Jeg bor i de en av de trangeste daler i dalstroka innafor. I blant må jeg ut for å trekke litt luft, og da reiser jeg til Oslo. Fra den friske fjelluft som man sakte men sikkert kveles av, til den eksosfylte hovedstadsluften som fyller lungene med frihet og ro.
Nå for tiden blir det i snitt en langhelg i måneden her i hovedstaden, men skoleåret 93-94 latet jeg som om jeg studerte et år på Universitetet i Oslo. Jeg kom rett fra videregående, og eneste bekjente i byen var en kamerat fra klassen min. En kamerat som kom fra en forgård til den landsbygda jeg selv kommer fra. Et sted så lite at vi på Tonstad, med sine kanskje fem-seks hundre innbyggere, så ned på dem og lo lett hånlig av disse utkantsfolkene fra Øksendal når de etter barneskolen måtte busses inn til sivilisasjonen for å gå på ungdomsskolen. Det er alltid godt å vite at noen har det litt verre.
Å slippe oss to inngrodde sirdøler løs i villeste Oslo, var som å slippe fri mink fra en pelsdyrfarm. Vi ante ikke hvordan vi skulle overleve. Vi hadde så langt i våre korte liv blitt dullet med av mødre som sørget for både mat, klær og at vi fungerte sånn noenlunde normalt i samfunnet.
Nå stod vi plutselig på egne ben, og vi gjorde absolutt ikke det. Hadde vi vært innesperret på Gaustad i mange år, og dette var vår første perm, ville vi sporenstreks blitt hanket inn igjen, lagt i tvangstrøye og blitt foreskrevet flere nye år med psykiatrisk behandling. Men vi kom ikke fra Gaustad. Vi kom fra Tonstad. Og ingen overvåket oss. Det er nesten rart at det er lov. At det ikke finnes lover mot sånt. At ingen setter ned foten og sier at her må det regulering til. Slike mennesker kan ikke slippes løs i samfunnet blant normale folk. Men slik er det altså ikke. Så der var vi, to rådville gnagere på frifot etter et liv med regelmessig mating i trange bur. Vi ante ikke hvordan vi skulle være mink.
Det finnes mange rare historier fra det året Sturla og jeg bodde i Oslo, men da jeg i går gikk inn på Burger King nederst i Karl Johan for å spise, kom jeg på en sentral historie. Vi visste nemlig ikke helt hvordan vi skulle få i oss mat her i byen. Alt var litt skummelt. Alt var veldig nytt. De fleste operasjoner som måtte utføres for å overleve, medførte nemlig at vi følte det ble i overkant mye oppstyr. Og oppstyr måtte unngås for enhver pris.
La meg sette det i perspektiv. I Sirdal har vi en kommunal kino. Det er en fin sal med plass til i underkant av 200 mennesker. På de fleste kinovisninger er det vel en håndfull publikummere. Men å gå på kino kan være en belastning for oss sirdøler. Man vil gjerne se filmen, vi er da et kulturelt folk, men det er et stort offer å måtte bevege seg ut blant sambygdinger og gjøre seg selv synlig midt i en fullt belyst skråstilt kinosal. En bekjent av meg illustrerte godt problemstillingen da han etter å ha satt seg ned i stolen ble sittende med den varme jakken sin på. En kamerat spurte ham om han ikke ville ta den av, men det maktet han ikke, fordi det ville skape så mye oppstyr.
Og han har helt rett. Det blir mye oppstyr av sånt. Man tiltrekker seg oppmerksomhet man helst skulle vært foruten. Bedre da å svette litt med jakken på.
Slik var det også med Sturla og meg i Oslo, 1993. Vi måtte unngå oppstyr for enhver pris. For å komme meg fra Bjerke studentheim, hvor jeg bodde første halvåret, og til sentrum, tok jeg bussen. Og jeg er en person som alltid kommer i siste liten til det meste. Det var derfor ikke få ganger jeg så bussen stå på holdeplassen da jeg kom gående hundre meter oppe i gata. Med en lett joggetur ville jeg har rukket bussen glatt, men neida. Det ville skape alt for mye oppstyr. Og tenk om jeg akkurat ikke rakk bussen? Kan du tenke noe teitere enn å se en fyr komme løpende for akkurat å ikke nå bussen? Ikke jeg heller. Jeg ville ikke være den personen. Så da gikk jeg heller i vanlig tempo som om bussen og jeg på ingen som helst måte hadde noen felles agenda. Hvis bussen kjørte før jeg nådde frem, fikk jeg heller vente femten minutter i femten minusgrader til neste buss kom. Heller det enn å skape oppstyr.
Det hendte at vi gikk på restaurant, Sturla og jeg. En gang våget vi oss inn på den orientalske restauranten Mr Hong like ved Stortinget. Vi fikk på et eller annet vis bestilt oss mat, den smakte fortreffelig, men så kom øyeblikket vi grudde oss til. Tallerknene var tomme. Maten var spist opp. Og da kom Den Store Utfordringen. Vi måtte betale, men det å be om regningen ville skape forferdelig mye oppstyr syntes vi. Så vi ble sittende der og småprate. Håpe at servitøren kanskje kom og spurte oss uoppfordret om ikke vi ville betale. Kanskje han ville skjønne at vi var to hjelpeløse bønder på byen som trengte litt drahjelp for å fungere i samfunnet? Men nei. Ingen hjelp å få der.
