Saksynt Innlegg

Nettavisens Erik Stephansen skrev i går et innlegg hvor han kritiserer min bloggpost om islam og ytringsfrihet. Han primære kritikk går på at konferansen ikke skal drøfte ytringsfrihet, men ytringsklima. Det har han helt rett i, og jeg grep nok for raskt til kanonen når jeg fant det hensiktsmessig å diskutere folks holdning til ytringsfrihet i lys av denne konferansen.

Likevel er det et par viktigere momenter som synes å gå Stephansen hus forbi.

Det større poenget

Skjermbilde 2016 12 08 kl 10 02 51For det første handlet altså det meste av bloggposten min om noe helt annet enn Nettavisens kommende konferanse. Deres arrangement var en knagg å hekte et større poeng på, for å gjøre det dagsaktuelt. Det er alltid en risikosport, fordi om noen finner en svakhet i denne koblingen, drukner som regel tekstens egentlige poeng i støyen av alle som skal gjøre et nummer ut av nettopp det.

For all del, kritikken mot min «svaksynte» lesing av konferansens navn og tema er berettiget. Men jeg skulle ønske at en tungvekter som Stephansen likevel ville ofret noen linjer til mine primære poeng, og mine andre eksempler, som tross alt fyller det meste av bloggposten min.

Selv om Nettavisen er brukt som innledende og avsluttende eksempel, trekker jeg frem flere ferske eksempler fra samfunnsdebatten og medier for å vise hvordan ytringsfrihet så ofte problematiseres utelukkende i tilknytning til nettopp islam.

Det interessante poenget er nemlig mye større enn Nettavisens konferanse. Det handler om hvordan vi så ofte er blinde for våre egne holdninger så lenge vi kan låse debatten til en utpekt problemgruppe. Og de undersøkelsene som er gjort på området, både fra Norge, USA og Europa, er således særdeles interessante. De er også nedslående, fordi de viser at et er en svært utbredt holdning at ytringer som kan krenke bør forbys – enten man er muslim eller ikke.

Vi burde kunne ta den debatten. Vi bør kunne snakke litt høyere om hvordan de holdningene som gang på gang på gang blir knyttet til islam, egentlig gjelder folk flest. Et flertall av nordmenn ønsker ikke at for provoserende ytringer skal være lov. Halvparten av europeere ønsker ikke at sårende og krenkende ytringer skal være lov.

Les resten av denne bloggposten »

Media Politikk Religion/overtro Samfunn og verden

img-alternative-text

Nettavisen arrangerer i februar en konferanse om «Islam og ytringsfrihet». Her skal samfunnsdebattanter, politikere og bloggere delta, og vi finner navn som Tino Sanandaji, Bård Vegar Solhjell, Unni Wikan, Jon Hustad, Sylo Taraku og flere. Konferansen skal ledes av Kjetil Rolness.

En slik konferanse fremstilles som viktig, men i praksis medfører den bare til at det fiktive premisset som det Rolness kaller «vårt viktigste stridstema» bare forsterkes. Det er uheldig, og det er farlig.

Premisset synes nemlig å være at islam har et stort problem med ytringsfrihet. Islam er derfor en fare for vårt sekulære samfunn som er bygget på pillarer om den uinnskrenkede rett til å ytre seg, noe nordmenn flest er enige i. Norske nordmenn fra Norge, eller vestlig befolkning for øvrig, enten det er europeere eller amerikanere, ønsker stort sett full ytringsfrihet. Vi er ikke begrenset av den religiøse tvang slik som disse muslimene er, og det må vi våge å diskutere. Vi er ikke så hårsåre, og tåler at vår tro og våre meninger utfordres i den offentlige debatt.

Eller?

Skylapper og Det falske nullpunkt

Ja, det er lite tvil om at religion kan legge bånd på ytringer. Religion kan også bidra til ekstreme reaksjoner når religiøse føler seg alvorlig krenket av andres ytringer. Det har vi sett tragiske eksempler på gjennom brutale terrorangrep de siste årene.

Men er en debatt om ytringsfrihet likevel egentlig et spørsmål om religion? Er det virkelig islam og muslimer som er det sentrale problemet her? Det er et interessant spørsmål, og i debatten om islam og ytringsfrihet har jeg til gode å se noen drøfte ikke-muslimers forhold til ytringsfrihet. For skal vi først snakke om ytringsfrihet i konteksten av en spesifikk og snever gruppe nordmenn, bør vi også se på den andre siden; hva nordmenn flest egentlig mener.

I min bok «Håndbok i krisemaksimering» (2016) skriver jeg om dette i et kapittel jeg kaller «Skylapper». Det er nemlig ikke slik at debatten om ytringsfrihet nesten alltid burde handle om islam alene. Når vi glemmer å ta et steg tilbake og se hva folk flest mener, ender vi opp med å fokusere så snevert at vi ikke er i stand til å adressere det egentlige problemet.

Les resten av denne bloggposten »

Media Politikk Religion/overtro Samfunn og verden

Juletilbud bøker

(Se bildet i full størrelse her.)

Det nærmer seg jul, og jeg vet du er på desperat jakt etter julegaven som har det lille ekstra. Vel, her er løsningen.

Hvis du kjøper en av mine bøker, den smårykende nestenferske «Håndbok i krisemaksimering», eller min forrige bok, «Placebodefekten», slår du tre fluer i ett smekk!

  1. Du får kjøpt en julegave mottakeren enten vil elske eller hate.
  2. Du får gitt en gave som gir både kunnskap og underholdning.
  3. Du hjelper noen som virkelig trenger det i disse juletider.

Og nei, med punkt 3 tenker jeg ikke på meg selv, men alle de mennesker i krig og nød som trenger vår hjelp og støtte. Om du kjøper bøkene mine i julegave gir jeg nemlig hele fortjenesten min til Leger uten grenser!

«Håndbok i krisemaksimering» koster kr 299,-, og «Placebodefekten» i pocket-utgave koster kr 169,-.

Du kan bestille dem ved å sende en e-post til [email protected] hvor du oppgir hvilke bøker du ønsker å bestille, antall, og hvilken adresse de skal sendes til. Ønsker du å få bok/bøker signert må du oppgi hvem jeg skal skrive hilsen til.

Hvis du er i Oslo kan du få bok/bøker overlevert personlig. Har du ikke anledning til det, kan du få bok/bøker tilsendt i posten. I så fall kommer et forsendelsesgebyr på kr 70,- i tillegg.

Postens frist for å sende pakker som skal nå frem til jul er 16. desember. Ønsker du bok overlevert personlig i Oslo, er siste mulighet 20. desember.

Du kan betale enten med Vipps, med kreditt-/bankkort om du kan møte meg personlig for overlevering av bøker, eller ved kontooverføring. Betalingsinformasjon får du per mail etter bestilling.

God jul og god bok!

Media Personlig Politikk Samfunn og verden Skepsis Vitenskap

15032132 10154565398905619 1262524061098504099 n

Hva som skremmer meg med USAs tiltredende president Donald J. Trump? Jo, det skal jeg si deg.

