I've been diagnosed with a brain tumour, the op is pretty risky & I'll have around 6 months if I don't have it done. I think it's better to go out with a bang than a whimper & make the most of the time I have left instead of spending it in a hospital bed.
The big question is, where to go & what to see and do
This is post #666 for me, & I always intended for it to be my last one. Seems fairly appropriate that it could have been my last post whether I wanted it to be or not.
It's been fun.
Slik lyder et innlegg på den litt rare og lugubre nettsiden Sensible Erection som jeg har fulgt i flere år. Svarene fra andre lesere er interessante. Et av de første lyder slik:
My father just 3 years ago was diagnosed with a brain tumor and he went the surgery route and it was ultimately a mistake. My last few moments with him were raddled, confused and seizure ridden.
As for where and what to do: Southeast asia. The last place on earth that there is still magic.
Eller den motsatte innstilling:
Get the operation. There is only life, and nothing else. Unless you're a sad sack who really feels like your consciousness is not worth preserving as long as possible, GET THE FUCKING OPERATION.
Når det gjelder å få mest mulig ut av de siste månedene av livet, så har vi folk som tenker stort:
But if I were you and playing for keeps...
Borrow lots of money. Run away with it to south east Asia. Hump/Marry a ridiculously hot/young person/peoples. Write a list of things you want to do but never did... (sky diving/bungie jumping/Sex/drugs/fights. Try to smuggle ridiculous amounts of drugs into the US and give the proceeds to people you love. (pay off that loan also!)
If you get caught, maybe you'll get free healthcare in a white collar prison? I'd say prison- with a grip of stories, if a good list finisher if you do happen to get caught.
Eller denne, som jeg synes er veldig fin:
close you eyes, clear you mind.
you know what you REALLY want to do.
so go DO it!
repeat daily till death.
For ikke å snakke om de riktige og viktige rådene:
If there's anyone out that that you need to tell the truth to, or need them to tell the truth to you, get it done now. Clear the air between yourself and the people you love if needed. But don't leave people mistaken about your position on things, and if someone needs closure from you on something, make sure they have it.
I tillegg kommer folk selvsagt med råd om å ha mest mulig sex, sløse vekk mest mulig penger på alt man har hatt lyst på, og prøve flest mulig narkotiske stoffer.
En grunn til å like denne nettsiden og brukerne av den er at straks en dust foreslår at mannen burde tygge aprikoskjerner, blir vedkommende fullstendig radbrukket av andre kommentatorer som viser til studier på laetrile og dets manglende effekt. En debatt som også sporer av til en generell latterliggjøring av kiropraktikk, noe jeg synes er tilfredsstillende å lese.
Men tilbake til saken. Dette er et tema som fenger, og kommentarene er derfor sjeldent mange. Vi fascineres alle av ideen om å være i en slik situasjon. Vite at man har kort tid igjen. Hva om vi fikk vite at en astroide var på vei mot Jorden og ville utrydde menneskeheten om 3 uker? Hva ville vi gjort den siste tiden? Jeg tror mange av oss opplever en mildt euforisk opplevelse ved tanken. Midt i sorgen og tragedien tror jeg mange opplever en slags frihetsfølelse ved denne tanken! Tenk hvilke muligheter man plutselig hadde hatt!
Ikke sant?
Men hele dette scenarioet er basert på en grotesk vrangforestilling om oss selv og det livet vi lever. Vi synes denne mannen med hjernesvulsten er uheldig fordi han skal dø snart. Stakkars. Men vi er alle denne mannen. Vi skal alle dø snart. Det finnes ingen grunn til ikke å leve livet som om vi alle har en grad 4 glioblastom begravet dypt inne i hjernen vår. Venter man med å gjøre det man alltid har drømt om å gjøre til man har en dødsdom hengende over seg, er man allerede for sent ute. Vi kan synes synd på denne dødsdømte mannen som statistisk sett bare har 6 måneder igjen å leve, men det kan godt være at du dør allerede i morgen. Det kan være dette er min siste bloggpost. I det tilfelle er han den heldige, for han fikk hvertfall tid til å oppdage at livet er så uendelig verdifullt før han mister det.
