En liten oppfølger til forrige bloggpost hvor det ble lagt frem en påstand om at Norge kjøpte vaksine mot H1N1 i 2009 fra GlaxoSmithKline fordi Norge er aksjonær i dette selskapet.
Denne påstanden har versert helt siden 2009, men faller på sin egen urimelighet fordi Norge hvert år kjøper vaksiner fra mange ulike produsenter, som jeg nevnte i forrige bloggpost. Vi kjøpte vaksiner for rundt 460 millioner fra GSK knyttet til pandemien. Hvert år handler vi for rundt 50 millioner i vaksiner mot HPV. Her har vi valgt å gjøre avtale med en konkurrent av GSK, Sanofi Pasteur. Det vil si at i løpet av en tiårsperiode har AS Norge allerede spyttet inn mer penger i Sanofi Pasteur enn vi betalte for Pandemrix.
Og HPV-vaksinen Gardasil er bare en av mange vaksiner i det norske barnevaksinasjonsprogrammet. Jeg klarer ikke å finne tall på hvor mye Norge bruker på vaksiner årlig, og til hvilke produsenter, men i barnevaksinasjonsprogrammet inngår følgende vaksiner:
Her ser vi at det er flere ulike produsenter, og i 2009 byttet vi eksempelvis fra GSK til Sanofi Pasteur som leverandør av MMR-vaksinen. Er ikke det utrolig teit hvis hensikten er å handle mest mulig fra GSK ettersom vi er aksjonærer der, om man skal følge logikken til konspirasjonsteoretikerne?
Det sier seg derfor selv at det faller på sin egen urimelighet å spekulere i at H1N1-vaksinen ble kjøpt fra GSK fordi Norge har aksjer i det selskapet. Det blir spesielt absurd ettersom stort sett alle våre naboland også valgte GSK uten at de har aksjer i dette selskapet. Hvorfor skulle vi konkludere helt annerledes enn våre naboland i valg av vaksineleverandør?
Et annet spørsmål er hvorfor Folkehelseinstituttet forhandlet så hardt med GSK om å få refundert rundt 30% av det opprinnelige innkjøp til en verdi av rundt 200 millioner kroner hvis AS Norge var mest opptatt av å tjene penger på vaksinesalg? Atter et eksempel på at kritikerne bruker skylapper og ikke tar med alle sider av saken når de fremmer sin påstand.
Grunnlaget for å inngå disse innkjøpsavtalene, som tross alt ble gjort lenge før pandemien var et faktum, var også for å spare samfunnet for kostnader. Helsedirektoratet gjorde en analyse som estimerte at samfunnet ville spare ti ganger kostnadene av vaksinen gjennom lavere sykefravær og besparelser i helsetjenesten ved en pandemi. Ergo var ikke kostnadene ved innkjøp av pandemivaksine uforsvarlig den gang avtalene ble gjort.
Det koster penger å utvikle nye vaksiner, kanskje spesielt hastevaksiner som ved en pandemi, og derfor tillater legemiddelprodusentene seg å ta en høyere pris for disse enn for vanlige vaksiner. Man kan selvsagt diskutere om det er rett og rimelig, og den debatten er også blitt tatt offentlig, noe du kan lese om i Francis Lundh sin gjengivelse av en slik debatt han var ordstyrer for, men dette er en kritikk som i så fall rammer hele legemiddelindustrien og ikke Norges valg av leverandør.
Produksjon av en pandemivaksine er heller ingen gullgruve for legemiddelindustrien. Det globale markedet for influensavaksiner alene er estimert til å være på rundt 16 milliarder kroner. Salget av pandemivaksine i 2009 var estimert til rundt 20 milliarder kroner. Det betyr at det bare så vidt oversteg det årlige salget av influensavaksiner i verdi, og totalt sett bare utgjorde rundt 14% av det totale årlige vaksinemarkedet som er på hele 140 milliarder kroner.