Det som skremmer meg er at retorikken med «oss og dem» fungerer så bra politisk. Enten «dem» er muslimer, innvandrere, fargede, homofile, transpersoner, kvinner, handicappede, psykisk syke, alenemødre, fattige, pedofile, terrorister eller kommunister.

Det som skremmer meg er at man kan få gjennomført nesten hva som helst av frihetsinnskrenkende, kvasitotalitære samfunnsendringer så lenge man klarer å bygge opp en frykt mot «dem». Trump er en mester i faktafusk og løgnaktig statistikk. Men gjenta en løgn mange nok ganger, og folket vil til slutt tro på det. Folk ønsker å tro på det, så lenge man kan stemple «dem» som problemet. Gi «dem» skylden for våre problemer. Gi folk troen på at de vil få det bedre bare vi får bukt med «dem».

Det funker i USA, men det funker like godt i Norge. Frp har bygget store deler av sin politiske agenda på det, og den sittende regjeringen er flinke til å videreføre denne retorikken. Ikke minst ser vi hvordan enkelte samfunnsdebattanter med sosiale medier og avisenes debattsider som talerstol snakker samme splittende språk. Oss og dem. Vi gode nordmenn mot de andre.

* Les også: Om flyktninger og perspektiver: Min datter er ikke alt for meg

For det er «de andre» som er problemet. Det er de andre som voldtar. Det er de andre som koster oss penger og gjør at vi må bruke 1,83 % mindre på julegavene i år, eller ta 2,4 timer kortere sydenferie enn før. Det er de andre som står i veien for at vår enorme luksus ikke kan vokse til å bli enda mer kvalmende. Det er de andre som gjør «kvinnene våre» utrygge.

Det er alltid de andre som har onde hensikter og gjør oss vondt. Det er de andre, hvem som helst som kan defineres som annerledes enn oss, som har skylda.

Les resten av denne bloggposten »

Media Personlig Politikk Religion/overtro Samfunn og verden

Skjermbilde 2016 10 22 kl 11 45 12

I dag er TV2 ute med en artikkel hvor de hevder at:

Svenske forskere har funnet ut at det er en sammenheng mellom inntak av lettbrus og diabetes type 2.

Jasså, har de egentlig det? Det er mye å ta tak i her, men la meg se litt nærmere på noen av problemene med denne rapporteringen og ikke minst studien artikkelen omtaler.

Om korrelasjon og kausalitet

TV2 skriver:

Studien viser nemlig at to glass (4 dl) med lettbrus daglig har 2,4 ganger så stor sjanse for å utvikle diabetes type 2, i forhold til andre.

En hel liter om dagen tidobler sjansen for diabetestypen.

Studien viser at det ikke er noen forskjell på om brusen inneholder sukker eller søtstoff, som mange tror.

Skjermbilde 2016 10 22 kl 12 58 30

Når man skal vurdere slik forskning er det alltid nyttig og viktig å bla seg nedover til diskusjonsdelen mot slutten av artikkelen. Her finner man forskernes drøfting av resultatene, ofte satt inn i en kontekst av resultater fra tidligere forskning, og forsøk på å tolke resultatene og peke ut retningen for fremtidig forskning. I en god forskningsartikkel bør forfatterne være selvkritiske og belyse svakheter i sin egen studie.

* Les også: Er lettbrus farlig å drikke?

I diskusjonsdelen av denne nye studien gjør forfatterne heldigvis det, og det kanskje viktigste å merke seg er følgende (min utheving):

Alternatively, one could speculate that consumers of artificially sweetened beverages may have swapped from sugar-sweetened beverages to prevent further weight gain. In that case, we may actually be assessing diabetes risk related to previous high consumption of sugar-sweetened beverages. In line with this explanation, we found the highest BMI, both at present and age 20, in the group reporting high intakes of artificially sweetened beverages.

Dette er en gjenganger. Studier som mener å finne en sammenheng mellom inntak av lettbrus og vektøkning, baserer seg som regel på selvrapportering. Deltakerne i studien skal altså selv rapportere om sitt kosthold, nå og/eller i fortiden, deriblant hvor mye lettbrus de drikker eller har drukket.

Les resten av denne bloggposten »

Media Skepsis Vitenskap

Skjermbilde 2016 09 09 13 14 22

Etter at NRK Folkeopplysningen rettet fokus på narkotikapolitikk og spesielt hva forskningen sier om risiko ved bruk av cannabis, tenkte jeg det kunen være nyttig å samle en liten oversikt over det jeg har skrevet om dette i løpet av de siste årene.

Selv er jeg ingen tilhenger av narkotiske stoffer. Jeg har aldri vært ruset på illegale stoffer, og drikker svært sjelden alkohol. Likevel opplever jeg at dagens narkotikapolitikk ikke er veldig rasjonell eller evidensbasert, og støtter kampen for å endre denne i retning av mer legalisering og dermed også mer kontroll og regulering.

Kanskje noen lesere finner nyttig stoff i disse bloggpostene, skrevet over en periode på rundt ti år. Here goes:

30. august 2006: Fordomsfull narkotikapolitikk

10. februar 2007: I take illegal drugs for inspiration

24. mars 2007: Alkohol og tobakk mer skadelig enn cannabis og ecstacy.

28. juli 2007: En joint er nok?

2. oktober 2008: Alko mer skadelig enn cannabis

30. juni 2009: På tide å legalisere tunge narkotiske stoffer?

31. oktober 2009: Fikk sparken for å si sannheten om narkotika

20. februar 2011: Ny studie viser at ecstasy er ufarlig

7. juli 2014: Brus vs marijuana


Og, for ordens skyld, jeg har også skrevet en del om skadevirkningene ved alkohol:

10. juni 2012: Noen tanker om alkohol og foreldreansvar

18. juni 2012: Sitering og alkodebatt

16. desember 2012: Noen flere tanker og forskning rundt alkohol og foreldreansvar

23. desember 2012: Gruer 300 000 barn seg til jul?

19. desember 2014: Fem grunner til å ikke drikke alkohol foran barna dine

13. januar 2015: Et tilsvar til CasaKaos om alkohol og foreldreansvar.

Enjoy!

Politikk Samfunn og verden Vitenskap

Skjermbilde 2016 09 04 14 51 07

Kjære Kjetil Rolness,

Kan du slutte å fremstille menn som så lettkrenkede? Kan du slutte med den sutringen din? Kan du rope mindre og lytte litt mer? #Ikkeallemenn er så lettkrenkede og sarte som deg. Heldigvis.

Her er greia: Du vet, når en kvinne, ti kvinner, hundre kvinner står frem i media og forteller om sine opplevelser med menn, om tafsing, tilrop, forskjellsbehandling, seksuell trakassering og voldtekt, så blir jeg glad. Det vil si, det gjør meg ulidelig trist å høre om deres opplevelser, men det gjør meg glad at de forteller meg om verden fra sitt perspektiv. Fordi det gjør at jeg kan lære og bli bedre. Det gjør at jeg kan forstå mer om hvordan tilsynelatende uskyldige handlinger i mitt perspektiv kan oppleves som skremmende eller ubehagelig fra noen andres perspektiv.