Etterhvert ble det litt kjedelig å bare sitte der, så vi begynte å utfordre hverandre til å be om regningen, men ingen av oss turte. Tenk om vi gjorde noe feil? Tenk om vi brukte en litt overdreven håndbevegelse? Eller sa noe servitøren ikke forstod? Da visste vi at den andre part ville le og gjøre narr av det resten av kvelden. Vi var nådeløse når det gjaldt å psyke hverandre ned. Det er en egenskap man tar med seg fra bygda. Jantelov på steroider.
Så der satt vi. Tiden gikk. Til slutt fant vi ut at hvis Sturla gikk på do, så kunne jeg be om regningen i mellomtiden. Da ville ikke Sturla kunne se om jeg gjorde noe dumt. Sturla gikk, tisset og kom tilbake. Jeg satt der, fortsatt uten noen regning. Så vi byttet rolle. Jeg gikk på do, kom tilbake, og Sturla var fortsatt like regningsløs. Oppstyr var farlig.
Jeg husker ikke hvordan vi til slutt fikk betalt den dagen, men et mirakel må ha skjedd, ellers hadde vi vel sittet der ennå.
Men tilbake til Burger King. Mat var som sagt problematisk for oss. Jeg bodde i en knøttliten hybel i syvende etasje på Bjerke Studentheim hvor jeg delte bad med en annen fyr som bodde i nabohybelen. Vi delte bad i et halvt år, og jeg hilste aldri på fyren. Før jeg skulle benytte meg av toalettet måtte jeg stå et minutt og lytte ved døra mi for å sjekke at ikke han var på badet eller ute i gangen, slik at jeg kunne risikere å støte på ham. Det ville i så fall skapt mye oppstyr. Han var neppe like sky som meg, men skjønte vel fort at jeg ikke var en person det var verdt å støte på, så han gjorde ikke de store fremstøt for å få hilset på meg heller.
I bunnen av studentheimen var det en døgnåpen Statoil-stasjon. Det ble min redning i matveien. Alle i samme gang delte nemlig kjøkken, men å lage mat på dagtid, da andre kanskje også brukte kjøkkenet, ville skape forferdelig mye oppstyr. Så jeg laget bare mat midt på natta da alle andre sov. Rundt klokken tre om natta, da jeg var sikker på at alle andre sov, gikk jeg ned på Statoil og kjøpte en Grandiosa eller en boks Spaghetti a la Capri. Jeg tilberedte dette så fort jeg kunne, før jeg skyndet meg tilbake på rommet for å spise i ensomhet, kun med MTV som fast følgesvenn. Så la jeg meg til å sove, og passet på å ikke våkne før jeg visste at alle andre var på jobb eller skole. Da snek jeg meg ut, tok bussen ned til sentrum, som regel den som kom femten minutter etter den som akkurat gikk fem sekunder før jeg var fremme ved bussdøra, og møtte Sturla.
Så gikk vi på Burger King.
De første tre månedene av skoleåret 1993 inntok Sturla og jeg utelukkende middag bestående av en stor Whopper Cheese meny på Burger King nederst i Karl Johan. Det var enkelt, vi slapp å forholde oss til nye rutiner, det var ingen overraskelsesmomenter, vi kunne bestille, få maten og sette oss for å spise i et hjørne. Det eneste som kunne gjort saken enda bedre var om de også hadde skrudd av lyset der inne. Men verden var ikke perfekt.
Det var i det hele tatt lite oppstyr da vi spiste der. Det passet oss utmerket.
Helt til en dag vi følte at noe ikke stemte. Smilte ikke hun søte jenta bak disken litt diskret da vi kom inn? Hmm. Det samme skjedde dagen etter. Vi ante at de som jobbet der hadde begynt å finne det litt humoristisk at vi kom inn der i vårt faste tospann dag etter dag for å bestille samme Whopper Cheese meny. Ante vi antydninger til litt begynnende oppstyr? Hadde vi gjort oss bemerket? Var det noen som lo litt av oss?
Dette krevde drastiske tiltak. Reaksjonen til burgerflipperne bak disken fikk oss til å se oss selv i et nytt perspektiv. Slik kunne vi ikke ha det lenger. Hva var det som feilte oss? Hadde vi virkelig kommet dithen at livene våre var så rutinepreget at folk rett og slett lo av oss? Var det virkelig slik vi ønsket å ha det? Nei! Det var på tide å gjøre noe med livene våre. Vi hadde da ingenting å skamme oss over. Vi var unge lovende IT-studenter og like gode som alle andre. Her var det på tide å våkne. Ta grep. Snu skuta. Ny kurs!
Så vi begynte å vanke på Burger King i Grensen i stedenfor.
Vel, det var noen av minnene som dukket opp i går da jeg ruslet rundt i byen. Jeg vil tippe de fleste lesere følte at mye falt på plass nå. Du nikket kanskje forståelsesfullt mens du leste og tenke at jess, det forklarer en hel del. Og du har rett. Det forklarer nok mye. Bare ikke fortell andre om denne bloggposten. Det blir så mye oppstyr...
