De mest ekstreme av alternativtilhengerne, konspirasjonsteoretikere og vaksinemotstandere har det moro om dagen. Etter først å ha kjørt den sedvanlige runden med pedofili-beskyldninger mot meg i regi av Kjetil Dreyer, en mann som også har vist seg frem som Holocaustfornekter i det siste, dukker dette bildet opp hos "Fri Presse":
Et døgn senere velger, sjokkerende nok, Kvinnegruppa Ottar å legge ut bildet på sin Facebookside og Twitterkonto:
Reaksjonene lar seg ikke utebli. Dette er sånt som er utrolig slitsomt å måtte forsvare seg mot og som skader den offentlige debatt om vanskelige tema som blant annet seksualitet og voldtekt.
Kontekst, kontekst, kontekst
Først og fremst gir bildet inntrykk av at dette er noe jeg har sagt i en NRK-debatt. Det er feil. Bildet er fra en debatt i alternativ behandling på Dagsnytt atten. Sitatet er fra en diskusjon inne på en Facebookgruppe. Denne type bruk av NRK-bilder er ikke lov i utgangspunktet, og hvertfall ikke lov når det tas ut av kontekst og manipuleres på dette vis.
Det andre problemet er at sitatet selvsagt er tatt ut av sin kontekst, i kjent stil fra de ekstremalternative. Hele sitatet lyder slik (og dette kommer midt i en lengre debatt som selvsagt også inneholder mye nyanseringer og kontekst):
Jeg kjenner kvinner som er blitt voldtatt både en og to og tre ganger uten å oppleve det som noe big deal. For andre så rakner hele livet fordi noen befølte puppen deres i søvne. Folk har svært ulike opplevelser og bagasje, ulikt syn på sex og kropp, og det former deres opplevelser. Poenget mitt er at vi må respektere hele bredden av opplevelser. Vi skal ikke fortelle de som er voldtatt og går videre med livet helt uproblematisk at de er ofre som har fått livet sitt ødelagt, og vi skal heller ikke le av de som vi kanskje føler overreagerer for noe vi kanskje synes er bagateller.
[…]
Og, for å understreke det til det overtydelige, selv om en kvinne ikke blir traumatisert av en voldtekt, eller et barn ikke blir traumatisert av et seksuelt overgrep, så betyr ikke det at noen av handlingene er akseptable. En som voldtar skal straffes uavhengig av kvinnens reaksjon. En som forgriper seg pået barn skal straffes uavhengig av barnets reaksjon.
Diskusjonen gikk altså på om det er mulig å gjennomgå ulike former for seksuelle overgrep uten at det skal gjøre at hele livet er ødelagt, slik vi så ofte får høre. Skal man tvinge overgrepsofre inn i en offerrolle de ikke selv kjenner seg igjen i, eller skal vi vise respekt for deres egen historie?
I debatten gjenga jeg erfaringene til kvinner jeg kjenner som har opplevd både seksuelle overgrep som barn og som voksne, men som ikke har opplevd det som veldig ødeleggende for deres liv. Samtidig kjenner jeg kvinner som har tatt livet sitt av det samme. Derfor var mitt poeng å vise det brede spekter av opplevelser personer kan ha etter å ha gjennomlevd noe slikt, og understreke at for å kunne både identifisere overgrep fortest mulig, og gi mest mulig korrekt oppfølging, må man kjenne og respektere hele spekteret av reaksjoner.
Dette er en lang og kompleks debatt som jeg har skrevet en del om før, og jeg skal ikke gjenta meg selv her, men når folk reagerer instinktivt negativt på et slikt løsrevet sitat, trenger man dessverre å bruke tid på å måtte forklare.
Hvorfor kontroversielt?
Det undrer meg likevel hvorfor sitatet i seg selv skal være kontroversielt. La meg gi et par eksempler. I den ene debattråden om dette skriver en kvinne:
Vel, jeg har blitt voldtatt. Ble til og med gravid og måtte ta abort etterpå. Det er ikke noen big deal for meg. Snakker ikke om det, tenker ikke så mye på det. Jeg la det bak meg. Og har ikke blitt skada for livet av det. Men det var ikke en overfallsvoldtekt. Da hadde jeg nok reagert annerledes.
