Den 9. juli 2006 la jeg ut en bloggpost ved navn "En pedofil jævel?". Det var starten på denne bloggen, og siden den gang er min første bloggpost blitt lest 48.485 ganger. Det er omtrent like mange visninger som Fotballfrue har på sin blogg hver dag.
Oh well.
Da jeg startet bloggen min var det som et slags testamente. Oppvokst, med unntak av fire år i Afrika, på det lille stedet Tonstad med bare noen hundre innbyggere, solid plantet i Bibelbeltet, var det vanskelig å få utløp for tanker på kanten av det trygge og uprovoserende. Jeg har alltid vært en rolig fyr. Lite festing. Lite bøll. Litt tilbaketrukket og stille. Utenpå. Mens inni hodet mitt flommet det av tanker og følelser om så uendelig mye rart. Tanker det ikke fantes noe naturlig arena å dele med andre i, og tanker som mine venner fort ble drittleie av å høre meg snakke om fordi deres interesser lå et helt annet sted en seksualpolitikk, evolusjon og terrorhysteri.
Jeg fikk litt panikk. Tenk om jeg dør i morgen, og ingen vet hvem Gunnar egentlig er? Tenk om jeg dør med et ettermæle om at jeg var en fyr uten særlig meninger, en fyr som ikke stakk seg frem på noe vis, en fyr som var stort sett flink gutt og som sikkert ikke hadde så mye å by på?
Men jeg hadde mye å by på. Jeg trengte bare en talerstol og noen som ville lytte. Jeg ville fucke opp stemingen litt. Fordi det var det jeg var inni meg. En oppfucker. En som tenkte tanker kanskje litt ved siden av de tanker andre tenker. Jeg ville at minneordene på min gravstøtte ikke skulle være:
"Fred over minnet"
men
"Fuck yeah!"
Det var målet med denne bloggen. Så jeg startet med å skrive om de mest kontroversielle temaene jeg kunne komme på: Pedofili og barneporno. Ikke bare for å stikke meg frem, men også fordi det var temaer som symboliserte det engasjementet jeg hadde inni meg. Det handlet om avvikere, rettferdighet, seksualitet, skepsis, jus, media, empati, politikk og logikk alt på en gang. Perfekte temaer for målet jeg hadde med denne bloggen!
Bloggen har gitt meg utrolig mye. Mer enn kanskje andre kan forstå. Den har oppfylt mitt ønske om å være mitt testamente. Dør jeg i morgen kan jeg dø vel vitende om at folk stort sett vet hvem jeg er og hva jeg står for. Bloggen har skaffet meg en identitet.
Den har også formet min identitet. Den har tvunget meg til å være kritisk til alle mine meninger, fordi det er først når man må sette ord på det man tenker at man finner ut hva det egentlig er. Og gjennom de kritiske tilbakemeldingene i kommentarfeltet har jeg alltid måtte være grundig og etterrettlig for å slippe å bli slaktet av leserne. Jeg hater å ta feil. Jeg hater å misforstå. Derfor må jeg tenke meg grundig om og sjekke fakta både fire og fem ganger før jeg publiserer mine tanker. Det er utrolig sunt, og utrolig lærerikt.
Bloggen har også åpnet dører for meg. I de fire første årene jeg blogget fikk jeg stadig høre fra folk: Jammen tør du virkelig skrive det? Tenk om en fremtidig arbeidsgiver leser det... Tenk hva folk vil tro om deg? De kommer til å tro du er pedofil! Kristne kommer til å bli støtt av din religionskritikk! Folk kommer til å tro du er gal som forsvarer Joseph Fritzl! Du kan ikke utlevere dine egne seksuelle erfaringer på den måten!
Tenk hva folk vil tro om deg!
