I helgen har jeg vært i Oslo i forbindelse med jobben. På lørdag hadde bedriften min et lite “julebord” på en fin restaurant i byen, og på vei tilbake til hotellet gikk vi forbi en stand midt i Karl Johan. Rundt standen var det plassert store skilt med teksten “GRATIS STRESS TEST” og det var en del nysgjerrige folk som stod rundt standen. Det tok meg ikke mange øyeblikkene å forstå hva dette var for noe, og jeg kjente straks at blodet rushet opp i skallen i et anfall av avsky og harme.
Da jeg studerte i Oslo midt på 90-tallet ble jeg en gang ble stoppet på gaten av en søt jente som vill invitere meg inn på et kontor for å foreta en gratis “personlighetstest” av meg. Jeg var 19 år, kvasikristen, UFO-freak og altså langt i fra noen skeptiker. Likevel ringte alarmbjellene bakerst i hodet mitt da jeg så navnet L. Ron Hubbard oppe i et hjørne på test-skjemaet hun viste meg. Uten helt å vite hvorfor takket jeg nei til personlighetstesten og skyndet meg derfra. Da jeg fikk sjekket opp Hubbard-navnet litt senere, fikk jeg fastslått at min mistanke hadde vært betimelig. L. Ron Hubbard er nemlig grunnleggeren, eller skal vi si oppdikteren, av Scientologikirken.
I de mange år som har gått siden den gang, har jeg lest en del om Scientologi og vet nå mye mer om hva de står for. Deres motbydelige og skitne taktikker er godt dokumentert. Bruk av vold, trusler, sensur og sjikane er dagligdags i scientologenes kamp mot kritiske røster. Sektens metoder har til og med resultert i dødsfall som de i ettertid benekter og prøver å dekke over. På XenuTV kan du selv se intervjuer og vitnesbyrd fra tidligere medlemmer av denne groteske sekten.
Nå møtte jeg dem ansikt til ansikt igjen, og inni meg våknet et behov for å “ta igjen” for at de prøvde å lokke meg inn i deres syke verden den gang jeg var en stakkars naiv student. Historiene om alle livene scientologene har ødelagt flimret bak øyelokkene mine, og ga meg motet til å sette kursen mot standen deres. Tre personer satt rundt bordet med hver sitt merkelige apparat. En slags måleinnretning med to blanke metallrør koblet med hver sin kabel til hovedenheten. I tillegg stod det en eller to personer til litt ved siden av standen og tok kontakt med folk som viste interesse. På bordet stod det stablet massevis av eksemplarer av boken “DIANETIKK” av L. Ron Hubbard. Et par personer satt på stoler ovenfor scientologene og ble “stress-testet” med apparatet. Det tok ikke lang tid før en av scientologene registrerte min nysgjerrighet, og kom bort til meg for å invitere meg til å foreta en test. Litt småfull og veldig provosert gikk jeg omgående i verbal clinch med mannen og fyrte løs med påstander om at måleapparatet bare var noe tull og ikke kunne måle annet enn den elektriske motstand i huden. Han hevdet at det ikke var riktig. Apparatet målte energiblokkering i brystet ved å måle strømninger mellom hendene, hevdet han. Nei, sa jeg, og spurte om han noensinne hadde kikket inni en av boksene. Han sa at det hadde han, og skrøt på seg en tittel som elektroingeniør. Jeg spurte ham igjen om han da kunne forklare hvordan apparatet faktisk virket, og han gjentok det samme diffuse svadaet som tidligere. Jeg fortsatte kjøret ved å påpeke at selv om man hypotetisk sett kunne måle denne “energistrømningen” mellom hendene, så var det ikke noe grunnlag for å hevde at det var relatert til stress eller andre psykologiske variabler. Da ble han forbanna og sa: “Åja, du er en sånn ekspert som vet alt du”, og bare gikk. Kranglete som jeg var, og uten å gjøre noen særlig god figur, ropte jeg etter ham at de var noen svindlere som ødela livet til folk og at de bare var ute etter å lure penger fra stakkars mennesker.
Ærlig talt så stod jeg vel til stryk når det gjelder argumentasjonteknikk og fremgangsmåte, men jeg ble så provosert av å se dem sitte der og bedrive sine kvalmende salgstriks på forbipasserende at jeg bare måtte si noe, selv om det ble lite gjennomtenkt og litt for aggressivt.