Når så godt som samtlige av mine venninner forteller at de siden de var barn har opplevd at menn seksualiserer dem, klår på dem, frarøver dem sitt intellekt og likeverd ved å se på dem først og fremst som et potensielt knull, eller i det minste som en seksuell bekreftelse, så gjør det meg glad. Ikke for fordi jeg liker det jeg hører, men fordi det er et speil jeg som mann trenger for å kunne se meg selv.

Ja, når en skremmende stor andel av mine nære venninner forteller meg at de selv har opplevd voldtekt, alt fra brutale, voldelige angrep til påtvunget fyllesex eller å bli penetrert i søvne, så gjør det meg glad. Ikke der og da, ikke når de forteller meg om sine opplevelser, ikke fordi jeg unner dem de vonde opplevelsene, selvsagt ikke. Men i ettertid, når jeg kan bruke denne innsikten til noe nyttig, til å lære og forstå mer om andres liv, til å skjønne mer om hvordan sånt påvirker kvinners forhold til menn, da blir jeg glad.

Les resten av denne bloggposten »

Personlig Samfunn og verden Seksualitet

Skjermbilde 2016 08 11 23 31 11

Politiinspektør i Sør-Vest politidistrikt, Thomas Utne Pettersen, mottar i dag hyllester etter å ha skrevet et innlegg i Haugesunds avis, senere også gjengitt hos Nettavisen. Her oppsummerer han kriminalitetsbildet som at «Kvinner og barn ofres på asyl- og flyktninginstituttets alter.» La meg se litt nærmere på akkurat det.

Det er flere problemer med hans utspill, men det første som slår meg er hvor uprofesjonelt det er for en høytstående representant for politiet med en slik ensidig, subjektiv, kildeløs og surrete tekst som bygger opp under fremmedfrykt. Arbeiderpartiets Stein-Erik Lauvås omtaler også kronikken som «useriøs». Det holder jeg med ham i.

La oss se litt på noen av politiinspektørens påstander.

Anekdoter, anekdoter, anekdoter

Pettersen starter med å beskrive en vanlig arbeidsuke. Her peker han på alle sakene i løpet av en uke hvor personer med opphav fra andre land er involvert. Selv om han i utgangspunktet skriver om flyktninger og asylsøkere, er eksemplene fra hans arbeidsuke mer diffuse.

På mandagen er det visst tre (ikke så vise) menn fra Midtøsten i arresten på grunn av narkotikalovbrudd. En av disse har ulovlig opphold i Norge. En har blitt norsk statsborger, mens den tredje vet vi ikke noe om. Så én av tre er altså flyktning og relevant for saken. Svak start, Pettersen.

På tirsdagen får vi høre om to nye narkotikalovbrudd, igjen med utlendinger som vi ikke vet hvorfor er i Norge. Norsk statsborgerskap har de i hvert fall ikke.

Onsdagen er visst en rolig dag for Pettersen. Eller kanskje han bare ikke fant det verdt å nevne de personer i arresten som ikke hadde utenlandsk opphav. Kanskje var det femten? Fire? Ingen? Vi aner ikke.

På torsdag blir tre personer innbrakt i arresten for knivstikking. To av dem er utlendinger. Som betyr hva? Er de svensker? Polakker? Irakere? Somaliere? Amerikanere? Vi vet ikke. Men det er ikke så nøye for Pettersen, fordi gitt at han har startet sitt innlegg med å peke på asylsøkere og flyktninger, antar nok de fleste at det også her er asylsøkere og flyktninger det er snakk om, og da er hensikten hans oppfylt.

Les resten av denne bloggposten »

Media Samfunn og verden

Skjermbilde 2016 07 14 12 21 11

Høyrepolitiker Mahmoud Farahmand blogget for et par dager siden om voldtekter under tittelen: «Sexovergripere må straffes, ikke ofrene». Her argumenterer han mot forslaget om å innføre egne soner for kvinner på Gothenburg Culture Festival senere i sommer. Det er jeg fullstendig enig med han i. Det er å angripe problemet i feil ende, og å legge ansvaret på feil gruppe.

Farahmand sin bloggpost har mange gode poenger, kort oppsummert i følgende utdrag:

Kjønnssegregering og tildekking er ikke en løsning for noe som helst. Det er en del av problemet.

Nettopp. Denne bloggposten er derfor en liten avsporing fra hans sentrale poeng. Likevel er det nødvendig å diskutere hans bruk av voldtektsstatistikk, fordi han gjør dessverre samme feil som så mange andre. Vi er nødt til å slutte med denne krisemaksimeringen basert på selektivt utvalg av data, overdrivelser og rene faktafeil.

Han skriver:

I Norge har nesten hver fjerde voldtektsforbryter opprinnelse fra Asia og Afrika. I Oslo hadde 32 av 50 dømte voldtektsforbrytere innvandrerbakgrunn.

I går ble dette avsnittet fjernet fra bloggposten hans, men jeg velger likevel å kommentere det da bloggposten hadde ligget ute et døgn og var lest og delt mange ganger i sin opprinnelige versjon.

Det ser ut til at Farahmand har hentet sine tall fra en av Kjetil Rolness sine tidligere tekster, som igjen er basert på TV2 sine voldtektstall, men mangel på kildehenvisninger i teksten er nedslående.

Uansett, la oss se kjapt på tallene som brukes. TV2 sine tall kommenterte jeg utførlig tidligere i år, og jeg anbefaler å lese den bloggposten for mer bakgrunnsstoff, men det er verdt å gjenta noen hovedpoeng.

De to store feilene

Påstanden om at afrikanere og asiater begår hver fjerde voldtekt i landet ser altså ut til å være hentet rett fra TV2 sin overskrift, som lød «Hver fjerde dømte seksualforbryter i fjor hadde innvandringsbakgrunn». Men det er to store feil med dette.

Les resten av denne bloggposten »

  1. TV2 henviser til innvandrere, ikke asiater og afrikanere.
  2. TV2 henviser til seksualforbrytelser, ikke voldtekter alene.

Media Religion/overtro Samfunn og verden Seksualitet

ICCJz

Røyker du? Jeg gjør ikke. Det vil si, jeg har røyket. For mange år siden røyket jeg sigaretter og rullings jevnlig. Men i dag er det utenkelig. Tobakk altså. E-sigg derimot, det liker jeg. Men jeg røyker ikke sigaretter lengre.

Enten du røyker eller ikke røyker, så ber jeg deg likevel tenke på følgende: Du går inn i et fly. Kanskje en SAS-flyvning fra Oslo til Bergen. Du setter deg til rette, fester setebeltet, og ser ut av vinduet. Du kjenner akselerasjonen trykke deg mot seteryggen, og like etter er du i luften. Gardermoen blir mindre og mindre under deg.

Så gjør du noe veldig, veldig rart. Straks flyet har nådd marsjhøyde stikker du hånden ned i lommen, fisker opp en tyvepakning Marlboro, dunker ut en sigg og fyrer den opp. Du tar et drag, ser ut av det lille vinduet på det hvite teppet under deg, og pakker deg inn i din egen lille sky av tobakksrøyk.