Men jeg måtte skrive det jeg mente og tenkte. Jeg måtte dele. Og jeg kan ikke leve livet mitt i frykt for hvordan fremtiden vil dømme meg. Jeg må leve mitt liv nå, ikke gjennom øynene til en fremmed fem år frem i tid. Derfor gjorde jeg xkcd sin nydelige stripe til et slags motto for bloggen:
The solution doesn’t involve watering down my every little idea and creative impulse for the sake of some day easing my fit into a mold. It doesn’t involve tempering my life to better fit someone’s expectations. It doesn’t involve constantly holding back for fear of shaking things up.
Og som i en vakker klisjé føler jeg at jeg har seiret. Jeg har skrevet det jeg mener har vært viktig og riktig uavhengig av hva andre har ment, og det har jeg fått uttelling for. Det tok noen år, det tok rundt 1000 bloggposter, men en streben etter kompromissløs ærlighet og mot ga uttelling: I desember 2010 ble bloggen kåret til Norges beste blogg, og i den sammenheng vanket utrolig rørende og fine ord som for eksempel Elin Ørjasæters kommentarer:
Unfiltered perception. En helt uvanlig god blogg, dette. Solid research og så god argumentasjon at det nærmer seg den brutale, men nettopp derfor river det så bra. Her er en ny og kraftig stemme i samfunnsdebatten. Hvis noen kommer til å rive teppet under føttene på kommentatorkorpset i pressen (kremt…) så er det “unfiltered perception”.
og
Unfiltered perception. Solid research som underbygger tydelige standpunkter. Krystallklar prosa om viktige temaer i tiden. Sinnsykt irriterende når man er uenig med ham, fordi han er så solid at han ikke kan feies vekk. Til gjengjeld blir man utrolig glad når man er enig, det er nesten som å se lyset.
Eller Peter Andre Jensen som skrev:
Min stemme går til Gunnar og unfiltered perception fordi dette etter min oppfatning er en av norges klart beste blogger. Gunnar holder et så eksepsjonelt høyt nivå på sin blogg at han langt på vei utkonkurrerer godt betalte kommentatorstemmer i flere av landets beste aviser. Han er et eksempel på at bloggere på sikt langt på vei KAN erstatte avisenes rolle i forhold til gravende journalistikk, og han burde etter mitt skjønn hatt et bloggstipend for å kunne utvikle bloggen ytterligere.
I årets konkurranse kan jeg vanskelig se hvem som kan ta opp konkurransen med Gunnar. Han har vært i en egen klasse, og er alene i ferd med å definere sjangeren “gravende blogging”.
Eller Bjørn T som skrev:
Hvordan livet er, er interessant. Hvordan det kunne, burde og skulle være er viktigere. Unfiltered vinner for min del, og her er hvorfor:
Enkelte tankeprosesser krever tid. Og research. I den ordinære mediahverdagen er det ingen som tar deg tid til dette lengre. De dypere meningene reduseres til enkel retorikkt. Tankene bak et standpunkt er det aldri tid til å gå innpå, og det forventes et svar på stående fot, som ingen rekker å researche til, men som heller ingen gjør research for å kontre.
Blogger som Unfiltered perception er en av grunnene til at Internett fortsatt fremstår som et medium som kan forbedre fremtiden. Tankene som presenteres har gjerne et utgangspuntk som er såpass uvanlig at man _må_ få med seg hele tankeprosesen. Man kan ikke få med seg hovedpunktene, men må ha mulighet for å ta seg tid til å sette seg inn i hele tankerekka, og også noen ganger stoffet bak.
Unfiltered perception er en av de få norske bloggene som forhøyer Internett fra å være en kanal for informasjonsdiare, til et sted der man kan få innspill som gjør at man må tenke. I blant tenke skikkelig hardt, og om man er uenig eller uenig selv etter all tenkingen, så vet man i alle fall hvorfor man har det stanpunktet man har.
Unfiltered Perception problemtatiserer hverdagen, på best tenkelige måte, og er derfor fortsatt min stemme.