En kvinne jeg kjenner skrev følgende privat til meg (som jeg fikk lov å gjengi anonymt). Hun har døtre som ble utsatt for incest da de var yngre, og hun skriver:
Jeg syns det er vanskelig å ikke kunne gå og konkret verifisere og støtte deg fra mitt ståsted i disse diskusjonene. Jeg skulle ønske jeg kunne, men av hensyn til mine døtre, som er på facebook, så kan jeg ikke det. Ikke fordi jeg eller de skammer oss, men fordi de ikke ønsker at dette skal bli alment kjent. Mine døtre, spesielt den ene, sliter voldsomt etter incesten fremdeles. Den andre greier seg helt utmerket. Men det er ikke vanskelig å forstå hva du sier, om man er aldri så mye i mot overgrep og/eller om man har kjent det på kroppen. Det handler om å lese uten å blande inn sine følelser når man leser. Man må lese med intellektet, ikke med den vonde klumpen i magen. Det handler om å forstå at hvis noe skal endres, må man våge å stille spørsmål, for å finne andre løsninger.
Oppdatering 1: Jeg vil også trekke frem denne kommentaren som dukket opp under denne bloggposten, og som viser nettopp hvorfor det er et problem historiene til de "ikke-traumatiserte" forties:
Jeg ser at du får fryktelig mye kritikk med en gang du uttaler deg om voldtekt, og jeg synes det er synd. Jeg opplevde selv seksuelle overgrep som barn og har ikke særlig store problemer med det. Jeg forakter selvfølgelig personen og skulle ønske han skulle bli straffet, men jeg har ikke fått livet mitt ødelagt. Det som derimot har vært vasneklig har vært andres reaksjoner. Familie og psykologer (som jeg ble sendt til da det kom ut) oppførte seg som om jeg aldri ville bli normal, og hver gang jeg slet med noe (hodepine, søvnproblemer, mangel på seksuell nytelse) så ble det forklart med det seksuelle overgrepet istedenfor at noen behandlet problemene separat. Det ble veldig slitsomt til tider. Jeg har også opplevd at folk ikke tar meg seriøst når jeg snakker åpent og uproblematisk om det jeg opplevde. Da tror de det bare er noe jeg finner på fordi jeg ikke bryter sammen av å snakke om det.
Det er veldig slitsomt å ha det slik, og jeg vil si at andres oppførsel har "skadet" meg mye mer enn selve overgrepet gjorde. Nå var det vel å merke ikke noe brutalt overgrep, kun små handlinger som en voksen mann ikke skal gjøre mot ei lita jente, og jeg har full forståelse for at noen kan ha store problemer med slikt, men jeg vil ikke behandles som et offer hele livet.
En annen jeg kjenner har opplevd det samme og vi føler begge at det dummeste vi gjorde var å si ifra, for det er det som har vært vanskelig.
Oppdatering 2: Se også et par kommentarer (her og her) under denne bloggposten som påpeker at når kvinner som har kommet seg igjennom en voldtekt på en relativt grei måte vender tilbake til jobb etter kort tid, så blir de fort mistenkeliggjort. Fordi de ikke har gått helt i grøfta, sykemeldt seg og vist tydelige tegn på at "livet er ødelagt", begynner folk å spekulere om de lyver om voldtekten. Det er atter en tragisk konsekvens av at samfunnet ikke vil anerkjenne at man kan gå gjennom ubehagelige opplevelser uten å knekkes av det. Når slike historier forties, ender vi opp med å skade også de som ellers ville klart seg bra. Så utrolig unødvendig.
Oppdatering 3: Enda en viktig historie dukket opp i kommentarfeltet fra en kvinne jeg kjenner:
Hei. Du kjenner meg, men jeg ønsker likevel å være anonym av hensyn til andre rundt meg.
Jeg har opplevd seksuelt misbruk som barn. Det var "myke overgrep", aldri bruk av vold, alltid på mine premisser, men selvsagt forferdelig galt likevel.