Bær over med meg nå, for det som følger kan høres en smule pretensiøst ut. Og alt jeg skal si er sagt før. Likevel synes jeg det er viktig å si det en gang til.
Vi burde alle lukke øynene. Tenke på hva vi virkelig ønsker å gjøre. Og så gjøre det.
Jeg har selv prøvd å leve etter denne filosofien de siste årene, for jeg har lenge vært smertefullt klar over at hver dag kan være den siste. Alt for mange glemmer nettopp det. Man lever som om man er udødelig. Som om alt kan utsettes til senere. Kall meg gjerne fatalistisk, men jeg tror å leve som om hver dag er den siste er den eneste riktige måten å leve på.
Jeg leste en gang følgende spørsmål:
Det traff meg. Det fikk meg til å tenke. Hvis jeg så bort fra min egen frykt, hva ville jeg egentlig gjort? Hva ønsker jeg egentlig å gjøre og oppleve? De fleste har nok en ide om hvilke ting det er. Så også meg. Jeg har derfor virkelig prøvd å overvinne min frykt, og gjøre det jeg har drømt om. Det er ikke de store tingene. Jeg har ikke prøvd heroin eller klatret Himalaya. Men jeg har gjort mange små ting som jeg egentlig ikke turte fordi jeg var for redd. Jeg har sagt så mye ja jeg bare kan. Og hver gang jeg har tenkt at det egentlig ville være mye enklere å bare la være, så mye enklere å heller holde meg hjemme i sofaen med Macen på fanget, så har jeg tenkt at det er en grunn i seg selv til å gjøre det.
For tre år siden var livet mitt satt. Jeg hadde eget firma på mitt hjemsted. Jeg var gift med en fantastisk kvinne. Jeg hadde verdens beste datter som var godt etablert i lokal barnehage. Jeg hadde hus, bil og et nettverk rundt meg. Jeg var involvert i lokalpolitikk og lokalt kulturliv. Livet mitt var staket ut for de neste 50 år.
Det jeg ikke visste var at jeg egentlig ikke var fornøyd.
Men så snudde alt. Skilsmisse. Delt omsorg. Min eks flyttet til en annen by. Alle mine fremtidsplaner var plutselig meningsløse. Hele min tilværelse raknet. For en tragedie. Og for en lykke! Tenk hvor heldig jeg er som fikk oppleve dette? Som fikk muligheten til å lære så mye om meg selv gjennom en slik prosess! Som fikk muligheten til å oppleve nye forelskelser. Muligheten til å flytte til et nytt sted. Møte helt nye mennesker. Det høres kanskje absurd ut, men selv om det var et helvete å gå gjennom en slik omveltning, kan jeg ikke annet en å føle meg heldig. Heldig som fikk oppleve alt det jeg ellers ikke ville fått muligheten til. Litt som når folk overlever kreft og etterpå sier de aldri ville vært sykdommen foruten. Ish. Og hver dag ønsker jeg nå få enda mer ut av livet. Dette ene livet jeg har.
Dette ene, korte, livet.
Det finnes ingen Himmel. Det finnes ingen Helvete. Det finnes bare du og verden, her og nå.
Jeg brøt med mine omgivelser og flyttet til Oslo. Det var skummelt, men jeg gjorde det, og det ga meg en markant økt livskvalitet. Jeg har utfordret min drepende sjenanse og plassert meg selv i situasjoner hvor jeg har vært nødt til å forholde meg til helt fremmede mennesker. Og dermed også meg selv. Gjerne one-on-one, som i ulike former for dater med nettbekjentskaper av det motsatte kjønn. Jeg har tatt inn couchsurfing-gjester, noe jeg aldri ville turt for et par år siden. Jeg har hatt sex. Masse sex. Fordi sex og fysisk intimitet (nesten) alltid er verdt det. Jeg har bestemt meg for at kroppen min er god nok, og gått i kamp med min egen nakenhet. Jeg har oppsøkt mennesker og miljøer jeg har vært nysgjerrig på. Jeg har sett og opplevd sider av samfunnet som folk flest ikke aner noe om, og det har gitt meg så mye ny forståelse for hvordan mennesker er skrudd sammen, og hvordan vi alle bærer på våre mørke hemmeligheter.