Kunne du gjort det? Nei, selvsagt ikke. Det er utenkelig i dag. Helt fullstendig moralsk forkastelig. Men vi skal ikke mer enn rundt 30 år tilbake, før det var helt vanlig. Folk røykte på fly. Det virker helt absurd i dag. Galskap. Ja, faktisk umoralsk. Men det var sånn det var.

Busser også. Jeg husker den groteske, inngrodde lukten av sur tobakk i bussene til Sirdal og Gyland Bilruter, de gangene jeg måtte dra med buss til Flekkefjord eller Egersund. Den satt i setene lenge etter at røykeforbudet ble innført. Men det var jo bare sånn det var. Folk røyket overalt.

Overalt, ja. Jeg husker en gang jeg var liten og satt på venterommet til legen. Det var bare lille meg og en voksen mann. Han røykte. På venterommet. Jeg husker at jeg kikket på ham i fascinasjon, og spurte etter en stund hvordan man slukket røyken. Han så meg inn i øynene og fortalte meg med verdens største oppriktighet at sigarettene hadde en knapp på baksiden som man trykket på for å slukke dem. En sigarettløgn jeg trodde på i mange, mange år.

Les resten av denne bloggposten »

Personlig Politikk Religion/overtro Samfunn og verden

Skjermbilde 2016 07 06 14 22 30

Jeg havnet i en interessant diskusjon i går. Diskusjonen gikk på dette med om media skal rapportere informasjon om gruppetilhørigheten til gjerningspersoner ved ulike kriminelle handlinger. Det er et svært viktig spørsmål som jeg mener har et klart svar om vi ønsker å bevare et sivilisert samfunn.

Det som utløste diskusjonen var selvsagt den rapporterte seksuelle trakasseringen på den svenske festivalen Putte i Parken i Karlstad forrige helg.

Nettavisen slo det (selvsagt) opp slik:

Skjermbilde 2016 07 06 01 59 28

I teksten kunne vi lese:

Han [vakthavende hos politiet i Värmland, Per-Arne Eriksson] sier til SVT at guttene det dreier seg om skal være enslige mindreårige asylsøkere, og at de i grupper på mellom sju og åtte stykker skal ha nærmet seg jentene på festivalen og befølt dem.

Flere norske aviser omtalte naturlig nok også saken, og mens de var noe mer nøkterne i sin omtale, kunne vi i mange tilfeller lese at hovedmistanken gikk mot enslige, mindreårige asylsøkere (EMA).

Dagbladet skrev for eksempel:

Blant de mistenkte er minst to svenske statsborgere. Det skal også være flere enslige asylsøkere blant gjerningsmennene.

– Dette er alvorlige lovbrudd. Vi har 27 anmeldelser som vi etterforsker akkurat nå, og det er foreløpig syv mistenkte gjerningsmenn inne i bildet, sier Bengtsson

I VG kunne vi lese:

To unge gutter ble fredag kveld pågrepet etter å ha blitt utpekt som gjerningspersoner. Begge guttene er ifølge politiet enslige mindreårige asylsøkere. De to ble løslatt og tatt hånd om av personell fra det svenske barnevernet.

Hege Storhaug i Human Rights Service (HRS) skrev en sak med tittelen «Kvinners frihet reverseres – mer ‘tafsing'» og følgende ingress:

Jenter ned i 12-årsalderen utsettes for seksuelle overgrep på festivaler i Sverige. I Karlstad foreligger det så langt 24 anmeldelser om overgrep. Unge asylsøkere i flokker på syv til åtte personer, skal stå bak. Vi lever i nye tider, pent sagt.

Kjetil Rolness var raskt ute med å poste en svensk artikkel fra Sveriges Radio om dette på sin Facebookprofil, og skrev:

Les resten av denne bloggposten »

Konspirasjonsteorier Media Politikk Samfunn og verden Seksualitet

640px Pripyat Bumper cars

Dette kommer ikke til å vare, vet du. Den privilegerte tilværelsen nordmenn lever i, kommer ikke til å vare evig.

Vi ser verden med 2016-øyne, hvor folk i Syria og Somalia og Afghanistan har det jævlig, mens vi har det bra. Og de trenger å flykte fra faenskapen. Komme seg i trygghet. Skape seg et nytt liv uten å måtte leve i fattigdom og frykt.

Norge er den trygge havn. Vi har penger. Vi har trygghet. I 2016. Og det ønsker vi å ta vare på. Deler vi for mye, blir det for lite igjen til oss. Drysser vi for mange smuler på flyktningene, får vi ingen stor kakebit selv. Så vi vokter grensene. Slipper inn bare de som absolutt må. Hjelper dem heller der de er.

Livredde for å miste oss selv. Enda mer redde for å miste vår rikdom. Det er tross alt vi som har skapt den. Vi har naturens rett til å ha det godt, så flinke som vi har vært.

Vi fortjener å ha det best. Joda, litt skal vi nok kunne hjelpe, men det stopper der hvor det går utover vår egen velstand og trygghet. Et sted må grensen gå, og den går ganske tydelig ved selvoppofrelsen. Å hjelpe skal ikke koste oss noe. I det øyeblikk vi merker det på kroppen, må vi sette ned foten.

Det skulle bare mangle.

Vi kan ikke svikte våre etterkommere, har jeg hørt noen si. Tenk på barna våre. Barnebarna! Hvis vi tar inn for mange flyktninger vil ikke de kunne nyte av den rikdom og trygghet som vi selv har hatt. Det er et svik overfor våre etterkommere. Vi må ta ansvar i dag!

Gammel visdom sier at man skal gjøre mot andre det man ønsker at andre skal gjøre mot oss selv. Den gyldne regel.

Eller enda bedre, den omvendt gyldne regel: Ikke gjør mot andre, det du ikke ønsker at andre skal gjøre mot deg.

Les resten av denne bloggposten »

Politikk Samfunn og verden

På tross av det som tidsvis minner om katastrofebeskrivelser og kriselignende tilstander når enkelte snakker om innvandring, kan det være greit å se litt på realitetene. Jeg har gjort det flere ganger før, f.eks. da jeg skrev om at «Jeg flytter fra dette jævla landet» på slutten av fjoråret.

Siden den gang har vi fått oppdatert statistikk, og jeg tok derfor nettopp en kikk på Politiets rapport over kriminaliteten i Oslo i 2015.

Det første å merke seg er en ganske så betydelig nedgang i anmeldt kriminalitet de siste tre årene etter et toppår i 2012, som likevel var lavere enn i 2003:

Skjermbilde 2016 06 28 10 02 21

Anmeldte tilfeller av ran/utpressing er nå nede på et nivå vi må tilbake 30 år for å finne:

Skjermbilde 2016 06 28 10 03 04

Anmeldte persontyveri har også hatt en nedgang de siste tre år, og ligger nå like lavt som for ti år siden:

Skjermbilde 2016 06 28 10 03 20

Grovt tyveri fra bolig har sunket og sunket, etter en topp i 2009-09, og er nå nede på halvparten av hva det var for 12 år siden:

Skjermbilde 2016 06 28 10 03 31

Det er også gledelig å se at det blir stadig mindre ungdomskriminalitet:

Skjermbilde 2016 06 28 10 05 23

Seksualkriminalitet

Etter en nedgang i perioden 2011-2014 (hvem skulle trodd det med medias krisemaksimering rundt voldtekter de siste 2-3 år?) i anmeldte voldtekter og voldtektsforsøk, var det en økning i 2015. Men i følge politiet er en av årsakene til denne økningen «avdekkingen av enkelte store seriesaker med overgrep mot barn begått via internett».

