Bloggpost · · 2 min lesetid

Til minne om alle de med hull i livet

Til minne om alle de med hull i livet
271630 10150321730775861 708905860 9681375 8342783 o

I dag er det ett år siden terroraksjonen mot Norge. En altoppslukende trist dag, med enorme lidelser, og enorme tap. Tilbake sitter foreldre, søsken, besteforeldre, venner og kjærester med et tomrom i sine liv. Et tomrom som aldri kan fylles. Bare forsiktig dekkes over av et skjørt stykke tøy som vil revne om igjen og om igjen, livet ut.

Men la oss ikke glemme at en mor som mistet sitt barn den 25. juli, eller 14. oktober, eller 13. mars har det like vondt. La oss ikke glemme at en far som våknet til beskjeden på telefon om at hans datter er drept, kastet ut gjennom frontruten på en bil, har det like grusomt i dag. La oss ikke glemme at en søster som finner sin kalde bror på rommet etter en overdose har det like tungt i dag. La oss ikke glemme at en mann som mister sin unge kone til brå og plutselig kreft er like fylt av sorg, savn og tomhet.

La oss rett og slett ikke glemme at på hver eneste av de 365 dagene som er gått siden terroraksjonen i fjor har det skjedd tragedier som for de involverte er like forferdelige som det Utøya var for de nærmeste pårørende. På hver eneste dag har noen opplevd å få et gapende hull i livet sitt. På hver eneste dag har noens hjerteslag stanset, sakte eller brått, for aldri å starte igjen.

22. juli 2011 var en spesiell dag hvor omfanget av lidelse og sorg var eksepsjonelt stor. Ikke minst fordi denne sorgen var kombinert med så mye sjokk, vantro og sinne. Og den rammet oss alle. Men hver eneste dag i året som har gått har noen opplevd sitt eget lille 22. juli. En dag med tap, overveldende smerte, og starten på resten av et liv med et hull i hjertet. Et hull i livet.

Dette er en vond dag, men i dag bør vi også gi en tanke til alle de som har mistet noen til sykdom, ulykker, selvmord, og andre triste omstendigheter i de 365 dagene som har gått siden den den horrible julidagen i 2011. Du kjenner helt sikkert noen. Send dem en liten melding, eller gi dem en klem. De har det ikke lett de heller, selv om de ikke får hele nasjonens støtte og oppmerksomhet.

La oss gi dem vår.


Bildet tok jeg på en nattevandring 26. juli 2011 utenfor domkirken i Oslo. Flere bilder her.

Alle mine bloggposter om 22. juli kan leses her.

Les neste

BESTILL BØKENE MINE

Besøk min nettbutikk for å bestille signerte utgaver av alle mine bøker!

Perfekt som gave til deg selv eller noen du er glad i.

CTA (Footer banner)