Overgrepene som barn har ikke påvirket meg større. Det var først da jeg kom i puberteten og følte meg stigmatisert på grunn av at jeg var et "offer" at jeg følte meg skadet.
Da jeg leste dine tidligere bloggposter om overgrep og barn var første gangen jeg følte at noen forsto min side av saken. Det virker kanskje rart for andre, men for meg er det kun de som ikke lar meg slippe unna offerrollen som skader meg. Kommentarer som "Kroppen har en overlevelsesmekanisme, men man kan bare være sterk over en tid før kroppen får en reaksjon før eller senere" (fra Fri Presse,) gjør at jeg føler at jeg ikke har noe jeg skulle ha sagt. Den impliserer at om jeg ikke har hatt en reaksjon tidligere så kommer det senere. Jeg skal være ødelagt for livet i følge mange folk.
Jeg er ikke ødelagt, og jeg trenger ikke å være det. La meg slippe å føle noe jeg ikke føler. Ikke si at det er noe galt med meg for at jeg ikke er ødelagt. La de som føler seg knust i 1000 biter føle det. Ikke si at de overdriver.
Det er forferdelig at de (les: Fri Presse og miljøene rundt) som har som mål å sverte meg, gjør dette på bekostning av kvinner som nå skades av deres ytringer. Når de går høyrøstet ut og erklærer at hvis en kvinne har kommet seg gjennom et overgrep uten å bære nevneverdig preg av det, så er det enten bare en midlertidig tilstand (selv 15-20 år etter overgrepet), ellers så er det i seg selv et bevis på at kvinnen er blitt skadet.
Enten hun erklærer seg knust av hendelsen eller ikke, er altså begge deler bevis på at hun egentlig har fått livet ødelagt, for hvilken frisk person ville vel ikke la seg traumatisere av et overgrep? Dette frarøver kvinnen all makt over egne følelser og vurderinger, og noe mer kvinnefiendtlig og nedlatende kan jeg knapt tenke meg.
Susan Clancy har skrevet boken "The Trauma Myth" som undersøker dette nærmere, og en bekjent av meg har skrevet en fin bloggpost om en felles venninne av oss som har samme opplevelse.
Jeg tror noe av problemet er at vi har veldig konkrete bilder av det vi anser som voldtekt og seksuelle overgrep. Vi ser gjerne for oss noe brutalt, tvang, fysisk vold og så videre. Men dette er bare én kategori av voldtekter. Og de som har gjennomgått slike voldtekter vil nok sjelden kunne leve videre uten å bære tydelig preg av det.
Forskningen på overgrep mot barn er også veldig tydelig på at reaksjonsmønsteret til barna varierer avhengig av grav av tvang, vold, familierelasjon og så videre. Ingenting legitimerer overgrep, men vi må anerkjenne at kontekst påvirker utfall. Det vil, Som Clancy tydeliggjør, gjøre det enklere å kunne avdekke overgrep hvis man forstår at barna ikke nødvendigvis må vise klare tegn på traumatisering. Alt dette handler om å forstå kompleksiteten, og på den måten bedre kunne beskytte barn, og voksne, mot overgrep - samt å sørge for at de får korrekt oppfølging tilpasset deres opplevelse.
Men så finnes det andre typer voldtekt som er akkurat like feil og straffbare, men som ikke oppleves på samme måte av alle. Hvordan de oppleves vil avhenge av et utall aktorer. Hva slags forhold man har til egen kropp. Forholdet til sex. Forholdet til overgriper. Situasjonen det skjer i. Tidligere erfaringer. Livssyn. Alder. Vi mennesker er ekstremt komplekse vesener som kan reagere svært forskjellig på samme handling. Hvorfor er dette kontroversielt å påpeke?