Det er vanskelig å se at produsentene skulle ville sette inn milliardressurser i å utvikle en pandemivaksine, og samtidig sitte med alt erstatningsansvar, for et produkt som bare utgjør en brøkdel av deres totale omsetning på vaksiner. Og vaksiner er bare en liten del av deres inntekter. De tjener vesentlig mer på å selge medisiner som handler om livsstilssykdommer enn de gjør på vaksiner. I tillegg er det ikke risikofritt å produsere vaksiner, noe som gjør at det i senere år til tider har vært mangel på vaksiner fordi risikoen er for høy og inntjeningen for lav. Dette forklares nærmere i denne artikkelen (les gjerne hele):
About 60 percent of total production costs in manufacturing vaccines are fixed, meaning that those costs are incurred for any level of production and do not depend on the quantity produced. These fixed costs are also sunk costs, meaning they cannot be recovered. If a firm had to shut down production, these costs could not be recouped.
Production of the flu vaccine illustrates this troubling condition. In order for their vaccine to be effective, flu vaccine manufacturers have to predict nearly a year before the target flu season which strains of the flu virus will be prevalent and which strains they will immunize against. If their prediction is incorrect, the manufacturers can only cut their losses. In addition, if the flu season turns out to be mild, producers risk having large unsold inventories without the ability to decrease production costs. When sunk fixed costs are about 60 percent of total costs, this loss can be devastating to a manufacturer. With the average cost to bring a vaccine to market at about $700 million, sunk fixed costs can be so prohibitive that producers leave the vaccine marketplace.
En annen artikkel forklarer videre (krever registrering av gratis konto for å lese hele):
Recent vaccine shortages are not coincidental, nor do they represent short-lived, easily fixable problems in the vaccine industry. Rather, several market forces explain why pharmaceutical companies are gradually abandoning vaccines.
Vaccines are used at most several times in a lifetime; drugs are often used every day. Therefore, the market for drugs is much greater than the market for vaccines. For example, the conjugate pneumococcal vaccine for children (Prevnar), the highest-revenue-generating vaccine, has annual gross U.S. sales of about $1 billion. But markets for cholesterol-lowering agents; hair-loss products; potency drugs; and drugs for heart disease, obesity, or neurological problems are often $7 billion per drug or more. (Annual revenues for Lipitor, a cholesterol-lowering agent, are greater than revenues for the entire worldwide vaccine industry.)
I artikkelen vises det til at ingen av de fire store vaksineprodusentene har mer enn 10% av sin totale omsetning på vaksiner. De kunne altså alle ha kuttet ut hele vaksineproduksjonen uten at det ville ha rammet dem særlig hardt. Det ville derimot ha rammet jordens befolkning ekstremt hardt og ført oss nesten hundre år tilbake i tid, men enorme dødstall og lidelser fra sykdommer som vaksiner i dag har gjort til fjern historie.
Det er også stor risiko knyttet til å produsere vaksiner:
The cost to develop and make many vaccines is greater than that to make most drugs, because products given to healthy people are often held to higher standards of safety than those given to people who are sick. In 1998 the FDA licensed a vaccine to prevent rotavirus, a common cause of fever, vomiting, and diarrhea in young children. After the vaccine had been on the market for one year—and was given to about one million children—the CDC detected a rare adverse event: About one of every 10,000 children who received the vaccine developed intussusception, a blockage of the intestine. As a consequence, the rotavirus vaccine was withdrawn.
Before it was licensed, the rotavirus vaccine had been given to about 11,000 children in placebo-controlled prospective studies. Because intussusception was very rare, studies performed prior to licensure were not big enough to determine that rotavirus vaccine caused the condition. Following the withdrawal of the rotavirus vaccine in 1999, children have continued to be hospitalized for and killed by rotavirus. Although many more children would have been helped by a rotavirus vaccine than hurt by it, the current culture does not allow for any serious side effects from a vaccine. As a consequence, pharmaceutical companies are now asked to disprove even very rare adverse effects prior to licensure. Two companies, Merck and GlaxoSmithKline, are now testing rotavirus vaccines in pre-licensure trials that include more than 140,000 children. The cost of these two large trials is about $400 million. The added financial burden of now disproving rare adverse events before licensure is another disincentive to making vaccines.
