Alice Gudheim har i dag en morsom kronikk i Dagbladet. En kronikk hvor jeg er hovedperson. Jeg er dog litt usikker på om jeg er helt eller skurk. Kanskje er jeg litt begge deler? Det er uansett en tekst verdt å lese. Knasende godt skrevet, med dybde og humor. Og ja, jeg tar teksten som et kompliment, tross alt.
Gudheim peker på et viktig poeng, som jeg fikk lyst til å si noe mer om. Et poeng som ofte plager meg litt. Dette med at folk danner seg et bilde av meg basert på det ordmaleriet de beskuer gjennom det lille nettleservinduet på dataskjermen sin. De som leser bloggpostene mine får følelsen av at denne Tjomlid er så forbasket gjennomført rasjonell. Alt for rasjonell. Eier han ingen glede i livet? Kan han ikke akseptere litt magi og undring, slik vi andre gjør?
Jeg forstår spørsmålet. Jeg er nok over snittet glad i rasjonaliteten. Det gjør meg litt sær. Kanskje litt Sheldon Coopersk. Jeg er rett og slett ganske mongo, på mange vis.
Kronikøren skriver:
Han er eit unikum. Eit oppkome av rasjonalitet. Gjennom bloggen sin held han domedag over alt som luktar av kvakksalveri, religiøst skrulleri, konspirasjonsteoriar og anna fjas. Han er slik ein presis korreks i kvardagen, alltid sakleg, knusktørr og likevel vittig. Tenkjer godt og skriv godt. Kjem meg alltid i forkjøpet og dundrar fakta i hovudet på meg før eg får sagt Snåsa.
Kronikken har ført med seg mange kommentarer i sosiale medier, ofte med innhold som dette:
For rasjonell?
Så jeg har visst fått diagnosen "for rasjonell", ser det ut til. Haha, de skulle bare visst!
Det spørs om de ville ment jeg lider av for mye rasjonalitet de gangene jeg roterer Macbooken fem grader til venstre fordi jeg føler at WiFi-signalet blir litt bedre slik. Eller må vaske meg på nytt i dusjen fordi jeg kom ut av rytmen og glemte hvor jeg var i prosessen. Eller får akutt lungekreft fordi jeg leser om noen på nett som har det. Eller trykker på den knappen litt ekstra bestemt slik at det jeg ønsker skal skje, skjer litt fortere. Eller tenker at den urettferdigheten jeg opplevde i dag, den vil universet balansere ut gjennom litt ekstra medvind en gang i fremtiden.
Jeg har nok, dessverre, akkurat de samme irrasjonelle og tøvete intuitive ideer og vrangforestillinger som alle andre biologiske skapninger som styres av denne rosa, geleaktige, upålitelige, fantasifulle, ego-konstruktøren innkapslet i hodeskallen vår. Selvbedrag er en naturlig del av det vi mennesker er - født inn i den skjebnen det er å leve i en konstruert virkelighet hvor alt forvrenges for å gi illusjonen av kontroll og orden.
Vi hadde vanskelig overlevd uten et slikt kontinuerlig selvbedrag, men hvis min kamp for rasjonaliteten har noen funksjon, så er det å tidvis stikke hull på dette lerretet for å se hva som egentlig gjemmer seg bak. Forsøke å gi meg selv og mine lesere et innblikk i den verden som eksisterer utenfor vår egen fiktive virkelighet. Den som hjernen vår syr sammen for å gi oss den komfortable illusjonen av trygghet og system.
Men Gudheim mener også at jeg er sint:
Eg gjev full honnør for den ustoppelege kampen han fører, men eg kjenner at eg iblant trøytnar litt på dette sinnet.
- Bedragarar, løgnarar, sjarlatanar, kallar han dei. Alt dei står for er motbydeleg, kvalmt, kynisk, juks og bedrag.
Det siste kan hun har rett i. I blant. Jeg kan bli sint når jeg ser folk utnytte andres sårbarhet for å tjene penger eller fremme sitt eget, uvitenskapelige verdenssyn. Når jeg ser mennesker tråkke over lik for å kreve sin rett til å tro det de vil tro, uredde, rett i ansiktet på Vitenskapen. Da blir jeg forbannet. Forbannet på de som skader andre i sin utrettelige kamp for å holde fast i at 2+2=5. Bare fordi det gir dem mening. Det gir dem trøst. Og da kan alle andre bare brenne.
Ja, jeg innrømmer at det gjør meg forbannet. Og i blant skinner nok det gjennom i tekstene mine. Det kan jeg leve med.
Men i det daglige, i det livet jeg lever mesteparten av tiden, adskilt fra ordene i bloggen, er jeg sjelden sint. De som kjenner meg vet at jeg knapt noensinne blir forbannet på ordentlig. Jeg er derimot laidback, avslappet, chill, rolig og sindig. Jeg er fjollete, fjasete, barnslig og døll. Har tørr humor, ler hjertelig av Green Wing, og gråter av alt fra NetCom-reklamer til Love Actually.