Tre av de anmeldte voldtektene kom også etter en lovendring i oktober 2015 (primært relatert til at all seksuell kontakt med barn under 14 år nå automatisk klassifiseres som voldtekt), og var derfor ikke sammenlignbare med tidligere år.

Skjermbilde 2016 06 28 10 05 53

Ser vi nærmere på dette i politirapporten «Voldtektssituasjonen i Norge 2015», finner vi nærmere forklaring på økningen, som de på landsbasis estimerer til å være i underkant av 12% fra 2014 til 2015:

Les resten av denne bloggposten »

Media Politikk Samfunn og verden Seksualitet

Skjermbilde 2016 02 24 21 19 06

TV 2 kjører for tiden en sak hvor de har gått gjennom alle dømte seksualforbytere i Norge i 2015. Det har selvsagt gitt både Kjetil Rolness og Human Rights Service (HRS) blod på tann. Dessverre er omgangen med statistikk og fakta like lettvint og overfladisk som alltid.

Rolness skriver på sin Facebookprofil:

Honnør til TV2 som har fått et helt team av journalister til å jobbe i en måned på fulltid med å undersøke seksualforbrytelsene begått i Norge i 2015. Funnene vil bli presentert etter hvert. Men Nina Hjerpset-Østlie har allerede hentet ut og regnet på tallene om voldtekt og innvandringsbakgrunn i Oslo, siden det nylig har stått strid om dem. Og hva sier de? Det samme som står i politirapporten ”Voldtekt i den globale byen”, men som politiforsker Marianne Sætre ikke vil si. Det samme som blogger Gunnar Tjomlid burde har fått med seg, men ikke vil si. Det samme som tidligere norsk og skandinavisk statistikk har vist: Gjerningmenn med innvandringsbakgrunn er svært overrepresenterte. Særlig menn med opphav fra Asia, Afrika og Midt-Østen. Så igjen spør man: Hvorfor skal norske sosiologer og debattanter nedtone dette åpenbare faktum – eller bortforklare det med usikkerhet i metode og utvalg? Og hvorfor i utgangspunktet utelukke kulturbakgrunn som forklaring? Ingen har påstått at kultur er eneforklaringen. Men noen påstår hardnakket at kultur overhodet ikke er noen årsak. Og det før den er veid mot andre faktorer (alder, sosioøkonomi, osv.). Denne uviljen krever selv en forklaring.

Det er mye å ta fatt i her.

Statistikk og misbruk

Først kan vi se på selve statistikken. HRS har valgt å ta utgangspunkt kun i Oslo-tallene, og ignorerer resten. Det i seg selv blir misvisende, da Oslo på ingen som helst måte er representativt for landet for øvrig.

Man kan skape mange artige statistikker ved å velge og vrake i dataene først etter at man har bestemt seg for man hva vil vise. Jeg kan for eksempel bevise at innvandrere aldri voldtar ved å plukke ut data fra fylkene Oppland (7 saker, 7 norske), Sogn og Fjordane (4 saker, 4 norske), Nordland (16 saker, 16 norske), Finnmark (15 saker, 15 norske) og Møre og Romsdal (14 saker, 14 norske).

Les resten av denne bloggposten »

Media Samfunn og verden

Oisann, denne Thomas Knarvik har visst mer godis på Facebook-profilen sin. I går postet han følgende bilde som reaksjon på mitt innlegg i Dagbladet hvor jeg svarte på Kjetil Rolness’ helgekommentar om innvandring og voldtektsrisiko:

Skjermbilde 2016 02 02 20 14 51

Bildet er barnslig nok i seg selv. Men kanskje mer interessant er det å se at Kjetil Rolness selv har liket dette bildet.

Bra nivå på Dagbladets faste spaltist der, altså.

At Minervas Lars Akerhaug og Human Rights Services Hege Storhaug også fant dette bildet verdt å like, sier vel også sitt.

Og nei, dette handler ikke om at jeg er butthurt (pun intended), men at jeg rett og slett synes det er lavmåls at slike rasistiske personangrep møtes med støtte fra disse debattantene, som jo er svært opptatt av å få frem at deres innvandringskritiske standpunkt bare handler om en rasjonell debatt og ikke på noe som helst vis om fremmedfiendtlighet.

Det er skikkelig bra integreringsstrategi og virkelig dialogfremmende av disse samfunnsdebattantene å spre denne type muslimhets.

Avslutningsvis må jeg også få trekke frem Knarviks noe spesielle kommentar postet under bildet:

Skjermbilde 2016 02 02 20 15 14

Jeg går og ser litt mer Netflix.

Religion/overtro Samfunn og verden

12646641 1551690565143642 5023168928006473467 o

I dag ble jeg tagget i et bilde en viss Thomas Knarvik valgte å lage og poste på Facebook. Det gjør meg frustrert, både fordi bildet viser en så skamløs fremvisning av manglende intelligens og kunnskap, og fordi en del ellers fornuftige meningsmotstandere legitimerer den nedrige debattformen med sine likes.

I bildet, som er en kommentar til barnebrud-debatten og Per Fugellis utspill om å møte disse flyktningene med forståelse selv om praksisen i seg selv ikke skal aksepteres, er jeg sitert fra en gammel bloggpost fra 2008:

Selv om hun hadde vært 10 år da han begynte å voldta henne ville det neppe vært snakk om en pedofil mann, med mindre det kunne dokumenteres at hans primære seksuelle interesse lå hos prepubertale barn.

Denne bloggposten handler om hvordan Polens statsminister den gang omtalte den 45 år gamle «Krzystof B» for pedofil fordi han hadde misbrukt sin datter på 15 år seksuelt. Statsministeren ønsket derfor å endre loven slik at pedofile kunne tvangssteriliseres.

Jeg reagerte den gang på statsministerens definisjon av «pedofil», og skrev i bloggposten:

Pedofile? Så vidt jeg har fått med meg var datteren 15 år første gang faren hadde sex med henne. Dette har da overhodet ingenting med pedofili å gjøre. Selv om hun hadde vært 10 år da han begynte å voldta henne ville det neppe vært snakk om en pedofil mann, med mindre det kunne dokumenteres at hans primære seksuelle interesse lå hos prepubertale barn.

Jeg blir alltid litt oppgitt i disse debattene når folk ikke tar seg bryet til å forstå definisjonene som brukes i debatter de deltar i.

«Pedophilic disorder» er definert som en «paraphilic disorder», altså en parafili, i følge DSM-5. Det havner i samme gruppe som «voyeuristic, exhibitionistic, frotteuristic, sexual masochism, sexual sadism, pedophilic, fetishistic, and transvestic disorders».

