Det er en edel gjerning å hjelpe medmennesker i nød. Det finnes ingen større gave man kan få enn gleden over å kunne hjelpe noen som virkelig trenger det. Det kan være små ting i hverdagen som koster så lite, for eksempel et smil til den litt slitne sidemannen på trikken hjem fra jobb. Eller større gjerninger som å sitte en hel natt og lytte til hun som nettopp har oppdaget at hennes mann har bedratt henne etter 15 års ekteskap. Eller låne en kollega som har rotet seg inn i problemer et stort pengebeløp uten å være sikker på å noensinne få det igjen.
Og den største glede av alle må være å redde noens liv. Gi noen som ellers ville ha mistet den udefinerbare kraftlinje som jorder deres bevissthet til verden en ny gnist på tennpluggen slik at deres tidslinje kan strekkes videre en dag til.
Tenk så fantastisk!
Og tenk så fantastisk at det finnes mennesker over hele verden som gjør dette hver eneste dag. Redder liv. Hver dag. Gir fremmede mennesker den største gave, gang på gang på gang.
Jeg snakker om våre dyktige leger på norske sykehus. Høyt utdannede mennesker som kriger mot nesten usynlige fiender i menneskekropper fra morgen til kveld, ja ofte helt til neste morgen, i hele sin yrkesaktive karriere. For å hjelpe, lindre, trøste og redde mennesker med alt fra vorter på stortåa, til lungekreft med spredning. Mennesker som har viet sitt liv til å tilby sin ytterste faglige og medmenneskelige ekspertise for å reparere mennesker og gi dem frihet fra sykdom, smerte og i blant også den ellers så sikre død.
Noen strekker ut sin hjelpende hånd enda lenger, over landegrenser og kontinenter. Som del av hjepeorganisasjoner reiser de til de farligste områder i verden for å hjelpe desperate mennesker i den ytterste nød - med fare for sitt eget liv og helse. Niger. Kongo. Pakistan. Usbekistan. Med provisoriske telt som operasjonsrom. Spartanske boliger hvor de kan hvile mellom øktene. Langt fra sin familie og sine venner. I bitende kulde og brennende varme.
I innland og utland kjemper disse legene for oss. Hver dag. Hele sitt liv. Med stadig ny kunnskap. Stadig voksende erfaring. Sprøyter. Samtaler. Stress. Blod, svette, tårer, malaria og landminer.
Det er beundringsverdig. Virkelig beundringsverdig.
Og ikke en av dem skriver en håndfull selvbiografier for å hylle sin egen gjerning. Ikke en av dem føler for å stille opp på alle de TV-programmer, dokumentarer, live-show og avisartikler media trygler om bare for å være sikker på at absolutt hver eneste person i dette landet skal vite hvem personen er og hva hun har gjort. I all ydmykhet.
Nei. De bare gjør jobben sin. De ser kanskje på Greys Anatomy og skulle ønske at livet deres faktisk var slik. Men det er det ikke. Annet enn at de også redder liv. På ordentlig.
Ikke for det - media vil ikke ha dem heller. Ingen bryr seg. Fordi de helbreder bare sykdom og redder liv på den vanlige måten. Den gamle, kjedelige måten. Den som faktisk virker. Beviselig virker. Med medisiner, vaksiner, skalpell og synål. Litt ekkelt, ja. Kanskje litt fremmed. Men effektivt.
De er ingen engler. Langt i fra. Vi hater alle en lege. Mange er arrogante. Utilnærmelige i sine hvite frakker. Ofte mindre interesserte i å høre om dine litt diffuse skulderplager enn du skulle ønske. I blant finner de ikke en gang ut hva du feiler.
Men de er der. Og de prøver. Og veldig ofte fikser de deg. På ordentlig.
Likevel lukker vi øynene for disse høyst forklarlige mirakler. Forklaringer og forståelse er kjedelig. Litt elitistisk nesten.
Mye bedre da med usynlige superkrefter fra Gud. Helbredelse med glorie av mystikk! Fullstendig uforståelig slik at ingen trenger å føle seg underlegne. Helbredelse av den typen som sjelden kan måles eller dokumenteres, men som alle bare vet er virkelig fordi man bare vet det.
Mye bedre da med en mann som kaller seg ydmyk, uegoistisk og gudommelig inspirert, men som hele sitt liv har følt han måtte skrive bøker om seg selv og sine gode gjerninger for at folk skulle legge merke til hvor ekstremt ydmyk og lite opptatt av å bli lagt merke til han faktisk er.
Mye bedre da med en snåsing som har sittet i sin varme stue og snakket og tatt på folk som en dårlig biinntekt ved siden av klokkerjobben, heller enn modige og dyktige leger ute i felten som har mottatt sin lønn for å faktisk helbrede mennesker.
Mange mennesker. Virkelig helbrede. Slik at de faktisk blir virkelig friske. Fra virkelige sykdommer. Helt på ordentlig.
Men ingen skriver bok om dem. Ingen vil høre en 60 år gammel lege fortelle om alle menneskene han har reddet fra kreft ved hjelp av cellegift, strålebehandling og blodige kniver. Ingen vil vite om kvinnen som har lappet sammen sprengte muskler og brent hud i svarteste Angola. Ingen tabloider vil fortelle oss om den litt grå allmennlegen som i 40 år har gitt de rette medisiner til de rette menneskene, både barn og voksne, for at deres lungebetennelse, øreverk, øyekatarr, klamydia og sopp skulle bli borte.
Det er noe rart med prioriteringene i dette landet.
Noe veldig, veldig rart.
Nesten litt sykt. Sånn på ordentlig.