Gråter, ja. Huff.
La oss skru tiden tilbake et døgn. Da det var to minutter igjen av håndballjentenes EM-finale, skulle jeg forklare Maya hvordan de nå halte ut tiden ettersom de ledet med et par mål. Jeg ble så grepet av det banale konseptet at jeg ikke klarte fullføre setningen. Det ble for sterkt for meg å tenke at hun skulle lære en slik ting som er så selvfølgelig for meg, kombinert med gleden jeg visste at håndballjentene måtte føle av å være så nær en seier.
Det er nesten blitt klin umulig for meg å forklare noe til min datter lenger, fordi jeg overveldes av den forbannede klumpen i halsen. Jeg blir så rørt av tanken på at hun lærer og opplever alle mine selvfølgeligheter hver dag. Tenk så fint! Tenk så vakkert det er å være barn og bare suge inn ny lærdom hele tiden!
For noen uker siden skulle jeg forklare Maya at pop-artisten Sia alltid står med ryggen til publikum når hun opptrer, fordi hun ikke liker berømmelsens personfokus og idolisering. Det, kombinert med den vakre dansen i Chandelier - vel, jeg måtte svelge klumpen i halsen flere ganger, blunke bort tårene, for å klare å komme til endes i forklaringen min. Det tok sin tid. Jeg måtte samle meg for å klare å avslutte setningen. Det hele ble for sterkt.
Ikke særlig rasjonelt, sutreper Tjomlid.
Den forbannede kjærligheten
Der jeg nok likevel er mest irrasjonell, er når det kommer til kjærligheten. Enhver som har satt seg inn i min historikk med damer, vil ha vanskelig for å kunne gi meg diagnosen "for rasjonell". Jeg er håpløst naiv og gjennomført irrasjonell når en vakker kvinne griper tak i mitt hjerte.
Da settes all logikk og rasjonalitet til side. Jeg tenker alltid at jeg skal møte enhver potensiell kjærlighetsrelasjon med visshet om hva som er viktig for meg, hva som må være på plass for at et forhold skal fungere, fornuftige praktiske avveininger, hva jeg trenger og hva jeg har å gi.
Men hvis jeg først faller for Henne, kastes all den rasjonaliteten på dynga. Da går jeg med glede inn for å få til et forhold med noen jeg knapt har en matvane til felles med, som bor 750 kilometer unna, og som har gitt klar beskjed om at hun egentlig ikke er rede for et nytt forhold ennå.
Jeg er håpløs. Så fuckings håpløs.
Våg å være naiv
På min about.me-profil har jeg slagordet:
Det føler jeg oppsummerer det jeg står for: Vær skeptisk. Vær rasjonell. Vær saklig og informert. Men våg alltid å være naiv. Aldri bli kynisk. Tro på det gode i mennesker. Våg å stole på fremmede. Tenk at folk som regel er bra mennesker. Tenk at det som regel går greit, og at det vi er mest redde for, ofte er det vi burde frykte minst.
Når jeg har hatt vilt fremmede couchsurfere fra alle verdenshjørner boende hos meg, har jeg gitt dem reservenøkler og latt dem disponere leiligheten min fritt mens jeg har vært på jobb. De kan i teorien ta med seg verdisaker og stikke av gårde uten at jeg ville ha særlig sjanse til å spore dem opp. Men jeg liker å tro på det gode i mennesker. Folk er som regel bra, og skulle noen stikke av med verdisaker, vel, så er det bare ting. Og ting betyr ikke så mye. Jeg vil heller miste noen ting i mitt liv, enn å være mistroisk til alle flotte mennesker som er uskyldige til det motsatte er bevist.
Jeg har ofte fått høre at jeg er dumsnill. Litt for dårlig til å si nei når noen trenger hjelp. Litt for selvutslettende, til tider. Litt for godtroende. Låner bort penger til gud og hvermann som spør. Bruker av jobbtid og fritid for å gjøre arbeid for andre som de i fortvilelse ikke føler de klarer å gjøre selv. Og ja, jeg er nok for naiv. Men jeg ønsker å være det. Jeg vil heller stole på noen en gang for mye, enn en gang for lite. Får jeg aldri pengene tilbake, så hadde nok de mer nytte av dem enn hva jeg har. Havner jeg på etterskudd, så har jeg større forutsetninger for å hente meg inn igjen enn de har.
Når jeg har overskudd, gir jeg av meg selv, og så håper jeg at andre gir tilbake den dagen jeg trenger det. Karma. Det er kanskje naivt. Det er kanskje ikke så rasjonelt, men det er i det minste i tråd med slik jeg ønsker at verden skal være. Slik jeg ønsker at andre skal være mot meg. Man må være den verden man ønsker seg. Og tar jeg feil, er det bare jeg selv som taper og lider.