I går var jeg igjen ute i Karl Johan, og der stod standen deres på nytt. Etter lørdagens konfrontasjon hadde jeg fått strukturert tankene mine litt, så jeg tenkte at denne gangen ville jeg finne ut litt mer om dem, uten å gå inn i noen direkte konfrontasjon. Heldigvis så det ikke ut til at noen kjente meg igjen, så jeg dro frem mobiltelefonen og filmet en liten snutt av standen deres:
På filmen ser dere bl.a. Scientologenes mystiske apparat som de kaller for et E-meter. Hensikten med apparatet, samt kjernen i Scientologenes tro, kan best forklares ved å be deg se dette utdraget fra South Park sin episode om nettopp Scientologi:
Og ja, som teksten mot slutten viser, dette er hva Scientologene faktisk tror på. Alt dette våset om aliens er hele kjernen i deres religion. Absurd? Ja absolutt. Men strengt tatt ikke mer absurd enn enhver annen religion, inklusiv den kristne tro.
Etter å ha filmet standen gikk jeg og en kompis og nøt en bedre Kaffe Mocha sammen med dagens aviser, men jeg klarte ikke å gi slipp på tanken om at jeg måtte finne ut mer om disse skrullingene. Et par timer senere gikk jeg derfor alene tilbake til standen og takket denne gang ja da jeg ble spurt om jeg ville la meg teste. Jeg spilte helt uvitende og naiv, og på spørsmål om jeg visste noe om Scientologi svarte jeg bare at jeg hadde hørt såvidt om det, men ikke noe mer. Med unntak av denne lille løgnen, var jeg 100% ærlig i alle mine svar resten av tiden jeg satt der. Scientologen var hyggelig og startet med å forklare meg hvordan apparatet (E-meteret) fungerte. Jeg ble forklart at negative tanker, stress og problemer i hverdagen manifisterte seg som fysiske “energiblokkeringer” i kroppen. Ved å bruke E-meteret kunne de måle disse. Normalt ville de stille meg et par hundre spørsmål og se hvordan E-meteret slo ut da jeg tenkte på ulike hendelser og ting i livet mitt, men på standen ville de bare gi en kort demonstrasjon.
Først måtte apparatet kalibreres. Som du ser på bildet er det et felt litt under halvveis på “displayet” som er “nullpuktet”. Mens jeg holdt et av metallrørene i hver hånd, skrudde han på den store bryteren helt til venstre på apparatet til nålen stod i nullpunktet. Så begynte moroa. Jeg skulle først tenke på noen jeg kjente godt eller som stod nær meg. Nålen begynte å stige, og han spurte meg hva jeg tenkte på. Jeg svarte som sant var at jeg faktisk bare tenkte på selve apparatet og hvordan det virket. Han sa at det var greit nok, skrudde litt på bryteren til nåla falt ned på nullpunktet igjen, og ba meg prøve på nytt. Nålen begynte igjen å bevege seg mot høyre, og han spurte hva jeg tenkte på. Jeg sa at jeg tenkte på min datter. Han spurte om alt var bra med henne, og jeg sa at ja, alt var bare fint. Igjen ble nålen skrudd ned til nullpunktet, og han ba meg tenke på en spesielt viktig hendelse i mitt liv - noe som hadde preget meg på godt eller vondt. Jeg valgte da å se for meg fødselen til min datter, og nålen steg atter en gang. Plutselig falt nålen ned mot null igjen, før den gjorde et hopp oppover. Han spurte meg hva jeg tenkte på, og etterfulgte mitt svar ved å spørre om alt hadde gått greit under fødselen. Nålen falt langt ned i det jeg svarte at fødselen hadde gått veldig greit, men steg raskt opp igjen til langt over nullpunktet. Han ville vite hva jeg hørte i fødestuen og hvordan temperaturen var i rommet. Jeg sa jeg hørte kona min som skrek av smerte, og at jeg ærlig talt ikke hadde lagt merke til hvordan temperaturen i rommet var. Nålen var litt rastløs, steg opp og ned, og han brukte litt tid på å få skrudd den tilbake til null, før han ville jeg skulle tenke på jobben min. Igjen steg nålen sakte, før den plutselig falt ned til langt under nullpunktet.
Du lurer kanskje på hva E-meteret avdekket om mitt forhold til jobben min? Vel, absolutt ingenting. Sannheten er nemlig at jeg hele tiden kunne kontrollere nålens bevegelse ved å vekselvis klemme og løsne grepet rundt metallrørene. Hvis jeg klemte til litt, steg nålen sakte. Straks jeg løsnet litt på grepet, nesten umerkelig, falt nålen raskt ned igjen. Apparatets oppførsel var akkurat som forventet, og dette var årsaken til at jeg hadde takket ja til å ta testen. Jeg ville nemlig teste ut om apparatet virkelig var så idiotisk som jeg hadde lest at det var. Det var det i aller høyeste grad. Jeg hadde ærlig talt trodd at man i det minste måtte generere noe svetteproduksjon i håndflaten for å påvirke nålen, men alt dreide seg bare om hvor hardt man klemte i metallrørene.
