Avisa Nordlys serverte oss i går historien om den "synske" kvinnen Anita Helen Rasmussen som hevdes å ha vært sentral i at en savnet kvinne ble funnet, dessverre død.
En deltaker i letegruppen sier til Lofotposten:
– Jeg og en kamerat meldte oss for å lete, men ble avvist ettersom Røde Kors og politiet hadde så mange de trengte. Men jeg ville gjerne hjelpe til og kom på at jeg kunne ringe ei dame som har hjulpet meg med å finne ting som jeg har mistet. Jeg spurte politiet om de syntes det var greit, og de hadde ikke noe imot det, forteller mannen som ønsker å være anonym.
Rett før kl 17:30 på tirsdag ringte han den "synske" kvinnen som selvsagt umiddelbart samlet inn den informasjon hun kunne ved å lese i nettavisene, blant annet Lofotposten. Her kunne hun lese detaljert beskrivelse av søket så langt, hvilke steder de allerede hadde lett, og se bilder og informasjon om den savnede. Hun kom deretter med følgende "syn":
Rasmussen mente de burde lete ved havet og hun fortalte om at letemannskapene burde se etter et rødt hus, ei brygge. Hun ga detaljer om belysningen på stedet.
Rasmussen bor i Sandnes i Rogaland, men er opprinnelig fra Moskenes i Lofoten, og er derfor ikke ukjent i søkeområdet. Dermed kan hun lire av seg noen kjente beskrivelser om Lofotens kyst som vil stemme overens med en stor del av området. Rødt hus. Brygge. Hav.
Med andre ord: Omtrent uansett hvilket bebodd område langs kysten de hadde funnet den savnede, så ville man nok kunne finne et rødt hus og en brygge i rimelig nærhet.
Selvfølgeligheter og forhåndskunnskap
Mannen som ringte henne sier at han etter samtalen skjønte at de burde sjekke på Holsøya. Men allerede en halvtime før han snakket med Rasmussen hadde Lofotposten publisert følgende:
Bjarte Setså hos politiet sier det ikke trengs flere frivillige. Over 80 personer har meldt seg og alle de aktuelle leteområdene er dekket opp for øyeblikket. Det søkes nå i tillegg på Holsøya, ved Lofothallen og i området tettere ved Leknes. Setså takker for at så mange har meldt seg og bidrar og han betegner responsen fra publikum som "fantastisk".
Lensmannen sier også til Lofotposten/Nordlys etter at kvinnen ble funnet:
– Tidligere på dagen hadde vi utvidet søkeområdet, og vi hadde en patrulje som søkte langs strandkanten fra Fygle og mot Holsøya.
Flere andre sannsynlige områder var allerede gjennomsøkt og klarert, og derfor prøvde de nå et utvidet område. Den savnede kvinnen pleide å følge en vanlig rute som de altså systematisk gjennomsøkte. Letemannskapet var allerede i ferd med å søke i det området som Rasmussens kontaktperson mente de burde sjekke ut, og så fant de kvinnen.
Sagt på en annen måte: Hvis Rasmussen ikke hadde blitt kontaktet, hadde de uansett funnet den savnede kvinnen fordi hun befamt seg et sted de allerede anså som et sannsynlig funnsted.
Hvis Rasmussen hadde pekt letemannskapet i retning av et sted som var helt utenfor området noen hadde tenkt å lete, og de fant kvinnen der, da ville jeg blitt mer imponert. Men slik var det ikke. Ikke denne gang heller. Det er alltid samme historien som gjentar seg. Selverklært klarsynt person forteller letemannskap at de skal lete der de allerede er i ferd med å lete, og så finner de den savnede der. Den klarsynte får æren uten å egentlig ha bidratt med noe nyttig i det hele tatt. Tragisk.
Rasmussens generelle stedsbeskrivelse kunne nok passet med mange steder langs kysten, men bare et visst geografisk område var spesielt aktuelt grunnet kvinnens vanlige vandrerute. Ettersom de nærmeste områdene allerede var eliminert, kunne mannen fra letemannskapet selv konkludere hvor de burde lete basert på den kunnskap han allerede hadde. Det var han selv som tenkte ut hvor kvinnen kunne befinne seg, ikke Rasmussen.
Kjent metode
Det minner veldig om da Snåsamannen "fant" den savnede Therese Mari Åkerøy etter et ras i Jamtfjellet i Nordland i mai 2010. Også der fant letemannskapet kvinnen et sted de uansett skulle til å lete, blant annet fordi hunder allerede hadde markert i området, og fordi de fant hennes søster få meter unna.
Det eneste Joralf Gjerstad trengte å gjøre var å fóre leder for letemannskapet med noen generelle beskrivelser av rasstedet. Disse kunne han enkelt finne ved å kikke på de omfattende bildeseriene fra rasområdet lagt ut på nett flere dager i forveien. Deretter ville leteansvarlig selv legge sammen to og to basert på kunnskap han satt inne med fra før - og vips så fikk Snåsamannen æren.
Dette har ingenting med klarsynthet å gjøre, men derimot alt å gjøre med enkel psykologi. Den person som mottar informasjon fra den "klarsynte" vil i ettertid føle at han/hun mottok viktig informasjon, selv om han/hun bare tilpasser informasjonen til kunnskap han/hun har fra før eller får i ettertid.
Det er heller ikke uvanlig at den "klarsynte" kommer med mye mer informasjon enn det vi får høre om etter at den savnede er funnet. Det så vi tydelig i saken hvor en "klarsynt" fant en savnet hund i 2012. Hundens eier hevdet dengang at den "klarsynte" hadde gitt en ganske spesifikk beskrivelse av funnstedet, men ved å sjekke hva som var skrevet på Facebook før hunden ble funnet, kunne man se at beskrivelsen var ekstremt generell. Det var kun etter at hunden var funnet at de relevante deler av beskrivelsen, de som stemte overens med funnstedet, ble nevnt til pressen. Bevisst eller ubevisst.
Man husker det man vil huske, det som bekrefter egen handling og tro, og det som gir den beste historien for ettertiden. Og den "klarsynte" har intet å tape, for om hun bommer totalt får vi aldri høre om det i ettertid. Det er kun når hun tilfeldigvis sier noe uspesifikt som i ettertid viser seg å kunne passe at vi får medieoppslag. "Klarsynte" har alt å vinne på å tippe i vei i alle forsvinningssaker de bare kan. Media spiller på deres lag.
Bloggdask
Her fortjener Lofotpostens journalist Ingvil Valberg Tallaksen å plasseres i Pressens Paranormale Skammekrok, fordi dette er tragisk journalistikk. Hun kaller Rasmussen for synsk - helt uten forbehold, som om det var et begrep som hører hjemme i de voksnes verden. Artikkelens tittel slår fast at det var den synske kvinnen som gjorde at den savnede kvinnen ble funnet, uten å nyansere eller stille et eneste kritisk spørsmål til denne påstand.
Det må snart bli en slutt på denne type artikler som spinnes ut fra folks feilaktige årsaksslutninger og som gir reklame til mennesker som lever av å lure andre. Det vi vet i denne saken er at det ikke var Rasmussen som gjorde at den savnede kvinnen ble funnet. Det var en stor mengde frivillige som saumfarte område etter område til det uunngåelige skjedde: De fant kvinnen et av stedene man antok at hun kunne befinne seg.
Letemannskapet som søkte systematisk etter kvinnen skal ha æren for at hun ble funnet, ikke en selverklært "klarsynt" som spiller med oddsen på sin side.
