Tidsskrift for Den norske Legeforening trykket nylig en anmeldelse av Mats J Uldal sin bok, "De sa det ikke var mulig". Ikke overraskende får boken strykkarakter og vel så det.
Anmelder Ingvard Wilhelmsen skriver bl.a:
Jeg åpnet boken med en positiv, avventende holdning til tankefeltterapi. Positiv, fordi alt som kan hjelpe lidende medmennesker i utgangspunktet er av det gode, og avventende, fordi jeg ikke kjente til god dokumentasjon av metodens effekt. Jeg ble svært skuffet. Dokumentasjonen er stort sett anekdotisk. Man skal lete lenge før man finner så mange udokumenterte påstander om egen fortreffelig behandling og andres manglende suksess samlet i én bok. Jeg opplever boken som lite etterrettelig. En spørreteknikk som har vært brukt i kognitiv terapi i årtier, såkalt muldvarpteknikk, kalles i boken for Problemenes Problem og fremstilles som en teknikk forfatteren utviklet i 2003.
Ja, jeg kjenner selv igjen Uldal ut fra denne karakteristikken. Hans gjennomførte uærlighet og ekstremt oppblåste ego gjennomsyrer også alt annet jeg har lest av hans skriverier.
Wilhelmsen skriver videre:
Dersom hensikten med boken er å bygge bro mellom helsevesenet og tankefeltterapi og øke den gjensidige forståelse og respekt, er den totalt forfeilet. Tekstens holdning til psykiatrien er preget av arroganse ispedd bitterhet. I avsnittet om schizofreni omtales den psykiatriske behandlingen som «vanntortur, elektrisk forbrenning av genitalia, medikamentkoma, lobotomering eller multiple elektrosjokk både i våken- og komatilstand». Bortsett fra noen hyggelige kvinnelige psykiatere som deltok på et av forfatterens kurs, og som til hans store overraskelse «helt klart virkelig bryr seg om å hjelpe pasientene sine på best mulig måte», omtales psykiatere som folk som vet skremmende lite om kurering av psykiske lidelser.
Hva er det egentlig med alternative behandlere og psykiatri? Det virker å være et gjennomgående tema hos alle sjarlataner og skrullinger at de har et absurd hat mot psykiatrien. Ved nærmere ettertanke er det kanskje ikke helt tilfeldig...
Som jeg selv har påpekt har Uldal, som de fleste andre alternative behandlere, en irrasjonell frykt for medikamenter av alle slag, og dette ser også ut til å gjennomsyre denne boken. I tillegg til en helt ubegrunnet mistillit til enhver form for legevitenskap, velger også Uldal å dikte opp egne hypoteser om sykdomsårsaker, hypoteser som er tatt helt ut av løse luften og som igjen viser hvilken kynisk sjarlatan denne mannen faktisk er:
Medikamenter omtales som livsfarlig gift. Boken plasserer tankefeltterapi ettertrykkelig innenfor alternativ medisin. Malaria fremstilles som en sannsynlig «midlertidig kortslutning av det bioelektriske systemet i kroppen etter myggbitt».
Grøss. Så hvordan konkluderer anmelderen? Ikke helt positivt må man vel kunne si:
Boken bør kun leses av folk som allerede er frelst for tankefeltterapi, ellers vil den kunne skade metodens anseelse i helsevesenet for lang tid fremover.
Sympatisk sagt. Vi får håpe styret i Norsk Smerteforening også tar seg tid til å lese boken før de kaster bort for mye tid og ressurser på dette våset.
