The Internet Archive Wayback Machine kan brukes til å grave frem mye greit - og ikke minst ugreit. Forleden fant jeg en av mine gamle websider som hadde en cachet versjon fra 1999. Her hadde jeg lagt inn en kopi av en artikkel fra avisen Stavanger Aftenblad som omhandlet meg, og det var både morsomt og litt deprimerende å lese igjen.
Forhistorien var at jeg i perioden ca 1988-1996 (?) var leder for Sirdal Ten-Sing, et kristent ungdomskor som jeg også var med på å etablere. I starten var jeg med mest som pianist/instruktør men fikk etterhvert større ansvar og var mot slutten den egentlige lederen av koret og det tilhørende bandet. I 1995 ble jeg sammen med en jente som også sang i koret, og i 1996 ønsket vi av praktiske årsaker å flytte sammen i en liten leilighet.
Etter å ha bodd sammen en liten stund ble jeg en morgen vekket av en telefon fra journalist Hans E. H. Jacobsen. Han begynte å spørre meg ut om hvilken kommentar jeg hadde til menighetsrådets reaksjon på mitt samboerskap. Jeg ante ikke hva har pratet om fordi jeg hadde ikke hørt noe som helst om dette, men på sparket svarte jeg så godt jeg kunne etter at han fortalte litt om bakgrunnen for hans oppringning. Først da jeg leste nedenforstående artikkel i avisen noen dager senere fant jeg ut hva som hadde skjedd i kulissene, med diskusjoner i menighetsrådet, en leder i menighetens undervisningsutvalg som trakk seg i protest og mye annet moro.
Her er artikkelen:
SAMBOER UØNSKET SOM TEN SING-LEDER
Stavanger Aftenblad 30/10-96
Sokneprest Sigurd Flydal og Tonstad menighetsråd erklærer dirigent Gunnar Tjomlid uønsket som frivillig “åndelig leder” i menighetens Ten Sing-kor. Tjomlids store synd er at han er samboer.
av Hans E. H. Jacobsen
SIRDAL: Gunnar Tjomlid får likevel fortsette som dirigent i koret. Men utad er det menighetsarbeider Ole Lilleheim, som i neste uke avløses av Mona Testad, som troner på toppen av Ten Sing-styret.
- Dette vitner om dobbeltmoral. I praksis er det meg som er leder i Ten Sing, sier Gunnar Tjomlid på Aftenbladets henvendelse. Han har fått referert brokker av folkesnakket, men har aldri selv opplevd negative reaksjoner på at samboerforholdet ikke kan forenes med dirigentjobben.
- Er det noe problem for deg som samboer å dirigere et kor som for det meste synger kristne sanger?
- Nei, overhodet ikke. Folk flest tar det greit. Men hvis menigheten ser problemer, så får jeg heller trekke meg, sier Tjomlid. På organisasjonskartet står han og hans kvinnelige samboer fortsatt oppført som styremedlemmer i Ten Sing.
Gunnar Tjomlid er “husvarm” i menighetssenteret, og var en tid påtenkt som Ole Lilleheims etterfølger i stillingen som menighetsarbeider. I stedet ble stillingen lyst ut som engasjement i påvente av omorganiseringen fra nyttår av.
Flytter grenser
Den norske kirkes offisielle standpunkt er at kirkens fast ansatte ikke skal være samboende. Regelen har utløst bråk om ansettelse av organister og kirketjenere. Den teologiske begrunnelsen hevdes å være fra Paulus brev til korinterne, der han formaner seksuelt ikke-avholdende til heller å gifte seg.
I Sirdal stilles tilsvarende krav til frivillige, åndelige ledere. Men for å unngå å støte den populære dirigenten ut i mørket, anser menighetsrådet Tjomlid som underordnet musikalsk leder.
Inkonsekvent
Internatleder Mark Flaig mener at det er inkonsekvent at Tjomlid i praksis får fortsette som før. Han har derfor trukket seg som medlem av menighetens undervisningsutvalg, og vil heller ikke holde flere andakter for Ten Sing. I et brev til menighetsrådet mener han at Tjomlid, ut fra Guds ord, må anses som en leder.
- Dette har ingen ting med personer å gjøre. Jeg er mye sammen med samboerparet, men mener at kirken som prinsipp bør stille strenge krav til lederskap. Samboerskap er i strid med Skriften, sier Flaig.