Pedofili defineres også som en primær og vedvarende interesse for prepubertale barn, altså barn yngre enn 13 år, på en måte som gir den pedofile skyldfølelse, angst, føler seg utstøtt/annerledes, har problemer med å oppnå personlige mål, eller faktisk velger å oppsøke barn for å tilfredsstille seg selv seksuelt i virkeligheten.

Les resten av denne bloggposten »

Religion/overtro Samfunn og verden Seksualitet

Skjermbilde 2016 01 24 13 20 54

Denne teksten skrev jeg flere dager før jeg skrev tilsvaret til Kjetil Rolness i forrige bloggpost. Det mer spontane tilsvaret fikk prioritet, fordi det ble så mye debatt om hans helgekommentar i sosiale medier, og jeg måtte komme med en respons. Men denne teksten du nå skal lese ble i all hovedsak forfattet først.

Derfor blir det noen gjentagelser, ettersom jeg brukte noen avsnitt fra denne bloggposten i den forrige teksten. Men jeg synes likevel denne bloggposten også er viktig, fordi den drøfter litt andre sider av saken enn hva den forrige gjorde.

Mens forrige bloggpost drøftet om forskjellene i voldtektsrisiko var knyttet til landbakgrunn, etnisitet, kultur eller religion, og konkluderte med at det er liten grunn til å vektlegge disse merkelappene, så handler denne bloggposten om realkonsekvensene av at virkeligheten nå en gang er som den er. Og ikke minst, hva jeg tror vi kan gjøre med det.


Å blogge til et stort publikum hvor folk har ulike fanesaker, bakgrunner og livssyn er krevende. Å anta at leserne allerede vet hva jeg mener om en sak, basert på det jeg har skrevet tidligere, er naivt, og her har jeg mang en gang tråkket feil.

Den tidligere bloggposten om «Den unorske voldtekten» handlet om hvordan vi så mye lettere reagerer på og fordømmer det ukjente. Vi legger mer vekt på farene ved det nye og fremmede, selv om det kanskje er et mindre problem i utstrekning enn det kjente og «kjære».

Og i forlengelsen av dette fenomenet kritiserte jeg de som er blinde for nettopp denne mekanismen og plutselig er blitt brennende engasjerte i kvinnesak nå som trusselen kommer utenfra heller enn fra våre egne.

Dessverre valgte en del å lese dette som at jeg hevdet at Norge og nordmenn var like ille som en del andre land og kulturer når det kommer til overgrep mot kvinner. Det skrev jeg ikke noe sted, og er langt fra det jeg mener.

Tvert imot har vi det usedvanlig bra i dette landet. Likestillingen, den kanskje viktigste faktoren for å redusere seksualisert vold mot kvinner, er blant de fremste i verden.

Les resten av denne bloggposten »

Politikk Religion/overtro Samfunn og verden Seksualitet

Skjermbilde 2016 01 31 11 58 15

Debatten om innvandring har de siste måneder handlet mye om at den må være åpen, ærlig og faktabasert. Innvandringskritikere som Kjetil Rolness har frontet dette synet, og gjør det igjen i sin helgekommentar i Dagbladet med tittelen «Importert voldtektrisiko».

Rolness hevder at politiforsker Marianne Sætre og undertegnede bedriver «aktiv tåkelegging» og at vi ikke kan ha en situasjon «der ideologi overstyrer forskning og risikogrupper ikke defineres».

La meg se litt nærmere på akkurat det.

Jeg er helt enig i at debatten må være fundamentert i fakta, statistikker og gode data. Nettopp derfor har jeg blogget om dette temaet flere ganger, alltid basert på de beste tilgjengelige rapporter fra politiet og Statistisk sentralbyrå (SSB).

Disse rapporter og statistikker er nyttige, fordi de presenterer råtallene, men går så videre i å drøfte hva disse tallene betyr gitt de forhold vi kjenner til som påvirker dem. Dette er forhold som sosiodemografisk fordeling, anmeldelsestilbøyelighet, hvordan begrepet «landbakgrunn» må tolkes, og andre forhold.

Man skulle derfor tro at når vi har disse gode statistikkene og rapportene, så hadde vi et grunnlag for en åpen, ærlig og faktabasert debatt.

De ubehagelige fakta

Dessverre har det vist seg å være naivt. Når jeg har blogget om disse rapportene, har jeg blant annet trukket frem viktige konklusjoner fra forfatterne som dette, sakset fra rapporten «Voldtekt i den globale byen» utarbeidet av Oslo politidistrikt (med blant annet Marianne Sætre) i 2011:

Grove generaliseringer om at Oslos voldtektsmenn er utlendinger og i hovedsak muslimer, er både feilaktig, utilstrekkelig og uheldig.

Eller dette fra «Voldtekt i den globale byen – 2011» utgitt året etter:

Sakstilfanget og –behandlingen ved Oslo politidistrikt kan heller ikke være utgangspunkt for generaliseringer om hvordan situasjonen er andre steder i landet.

Det er ganske klokkeklart fra politiet selv. Og ettersom dette er en tolkning basert på de beste tall vi har, og en rekke internasjonal forskning som er lagt til grunn for å kvalifisere disse tallene, skulle man tro at vi var på trygg grunn.

Dette er nettopp grunnlaget for en slik faktabasert debatt som Rolness og co roper etter.

Les resten av denne bloggposten »

Konspirasjonsteorier Media Politikk Religion/overtro Samfunn og verden Seksualitet

Omtrent på denne tiden for 3 år siden innledet jeg et samarbeid med Nettavisen. I dag har jeg valgt å avslutte det samarbeidet.

Samarbeidet med Nettavisen har vært fruktbart. Det ga meg muligheten til å nå ut til flere lesere og nye lesergrupper, og det skapte ganske betydelige inntekter gjennom en deling av annonseinntekter med Nettavisen. Det er jeg glad for.

Likevel har jeg det siste året gått og følt på at noe var feil.

Men først litt bakgrunn. Nettavisens redaktør, Gunnar Stavrum, kontaktet meg høsten 2012 for å høre om jeg var interessert i å innlede et samarbeid med dem.

Avtalen var ryddig og grei: De la ingen føringer på hverken bloggefrekvens, form eller innhold. Jeg kunne blogge akkurat om det jeg ønsket, så kort eller langt jeg ønsket, og om hvilke temaer jeg ønsket.

Det Nettavisen fikk ut av dette var at jeg måtte endre til et Nettavisen-design med lenke til dem i toppen, samt at de fikk servere annonser til bloggen min. Inntektene på disse annonsene, som Nettavisen styrte i sin helhet, delte vi mellom oss.

Jeg startet bloggen i 2006, og feirer i år 10-årsjubileum. De første syv årene ønsket jeg ikke å tjene penger på bloggen. Det ga meg litt avsmak å få inntekter på det jeg skrev, fordi jeg da ville bli mistenkeliggjort rundt motiver og valg av temaer.

Etter noen ganske harde stormer med beskyldninger om at jeg fikk betalt under bordet av ulike aktører, og ganske massive mengder netthets, tenkte jeg at hvis jeg uansett skulle måtte slite med sånt, kunne jeg like gjerne tjene noen kroner på det jeg skrev.

