Redaktør Benjamin Radford i CSI (Comittee for Skeptical Inquiry) sitt magasin, Skeptical Inquirer, skrev for en tid tilbake en fin artikkel om hysteriet omkring "Internettovergriperen". De som har fulgt med i bloggen min vet at jeg også har skrevet en del om det samme hysteriet, og jeg vil anbefale alle å lese hva Radford har å si om dette.
Han peker på mange av de samme faktorene som jeg selv har gjort, i tillegg til noen nye. Her er en sterkt forkortet og forenklet oppsummering/oversettelse av artikkelen, men les for all del originalartikkelen:
En av fem
Media hevder at "en av fem" barn har opplevd å bli kontaktet av internettovergripere. Tallet er hentet fra en statistikk som viste at 19% av de spurte barna hadde opplevd å få et seksuelt relatert spørsmål fra noen på nett. Dette inkluderte også uskyldige spørsmål fra jevnaldrende ("er du jomfru?"), og ikke en eneste av spørsmålene hadde ført til seksuell kontakt eller overgrep. Tallet på "bekymringsverdige henvendelser", altså voksne som ber om treff, ringer på telefon eller sender gaver, var bare 3%.
Tilbakefall
Det er en kjent myte at dømte sex-overgripere alltid utfører flere overgrep. Mange ønsker derfor at slike overvåkes og holdes borte fra "risikogrupper" (barnehager, skoler osv) etter endt straff/soning. Amerikansk statistikk viser tvert i mot at bare 5% av sex-overgripere utfører nye overgrep innen 3 år etter løslatelse, og av de som er dømt for overgrep mot barn er det kun 3,3% som forgriper seg på et barn igjen i løpet av de første 3 år. Sex-overgripere har i det store og hele noe lavere gjentakelsesprosent enn andre kriminelle. At de bor nær skoler og barnehager har heller ingen innvirkning på risikoen for at de forgriper seg på nytt.
Medieskapt hysteri
Overgrep med utgangspunkt i Internett-treff er svært sjeldne. Men ettersom så vanvittig mange mennesker bruker Internett daglig, vil naturlig nok noen tragiske hendelser forekomme. Da det foreløpig mangler gode tall på hvor utbredt slike overgrep er, har media en tendens til å oversensasjonalisere fenomenet gjennom et lappeteppe av anekdoter og personlige intervjuer for å gi inntrykk av "en trend", uten å nevne at det mangler data som viser at problemet er så utbredt som de hevder.
Moralsk forfall
Amerikanere, med sin absurd høye andel av kristne, er spesielt opptatt av seksualmoral. Men vi finner de samme tendenser også i Norge. Tanken på at barn og ungdommer prater om sex, ja til og med kanskje litt "kinky sex", er mer enn mange foreldre tåler. Det er også svært vanskelig for fremtredende personer og folk i media å si at "dette er ikke egentlig noe stort problem". (Jeg har selv opplevd hvordan man umiddelbart blir stemplet som pedofil hvis man prøver å si at "Internettovergriperen" ikke er en så stor trussel som mange tror...)
Paniske lover
Politikere og "barnevernere" overgår hverandre i å rope etter strengere lover og mer overvåking for å håndtere problemet. Og dette helt uten at de kan vise til at dette på noen som helst måte vil ha noen positiv effekt. Men igjen er det feighet og hysteri som ligger bak. Ingen politiker tør gå mot en lov som skal beskytte barn, det vil jo være politisk selvmord.
Konklusjon
Radford konkluderer med at barn selvsagt skal beskyttes, men at tiltakene som iverksettes så alt for ofte er basert på grunnløs frykt, moralsk panikk og manglende rasjonelle argumenter. Det største problemet er at frykten for "Internettovergriperen" tar fokus vekk fra større, reelle problem, som at svært mange barn hvert år bortføres, misbrukes seksuelt og vanskjøttes av foreldre, prester og venner av familien. Mer enn 4 barn drepes hver dag av familie og venner, ikke av fremmede tidligere dømte seksualforbrytere! Hvis politikere virkelig var så opptatt av barns ve og vel ville det være mye mer effektivt om de heller fokuserte på tiltak for å bekjempe misbruk av barn i deres egne hjem.