I brevet viser Flaig også til en tidligere sak der et ungt ektepar ikke fikk fortsette som ledere i Ten Sing. Begge var døpt som barn, men lot seg likevel døpe på nytt som voksne.
- Ekteparet følte seg støtt ut. Begge fikk tilbud om å fortsette som medlemmer i Ten Sing. Men ettersom de var voksne, følte de seg som ledere, forteller Flaig. Ekteparet forlot Ten Sing, og meldte seg inn i en frikirkemenighet.
Formannen i Tonstad Menighetsråd, Ingvald Ekeland, forsvarer menighetsrådets syn i begge sakene.
- Men Jesus lot seg døpe som voksen?
- Det er en helt annen sak. Kirken praktiserer barnedåp, men også voksendåp. Men ikke gjendåp.
Ekeland føler et ansvar for hva Ten Sing formidler. - Bevegelsen er definert som åpen for alle. Men vi kan ikke ha ledere som står for noe annet enn kirken gjør, sier han.
Tydelighet
Sokneprest Sigurd Flydal er mer opptatt av det han betegner som “tydelighet” i forhold til kirkens lære, enn millimetersonderinger mellom ansatte og frivillige ledere. Forøvrig mener han at Ten Sing er et åpent forum der alle skal være velkommen. - Det er ingen tvil om at Gunnar har gjort en kjempejobb som dirigent. Og det håper vi han vil fortsette med, sier Flydal.
Soknepresten har problemer med å svare klart og entydig på hvem som i virkeligheten framstår som leder i Ten Sing-koret, dirigenten eller menighetsarbeideren. Sistnevnte har uansett ansvar for å skaffe tilveie andaktsholdere, og er også korets kontaktperson vis a vis menighetsrådet.
Flydal har hatt samtaler med flere av personene som er omtalt i artikkelen. Uten å bryte taushetsplikten gir han uttrykk for at han ikke kjenner igjen alle valørene slik Aftenbladet har fått dem framstilt.
Merk dere dobbeltmoralen. De hadde behov for meg som leder ettersom jeg var mye av det musikalske fundamentet i koret, men ettersom mitt samboerskap egentlig brøt med kirkens offisielle holdning løste de problemet ved å bare endre tittelen min fra "voksenleder" til "musikalsk leder". Min oppgave i koret var nøyaktig den samme som før, og jeg hadde nøyaktig samme posisjon som alltid i kordeltakerenes øyne, men kirken var altså tilfreds med en slik ryggradløs og billig løsning på dilemmaet. Selv syntes jeg det hele var et slikt hån mot min mangeårige trofaste innsats for koret at jeg valgte å trekke meg. Kort tid etter gikk koret til grunne og kirken mistet et av sine kanskje viktigste ungdomstilbud. Godtet jeg meg litt? Mmmja.
Jeg har den dag i dag aldri fått noen unnskyldning fra noen i menighetsrådet for dere særdeles ufine og uprofesjonelle behandling av saken, hvor lokalsamfunnet og til og med journalister fikk vite om saken før jeg selv ble orientert. Hvor jeg selv aldri fikk anledning til å uttale meg i saken og hvor menighetslederne var mer opptatte av å beskytte sin eget moralske fortreffelighet heller enn å ta saken opp med meg på anstendig vis. Nesten 10 års innsats, tilsvarende minst et par tusen timer gratis arbeid, som i seg selv burde være verdt noe som forbilde for ungdommene, ble dømt verdiløst i det øyeblikk noen lokale religiøse skrullinger fikk det for seg at jeg hadde sex med jenta jeg elsket uten at vi var gift - en handling som selvsagt ryster ved samfunnets grunnvoller i 1896 1996.
Dette var vel en av flere ting som på den tiden fikk meg til å begynne å stusse over hva slags verdi kristendommen hadde som moralsk rettesnor, og var et av mange små ballespark som gjorde at jeg gradvis ble mer og mer oppmerksom på at jeg faktisk ikke kunne identifisere meg med kristendommen.
Det er vanskelig å vite om man skal le eller gråte når man leser avisartikkelen fra 1996, men når man begynner å tenke på at kirkens holdning ennå ikke har endret seg på dette punktet, så er det bare å la tårene trille av sorg.