Og hvis du tror at det var skandaløst av GSK å kreve fritak fra erstatningsansvar ved produksjon av Pandemrix, tygg litt på dette:
Vaccines were the first group of medical products that were nearly eliminated by lawsuits. In 1974 a British researcher published a paper claiming that the pertussis vaccine caused permanent brain damage in twenty-two children. Stories that pertussis vaccine harmed children soon appeared in the United States, and personal-injury lawyers sued vaccine makers. American lawyers claimed that the pertussis vaccine caused epilepsy, mental retardation, learning disorders, unexplained coma, Reye's syndrome (the sudden onset of coma later found to be associated with aspirin), and sudden infant death syndrome (SIDS, unexplained death in the first year of life later found to be associated with sleep position). By 1987, 800 lawsuits totaling more than $21 million were filed, and new claims were filed every week. To meet the demand for increased liability insurance, and to pay for legal fees and settlements, the cost of the pertussis vaccine increased from $0.17 per dose to $11.00 per dose.
By the late 1980s and early 1990s many investigators had examined the question raised by the British researcher and found that the pertussis vaccine did not cause permanent brain damage. The researcher's hypothesis was wrong, but the damage was done. The number of companies making pertussis vaccine for U.S. children decreased from four (Wyeth, Connaught, Sclavo, and Lederle) to one (Lederle). In the mid-1980s a lawsuit against Lederle claiming that pertussis vaccine caused paralysis in a young boy ended with an award of $1.13 million. This award was equivalent to more than half of the entire pertussis vaccine market. Although there was no scientific evidence to support the claim, pharmaceutical companies looked at this situation and decided to leave the vaccine business.
I USA har man en ordning hvor det er knyttet en liten skatt til hver vaksinedose, og denne skatten går til et vaksineskadefond med veldig lav terskel for å utbetale erstatning til de som kan vise til en viss sannsynlighet for å ha blitt påført skade av en vaksine. Det var helt nødvendig for at ikke legemiddelprodusentene skulle slutte å produsere vaksiner. Sett i lys av det er det fullstendig forståelig at produsenter som GSK krevde det samme ved produksjon av pandemivaksinen. La staten ta erstatningsansvaret, ellers blir risikoen rett og slett for stor til at produksjon av vaksine er økonomisk fornuftig.
Innkjøp av vaksiner skjer av Folkehelseinstituttet i tråd med anbudsordninger rundt offentlige innkjøp. Et eksempel på et slik anbud kan sees hos Doffin:
Som seg hør og bør er kriteriene og deres vekting oppgitt på forhånd i slike anbudskonkurranser. Kriterier kan være effekt, pris, leveringsdyktighet etc, og valget av leverandør blir så foretatt på grunnlag av disse kriteriene. De tapende firmaene har deretter mulighet til å klage - noe de ofte gjør. Ved behandling av en slik klage i Klagenemda for offentlige anskaffelser (KOFA) må grunnlaget for avgjørelsen legges frem for firmaene som klager. Dermed kan man ikke slippe unna med å favorisere et spesielt selskap. Å hevde at GSK ble valgt på spesielt grunnlag er altså en absurd påstand som bare kan være sann om man ser helt bort fra at markedskrefter, konkurranse og åpne anbud ligger bak slike offentlige innkjøp.
Ser man på alt dette i sum er det vanskelig å forstå den kritikken som rettes mot legemiddelindustrien når det gjelder produksjon og salg av pandemivaksine, eller Norges valg av GSK som leverandør. Denne kritikken har sitt utspring i kunnskapsløshet og spekulasjoner basert på begrenset informasjon, godt hjulpet frem av hjernedøde journalister som skaper SKANDALEOVERSKRIFTER uten å bruke et par timer ekstra til å sjekke de faktiske forhold.
I en kommentar til min forrige bloggpost ble jeg kalt nedlatende fordi jeg svarte vaksinekritikeren på Facebook i en ganske krass tone. Kanskje oppfattes det nedlatende, men dette er alvorlig, og jeg blir forbannet når folk tillater seg å mene en hel masse om noe så livsviktig som vaksiner basert på overfladisk feilinformasjon fra dårlige kilder.
Jeg mener at folk har et ansvar for å sette seg skikkelig inn i saker før de går ut og mener noe som handler om liv og død, og derfor blir jeg engasjert og skarp i tonen når det handler om vaksiner. Det tror jeg er på sin plass.