Eller Espen:
Gunnar er aktuell, viktig og skriver ravende godt. Han får meg stadig til å tenke, og leggemliggjør alt jeg synes mangler i våre største aviser: grundig research, saklige argumenter og evnen til å innrømme sine feil. I tillegg skriver han jevnlig bloggposter som virkelig får frem mennesket i ham, og ikke bare meningene.
Eller Merel:
Jeg stemmer på Unfiltered perception. Det fortjener fornuftens ridder, Tjomlid, som aldri gir opp, og som bevarer roen og verdigheten også når han møter den merkeligste motbør.
Eller Hanne:
– det er en sann fryd å se hvordan det ene svadaprosjektet etter det andre blir skutt i filler av en utsøkt blanding faktakunnskap, sarkasme og humor.
Eller Sandra Banan:
Den smarteste mannen jeg vet om sitter bak denne bloggen og han fortjener intet annet enn det beste, og det beste er vel en topp plass i tordenbloggen? Er det en blogg jeg virkelig har fått noe ut av er det denne. Han opplyser, sjokkerer og har de fineste meningene og de fineste måtene å skrive de ned på.
Eller Heidi:
Jeg stemmer selvfølgelig på Unfiltered Perception, Maken til uredd, grundig og inspirerende blogger skal man lete lenge etter!
Og sånn fortsetter det, merkelig nok, i kommentar etter kommentar.
Tenk at disse menneskene virkelig setter pris på det jeg skriver? Tenk at de faktisk synes jeg har noe vettugt å si, og at jeg sier det på en god måte? Tenk at folk synes jeg inspirerer dem? Det er helt utrolig å vite, og det gir meg så uendelig mye. For jeg er like usikker hver gang jeg publiserer en ny bloggpost. Jeg er alltid like sikker på at dette kommer folk til å synes er noe møl. Og jeg puster ut like lettet hver gang den første positive kommentar drypper inn, eller noen gir meg fem stjerner, trykker Liker på Facebook eller på annet vis synliggjør at bloggposten er godtatt. Hvertfall av én person. Da kan jeg ikke ha vært fullstendig på jordet denne gangen heller.
*puh*
Bloggen har også gitt meg også betalte skriveoppdrag for Fri Tanke, og kontrakt med Humanist Forlag om å skrive en bok om alternativ behandling som jeg jobber med i disse dager, og som forhåpentligvis kommer ut i 2012. Bloggen har gitt meg mange venner og kontakt med fantastiske mennesker. I tillegg til hyggelige kommentarer i selve bloggen har jeg fått personlige brev, alt fra bedrifter og organisasjoner som vil takke meg for det jeg har skrevet, menn dømt for seksuelle overgrep eller barneporno som vil lette sitt hjerte til en de håper kan forstå, familie til folk uthengt i media som vil takke for at jeg tør ta dem i forsvar, folk med alle slags historier fra sine møter med alternative behandlere som vil dele dem med meg, og mange andre sterke historier og tilbakemeldinger. Jeg har fått mail og brev fra professorer, forskere, leger, lærere og journalister som vil fortelle at de setter pris på det jeg gjør. Tenk på det? At fagfolk synes det jeg, en halvskolert røver uten en eneste formell grad, evner å si noe av substans som de kan skrive under på? I blant føles det som om hver bloggpost gjennomgår peer-review, og det er egentlig veldig betryggende!
Alt dette betyr så fantastisk mye for meg, og jeg håper tilbakemeldingene vil fortsette å komme, fordi det gjør arbeidet med å skrive veldig mye lettere.
Så takk for at dere gidder å lese det jeg skriver, og takk for alle hyggelige tilbakemeldinger jeg har fått. Jeg ser frem til forhåpentligvis fem nye år med skriverier om det jeg måtte få lyst til å skrive om, og så håper jeg at du vil følge meg videre gjennom ordene mine her på unfiltered perception.
