I går, torsdag, var Dagen. Dagen jeg endelig skulle få oppleve Tool live. Planen var å se dem på Roskilde i fjor, men da klarte jeg og vennene mine sannelig å rote det såpass til på campingen hvor vi bodde at da vi endelig fikk stablet oss inn på festivalområdet hørte vi akkurat “...og takk til Tool!” over høyttaleranlegget... tragisk og usedvanlig irriterende.
Men i år fikk jeg tatt meg sammen og kom meg frem til riktig scene i tide. Mer om det senere.
Dagen begynte med at vi klarte å komme for sent til en annen konsert jeg hadde sett frem til, nemlig de sære jentene i CocoRosie. Jeg gikk glipp av de første sangene, men fikk heldivis med meg nok til at jeg kunne konkludere med at dette var verdt stresset med å komme oss tidsnok fra hotellet i Oslo sentrum og ut til Middelalderparken og scenen “Sjøsiden” i den stekende solen. Deilig og rar vokal, groovy human beat-boxing, tung bass og sære lydeffekter gjorde live-versjonen av sangene veldig spennende, og det skadet heller ikke at hun ene av CocoRosie-søstrene trakk av seg t-skjorta midt i konserten. (Det skal så lite til for å glede meg.)
Etterpå trakk vi oss tilbake til VIP-området hvor vi fikk kjøpt noen økologiske drinker og fikk sitte i fred litt avskjermet fra vanlige dødelige. I bakgrunnen registrerte vi at frontfiguren i Eagles of Death Metal sjarmerte publikum i senk med morsomheter fra scenen. Etterhvert som klokken nærmet seg kvart på ti strømmet mer og mer folk til foran hovedscenen, og vi fikk til slutt revet oss løs fra VIP-idyllen og kom oss på plass i det de første monster-riffene fra Tool tordnet utover Enga.
Et band som åpner med en sang i 9/8-takt og fortsetter neste låt i 5/4-takt uten å skamme seg det minste, må man bare ta av seg hatten for. Dette er det ypperste innen musikalsk briljering. Trommeslagerens intrikate dans over de stramme skinnene holdt alt på plass mens gitaristen og bassisten alternerte på å stå for de melodiøse og geniale riffene i de villeste taktarter. Lydteknikerne skrudde en klokkeklar lyd som gjorde at man på tross av massiv vreng fra gitaren likevel hele tiden kunne høre alle detaljer i musikken. Da lysteknikerne slapp seg løs med videoprojeksjoner og grønne lasere, ble opplevelsen komplett.
I dag, fredag, tok vi det ganske rolig. Jeg hadde en plan om å få med meg norske Superfamily, som jeg nylig har blitt stor fan av, men orket ikke å ta turen ut til festivalen allerede kl 13. Istedenfor ble jeg sittende på en kafe i byen og slappe av en stund.
Halv fem var det tid for å se en av mine andre forhåndsutplukkede konserter, Anja Garbarek. Denne konserten var interessant og hadde en del musikalske høydepunkter med en dyktig saxofonist (skulle nesten bare mangle) og et ellers tight band bak Anjas vokal, som dessverre druknet litt i kompet til tider. Hennes über-teatralske sceneopptreden blir litt i meste laget for meg, men det var moro å ha sett henne live.
Tid for mer chilling på VIP-området mens vi ventet på Thomas Dybdahl og Kringkastingsorkesteret. Det lenge påventede regnet kom til slutt, så da var det bare å ikle seg regnponchoen igjen og bevege seg bort til hovedscenen. Konserten har jeg egentlig lite å si om. Jeg syntes det var passe kjedelig, og det var vanskelig å skille den ene sangen fra den andre da de alle hørtes relativt like ut. Jeg liker Dybdahl på CD, men denne liveopptredenen var for meg dørgende kjedelig. KORK ble ganske anonyme i bakgrunnen og tilførte ikke noe særlig i mine ører.
I morgen er det lite jeg har interesse av å se. Big Bang er selvsagt konge, men jeg har sett dem før og vurderer å heller bruke kvelden på å henge ute med en gammel kompis som bor i Oslo. Vi får se hva morgendagen bringer.