Ikke minst har jeg prøvd å følge rådet fra xkcd:
Jeg har derfor skrevet det jeg ønsket å skrive, uten å hele tiden frykte for konsekvenser. For hva folk ville tro og mene om meg. Denne ureddheten gjorde meg til vinner av Tordenbloggen 2010. Den har gitt meg betalte skriveoppdrag. Den ga meg muligheten til å delta i en podcast. Min "Fuck. That. Shit."-innstilling har åpnet så mange dører. Jeg føler meg ufattelig heldig, men vet også at jeg selv fortjener den største takk. Jeg tør være stolt av meg selv, selv om jeg hver dag føler meg utilstrekkelig og mislykket.
For jeg er ennå alt for redd. Jeg har ennå så mye jeg burde ha gjort. Ting jeg burde utforsket. Utfordringer jeg burde møte. Men nesten hver eneste dag har jeg et prosjekt hvor jeg utfordrer meg selv på noe. Hvor jeg prøver å få oppleve enda en ting som jeg har drømt om. Selv om det er skummelt. Selv om det hadde vært så mye lettere å bare la være. En sjelden gang slår det uheldig ut, men som regel er det bare positivt.
Dette må likevel ikke forveksles med egosentrisme. Min utforskning skal ikke gå på andres bekostning. Mine opplevelser og min selvrealisering skal aldri skje ved at andre må ofre av sin frihet eller sin lykke. Det er jeg som høster premiene. Det er jeg som skal gjøre investeringene alene. Og mine erfaringer gir meg til syvende og sist bedre selvtillit, som igjen gjenspeiler seg i at jeg tør møte min omverden med større ro, mer omtanke og mye mer raushet enn før. Det føles godt, for det gjør også at andre kan gi mer til meg. Vinn vinn.
I blant handler det bare om å slippe taket. Tørre å miste noe. Jeg kjenner dessverre alt for mange som er der jeg trodde jeg var for noen år siden. Fastlåst. Man tror man ikke har noen valgmuligheter lenger. At livet er staket ut og man ikke kan gjøre noe med sin situasjon på grunn av jobb, familie og andre forhold. Man skulle ønske man hadde mer frihet. Man skulle ønske man hadde en kjæreste. Man skulle ønske man hadde mer tid til å drive med det man egentlig ønsker. Men det dreier seg så altfor ofte bare om å våge å gjøre noe med det. Våge å gi slipp på noe, for å få noe annet og viktigere. De fleste kan flytte på seg. De fleste kan skifte jobb. De fleste kan vrake dårlige venner og heller fokusere på de som er viktige. De fleste kan ofre innflytelse på et område, for å få mulighet til å gjøre noe som er mer givende.
Å skifte kurs har en pris, selvsagt har det en pris. Men man får så uendelig mye igjen for det hvis man bare tør å slippe taket.
Fordi til syvende og sist handler alt om at vi egentlig alle har en svulst i hjernen. I morgen kommer kanskje den sjåføren som sender en SMS mens hun kjører og i et øyeblikks uoppmerksomhet ender opp med å mose hvert ben og organ i kroppen din med bilen sin. I kveld, mens du går hjem fra kino, faller kanskje den isklumpen fra taket som sørger for at du tilbringer de neste 25 år i koma. Neste søndag svelger du kanskje brødskiven din feil der du sitter alene og spiser kveldsmat, og dør få minutter senere av oksygenmangel. Eller du ender opp som en grønnsak, uten mulighet til å lenger kunne realisere dine drømmer.
Den sjansen tar ikke jeg, så i kveld skal jeg igjen gjøre noe jeg lenge har hatt lyst til. Ja, det er skummelt, men er jeg heldig overlever jeg hvertfall denne dagen slik at jeg kan våkne i morgen med følelsen av å ha fått litt mer ut av livet.
Så utrolig deilig!