Jeg tror det er kontroversielt å si høyt fordi noen alltid vil lese inn i dette en slags bagatellisering av voldtekt. Noe som da altså er nøyaktig det motsatte av det jeg faktisk ønsker å si. Det sentrale poenget er nettopp at selv om offeret ikke tydelig traumatiseres av hendelsen, så er overgrepet akkurat like galt og straffbart! Offerets reaksjon skal altså ikke avgjøre hverken straffereaksjon eller den moralske fordømmelse av ugjerningen.
Myk voldtekt?
La meg ta et annet eksempel på hvordan sitater fordreies. Det har blitt trukket frem at jeg skal ha kalt noen voldtekter for "myke voldtekter". Dette brukes da mot meg fordi noen har tolket dette som at jeg mener noen voldtekter ikke er så farlige. Det er ganske imponerende når det eneste stedet jeg har brukt dette begrepet er i en bloggpost hvor poenget var nøyaktig det motsatte. Her er hele konteksten:
Jeg mener selvsagt ikke at overfallsvoldtekter er trivielt. At det er uproblematisk. Slettes ikke. Det er en grotesk ugjerning med ufattelige konsekvenser for offeret. Hver eneste voldtekt er en tragedie. Alltid for den ene part. Ofte for begge. Likevel er kvinner mye mer utrygge på hjemmefest. På nachspiel. På julebord. Det skjer flere tusen voldtekter i Oslo hvert eneste år. Ikke overfallsvoldtekter, men de litt mer myke voldtektene. Smak på det: Myk vold. Utført av venner og kjente. Mot hennes vilje. "Men hun sa jo ikke nei (hvertfall ikke med overbevisning), og den dyttingen var jo bare leken og litt frekk…? Var den ikke?"
Enhver oppegående leser forstår at jeg her ironiserer over begrepet "myk voldtekt", nettopp for å understreke at voldtekter som ikke skjer av en voldelig fremmed er like groteske og skadelige som overfallsvoldtekter. Offerets opplevelse og reaksjon vil nok være annerledes, men det er likefullt en straffbar og grotesk handling.
Men om man har en agenda for å misforstå, fordi jeg truer inntektsgrunnlaget og livssynet til alternativbehandlerne, så er det lett å ta slike formuleringer ut av sin kontekst for å male et bilde av meg som en som bagatelliserer voldtekter. Det gjør det enklere å få flere til å hate meg, og da scorer de atter en gang noen billige poeng.
Konklusjon
Men slik går nu dagan, som det heter. Det er ikke overraskende at slikt kommer fra ekstremister som har en agenda om å diskreditere meg fordi de er uenige med meg i spørsmålene om vaksiner og alternativ behandling, men det er skuffende at så mange ukritisk kaster seg på og deler videre uten å sjekke kilde og kontekst. Heldigvis har Kvinnegruppa Ottar i kveld fjernet bildet og tweeten og lagt ut en beklagelse:
At Ottar sprer slikt uten å sjekke kilde og kontekst, er svært kritikkverdig, men det var likevel bra at de fikk ryddet opp i det relativt raskt.
Det er synd at man må være så overtydelig for at ikke noen skal finne på å forvrenge budskapet, men om noen skulle være i tvil: Voldtekt er aldri offerets skyld. Voldtekt er aldri akseptabelt. Voldtekt er alltid like galt og straffbart uansett hvordan offeret opplevde overgrepet.
Jeg håper likevel folk kan legge fra seg litt av den emosjonelle respons og heller forsøke å se litt på det rasjonelle poenget jeg prøver å få frem. Les sitatene og historiene til de som har kjent dette på kroppen selv. Sørg for at de tas på alvor. Vi har ingen rett til å underkjenne deres opplevelser, og vi har en plikt til å møte overgrepsofre basert på den emosjonelle respons de selv har fått, ikke basert på den emosjonelle respons vi selv tror vi ville hatt i samme situasjon. Det gjør bare at vi risikerer å skade de som heldigvis har klart seg bra, på tross av alt.
Se også min Storify som viser en liten debatt med et par Ottar-medlemmer på Twitter.
Oppdatering 21.10.2013: Ottar har nå postet en lengre beklagelse på Twitter. Det setter jeg pris på. Jeg kan ikke finne den på Facebook, men dette er bedre enn ingenting…
