Det er gått snart en uke siden "Plumbogate". Jeg så aldri Spellemann 2011 selv, men "logget på" internett like etter sendingen og så på Twitter at noe hadde skjedd. En kjapp gjennomgang av relevante nettaviser ga meg fort info om "fadesen", og da jeg kikket bakover i twitterfeeden så jeg mange folk som hadde reagert spontant med utbrudd om rasisme da de bevitnet Plumbovokalist Lars Erik Blokkhus kalle Madcon-Yosef for "mokkamann" - et ordspill basert på deres egen låt "Møkkamann".
Men var dette rasisme? Jeg mener helt klart nei, noe jeg også ytret tydelig på Twitter i tweets som dette:
Det jeg fikk lyst å si et par ord om i denne bloggposten var det argumentet jeg fikk fra ulike hold i deres forsvar av at mokkamann-spøken var rasisme. Om ikke av den mest ondskapsfulle formen, så hvertfall et eksempel på hverdagsrasisme i praksis.
Jeg hevdet nemlig at rasisme har en nøye definert betydning som kort sagt går ut på å anse en person som mindreverdig på bakgrunn av hudfarge eller etnisitet. Det er altså en gradering av menneskeverd med tilhørende konsekvenser som at vedkommende ikke har samme rettigheter som for eksempel "hvite" har.
Å dra en spøk ved å leke med møkkamann/mokkamann-ordspillet handlet ikke om at Plumbovokalisten mente Yosef på noen som helst måte var mindreverdig ham. Man kan nok tvert i mot argumentere for det motsatte - at Blokkhus i aller høyeste grad følte seg mindreverdig, og derfor dro mokkamann-spøken i et forsøk på å være "en av de store gutta", altså i samme liga som Madcon er i den norske artistverden. Et spakt forsøk på male-bonding.
Kommentaren sprang altså neppe ut fra menneskesyn eller ondskap. Den sprang trolig ut fra en følelse av mindreverdighet og generelt dårlig humor. En diagnose Plumbos øvrige tekster klart viser oss at de sliter med.
Argumentet jeg har problemer med lyder altså omtrent slik (parafrasering av en faktisk tweet):
Å redusere noen til en hudfarge eller rase er jo egentlig betydningen av rasisme. Selv om ikke aktøren er en ondskapsfull bad guy...
En annen tweet fra en som var uenig med meg lød slik:
Kommentaren "Mokkamann" kunne virke som en nedlatende beskrivelse om mennesker med en annen hudfarge enn hvit. Og det er rasisme.
Det går altså tydelig frem at det å fornærme noen basert på hudfarge er rasisme. Det er visst irrelevant om det er vondt ment eller om fyren har en nedlatende syn på mennesker med mørkere hud enn ham selv. Så lenge budskapets mottaker føler seg fornærmet, er det rasisme. Definisjonsmakten ligger hos mottaker. Hvis mottaker føler at det noen sier er rasistisk, så er det per definisjon rasistisk - uansett hva avsender faktisk mente.
Det er problematisk synes jeg. Det har kun som hensikt å dyrke offerrollen og som konsekvens å hemme dialog.
Men la oss for argumentasjonens skyld kjøpe dette argumentet midlertidig. Hvor bringer det oss i så fall? Vel, da folk i publikum og i sosiale medier begynte å rope om rasisme visste ingen hvordan Yosef og Tshawe egentlig tok spøken. Ingen visste om de faktisk følte seg fornærmet. Rasismepåstandene må på det tidspunktet ha handlet om noe annet. Og da er vi ved kjernen i poenget mitt, fordi jeg mener at folks uforbeholdent negative reaksjon på mokkamann-kommentaren viste den egentlige hverdagsrasismen. Ved å umiddelbart anta at disse to "fargede" Madcon-gutta ville bli fornærmet av mokkamann-kommentaren utelukkende på det grunnlag at de nettopp er "fargede", har man redusert personene til bare hudfarge. Man forutsetter en personlighet og karaktertrekk utelukkende basert på deres etniske opprinnelse.
Det mener jeg er en form for rasisme, fordi da ser man på disse personene som mindreverdige og stereotype bare på grunn av etnisitet. Fordi Yosef og Tshawe har mørkere hud enn oss må de automatisk være svake mennesker som føler seg krenket av et dårlig ordspill med en uskyldig referanse til deres melaninmengde i overhuden. Det, mine damer og herrer, er hverdagsrasisme. Det er å tro at mørkhudede mennesker jevnt over har en mye lavere terskel for fornærmelser enn oss andre. Det er å tro at møkhudede mennesker mangler selvironi. Fordi de er "fargede".
Og slik er det selvsagt ikke. Man skal ikke anta at Yosef og Tshawe ble fornærmet bare fordi de faktisk har en annen hudfarge enn den norske majoritet har. Man skal se på dem som individer, like forskjellige som du og jeg, og la dem selv reagere ut fra sine følelser. Der sviktet det hos så alt for mange natten etter Spellemann 2011. Madcon ble redusert til melanin med stor kjeft.