Derfor takket jeg ja til Stavrums tilbud, etter noen runder i tenkeboksen.

Og samarbeidet har fungert godt. Hver måned fikk jeg en grei biinntekt på bloggen min, som tross alt bare er hobby. Min «day-job» er som daglig leder og webutvikler i et lite IT-selskap jeg startet i 1999 og er medeier i. Det er en krevende jobb som tar mye tid, men meningsytringer, vitenskapsformidling og skriving er så viktig for meg, at jeg har funnet tid til å både blogge, skrive bok og holde en del foredrag land og strand rundt.

Les resten av denne bloggposten »

Blogger Personlig

Etterforskning8 ayua9EfcRv

Etter avsløringene av de organiserte overgrepene mot kvinner i blant annet Köln og svenske byer, har norske menn på alvor blitt opptatt av overgrepsproblematikken. Det er ganske typisk.

Vi frykter det ukjente, og et fenomen som er helt vanlig i vår kultur blir en massiv trussel straks det opptrer på en måte vi ikke er vant til. Fordi da kan norske menn omsider peke på en annen gruppe som ikke inkluderer dem selv, og si at disse menneskene, det er de som er problemet.

Stakkars kvinnene våre.

Vi har lenge sett det samme i voldtektsdebatten. I enhver debatt om enten innvandring eller voldtekt, dukker det opp en påstand om at «alle overfallsvoldtekter er begått av ikke-vestlige innvandrere». Det er jo et faktum. Daværende leder for Oslo-politiets volds- og sedelighetsseksjon, Hanne Kristin Rohde, sa jo det. Ergo må det være sant.

Vel, for det første er det ikke sant. Flere av gjerningsmennene i overfallsvoldtektssaker fra perioden Rohde spesifikt omtalte ble beskrevet som lyse i huden. Noen var etnisk norske.

Det er likevel en massiv overvekt av ikke-vestlige innvandrere som er gjerningsmenn i saker som omhandler overfallsvoldtekter. De fleste gjerningsmenn er av ikke-vestlig opprinnelse. Det er et faktum. Men antall overfallsvoldtekter begrenser seg til noen titalls i året. Det er noen titalls for mye, og en forferdelig handling med tragiske konsekvenser for offeret.

Men likevel.

Etniske nordmenn begår sannsynligvis over 10 000 voldtekter i året. Du vet, sånne norske voldtekter. På fest. I fylla. Mot partneren som sover. Eller med litt hardhendt maktbruk mot hun venninna som jo innerst inne egentlig vil. Ellers hadde hun vel ikke flørtet sånn tidligere på kvelden?

Men overfallsvoldtekter er vel verre enn en uskyldig sovevoldtekt, forsvarer Ola Nordmann seg. Nei, det er ikke gitt. For offeret kan en sove- eller festvoldtekt være minst like traumatiserende.

Les resten av denne bloggposten »

Media Religion/overtro Samfunn og verden Seksualitet

Skjermbilde 2015 12 29 19 24 39

Jeg liker Sophie Elise. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen. Hun er en kvinne som har vært tøff, gått sine egne veier, og ikke latt seg knekke på tross av mye motgang og kritikk. Det heier jeg på.

Likevel kan jeg ikke dy meg for å atter en gang ta tak i dette med palmeolje. Ja, du husker kanskje debatten fra tidligere i år? Her er den, kort oppsummert:

* Sophie Elise skriver blogginnlegg om at vi bør boikotte Freia Påskeegg fordi de inneholder palmeolje som ødelegger regnskogen.

* Jeg skriver blogginnlegg hvor jeg forsøker å se litt nærmere på fenomenet palmeolje, og om en boikott egentlig er til det beste for regnskogen.

* Jeg skriver deretter en bloggpost hvor jeg påpeker en viss dobbeltmoral i at Sophie Elise tidligere har promotert mange produkter, primært hudpleie og sminke, som inneholder nettopp palmeolje.

* Dette blir oppfattet som veldig slemt og urettferdig av Sophie Elise selv, som påpeker at hun skal delta på både TV og radio for å snakke om palmeolje. (Den ene debatten på NRK P1 hvor hun skulle møte meg, trakk hun seg plutselig fra rett før sending.)

* Dagbladet plukker opp debatten og kjører den som toppsak.

Skjermbilde 2015 12 29 20 12 20* Dagbladet følger opp med et par kommentarer hvor Sophie Elise hylles for sitt engasjement, og åpenbart forstår politikk bedre enn jeg gjør. Underforstått: Fakta er ikke så nøye. Det viktige er å ha den rette innstillingen og appellere til følelser. Du vet, slik politikk så ofte gjør.

* En satireblogg ser humoren i dette, og påpeker det absurde i måten debatten har blitt fremstilt.

Skjermbilde 2015 12 29 19 09 01

* Regnskogfondet tar også Sophie Elise i forsvar.

* Jeg svarer Regnskogfondet med enda mer data og argumenter for at en boikott av palmeolje neppe er til det beste for regnskogen.

Så blir det ganske stille. Folk er drittlei palmeoljedebatt, påsken 2015 kommer og går, og Freia Påskeegg selger like godt som før.

Fortjent palmeolje-goodwill?

Les resten av denne bloggposten »

Blogger Media Samfunn og verden

Skjermbilde 2015 12 23 15 39 33

Jeg vokste opp i et kristent miljø, midt i bibelbeltet på åtti- og nittitallet. Jeg jobbet i kirken, var leder og musiker for Sirdal Ten Sing, Sirdal blandakor og Sirdal barnekor i mange år. Jeg arrangerte fester og aktiviteter for ungdommer, i kirkelig regi. Jeg var så heldig at jeg fikk være med på å gjøre mye for mange i min oppvekst.

Det er jeg glad for den dag i dag. Men i det arbeidet samarbeidet jeg med mange konservative kristne. Veldig konservative kristne. Kvinner og menn som helt uten skam kunne fortelle at homofili var synd. At abort var drap. At onani var en vederstyggelighet. At psykisk sykdom skyldtes onde ånder som bare Gud kunne fordrive. At samboerskap gjorde at man var ukvalifisert til å lede kristelig arbeid. At skilsmisse var syndig.

Forkastelige holdninger, gode gjerninger

Dengang som nå synes jeg slike holdninger og ytringer er forferdelige. Jeg tror det skadet en del unge som slet med usikkerhet rundt egen seksualitet eller mentale helse. Jeg synes det er forkastelig at disse kirkens menn og kvinner kunne tro og mene noe så middelaldersk og menneskefiendtlig.

Det la jeg heller aldri skjul på. Jeg skrev mange innlegg om dette i lokalavisen, og da jeg startet min blogg tilbake i 2006, var det mye hard religionskritikk der. Jeg følte for å ta avstand fra disse holdningene, og si tydelig fra om at det ikke var greit for kirken å fronte slike syn.

Og likevel synes jeg mange av disse menneskene er fantastiske folk. Likevel har jeg alltid gitt min uforbeholdne hyllest til de som ga så mye av sin tid for å jobbe for lokalmiljøet, for ungdom, for vanskeligstilte og for de svake.

