøft! Skulle jeg oppleve det igjen håper jeg at mine rasjonelle sider kobler inn såpass at jeg forstår hva som skjer og klarer å overvinne frykten.
Har du opplevd søvnparalyse noengang? Da vil jeg gjerne høre om det! :-)