Det er samtidig lett å forstå hvordan dette kan lure folk til å tro at apparatet virkelig måler deres “indre energiblokkeringer”, om man har et behov for å tro på de enkle løsninger. Hvis man tenker eller prater om noe som gjør at man føler seg stresset eller ubekvem, vil man kanskje ubevisst stramme grepet om metallrørene litt, og nålen vil stige sakte. Snakker man om noe hyggelig vil kroppen og musklene slappe av, og nålen vil falle fort ned igjen. Ved å klemme litt hardt rundt metallrørene øker man hudens overflatekontakt mot metallet, og dermed går apparatets svake strøm lettere gjennom systemet. Slapper man av i hendene reduseres kontaktflaten mellom hud og metall, noe som igjen øker motstanden, og nålen synker. Apparatet måler altså, som jeg påpekte til den sinte scientologen kvelden før, ingenting annet enn elektrisk motstand i huden.
(Jeg må påpeke at nålen ikke stiger høyere jo hardere man klemmer. Holder man metallrørene i et fast grep, vil nålen stige over tid. Når man derimot løsner grepet ørlite grann, vil nålen falle ned veldig fort. Det er altså ingen sammenheng mellom nålens utslag og hvor mye muskelkraft du bruker, kun mellom distinkte nivåer av overflatekontakt mellom hud og metall. Merk også at når jeg sier at jeg løsner grepet, så har jeg fortsatt god hudkontakt med rørene. Det er ikke snakk om at jeg slipper taket på noe vis, kun et litt løsere grep, men fortsatt med begge rørene godt plantet i hendene. Jeg påpeker dette så ikke noen skal tro at nålen faller fordi jeg “bryter strømkretsen” på noe vis.)
Under hele “intervjuet” kontrollerte jeg altså selv nålens bevegelse ved hjelp av bevisste muskelbevegelser i hendene mine. Jeg var nesten sjokkert over hvor enkelt det var. Tanken på at tusener av ellers oppegående mennesker faktisk har latt seg lure av et slikt apparat, er helt ufattelig. Finnes det ikke kritisk sans overhodet? Har de virkelig aldri prøvd å påvirke nålen slik jeg gjorde? Den stakkars scientologen som testet meg endte opp med å se ganske forvirret ut ettersom han stadig vekk måtte kalibrere nålen på nytt, fordi den hoppet og spratt opp og ned. Til slutt måtte han sitte med en hånd på bryteren hele tiden for å klare å ivareta en viss kontroll på nåla. Plutselig var han ferdig og kom med sin konklusjon om at han ikke klarte å se så mye spesielt å ta tak i hos meg, og jeg bekreftet hans konklusjon ved å si at jeg stort sett var ganske tilfreds og ikke hadde noen store problemer i livet.
Som med alle andre jeg hadde sett bli testet, avsluttet han ved å be om å få fortelle meg litt om Dianetikk-boken. Jeg orket ingen konfrontasjon, så jeg spilte fortsatt med og smilte og nikket. Han viste meg så en brosjyre som forklare scientologenes kamp mot narkotiske stoffer, og sa at hvis jeg donerte 100 kroner til denne saken ville jeg få med meg en gratis bok. Jeg sa jeg skulle tenke på det, og ba om å få med noen brosjyrer så jeg kunne lese mer om dette. Det fikk jeg, og jeg takket for testen og ruslet bort fra standen med en liten gledesrus over å ha fått testet hvor komplett absurd E-meteret faktisk er. Tom Cruise. John Travolta. Jenna Elfman. Chick Corea. Juliette Lewis. Michael Roberts. Er alle disse celebritetene faktisk så forbanna teite? På den annen side, kristne tror at deres frelser gikk på vannet, gjorde vann om til vin og stod opp fra de døde. Scientologene er ikke nødvendigvis mer godtroende og irrasjonelle enn våre gode kristne venner.
Hvis noen av dere som leser dette møter Scientologene i Karl Johan eller andre steder, så vil jeg anbefale dere å takke ja til å ta denne stress-testen. Benytt sjansen til å eksperimentere med å kontrollere nålen, og se hvordan scientologene blir forvirret og frustrerte når de ikke lenger klarer å lese noe som helst ut av deres vidunderapparat. Ta det gjerne et steg lenger enn meg, og avslør på slutten hva du faktisk gjør, og konfronter dem med hvordan de kan tro på dette våset når du så enkelt kan vise hvordan apparatet faktisk fungerer. It's fun. Enjoy!