Det finnes folk jeg jobbet med i kirken som jeg er så uenig med at jeg nesten får akutt hjernesvulst av å tenke på det. Evolusjonsfornektere, konspiratorikere, homofober, og mennesker med et foreldet syn på likestilling. Likevel står deres gjerninger støtt. Likevel anser jeg dem som fundamentalt gode mennesker. Mennesker med et større hjerte enn meg selv.

Les resten av denne bloggposten »

Konspirasjonsteorier Media Religion/overtro Samfunn og verden

Skjermbilde 2015 11 29 16 20 10

Kjetil Rolness fikk nylig mange delinger og likes for sin kronikk i Dagbladet: «Godhet for de få». Her gjentar han det samme mantra som vi har hørt i månedsvis fra blant annet Frp om å «hjelpe dem der de er». Dessverre er denne strategien minst like korttenkt som strategien til de han kritiserer.

Et sentralt poeng i kronikken er at UNCHR bruker rundt 293 millioner svenske kroner på sine 2,5 millioner flyktninger i Pakistan. Dette tilsvarer kostnadene ved 300 asylbarn (enslig mindreårig asylsøker) i Sverige, hevder Rolness.

Det er ikke så langt unna sannheten, selv om de nøyaktige kostnadene varierer litt avhengig av kilde. Sveriges justisdepartement sier at det koster 800 000 i året for ett asylbarn. Da vil 300 asylbarn koste 240 millioner.

Tar man utgangspunkt i Rolness sitt poeng om at private aktører får inntil 2000 kroner per asylbarn de huser, vil det gi en årlig pris på 219 millioner for 300 barn.

Uansett er kjernen i hans poeng korrekt i rent økonomisk perspektiv. Det koster omtrent like mye å ta vare på 300 asylbarn i Sverige som det UNCHR mottar til 2,5 millioner flyktninger i Pakistan.

Argumentet til Rolness er derfor at kronene vi bruker på asylbarn i Norge og Sverige ville hatt vesentlig større effekt brukt «for å hjelpe dem der de er», for å bruke Frp-retorikk.

Skjermbilde 2015 11 29 16 23 02

Sykler og luksusbiler

For å understreke sitt poeng, siterer Rolness APs Sylo Taraku som har sagt:

Det er bedre å kjøpe sykler til mange, enn Rolls-Royce til få.

De som her kalles for en Rolls Royce, er å gi disse barna de samme grunnleggende goder som alle barn skal ha rett til: Trygghet. Tak over hodet. Mat. Skole. Det er kort sagt de rettigheter som er nedfelt i FNs Barnekonvensjon.

Og her er det egentlige problemet som ser ut til å glemmes hos de som argumenterer slik Rolness og Frp gjør: Det å sette kostnadene ved å ta imot flyktninger opp mot å hjelpe dem der de er, er at man ender opp med å sammenligne helt ulike størrelser.

Les resten av denne bloggposten »

Media Samfunn og verden

Skjermbilde 2015 11 20 15 58 18

«Er vi alle mordere?», spør Nils August Andresen i et Minerva-tilsvar til min bloggpost «Vi er alle mordere».

Andresens tilsvar er en interessant tekst som du bør ta deg tid til å lese, men jeg mener den feiler på et par sentrale premisser.

Det er synd, fordi Andresen er utvilsomt kunnskapsrik og reflektert. Men her har han gått i fellen av å føle seg personlig, moralsk angrepet på et eller annet plan, og dermed ender han opp i et forsvar basert i stor grad på å rasere stråmenn og tolke inn politiske poenger som aldri er skrevet av meg.

Tekstanalyse

Han skriver nemlig følgende:

Selv om Bjørneboe og Bestialitetens historie har sluppet taket i meg, kan det fortsatt være interessant og produktivt å tenke på vår egen skyld i verdens grusomheter, snarere enn å plassere den hos alle andre. Ikke fordi alle andre har mindre skyld, men dels fordi det alltid er konstruktivt å se hva man selv kan gjøre annerledes, dels for å oppveie for tendensen vi alle har til å se flisen i vår brors øye så mye tydeligere enn vi ser bjelken i vårt eget.

Det er imidlertid forskjell på å se etter bjelken i sitt eget øye, og å bruke den bjelken som et balltre man slår i øynene på alle som ikke vil se det man selv mener å ha funnet ut.

Og det er det siste jeg stusser med. Denne offermentaliteten hvor han føler seg grusomt hardt angrepet fordi jeg våget å stille spørsmål ved konsekvensene av våre veivalg med tanke på flyktningkrisen. Han er enig i at det er viktig å reflektere over skyld og ansvar, men mener at jeg i min selvrefleksjon har valgt å innta en holdning av moralsk fortreffelighet som jeg bruker til å slå i hjel meningsmotstandere.

Det Andresen reagerer på er tilsynelatende at jeg skal ha skrevet følgende:

«Alle som ikke er enige med meg i flyktningepolitikken er større mordere enn terrorister!»

Les resten av denne bloggposten »

Politikk Samfunn og verden

Skjermbilde 2015 11 15 11 44 27

Tenk deg et cruiseskip med 1000 passasjerer. Nær skipet er et annet skip med redningsbåter nok til minst 500 personer. Der har de fest og det er god stemning.

På cruiseskipet går det også en morder løs. Han skyter og dreper kaldblodig en familie inne i en lugar.

Cruiseskipet begynner plutselig å synke, noe kapteinen og mannskapet på det andre skipet ser. De har mulighet til å sende ut sine egne redningsbåter, men ettersom stemningen blant passasjerene er høy, og de vil tape penger på å stanse festen og skape misfornøyde gjester, velger de å ikke gjøre noe.

Fordi naboskipet ikke bistår, drukner til slutt 200 personer fra cruiseskipet, passasjerer som ville overlevd om naboskipet hadde prioritert å hjelpe. Festen ville blitt ødelagt, og noen passasjerer ville til og med fått våte festklær og fått et mer utrivelig cruise, men 200 liv ville blitt reddet.

Hvem er egentlig den største morder? Han som skjøt familien, eller bemanningen på naboskipet som velger å bare se på at cruiseskipet synker og passasjerer drukner?

Et spørsmål om ansvar

Her kan man argumentere seg blå om intensjoner og direkte vs indirekte årsak til død, men jeg synes det bare blir litt triste forsøk på å fraskrive oss ansvaret.

Jeg har tidligere drøftet dette i min bloggpost om dødsstraff, hvor jeg også refererte til «the trolley problem». Er det etisk sett bedre å la noen dø gjennom en indirekte handling, enn gjennom en direkte handling?

Vi straffer mord på en enkelt person vesentlig hardere enn mer indirekte handlinger som kan livet av mange flere, f.eks. en bedriftsleder som med vilje og vitende velger å slippe ut miljøgifter som hun vet vil føre til mange dødsfall de neste 20 år. Den måten å tildele skyld, ansvar og straff på er et dilemma, synes jeg. Jeg har ingen svar på hvordan det skal løses, men vi er tjent med å reflektere over det.

* Les også: Our terrorism double standard: After Paris, let’s stop blaming Muslims and take a hard look at ourselves

Les resten av denne bloggposten »

Kortpost Politikk Samfunn og verden