Det kan jeg leve med.
Gud og Jesus og sånt
Da jeg for en tid tilbake skrev om pressens forhold til klarsynte og overtro, en tekst jeg innledet med å bruke min datters hjertesukk rundt sin skepsis til tannfeen og julenissen som eksempel, lød en kommentar på Twitter slik:
Jeg forstår hans bekymring. En tydelig ateist og kritiker av overtroen har vel indoktrinert sin datter til å ikke tro på sånt. Vel, jeg tror det er feil.
Julaften 2009, rett før Maya fylte tre år, fulgte hun sine besteforeldre i kirken. I starten var hun stille og oppførte seg fint, men halvveis uti gudstjenesten gikk hun lei og utbrøt: "Kan vi gå nå? Jeg er lei av å høre om han derre Jesus!" Det ga meg en god latter, og jeg var litt stolt over hennes grytidlige religionskritikk.
Det er fem år siden, og nå er hun mer reflektert. Hun synger i et kristent barnekor, og tenker visst i blant på slike spørsmål. Det er likevel frem og tilbake. Sist vi snakket om ulike religioner, konkluderte hun med at hun trodde på Gud. Det er helt greit. Jeg sa at det måtte hun velge helt selv. Det skal hun alltid få gjøre.
Julenissen og tannfeen er hun derimot blitt for gammel til å tro på, sier hun. Selv om det skinner gjennom at hun på en måte kanskje tror at de finnes litt likevel. Og det skal hun også få lov til. Magi og mysterier i livet er spennende. Men om hun fortsatt tror på tannfeen og nissen når hun er 17 år, vil jeg nok bli mer bekymret og kanskje måtte ta en prat med henne. Er hun blitt sterkt troende kristen når hun er voksen, vil vi nok ha våre debatter om akkurat det. Men frem til da, vil det ikke finnes spor av indoktrinering i hennes oppdragelse. Så pass "irrasjonell" skal hun få lov til å være, mens hun finner sin egen vei i livet.
Konklusjon
Så tar man egentlig lykken fra gjennomsnittsmennesker om man fratar dem livsløgnen, slik Doktor Relling hevder i Vildanden? Nei, jeg tror ikke det. Det vil si; ja, vi trenger undring, vi trenger barnlighet, vi trenger urealistiske drømmer og litt magi i livet. Men det er ingen motsetning mellom alt dette, og det å forkaste overtro og mystisisme.
Vi trenger ikke det overnaturlige for å fylle livet med mysterier. En kikk på stjernehimmelen, en YouTube-video om dobbeltspalteeksperimentet i kvantemekanikken, litt stille filosofering rundt universets opphav, parallelle universer og tidsreiser. Einsteins spesielle relativitetsteori og tvillingparadokset. Eller hva med evolusjon, menneskets opprinnelse, livets opprinnelse? Man kan bli helt ør av å spinne tankene rundt de store spørsmål.
Tenk at vi mennesker er nærmere i slekt med sopp enn hva sopp er med planter! Eller at vi er tidsmessig nærmere Tyrannosaurus rex enn hva Tyrannosaurus rex er med Stegosaurus! Det er så mye å undre seg over i vitenskapens verden! Det er så uendelig mye å lære. Det er så mye "magi", så mye undring, så tankesprengende ideer og konsepter at det er umulig å gå lei eller kjede seg.
Og rasjonaliteten må vi legge til side støtt og stadig. Som når vi gleder oss over en Star Wars-film eller Aliens. Når vi koser oss med Harry Potter eller The Hitchhikers Guide to the Galaxy. Det er ingen motsetning mellom å kjempe for rasjonaliteten, og likevel elske fantastiske historier og kunst som krever at man setter rasjonaliteten til side en stund.
Men vi trenger ikke fordype oss i vitenskapen eller kunsten for å smake på universets sukkertøy. Livet selv byr på alt vi trenger. Det finnes så mye magisk i kjærligheten. I sex. I nærhet. I godhet.
Så mens Gudheim inviterer med seg den kalde våte nissen inn fra rennesteinen, vil jeg lukke øynene og tenke på mennesker som ofrer av sin tid, sine penger, sin egen komfort, for å hjelpe andre. Heller enn å dyrke abstrakte guder, vil jeg glede meg over den sanselige nytelse som finnes i det å bli klødd på ryggen av noen man er glad i. Heller enn å synes at livet er kjedelig uten klarsynte, håper jeg på å snart møte en ny, vakker kvinne, slik at jeg kan forelske meg og atter en gang være deilig, kvalmende irrasjonell.
Så får nissen heller stå ute og fryse. Han finnes jo ikke uansett.