Filmregissør og forfatter Ulrik Imtiaz Rolfsen blandet seg også inn i debatten, og hans første tweet lød slik:
Og litt senere:
Så det å kalle noen for "dum" er altså helt greit. Men det å spøke med et ordspill som hentyder til noens hudfarge, det er rasisme, og altså en grusom ugjerning i følge Rolfsen. Jeg lurer på hvordan Rolfsen ville reagert om Lars Erik Blokkhus hadde tatt i mot prisen fra Yosef og fulgt opp med: "Du er dum, du."? Det ville sannsynligvis vært mindre problematisk enn å si "mokkamann"? Eller?
For å understreke mitt poeng har flere "fargede" kommet ut i dagene etterpå og påpekt at de slettes ikke oppfattet mokkamann-spøken som rasistisk. For eksempel i den glitrende kommentaren til Mohamed Abdishazan på Verdidebatt hvor han blant annet skriver:
Det interessante med det hele er hvordan en del etniske nordmenn reagerte. Man skulle tro at mørkhudede mennesker (og kvinner) ble krenket til de så grader av ordet "mokkamann" (og fittehøl) at samtlige av dem vil våkne neste dag med spedalskhet.
[…]
Folk må rett og slett slutte å være så hårsåre. Jeg mener ikke at man skal gå rundt og være ufyselig. Men jeg er redd for at denne politiske korrekte hårsårheten vil bare føre til at vi kommer til å frykte å tilnærme oss andre mennesker som ikke har samme hudfarge eller kjønn som oss.
Jeg lurer på hva Rolfsen og andre tenker om det? Er dette avvikere som ikke benytter sin rett til å føle seg underlegne, fornærmet og krenket slik en god farget bør? Er de en skam for sine medfargede? Så frekt av dem! Tenk å oppføre seg som selvstendige individer når de tross alt tilhører gruppen "fargede" og dermed burde legge seg ned og gråte!
Det jeg likevel kanskje reagerte mest på i Plumbogate var måten folk velger å tolke ting i verste mening. Jeg har selv opplevd det gjentatte ganger i sosiale medier, og det provoserer meg ekstremt. Folk som har fulgt meg på Twitter og i blogg burde ha en viss følelse av hva jeg står for og hvilke verdier jeg har, men kommer jeg med en tweet som kan tolkes negativt på noe som helst vis, så velger mange å benytte anledningen til å gjøre nettopp det. De antar automatisk at man mener det aller verst tenkelige, og benytter så sin rett til å være rystet og forferdet og irettesette meg. Det er fryktelig unødvendig, og konsekvensen er at man slipes ned som individ og gjør at man føler man må tenke seg om fire ganger før man orker si noe som helst offentlig fordi man vet at en del duster alltid skal sitte på sin høye hest og tolke i verste mening. Det gjør verden til et mindre interessant sted, og det kveler spennende og utfordrende tanker og meninger.
Det samme så vi i denne saken. Hvis man hadde valgt å tenke seg om i to minutter måtte vel de fleste forstå at denne vokalisten neppe ville gått på scenen i NRKs beste sendetid og ytre en direkte rasistisk kommentar til en populær popstjerne. Det faller på sin egen urimelighet. Men det var jo en teoretisk mulighet for at han faktisk mente det rasistisk, og da var folk helt ville etter å kunne hevde seg selv ved å rakke ned på denne usle rasisten fra "bygda" som våget å si noe så motbydelig til en stakkars mørkhudet person.
Jeg kommenterte dette blant annet slik:
Hvorpå Rolfsen svarte meg:
Igjen en merkelig påstand mener jeg, fordi man da skjærer alle fargede over en kam. Ved å innta min holdning hvor jeg sier at det ikke er noen automatikk i at en farget person skal føle seg fornærmet av en teit referanse til deres hudfarge, så mener Rolfsen at alle fargede åpenbart har rett til å føle seg krenket, enten det er med god grunn eller ei. Så lenge man nevner hudfarge, så må man a priori anta at en farget person vil føle seg krenket. Noe jeg altså mener er å redusere disse menneskene til kun hudfarge.
Cathrine Sandnes, som er adoptert fra Sør-Korea, uttalte at "man må være farget for å forstå hvor støtende en slik vits kan være". Det er kanskje sant. Men man må også være feit for å forstå hvor støtende en vits om vekt kan være. Eller rødhåret for å forstå hvor støtende en vits om "gingers" kan være. Eller bleik for å forstå hvor støtende en vits om "bleikfis" kan være. Å spøke med mørk hudfarge kan ikke stilles i en egen kategori når det ikke ligger noe som helst rasistisk motivasjon bak det. Det kan føles ubehagelig, og vi bør unngå å gjøre narr av andre for å oppnå en billig latter, men å dra rasismekortet og sette en uskyldig spøk inn i en kontekst av forferdelig, reell rasisme er rett og slett utvanning av rasismebegrepet og et hån mot de som er utsatt for rasistisk diskriminering eller hets.
La meg ha det helt klart: Mokkamann-ordspillet var idiotisk. Det var overhodet ikke morsomt, og det var sleivete sagt på feil tid og til feil person. Men det var ikke rasisme. Spøken åpnet likevel for akkurat nok tvil til at folk kunne utnytte det til å stille seg selv i et bedre lys og rakke ned på noen andre. Og ingenting føles vel bedre enn det?
